Vil uretten i møte med "systemet" noen gang nå en ende...?

Igjen har det skjedd. Ytterligere forsinkelser. Ingen informasjon før jeg selv begynte å mase. Svar som igjen knuser alt av håp om at denne "kampen" snart må være over. At rettferdigheten snart må seire. Nok en påminnelse om at jeg må fortsette å holde meg sterk om jeg skal klare dette.

Mens vinterens rester etter pynting ble fjernet ved Eiriks grav i dag, erstattet av vårblomster, et hjerte med teksten "savner deg" og nye engler, fikk tårene renne fritt...

"Hvorfor måtte du dø, hvem hadde rett til å mene at ditt liv ikke var verdt å redde? Unnskyld vennen... Unnskyld for at jeg sviktet deg da du trengte meg som mest. Unnskyld for at jeg ikke forsto, at jeg valgte å vise min tillit til helsetjenesten, stole på at andre ville rykke ut for å redde livet ditt. Unnskyld"....

Tenk om jeg bare hadde visst... Tenk om jeg hadde fått den informasjonen, alle de opplysningene jeg nå har, den innsikten jeg har fått, mens Eirik ennå var i live. Tenk om...

Jeg vet jeg ikke bør tenke slik. Vet jeg selv "legger sten til byrden". Men.. Så lenge "systemet" bruker sin makt, lar saksbehandlingen trekke ut i tid uten å ta noe som helst av menneskelig hensyn i betraktning...

Hvor lenge er det egentlig meningen at jeg skal holde ut? Hvor mye mer må jeg tåle?

Jeg har allerede mistet et barn... Jeg har ikke mer å miste... Jeg er dømt til å leve mitt liv videre uten ham. Dømt til å fortsette mitt liv, vite at en del av meg tilhører fortiden. En del av meg døde den dagen Eirik døde...

Jeg vil bare få lov til å sørge i fred. Få lov til å la smerten og savnet slippe til. Slippe å bruke all min tid, energi og krefter i en meningsløs og håpløs "kamp mot systemet". Er det virkelig så mye å forlange....? Jeg er "bare en mamma"...

Brev til en vakker engel

Kjære Eirik, min vakre engel

I lang tid har jeg utsatt å gjøre rent på rommene i andre etasje. Rommene som en gang var dine. Der sakene jeg har valgt å beholde, ting som en gang tilhørte deg, står fremme. Alt virker bare så unaturlig... Sengen som alltid står oppredd... Sakene dine som alltid står på plass... Det er jo ikke slik det pleide å være...

Borte er alt rotet og skrotet, all klesvasken som pleide å flyte rundt. Det jeg en gang ble irritert over og maste på deg om. Tenk så mye tid som gikk med til små og store irritasjoner i hverdagen... Tid som i dag mest av alt fremstår som så totalt meningsløst, så bortkastet. Tid jeg skulle ønske jeg hadde brukt til å gjøre morsomme ting sammen med deg, skapt enda flere gode minner enn de jeg sitter igjen med. Hva gjorde det vel om jeg måtte plukke opp et par sokker etter deg, kaste sjokoladepapir og annet skrot i søplekurven...? Hva gjorde det vel om jeg måtte tørke opp noen ekstra smuler, når jeg likevel skulle gjøre rent...? Hva gjorde det vel om sakene dine fløt rundt omkring på rommet ditt, så lenge du selv klarte å finne dem igjen når du trengte dem...?

Borte er alle skolebøker og skrivesaker på pulten din, de som så ofte var skjøvet til side til fordel for andre interesser du hadde. Det jeg etter beste evne prøvde å få deg til å forstå betydningen av, hvor viktig utdannelse var for din fremtid. Nå er alt erstattet av saksdokumenter, permer fulle av "vitnesbyrd" om all den uretten du fikk oppleve. Det som til slutt tok deg fra meg. 

Det som en gang var tenkt å skulle være et rom til minne om deg, har i realiteten blitt en påminner om hvor definitiv døden er. Det gjør vondt å se den oppredde sengen, vite at du ikke skal sove der mer. Det gjør vondt å se alle sakene dine, vite at du aldri mer skal bruke dem. Det gjør vondt å gå opp trappen til andre etasje, vite at jeg ikke finner deg der. Vondt å gjøre rent, når det eneste jeg får gjort er å tørke støv av bilder og gjenstander som minner meg om deg.

"Det var så mye jeg skulle ha sagt. Så mye vi ennå har ugjort. Du hadde et helt liv foran deg. Jeg så din fremtid i min". Ord jeg leste til deg i din begravelse, der betydningen bare blir sterkere for hver dag som går. Mamma savner deg vennen... Savner deg bare mer og mer for hver dag, hver time, hvert minutt som går.

Ta godt vare på deg selv, til vi møtes igjen <3

Frykten for å glemme

Sitter hjemme og ser ut på været. Et fullstendig snøkaos. Tenker at det kanskje er best å holde seg innendørs i dag, men vet at jeg ikke vil klare å la være å reise ut. Vet at jeg ikke klarer å vente til i morra med å hente den "nye" bilen jeg har vært å skrevet kontrakt på tidligere i dag.

Til tross for forventningen over å skulle hente "ny" bil, er følelsene blandet. Rett og slett fordi bilen jeg bytter inn er den Eirik øvelseskjørte med. En aktivitet vi hadde sammen, og som får meg til å tenke på ham hver gang jeg setter meg inn i den.

Jeg kan se ham for meg. Huske hvordan han så ut da han satt foran rattet. Hvordan øynene hans fulgte konsentrert med i trafikken. De samme øynene som alltid gnistret og avslørte ham om han hadde skøyerstreker på gang. De lange slanke fingrene, og hvordan han holdt i rattet. Holdningen hans. Bevegelsene. Håret hans, det litt strie og uregjerlige, med et fargespekter jeg aldri ble lei av å studere. Ørene som alltid ble solbrente da han var liten. Den bleke huden. Den rette nesen med et lett dryss av fregner over neseryggen. Antydning til bart og skjegg som minte meg på at han begynte å bli en voksen mann. Munnen hans. Den humrende og gode latteren. Stemmen som var rukket å bli dyp. Samtalene våre...

En samtale husker jeg spesielt godt, var den gangen da jeg fortalte Eirik hvor redd jeg var for å miste ham. Hvordan samtalen på vårt særegne vis endte opp på en humoristisk og ironisk måte, som likevel fanget alvoret og betydningen av det jeg sa. Jeg glemmer ikke Eiriks reaksjon da jeg streng i stemmen fortalte ham at han ikke fikk lov til å dø før meg. Glemmer ikke hans latterbrøl da jeg sa til ham at om jeg aldri hadde lagt hånd på ham tidligere, ville han få så mye juling som han ikke i sin villeste fantasi kunne forestille seg dersom det skulle skje. Glemmer ikke hans tørre kommentar om han at det kanskje ville se litt merkelig ut, at andre kanskje ville komme til å se rart på meg, om jeg ga ham juling når han lå død i en kiste...

Knappe tre måneder senere opplevde jeg det jeg fryktet mest av alt, og det var minner fra nettopp denne samtalen som dukket opp i hukommelsen da jeg så ham for siste gang, død og lagt i en kiste. Selvfølgelig fikk han ingen avstraffelse, men minnet var vemodig, sårt og vondt. Fikk tårene til å strømme. Aldri mer skal jeg få se Eirik. Aldri mer få snakke med ham. Aldri mer få oppleve vår særegne måte å snakke sammen på, hvordan vi alltid og med det meste kunne finne på å bruke humor og ironi på de mest vanskelige og alvorlige temaene uten at vi noen gang misforsto hverandre. Aldri mer....


Før var bilen bare en materialistisk gode, men i likhet med andre gjenstander og steder, er den for meg blitt en gjenstand full av minner om Eirik. Kanskje er det nettopp det som gjør det så vanskelig å vite at jeg snart ikke har den lengre... Viten om at jeg aldri mer skal sette meg inn i den igjen... Frykten for at minnene, den nærheten jeg føler til Eirik, en dag skal forsvinne...

En tid for alt...

Det er lenge siden jeg har skrevet på bloggen. Det vil si... Det er lenge siden jeg har klart å skrive et blogginnlegg. Etter en intens periode med klageskriving i januar, har rett og slett ikke "kropp og hjerne" fungert slik den skal, eller.. Slik jeg vil, er vel kanskje mest riktig å si. Kanskje mest av alt fordi jeg pushet meg selv for langt, overgikk meg selv og mine egne grenser, som et resultat av, og et ønske om, å få avsluttet en langvarig og vond saksprosess i "kampen mot systemet".

I det siste har tankene mine stadig oftere beveget seg tilbake til Eiriks begravelse, til en bestemt kommentar fra ei tante av meg; "Du må være sterk Monika". Jeg tror ikke det var dette hun mente, at jeg skulle være sterk for å kunne klare med "kampen mot systemet", men det er altså slik det har blitt. Jeg har ikke tillatt meg selv å ta inn over meg sorgen på den måten jeg kanskje burde ha gjort. Bitterheten, viten om all uretten som ble begått mot Eirik, har overskygget det meste. Ikke minst det å finne nye opplysninger om ham i journaler etc som jeg vet ville vært av betydning for meg mens han levde, samt opplysninger om helsepersonells mistanker til meg som jeg aldri tidligere hadde hørt om. For ikke å glemme hvordan jeg selv har opplevd måten å ha blitt møtt  av "systemet"... Kanskje er det ikke så rart at jeg føler meg fullstendig utmattet nå, for alt dette har bokstaveligtalt krevd alt jeg har av krefter, sugd alt jeg har av energi ut av meg, i en periode der jeg egentlig har hatt mer enn nok med å bare "være".

På mange måter føler jeg at jeg kun har eksistert de 2-3 siste årene. At også mitt liv stoppet opp den dagen Eirik døde. At jeg på mange måter har levd mer i fortid enn i nå- og framtid. Det kan jo ikke fortsette slik. En dag må også mitt liv få lov til å fortsette, og det er ingen andre enn jeg som selv må ta ansvar for at jeg faktisk gjør det.

Da Eirik døde, ble mitt liv drastisk endret på flere områder. Etter å ha vært mamma siden jeg selv var 17 år, med alt det foreldrerollen innebærer, ble hverdagen min bokstaveligtalt snudd om fra å være "mamma på heltid" til plutselig, om enn uventet og uønsket, å bli en hverdag der jeg kun har meg selv å ta hensyn til og ansvar for. Min eldste datter har jo for lengst "forlatt rede".  I 25 år har det å være "mamma" tatt alt mitt fokus. Det er det som har gitt mening. Det som har gitt små og store gleder i hverdagen. Min datter gir meg fortsatt mening ved livet, bidrar fortsatt til den største gleden i mitt liv, men... Hun krever meg jo ikke på samme måte som da hun var yngre og bodde hjemme. Så, hva nå....? Hva skal jeg bruke tiden min til. Hvor vil jeg med livet mitt? Hvem er jeg egentlig?

Jeg vil aldri kunne tilgi det som har skjedd, men det er jo likevel ikke riktig ovenfor noen, hverken Eirik eller meg, at jeg bokstaveligtalt minnes ham i min hverdag på grunn av en sykdom og all urett som tok livet av ham. Eirik var jo så mye mere enn det for meg. Som alle andre med sykdom, meg selv inkludert, var han jo ingen sykdom. Han var min sønn, og jeg er evig takknemlig for all den tid, alle gode minner, jeg fikk sammen med ham.

Jeg føler at jeg står ved et veiskille. Vet at tiden er inne for å prøve å gi slipp på mye av den bitterheten som har preget mitt liv så sterkt de siste åra. Dette betyr ikke at jeg ikke kommer til å engasjere meg videre. Like lite som jeg kan klare å tilgi, vil jeg aldri kunne klare å "snu ryggen til". Jeg kommer til å dele hva som skjer videre med klager og anmeldelser. Kommer til å kjempe kampen så langt som nødvendig for om mulig å sørge for at "systemet" tar det ansvaret jeg mener de har etter å ha utsatt Eirik for det jeg kaller for et "systemmord". Jeg kommer til å dele egne tanker når dette føles riktig eller jeg selv føler at jeg har noe å "komme med", men jeg vil nok ikke bli like aktiv, på samme måte, som jeg har vært tidligere.

Eirik har lært meg så enormt mye, også etter sin død. Han har gitt meg et innblikk i en verden jeg knapt nok ante eksisterte. Gitt meg et videre syn og en mer reflektert holdning, forståelse og syn på hva det innebærer å leve med psykisk sykdom. Ikke minst har han fått meg til å forstå at et selvmord ikke er et resultat av at en person har begått en egoistisk handling, at han eller hun har tatt "enkleste utvei" eller selv nødvendigvis har tatt et bevisst valg eller har hatt et reelt ønske om å dø. Han har fått meg til å reflektere over sider av livet jeg kanskje ikke før tenkte så nøye over tidligere. På sett og vis vil jeg påstå at han har bidratt til å gjøre meg til et bedre og mer reflektert menneske. Jeg håper innerst inne at det å ha stått offentlig fram, delt mine og Eiriks erfaringer, kan ha bidratt til at også andre har tatt lærdom. At også andre forstår hvor viktig det er å bry seg, for sammen er vi sterke <3

Hverdagens utfordringer...

I to uker har jeg bokstaveligtalt levd i en egen boble. Fullstendig omringet av sakspapirer. Oppslukt i en "verden" av Word dokumenter og nettlenker til ulike informasjonskilder. Kroppen skriker etter hvile. Hver en lille muskel verker som besatt. Men, der stålviljen tar slutt tar vrangskapen over. Om enn ikke alltid med like stort hell....

Å sette grenser for seg selv er vanskelig når man fører en "kamp mot systemet". Tidligere har jeg jo hatt tidsfrister å forholde meg til, og som bokstaveligtalt har tvunget meg til å holde ut. Denne gangen er det ingen tidsfrister. Jeg kan i utgangspunktet bruke all den tid jeg måtte ønske for å skrive de klager osv som jeg selv mener er nødvendig etter å ha mottatt Fylkesmannens endelige uttalelser i "saken". Men... det er et stort "men"... Å sette grenser for seg selv er så langt enklere i teorien enn i praksis, til tross for at jeg faktisk vet bedre enn å stille så høye krav til meg selv at det bokstaveligtalt går på helsa løs...

I dag hadde jeg bestemt meg for å ta en "skrivefri" dag. Slik ble det selvsagt ikke... Jeg bare MÅTTE skrive en innledning til klagen som skal sendes inn til Sivilombudsmannen. Skulle bare... Så var det gjort, igjen...

Etter å ha sittet foran pc skjermen og skrevet en halvtimes tid, innså jeg at det jeg skrev langt fra var i "stil" med alt av andre henvendelser jeg har skrevet. Langt fra hva jeg kommer til å la bli stående som "begrunnelse for klagen". Men, ordene som plutselig sto skrevet foran meg på skjermen hadde et innhold som egentlig slo meg helt ut, derfor velger jeg å klippe/lime og dele dem med dere her,
før jeg går inn og trykker delet i det dokumentet jeg har skrevet det inn i...

Begrunnelse for klagen

For snart tre år siden opplevde jeg det jeg den gang trodde var en mors verste mareritt da mitt yngste barn, Eirik på 17 år, forsøkte å ta sitt eget liv i april 2012. I løpet av de påfølgende seks månedene ble jeg bokstaveligtalt vitne til at han ble en «kasteball i systemet». Fortvilet prøvde jeg alt hva jeg kunne for å hjelpe ham, ved å bruke min egen kompetanse til det beste for ham gjennom skriftlige henvendelser til de instanser som var involvert i hans behandling/oppfølging. Dette krevde at jeg selv måtte dytte alt av egne følelser og reaksjoner tilbake, for å kunne holde fullt fokus på hva jeg kunne gjøre for å kunne hjelpe mitt eget barn. Jeg ba om helhetlige tjenester. Helt klart om at tjenestene måtte samarbeide på tvers og koordineres ut fra sønnens behov. Jeg ba om hjelp selv, og jeg ba om at de måtte behandle min sønn forsvarlig. I møte etter møte påpekte jeg at han måtte utredes videre, at det måtte være noe mer som var «galt» enn hva tidligere diagnose tilsa. «Systemet» tok fra meg muligheten til å være «bare en mamma» i denne perioden. Tok fra meg muligheten til å ivareta mitt behov for å vise sønnen omsorg på min måte. Tok fra meg muligheten til å ivareta meg selv og mine behov.  I dag vet jeg også at de tilbakeholdt informasjon, skjult bak taushetspliktreglene, som jeg vet ville vært av avgjørende betydning for at jeg kunne ha ivaretatt mitt eget barns rettigheter på en langt bedre måte enn hva jeg faktisk hadde forutsetninger til da.

22.10.2012 sviktet helsetjenesten både sønnen og meg for siste gang på verst tenkelig vis. Til tross for at jeg forsøkte å varsle fra til helsepersonell etter ha observert sønnen og mottatt trusler fra ham dagen før, valgte de å overhøre mine desperate rop om hjelp og avventet i to døgn før de rykket ut til ham. 24.10.2012 ble Eirik funnet død hjemme i sin egen trygdebolig. Han hadde hengt seg i uteboden, og dødstidspunktet ble fastsatt til den 23.10.2012.

Jeg trodde Eirik ble forsvarlig ivaretatt. En tillit jeg viste, og som jeg aldri vil kunne tilgi meg selv for.  I løpet av sekunder ble «min verden» snudd totalt på hue med den fatale og enkle beskjeden presten kom hjem til meg med. Eirik var død… Jeg var ikke lengre «bare en mamma».  Jeg var høyst ufrivillig blitt en engle-mamma…

Jeg forsto umiddelbart at noe måtte ha gått forferdelig galt i løpet av den tiden Eirik hadde vært pasient, men hva….? Som mange andre etterlatte etter selvmord, startet også jeg jakten på svar. Eller.. bokstaveligtalt en jakt etter «bevis» på det jeg selv var overbevist om, at det fantes en sammenheng mellom den behandlingen han fikk som pasient og det fatale dødsfallet.

Jeg hadde knapt nok rukket å begrave min egen sønn før jeg satte i gang med «jakten på svar». På bakgrunn av min egen kompetanse visste jeg hvor jeg skulle henvende meg, og i løpet av de to neste månedene hadde jeg innhentet de deler av journalnotater fra spesialisthelsetjenesten jeg ikke fant igjen i sønnens bolig, samt sendt inn en anmodning til Fylkesmannen.

I over to år har jeg «kjempet mot systemet». Eller… rettere sagt snart tre år, tatt i betraktning de siste seks månedene av min sønns liv. I alle henvendelser til det offentlige har jeg forsøkt etter beste evne å forholde meg saklig. Benyttet meg av fakta, lagt dette til grunn for egne argumentasjoner og henvisninger til lover og regler. Mottatt informasjon og opplysninger om sønnen (og meg selv) som jeg aldri ført hadde hørt om mens han fortsatt var i livet. Bokstaveligtalt opptrådt som min egen avdødes sønn forsvarer i møte med «systemet».

Til tider har jeg forbannet min egen kompetanse midt oppi det hele. En kunnskap om velferdssamfunnets oppbygging, om lover og regler knytte til forvaltnings-, offentlighets, tilsyns- og helserett ikke minst. En ting er at jeg har kjennskap og kunnskap nok til å forstå hva som gikk «galt» i sønnens møte med helsetjenesten, at jeg har visst hvor jeg skal lete for å finne forklaringer på hva som legges til grunn for ulike begreper i loven og hva man skal legge til grunn for å kunne vurdere om en rettighet/plikt er oppfylt eller ikke. Men.. i tillegg til å tilegne meg kunnskap om alt fra nasjonale faglige retningslinjer innenfor psykisk helsevern til politiske målsettinger og reformer som kan ha hatt innvirkning på dette, har jeg jo også i tillegg opparbeidet meg en anselig kompetanse i tilsynsmyndighetenes rolle, mandat og myndighet.

I løpet av tidens om har gått, har jeg ikke bare ført en «kamp mot systemet» hva forhold vedrørende min avdøde sønn (og meg) direkte angår. Jeg har også, bokstaveligtalt, ført tilsyn med tilsynsmyndighetene!!

Jeg trodde jeg hadde opplevd mitt verste mareritt den dagen Eirik forsøkte å avslutte sitt eget liv for første gang for tre år siden. Jeg vet ikke lenger hva som er verst. Det føles vel mer eller mindre ut som om jeg befinner meg i et levende mareritt, der ingen gjør noe for å «slippe meg fri».

Ei uke full av følelser..

Livet bringer med seg alt fra sorger og gleder, noe jeg så ettertrykkelig har erfart i løpet av den uka som har gått. Før egentlig "nyheten" om Fylkesmannens konklusjoner hadde rukket å synke helt inn, den sårbare følelsen av den dobbelt betydningen nettopp det hadde for meg, fikk jeg verdens beste og mest hyggelige nyhet... Kjæresten til Marita, min kjære vakre datter og Eiriks storesøster, fridde til henne forrige lørdag, og selvfølgelig svarte hun "JA"!!

 

Jeg er så utrolig glad på deres vegne. Ikke minst føler jeg meg privilegert og heldig som har verdens beste svigersønn. "Turtelduene" har vært kjærester i 10 år neste sommer, samboere i snart 7 år, så svigersønnen har allerede rukket å bli en del av familien. Og, hva er vel mer betryggende og gledelig for en mamma å erfare enn at det kjæreste man har i livet, datteren, har "kapret" en mann som ikke en eneste gang i løpet av disse åra har forårsaket bekymring av et mamma-hjerte!?

Det å kunne kjenne på glede, på trygghet, er en god følelse. Jeg merker jo at det å ha mistet et barn har skapt en ny utrygghet i meg. En redsel for at det skal skje noe med de jeg fortsatt har i livet mitt, og som betyr så enormt mye for meg. Bekymret for ungene har jeg jo alltid vært, men... Dette har på en litt uforklarlig måte også endret seg etter Eirik døde, spesielt i forhold til Marita, noe jeg fikk smertelig erfare da hun allerede dagen etter frieriet, forrige søndag, reiste til India for å ha sin siste praksis i barnehagelærerstudiet sitt der...

Som aktiv idrettsutøver, ble jeg allerede fra Maritas tidlige ungdom vant til at hun fartet land og strand rundt for å delta på ulike treningssamlinger og konkurranser. Med to barn, jobb og det meste, var det jo ikke alltid slik at jeg kunne følge henne over alt. Av og til måtte jeg bare innse og akseptere at hun måtte få lov til å reise, også uten meg, slik at jeg ikke ble et hinder for det hun hadde lyst til å delta på og oppleve. Etter hvert som tiden gikk, erfarte jeg jo også at hun klarte seg helt fint på disse turene alene, at jeg ikke trengte å bekymre meg "24/7".

Men, selv om Marita nå har blitt voksen (eller... i mammas øyne vil hun jo aldri helt bli det, hun vil jo for alltid være "vesle-jenta" mi....) og har flyttet ut av "redet" for mange år siden, har bekymringen meldt seg i en ny og uvant form og styrke. Selvfølgelig er jeg bekymret for at det skal skje henne noe på reisen, noe annet ville vel nærmest vært unaturlig, men... Tanken på at jeg ikke er der fysisk for henne OM det skulle skje henne noe, vite at jeg ikke har muligheten til å umiddelbart trøste eller hjelpe om hun skulle trenge det... Den følelsen har vel kanskje også vært der tidligere, men jeg har nok aldri vært den like bevisst som nå. Kanskje skyldes dette mest av alt viten om og følelsen av at jeg ikke var der da Eirik trengte meg mest av alt, erfaringen om å ikke alltid strekke til uansett hvor mye jeg enn måtte ønske det, jeg vet ikke... Det føles vel mest av alt som en følelse av ikke å ha "kontroll", kanskje først og fremst forårsaket av nettopp det faktum at jeg vet at uansett hva jeg gjør for Eirik nå, vil det aldri kunne bringe ham tilbake. En følelse og erfaring som har "satt seg fast", og som også dukker fram i andre situasjoner.

Men, jeg skal klare å overvinne min egen bekymring for dattera disse ukene. Jeg unner jo henne denne opplevelsen mer enn noe anna! Så, kanskje var det beleilig for oss alle at de siste dokumentene fra Fylkesmannen ikke kom nå før rett før hun reiste. At jeg faktisk har en del i forbindelse med det som jeg må ta tak i, nå mens Marita er i India, og som da igjen gir meg tid og mulighet til faktisk å være ferdig med skriveprosesser og det meste før hun er tilbake trygt hjemme igjen om 4 uker.

Jeg er jo av den oppfatning at jeg tror det meste har en mening i alt som skjer oss her i livet. Riktignok har jeg store problemer med, vil nok aldri finne en mening ved at Eirik døde, men på sett og vis kan man jo si at jeg gjør hans død litt mindre meningsløs nettopp med den "kampen" jeg fører for ham. Og, hvem vet... Kanskje var det nettopp min vakre engel som denne gangen sørget for å forsinke Fylkesmannen i sitt arbeide, slik at vi fikk lov å feire en god jul sammen der også mamma'n kunne vie fullt fokus og oppmerksomhet til storesøster før hun bega seg ut på den lange reisen....?

"Medhold på alle punkter"...

Eirik på tur med "jentene", juli 2012

 

Eirik lå innlagt ved akuttavdelingen for fjerde gang på tre måneder da dette bildet ble tatt. Jeg hadde tatt ham med ut på permisjon for å fortelle ham om mitt møte med Fylkesmannen tidligere samme dag. Møtet der jeg overleverte anmodning om mulig pliktbrudd i forbindelse med utskrivelser etter tidligere innleggelser, opplevelsen av at dette kun hadde bidratt til å forverre hans helsemessige situasjon og i frykt for at han skulle ta sitt eget liv om han ikke fikk forsvarlig helsehjelp. Fra før av hadde jeg allerede forsøkt å henvende meg til så vel barnevernet som spesialisthelsetjenesten for å få dem til å opprette kontakt med kommunens omsorgsavdeling, for på den måten å finne en løsning på bosituasjonene som ivaretok hensynet til Eiriks  psykiske helse på en forsvarlig måte. I tillegg til en bekymringsmelding til akuttavdelingen der han var innlagt, der jeg stilte spørsmålstegn til nettopp forsvarlighet ved utskrivelse. Henvendelser som aldri noensinne ble besvart...

 

Jeg fikk aldri vite hvilke observasjoner og vurderinger helsepersonell hadde gjort under akuttinnleggelsen, hva som lå til grunn for helsepersonells ønske om døgnopphold for å kunne kartlegge hans helsemessige situasjon videre. Først da Eirik ga meg kopi av epikrisen i forbindelse med anmodningen jeg skrev til Fylkesmannen for ham, ble jeg kjent med at han blant annet hadde utvist psykotiske trekk. Jeg tok det som en selvfølge da at videre utredning ble forsvarlig ivaretatt, til tross for at han ikke ble henvist til døgnopphold på grunn av opprinnelig ventetid på tre måneder. Først etter Eirik døde, da jeg fikk innsyn i journalen hans, ble jeg klar over hvor naiv jeg selv hadde vært...

 

Eirik ble aldri utredet, til tross for helsepersonells mistanke til alvorligere lidelse. Det ble aldri utarbeidet en utrednings-/behandlingsplan for å kunne ivareta så vel Eiriks som helsepersonells behov for å kunne observere ham over tid. Kanskje verst av alt... Helsepersonells tidligere mistanke om at han led av en alvorligere psykisk lidelse, at han ikke var blitt utredet for dette, ble aldri kommunisert videre til kommunens ansatte som fikk hovedansvar for oppfølgingen etter at han flyttet inn i egen bolig...

 

Nå, to år etter jeg sendte inn min andre anmodning til Fylkesmannen, mottok jeg den første av i alt to sluttrapporter i tilsynssaken som ble opprettet. En rapport der konklusjonene viser at jeg hadde rett allerede i mine henvendelser til "systemet" mens Eirik fortsatt var i live. Brudd på forsvarlighetskravet etter Spesialisthelsetjenestelovens regler.. Utredning under innleggelser var mangelfull... Utskrivelser var uforsvarlig.. Tiltak førte mest trolig til forverring av hans lidelse, samt til hans mistillit til at noe eller noen kunne hjelpe... Tiltakene i kommunen ble mangelfulle som følge av manglende informasjon...

 

Tenk om "systemet" hadde hørt på meg fra starten av, tatt mine bekymringer på alvor, mens Eirik fortsatt var i live. Da ville også Eirik mest sannsynlig vært i live i dag, kjempet kampen jeg har kjempet for ham sammen med meg. Det finnes bare ikke rettferdighet i at Eirik måtte dø før han ble tatt på alvor. Finnes ingen verdighet ved at Fylkesmannen har brukt to år(!!) på å konkludere med det jeg har forsøkt å fortelle dem hele veien, det jeg forsøkte å få frem mens Eirik ennå var i live! Det finnes ikke ord som kan beskrive hvor vondt det gjør for et mamma-hjerte å måtte gå til  en grav for å fortelle at "systemet" endelig har tatt mitt eget barn på alvor...