En engle-mamma's tanker, følelser og refleksjoner over livets brutalitet...

Opplysningene jeg fant for noen dager siden, om ikke "bare" mistanker til at jeg utsatt Eirik for omsorgssvikt, men bokstaveligtalt direkte beskyldninger, har satt sterke spor. Der og da møtte jeg for første gang den terskelen som forskning viser til - at det å ha opplevd selvmord i nære relasjoner faktisk gir en økt risiko for selv å begå samme handling. Der og da gjorde opplysningene så vondt at jeg mer enn noe skulle ønske at jeg bare kunne ha fulgt etter Eirik for å kunne forklare meg, snakke med ham om disse opplysningene. Om det ikke hadde vært fordi jeg vet at døden ikke gir noen mulighet for retur, fordi jeg vet at jeg har mennesker rundt meg som betyr noe for meg og at jeg betyr noe for dem, ville nettopp den terskelen vært så enkel å trå over. Jeg frykter jo ikke døden lengre. Vet jeg har noe godt i vente, den dagen min tid er forbi. Men... Eirik har all verdens tid nå til å vente på meg. Han er fri fra sin smerte og sorg. Trenger ikke lengre mine svar eller forklaringer. Jeg tror på ingen måte at han hadde ønsket at jeg skulle komme til ham før jeg må, at han indirekte skulle blitt årsak til den smerten jeg til tider føler i mitt møte med "systemet".

Om jeg selv ikke hadde krevd min rett, innhentet alle detaljene, ville jeg heller aldri fått vite. Men, jeg trengte dokumentene for å kunne forstå Eirik. En mulighet til å få et innblikk i deler av hans liv som etter hans bortgang gjensto som et "svart hull", en stor gåte. Som "bare en mamma" forsto jeg jo at han var syk. Alvorlig syk. Til tross for at jeg også forsto at hans sykdom innebar en fare for selvskading og selvmordsforsøk, kunne jeg aldri ha forberedt meg på at han skulle komme til å dø av sykdommen. Aldri...

Ved å sette meg inn i detaljene, la ubesvarte spørsmål bli til svar utfra fakta, har jeg selv etter hvert innsett at jeg har utsatt meg selv for en voldsom påkjenning og ekstra belastning, i tillegg til alt av smerte, savn og sorg. Som om det ikke var nok å miste et barn, opplevd smerten ved å finne ut hva han faktisk har møtt på av urett, har jeg også møtt på min egen smerte ved å finne ut at behandlerne har ansett meg som en av årsakene til at Eirik hadde det slik. En sårbar smerte ved å innse og forstå at de faktisk har trodd og ment at jeg forsømte ham, utsatte ham for omsorgssvikt. At jeg sviktet et menneskene i livet mitt som betydde så enormt mye for meg, bidro til å føre mitt eget barn inn i døden, uten å selv være klar over at noen i det hele tatt kan ha tenkt slike tanker om meg.

Det som i utgangspunktet var en sak om Eirik for å prøve å forstå ham bedre, har i realiteten også blitt en sak om meg. Det som i utgangspunktet var min intensjon om å "forvalte" hans "arv" av erfaringer på en best mulig måte slik at de kommer andre til nytte, har også vist seg å bli en "kamp" der jeg i realiteten føler meg presset til å forsvare både Eirik OG meg selv. Men, som jeg har henvist til så mange ganger før. Skrevet i uttalelser til "systemet" om de forhold som omhandler meg. Det er for sent å kunne forklare meg nå, jeg mistet min rett til å uttale meg om dette den dagen Eirik døde.
Det som er mest vesentlig, når alt av følelser blir lagt til side, er hvordan Eirik ble behandlet da han ga dem den informasjonen som igjen førte til disse mistankene og konklusjonene...

Kommunikasjon mellom mennesker handler om en "avsender" og en "mottaker". Mellom disse vil det komme en fortolkning. Som mange nok har opplevd, er det ikke alltid samsvar mellom det den ene sier og hva den andre faktisk oppfatter. Meningen bak det som sies, ordene og måten det blir sagt på, kan oppfattes og tolkes forskjellig. Så også i kontakten mellom barn og foreldre. Det samme problemet kan oppstå i situasjoner vi observerer. Man fanger opp og fortolker. MEN, det er likevel følelsen(e) man som "mottaker" eller "observatør" sitter igjen med som til syvende og sist får en betydning. Det som vil være ens egen "sannhet". Om ikke "avsender" blir gjort oppmerksom på at budskapet, det som ble sagt eller gjort, ble oppfattet og fortolket på en annen måte enn det man selv hadde til hensikt, kan det oppstå problemer. Nettopp dette som jeg beskriver her, det jeg har ansett som et pedagogisk og generelt tankesett tidligere, er vel det som forundrer meg aller mest i forbindelse med de opplysningene jeg har lest og fått kjennskap til - hvordan Eiriks behandlere overhode ikke har tatt dette i betraktning FØR de har vurdert og konkludert med sine skriftlige meninger og oppfatninger om meg.

Men, igjen... Denne saken omhandler ikke meg. Den omhandler hvordan Eirik ble møtt, sett og behandlet i den perioden han var pasient. INGEN kan frata Eirik hans "sannhet", det som av ham er fortalt til behandlerne i fortrolige samtaler og som omhandler meg. Dette er hva han har tenkt og følt, noe han skal respekteres for. Men... Hva gjorde egentlig behandlerne for å hjelpe ham med dette...? Gjorde de ikke ham en stor "bjørnetjeneste" da de lot taushetsplikten bli et hinder for å faktisk kunne finne ut av kommunikasjonen som hadde pågått mellom oss...? Så lenge Eirik tenkte og følte som han gjorde, en "sannhet" som for ham var et problem... Hvordan skulle de da kunne hjelpe ham med dette, uten faktisk å finne ut av om "avsender" hadde ment det slik Eirik selv fortolket det som ble sagt og det han observerte...? Min oppfatning av det som skjedde, er at Eirik i stedet for å få hjelp med å komme seg ut av situasjonen, faktisk ble fastlåst i den da behandlerne valgte å ikke si noe til meg om de mistankene og konklusjonene de hadde om meg. Deres vurdering av hva som var Eiriks problem.

Jeg tror, er for så vidt rimelig sikker på, at Eirik ville tillatt meg å delta i samtaler sammen med ham, dersom noen bare hadde tatt seg tid til, våget, å forklare ham betydningen av å gjøre nettopp dette. Forklart ham at jeg ville vært en ressurs for ham,, faktisk kunne hjulpet ham ut av en det ene problemet han opplevde, både ved at evt misforståelser kunne ha blitt oppklart og ved at vi kunne fått en mulighet til å forstå hverandre bedre.

Jeg er "bare en mamma", med mine erfaringer på godt og vondt. Erfaringer jeg likevel tror det kan være viktig å formidle videre, la andre få vite noe om, for om mulig kanskje å forstå at det problemet som oppsto mellom Eirik og meg, faktisk også kan skje med så mange flere. At det kan være mange som opplever den samme uretten, uten selv å være klar over det..

Sjokkerende "nyheter"...

I løpet av de siste dagene har jeg vært i kontakt med en advokat jeg har blitt anbefalt av andre som kjemper samme kamp som meg mot systemet. Til tross for viten om de kostnadsrisikoene dette innebærer, klarer jeg ikke lenger å kjempe denne kampen alene. Har innsett at det å vinne fram i denne saken som "bare en mamma" i møte med et stort og mektig "system", etter all sannsynlighet er fullstendig håpløst. For å kunne være så godt forberedt som mulig til jeg skal møte advokaten, prøver jeg å få en så god oversikt over saken og dens dokumenter som mulig. En tidkrevende prosess, men mest av alt belastende ved at jeg nok en gang må gjennomgå alt av sakens detaljer.

Så skjer det jeg til nå har trodd har vært totalt umulig.... Mens jeg sitter med dokumenter som skal kopieres, blir jeg kjent med nye opplysninger av betydning. Opplysninger som samtidig, og igjen, sårer meg dypt som engle-mamma...

Tidligere har jeg respektert BUP's vurdering om å tilbakeholde opplysninger fra perioden før Eirik ga sitt samtykke om at helsepersonell kunne dele opplysninger om hans helsemessige situasjon med foreldre. Med godtroende tillit til påstander om at de journalnotater som omhandler perioden Eirik gikk til polikliniske samtaler IKKE inneholdt informasjon av betydning eller forhold vi ikke tidligere hadde blitt kjent med, har jeg ganske så naivt valgt å respektere BUP's vurderinger vedrørende dette. Senere valgt å respektere Eiriks ønske, formidlet via BUP, da jeg i forbindelse med Fylkesmannens tilsynssak likevel fikk kopi av de journalnotater som tidligere var blitt unndratt innsyn. Da jeg likevel måtte finne frem disse dokumentene i kveld for å kunne kopiere dem og overlevere til advokaten, var det en setning som traff øynene mine:

Forsømt gutt som har stort behov av mellommenneskelig regulering

Jeg gråt... Var dette virkelig slik Eirik oppfattet meg mens han levde, slik helsepersonell oppfattet meg som mor...?

Etter å ha lest denne ene setningen, klarte jeg ikke lenger å la være å lese resten av journalnotatene som så langt hadde vært ulest av meg i det jeg trodde var i respekt for Eiriks ønske. Det jeg i god tro har gått rundt og trodd at ikke inneholdt informasjon eller opplysninger som jeg ikke fra før av var kjent med. Så feil kan man altså ta...

Mens jeg leser meg gjennom journalnotatene blir jeg kjent med at Eirik har blitt oppfattet som en gutt med "få ord", at samtalene av den grunn i stor grad har blitt "styrt" av psykologen. Samtaler der Eirik har blant annet har sagt at han ikke føler seg "sett og forstått", om krangler hjemme og at jeg bare gjør alt verre for ham. Men... det kommer ikke fram at psykologen har forsøkt å gå videre inn på disse uttalelsene for å komme til bunns i hva Eirik EGENTLIG la til grunn for disse uttalelsen. DET sitter jeg imidlertid med en klar oppfatning om, men jeg ble aldri spurt eller konfrontert med disse opplysningene. Nå er det for sent... Mine oppfatninger vil ikke ha noen som helst betydning, siden det ikke lenger er mulig å få svar på hva Eirik faktisk mente da han snakket med psykologen om dette. Av samme årsak ønsker jeg heller ikke å uttale meg om dette "offentlig". Dette vil med andre ord for alltid bli en stor gåte, et av de spørsmålene jeg som engle-mamma bare må akseptere og lære å leve med at aldri vil bli besvart.

Jeg føler meg, igjen, fratatt retten og muligheten til å fjerne det som en gang har vært mistanke til omsorgssvikt. Selv om det i senere notater beskrives et helt annet forhold mellom Eirik og meg, at barnevernets dokumenter og uttalelser faktisk bygger opp under at det ikke har vært grunnlag for å mistenke omsorgssvikt, at de som meg først og fremst anså Eiriks problemer til å være relatert til (p)sykdom, er dette noe jeg likevel blir nødt til å leve videre med. Vel vitende om at Eirik kanskje døde i troen på at jeg ikke ivaretok ham slik foreldre skal gjøre, at jeg ikke hadde omsorg og kjærlighet for ham....

Etter hvert som jeg leser videre, fortsatt med en stor klump i halsen over de opplysningen jeg leser om andres oppfatning av meg som mor, begynner frustrasjonen og sinne å stige i meg. Ingen informasjon av betydning...!? Det jeg leser om er så ABSOLUTT av betydning!! Der jeg tidligere har trodd at selvmordsforsøk og påbegynte handlinger for å drepe foreldre også for helsepersonell kom som "lyn fra klar himmel"  i april 2012, viser det seg at dette på ingen måte medføre riktighet! Allerede i desember 2011 har Eirik i samtale med psykolog avslørt at han det siste halvåret(!)  har hatt "bilder i hode om voldshandlinger mot foreldre", og at han "blir irritert ved at han tenker at han dreper dem". I psykologens oppsummering vurderes dette som følgende: "Fantasier om vold forstås som eneste løsning for ham på en håpløs og fastlås situasjon". Videre at "han forteller og beskriver ensomhet og at folk ikke forstår ham". FORSTÅR HVA DA...?! I journalnotat fra neste samtale, i januar 2012, kommer det frem at de har snakket om Eiriks samspill med andre mennesker, der han selv har uttalt at han "...opplever det som svært ubehagelig og omtaler det som frykt og at det blir svart for ham". I mars samme år fremkommer det opplysninger om tiltagende søvnvansker som forsterker denne problematikken, samt at det er registrert en tiltagende depresjon og opplevd risiko for suicid (selvmordsfare). Knapt en uke etter disse opplysningene er journalført begår Eirik sitt første selvmordsforsøk, og jeg blir etter hvert oppmerksom på at Eirik må være langt alvorligere (p)syk enn diagnosen sosial angst som han har fortalt om skulle tilsi...

Og, som om ikke dette var nok.... Jeg har hele veien hevdet at helsetjenesten urettmessig påla barnevernet ansvar for å ivareta Eiriks bo- og omsorgssituasjon da de selv ikke hadde tilgjengelig døgnplass han kunne flyttes over til etter utskrivelse fra akuttavdelingen. Dette bekreftes bokstaveligtalt i Eiriks journalnotater, der det så vel står skrevet en kommentar om at de har "...forsøkt å legge press på barnevernet..." i forbindelse med vurdering av utskrivelse fra akuttavdelingen, og da barnevernet på sin side mente dette måtte være en sak som tillå helsetjenestens ansvarsområde. Videre har jeg hevdet at tidligere mistanker til alvorligere (p)sykdom og behov for innleggelse i døgninstitusjon for videre observasjon og utredning "forsvant" i alt kaoset som oppsto etter at det viste seg at ventetiden for en slik plass var over tre måneder. Dette bekreftes også gjennom journalnotatene, ved at det som i tidligere samtaler mellom helsepersonell har vært et sentralt tema, noe det vises til at er "noe det må jobbes videre med", etter hvert opphører helt å bli omtalt videre i senere samtaler uten at det kommer fram at noen har ment at en slik innleggelse ikke lenger har vært nødvendig.

Det er langt på natt... Jeg burde egentlig ha lagt meg for mange timer siden. Vet det er mye arbeid som ennå gjenstår før jeg kan treffe advokaten, i tillegg til andre oppgaver, planer og forpliktelser i min "egen" hverdag utenom "sak". Likevel... det er som om hjernecellene har fått "sukker-sjokk". Eller rettere sagt; jeg er i sjokk etter å ha kommet over så viktige opplysninger som til nå har vært ukjente for meg. Om jeg noen sinne har vært i tvil om det er fornuftig og nødvendig å engasjere en advokat for om mulig å nå frem i "kampen mot systemet", er jeg ikke lenger en smule i tvil etter kvelden/nattens avsløringer: Å være "bare en mamma" i møte med et stort og mektig "system", er den største form for maktovergrep jeg noen sinne har vært vitne til!!!

Nede for telling

Aktiviteten som administrator av facebooksiden og som forfatter på bloggsiden har de siste månedene vært minimal. Jeg er rett og slett "nede for telling". Tappet for krefter og energi. Møtet med politiet for syv uker siden var bare den siste dråpen som skulle til for å sende meg "rett i kjeller'n", og jeg vet så alt for godt hvorfor...

Siden april 2012 har jeg stått i en "kamp mot systemet". Først sammen med Eirik i et desperat forsøk på å kunne hjelpe ham med å skaffe den hjelpen han trengte for å kunne velge livet foran døden. Nå i over to år for å kunne vise ham rettferdighet for den uretten jeg mener ble begått mot ham den tiden han var psykiatrisk pasient. Jeg har satt meg inn i hver minste lille detalj som finnes i foreliggende dokumentasjon, bestående av journaler, epikriser, referater, vedtak, obduksjonsrapport osv, for å få en best mulig og helhetlig forståelse av hva som skjedde mens Eirik var pasient. Jeg har satt meg inn i gjeldende retningslinjer innenfor psykiatrien for å skape en forståelse av hva som burde ha skjedd. Jeg har lest gjennom, satt meg inn i alle uttalelser som har kommet inn fra de involverte instanser i løpet av de to årene saken har pågått, samt en sakkyndig rapport som ble lagt til grunn for NPE's konklusjoner og vedtak om avslag. Alt av informasjon jeg har mottatt og innhentet, i tillegg til egen kjennskap til og kunnskap om lover og regler, har så blitt lagt til grunn for å kunne gi best mulig og  saklige uttalelser til de etatene som behandler saken. Jeg har kjempet med nebb og klør. Benyttet meg av alt som finnes av klage- og tilsynsmyndigheter. Det eneste jeg har opplevd så langt, er å sitte  tilbake med følelsen av maktesløshet. Frustrasjon over ikke å bli tatt på alvor. Bitterhet og sinne over at ingen tilsynelatende tar en 17 år gammel gutts dødsfall og straffbare handlinger som ble begått mot ham på alvor.

Jeg aner ikke hvor mange timer jeg har lagt ned i arbeidet med "saken" eller hvor mange ganger jeg har tenkt at jeg må komme meg videre med mitt liv. Innse at det ikke er mer jeg får gjort for Eirik, at jeg faktisk har prøvd alt uten å lykkes. At jeg bør snu mitt eget fokus andre veier, vie tid og oppmerksomhet på andre områder der Eiriks og mine erfaringer kanskje kan ha en større innvirkning. Men, hverken morsinstinktet eller fagpersonen i meg klarer å slippe taket. Jeg klarer rett og slett ikke å la alt dette bli liggende igjen som et vondt og bittert minne som tilhører fortiden. Eirik lever jo fortsatt med meg.. Klarer ikke å komme meg videre. Trenger svarene for min egen del for å få ro. Trenger bekreftelsen på at noe gikk galt, at noen tar ansvar for det som skjedde med Eirik. Det gir meg ikke Eirik tilbake, men kanskje kan det bidra til at andre ikke får oppleve det samme som Eirik og jeg har gjort. Kanskje kan hans og mine erfaringer bidra til å redde et annet liv ved at helsetjenesten og helsepersonell lærer av det som har skjedd, legger om rutiner og behandlingsmetoder der dette er nødvendig. Jeg klarer rett og slett ikke å vende ryggen, samtidig med viten om at Eirik på ingen måte kan sies å ha vært et enkelt tilfelle - at dette kan skje (og har skjedd) med flere.

Jeg har den grunnleggende kompetansen som skal til for å føre saken. Kunnskap om velferdssamfunnets oppbygging, om lover og regler. Jeg er for pokker kvalifisert til å kunne jobbe ved et av de kontorene jeg selv sender inn henvendelser og klager til, kompetanse til å faktisk kunne behandle saker som dette!! Men... Samtidig er jeg "bare en mamma". En englemamma. Jeg kan ikke lenger unngå det faktum at jeg bærer på en stor sorg, en smerte og et savn jeg må lære meg å leve med.

Den største erkjennelsen om konsekvensen av å være "bare en mamma" kom etter møtet med politiet. Møtet jeg ikke hadde store forhåpninger til, men som jeg nok likevel bar på et sterkt ønske og håp om at skulle ha endt opp med at en stor og tung byrde ble lettet vekk fra mine skuldre. Et ønske om at andre kunne tatt over saken slik at jeg selv kunne ha trukket meg tilbake. Et behov og håp om at noen skulle innse at jeg trengte å først og fremst få være "bare mamma", en engle-mamma.

Alt føles så urettferdig... I to og et halvt år har jeg kjempet for Eiriks og andres rettigheter. Kjempet for at de skal bli møtt med en større verdighet enn hva jeg selv har erfart. Uten rett til bistand fra advokat eller andre sakkyndige som kunne ført saken for meg. Så ender jeg opp med å gå fullstendig "på trynet" selv, utelukkende som en følge av hvordan jeg selv har blitt møtt og opplevd min "kamp mot systemet"...

Jeg føler meg fullstendig rettsløs. Overkjørt av "systemet". Jeg er for tiden tom for krefter, nede for telling, men har likevel ikke tenkt å gi opp. Lover å komme sterkere tilbake så fort jeg finner veien opp igjen fra den avgrunnen jeg befinner meg i akkurat nå. Vil aldri komme til å tillate at "systemet" klarte å få meg i kne, kneble meg til taushet, på denne måten!

Hvorfor....?

Det har gått to år siden Eirik døde. Jeg forsøker å snu fokus, men tankene vender stadig vekk tilbake i tid. Tilbake til timene som gikk etter jeg så ham sist og frem til han døde. De timene jeg ikke vet noe om. Med tankene, minnene, blander det seg så uendelig mange spørsmål.

 Hvorfor...?

Hvorfor valgte Eirik døden foran livet?
Var det stemmer som fortalte ham hva han skulle gjøre?
Var det en mørk depresjon - håpløse tanker om hverdagen og utsikter for egen framtid?
Var det sinne - en bitter følelse av urettferdighet over hvorfor livet ikke ble slik han ønsket?
Eller var det noe helt annet, noe jeg ikke vet?

Hva skjedde i tiden fra han hadde bestemt seg og frem til han døde?

Tenkte han på familien?
Tenkte han på vennene sine?
Tenkte han på hvordan vi ville komme til å få det uten ham?
Tenkte han på hvordan han selv ville få det uten oss?
Var han trist og lei seg?
Gråt han?
Hadde han det vondt?
Angret han?

Ga jeg ham en falsk trygghet da jeg sendte ham sms om at jeg hadde vært i kontakt med psykiatritjenesten, fortalte ham at de hadde nøkler til leiligheta og kunne ta seg inn til ham?
Følte han seg sviktet av meg fordi jeg overlot hans skjebne i andres hender?

Til tross for at jeg vet at jeg aldri vil få svar på spørsmålene, gjensøker de meg gang på gang.
Eirik hadde ikke etterlatt seg noe avskjedsbrev med en forklaring på hvorfor. Kanskje er det også mest av alt derfor jeg har et enormt behov for å søke etter forklaringer i alt som skjedde i forkant. Prøve å forstå hva som skjedde i perioden etter Eirik viste at han var kritisk og alvorlig psykisk syk, for om mulig å kunne klare å forstå ham bedre?

Min egen jakt på svar har ført meg inn i et uendelig kaos av nye spørsmål. Jo mer jeg har fått vite gjennom å lese hans egne notater, journaler, epikriser, vedtak, referater osv, jo flere har spørsmålene blitt. Spørsmål som har blitt sendt videre til ulike tilsyns- og klageorganer i håp om å finne svar.

Hvorfor ble ikke Eirik utredet da han viste tegn til psykose og alvorligere psykisk sykdom?
Hvorfor opererte de ulike instansene med ulike diagnoser?
Hvorfor ble det aldri utarbeidet en individuell plan eller utrednings-/behandlingsplan ut fra hans totale sykdomsbilde?

Hvorfor ble han medisinert for mistenkt sykdom og andre symptomer man ikke kjente årsaken til?
Hvorfor ble det utskrevet ulike preparater fra ulike instanser, hvorfor hadde ingen ansvar for å følge opp medisineringen?
Hvorfor ble det utskrevet flere resepter, også etter han hadde forsøkt å ta livet sitt med de samme pillene, og hvordan i all verden kunne Eirik selv få tilgang til langt over dødelig dose av disse!?

Hvorfor ble det ikke opprettet kontakt og samarbeid med kommunens psykiatri- og miljøtjeneste da spesialisthelsetjenesten ikke hadde døgnplass å tilby etter utskrivelse fra akutt avdelingen?
Hvorfor fikk barnevernet hovedansvar for en psykisk syk gutt, til tross for at det ikke forelå mistanke til omsorgssvikt fra deres side?
Hvorfor ble han gang på gang utskrevet fra akuttavdelingen, vel vitende om at tiltakene han ble utskrevet til bare forsterket de psykiske problemene man kjente til at han hadde?

Hvorfor ble ikke kommunens psykiatri- og miljøtjeneste informert godt nok om Eiriks selvmordsproblematikk?
Hvorfor ble de ikke informert om tidligere tegn til psykose og påbegynt handling for å skade foreldre?
Hvorfor ble de ikke informert om at barnevernets involvering kun hadde sammenheng med at Eirik manglet bosted da han ble for syk til å kunne bo hjemme, at dette ikke skyldtes omsorgssvikt?

Hvorfor ble ikke kommunens vedtak om tildelte miljø- og psykiatritjenester fulgt opp slik ukeplan og vedtak om tjenester tilsa?
Hvorfor ble ikke tjenestene tilrettelagt ut fra de behovene spesialisthelsetjenesten hadde kartlagt?

Hvorfor ble ikke foresatte med foreldreansvar informert om mistanker til alvorligere sykdom?
Hvorfor ble ikke vi involvert i behandlingen?
Hvorfor ble vi ikke konfrontert med uttalelser som omhandlet oss?
Hvorfor ble vi ikke informert om kommunens oppfatning av at han ikke fulgte opp tildelte tiltak?
Hvorfor ble vi nektet å være en ressurs for eget barn?

Hvorfor ble vi bedt om å anmelde vårt eget barn til politiet da vi varslet helsepersonell om alvorlige tegn til akutt forverring?
Hvorfor rykket ingen ut til Eirik da vi ba om det?
Hvorfor ga ingen oss tilbakemelding om at de ikke hadde kommet i kontakt med ham den første kvelden?
Hvorfor gikk det to døgn fra vi varslet om behov for akutt hjelp til noen tok seg inn i leiligheten hans?

Hvorfor legges det vekt på en sakkyndig rapport basert på teoretiske antagelser og konklusjoner som ikke er hverken basert på fakta eller med utgangspunkt i Eiriks rettigheter?
Hvorfor tas det større hensyn til helsepersonells muligheter for å kunne gi videre behandling enn å redde liv og helse som står i fare?

Hvorfor har jeg ventet i to år på svar?
Hvorfor blir jeg som vanlig borger gitt max tre ukers frist for å gi uttalelser, mens jeg aldri får oppgitt hvor lenge jeg selv må vente før det skjer noe videre i saken?
Hvorfor godtas RESSURSMANGEL som årsak til lang saksbehandlingstid, når Regjeringen tydelig har gitt grense på 5 mnd og KUN oppgitt at KOMPLEKSE saker kan være årsak til at det tar lengre tid?

Hvorfor må jeg som etterlatt kjempe en kamp mot systemet på egen hånd for om mulig å vise mitt eget barn rettferdighet for den uretten som ble begått mot ham?
Hvorfor har ikke jeg som etterlatt rett til å anmelde en sak til politiet, så lenge jeg selv har en oppfatning av at helsepersonell har brutt straffelovens bestemmelser?
Hvorfor har ikke jeg som etterlatt rett til bistand fra advokat, på lik linje som om Eirik skulle ha blitt drept av "mannen i gata"?

Hvorfor må jeg som ble sett på som "bare en mamma" av helsepersonell mens mitt barn var syk, som så og forsto at han trengte profesjonell hjelp uten å bli tatt på avlor... Hvorfor må jeg kjempe en kamp for å få svar på de spørsmålene det faktisk kan være mulig å få svar på, i tillegg til å måtte lære meg å leve med de spørsmålene jeg vet aldri vil bli besvart?

Hvorfor kan jeg ikke få lov til å være "bare mamma" - få fred til å bearbeide min egen sorg, takle alt av sorg og smerte ved tapet av mitt eget barn....

 

 

Permer fulle av saksdokumenter ligger foran meg. De har ligget der noen timer allerede. Urørt. Jeg klarer ikke åpne dem. Vil ikke, men vet jeg må. Vet hva det innebærer, men må likevel... Må inn i mørke igjen, til minnene jeg har jobbet så hardt for å kunne legge bak meg. Til detaljene... Må inn dit igjen, for å kunne være best mulig forberedt til møte med politiet i morra. Igjen surrer de samme setningen om og om igjen i hodet mitt: "Du må være sterk nå Monika. Du må være sterk for barnet ditt, og deg selv"...

 

I to og et halvt år har jeg kjempet. En kamp med utgangspunkt i en sønn som søkte hjelp på grunn av psykiske problemer, men som likevel endte opp med å velge døden foran livet i en alder av 17 år. Gang på gang har det tatt måneder mellom hver henvendelse jeg har mottatt, og hver gang skjer det samme... Etter å ha brukt uker på å bearbeide følelser, kommet meg videre, er det som å trykke på en "rykk tilbake til start" knapp... Filmen begynner å snurre på netthinnen. De samme følelsene jeg hadde de to døgnene som gikk fra jeg så ham siste gang og frem til presten sto på trappa med beskjed om at han var funnet død... Fortvilelsen. Redselen. Angsten... Alt vender tilbake, med full styrke.

 

Om ikke denne kampen snart er over, om jeg blir tvunget til å vende tilbake til dette mørke flere ganger, er jeg redd jeg kan ende opp der Eirik startet... At jeg ikke skal klare å takle alle påkjenninger på egenhånd. At jeg kommer til å ende opp med å måtte søke om hjelp selv. Nettopp derfor har jeg valgt å gå til politiet med saken nå, fordi jeg ikke kan utsette meg selv for den risikoen "systemet" har utsatt meg for over en så lang periode nå - de klage-/tilsynsorganer som skal bidra til å "lære av erfaring" for å kunne kvalitetssikre og bedre helsetjenestenes tilbud... HVOR PSYKT ER IKKE DET!?!

 

 

 

 

 

 

 



Et lite lys av håp blir tent...

Jeg kjenner ikke nummeret som lyser mot meg i displayet på mobilen. Vurderer et lite sekund om jeg skal sjekke nummeret før jeg evt ringer tilbake. Har hatt så uendelig mange telefoner fra selgere i det siste, og kjenner at jeg ikke er i humør til det nå. Jeg bestemmer meg likevel for å ta den. Noe forteller meg at denne samtalen er viktig. At denne samtalen vil gjøre meg godt…

Samtalen varer bare noen minutter. Plutselig er det som om alle forsvarsmurer eksploderer inni meg. Murer bygd opp av «Du må være sterk nå, Monika. Sterk for barnet ditt – din vakre engel». I tankene surrer kun en tanke om og om igjen: «Nå blir du hørt Monika. Endelig er det noen som tar deg på alvor, som er villig til å lytte til hva du har å si». Så kommer tårene…

I går kom telefonen jeg har ventet på de siste dagene. Fra politiet. En hyggelig stemme møter meg i den andre enden. Forteller at han har mottatt henvendelsen min. Det var alt som skulle til. Det var det jeg trengte. En hyggelig og imøtekommende stemme…

Jeg husker ikke detaljene fra samtalen. Hva som egentlig ble sagt. Men jeg husker den umiddelbare følelsen av å bli tatt på alvor. En uforklarlig følelse av lettelse da jeg fikk tilbud om en samtale, som om en tung og vond byrde ble lettet vekk fra skuldrene mine.

Jeg vet ikke hva jeg går i møte, men etter to og et halvt års «kamp» mot helsetjenesten og de klage-/tilsynsmyndigheter jeg har vært involvert med i den forbindelse, har jeg tilsynelatende kommet til en etat som (om ikke anna) får meg til å føle meg som noe mer enn «bare en mamma». Etter to og et halvt års kamp, er nå et lite lys av håp tent...

 

Kjære Eirik, min vakre engel <3

 

I dag smiler mamma gjennom tårer. Smiler fordi jeg endelig føler at noen tar meg på alvor. Gråter fordi jeg så gjerne skulle ønske at det var DU som fikk oppleve dette. At du ble tatt på alvor, før det var for sent…

8.april 2012… Jeg skjønte instinktivt at noe var galt da mobilen ringte kl halv fem på morrakvisten. Ble ikke mindre bekymret da navnet til Eiriks far lyste i displayet. Jeg husker bare to setninger klart «Eirik har prøvd å ta livet sitt. Han ligger til overvåkning på intensivavdelingen».

I løpet av brøkdelen av et sekund ble livet mitt snudd på hodet. Alt ble med ett et totalt kaos av spørsmål. Hva har skjedd? Hvordan? Hvorfor…? Eiriks far hadde ikke svarene jeg trengte. Visste bare at Eirik hadde vekket ham like etter midnatt, fortalt at han hadde «gjort no dumt» og spurt om han kunne kjøre ham til sykehuset. På legevakta ble han henvist til venterommet. Den eneste informasjonen han hadde fått var at pumpinga var vellykket, at de mente han hadde kommet til sykehuset «tidsnok» og at de hadde satt i gang videre behandling for å hindre skade på indre organer. Så ble han sendt hjem. Overlatt til seg selv... Overlatt alt ansvar for å formidle beskjed videre til andre i familien...

Det ble mange telefoner til avdelingen denne dagen. «Hvordan går det med ham?». Svarene var de samme: «Alt går bra med ham. Verdiene synker». Helt til vi senere samme kveld ble oppringt. Eirik hadde snakket med en psykolog ved sykehuset, ønsket en frivillig innleggelse ved akuttavdelingen for barne- og ungdomspsykiatri på Sannerud sykehus. Han hadde gått med på at vi kunne kjøre ham dit. "Gått med på"…

På vei ned til sykehuset for å hente Eirik begynte nye tanker å dukke opp. Hvordan ville det bli å møte ham igjen etter dette? Treffe ham igjen, vite at jeg hadde vært så nære på å miste ham for alltid? Hva skulle jeg si? Hva burde jeg ikke si? For første gang på over 17 år ante jeg ikke hvordan jeg skulle oppføre meg  i møte med mitt eget barn. Mens alt av morsinnstinkt i meg skrek etter et behov for å kunne beskytte, trøste, vise omsorg, snurret den samme tanken om og om igjen i tankene mine; «Du må være sterk nå Monika. Du må være sterk for Eirik, barnet ditt»…

I det øyeblikket hjernen min instinktivt sendte ut signaler om å være sterk for Eirik, ble alt fokus rettet mot å gjøre alt hva jeg kunne for ham. I det morsinstinktet satte på alle funksjoner for å kunne beskytte mitt eget barn, glemte jeg å ta vare på meg selv. Ingen spurte meg hvordan jeg hadde det denne dagen. Det vil si, ingen som hadde kompetanse og kunnskap til å kunne gi meg den hjelpen jeg trengte som mamma. Gi meg svarene på alle spørsmålene jeg hadde. Veilede meg i hvordan jeg skulle opptre ovenfor Eirik, hvordan jeg best kunne være mamma for ham akkurat der og da. Naturligvis forstår jeg at hovedsaken var å redde Eiriks liv. Det var han som var pasient. Men… Jeg hadde også opplevd et traume denne dagen. Jeg hadde holdt på å miste mitt eget barn. Jeg var redd. Fortvilet. Følte meg mislykket som mamma. Hvordan kunne jeg ha oversett at mitt eget barn ikke ønsket å leve? Jeg tillot meg ikke selv å gråte. Tillot ikke meg selv å kjenne på den sorgen som allerede da hadde slått rot i meg. Mest av alt følte jeg jo at det var jeg som hadde sviktet. At jeg hadde sviktet mitt eget barn…  

Mange av de spørsmålene jeg hadde denne dagen har jeg funnet svar på etter Eirik døde. I et notat har han i detalj beskrevet hva som skjedde denne kvelden/natta. Hva han gjorde, hvordan han gjorde det. Svaret på hvorfor er mer utydelig. Etter hvert som jeg har lest meg opp i «saken», satt meg inn i journalnotater osv og lest diverse faglitteratur ut fra de (p)sykdomsbeskrivelsene og symptomene som står beskrevet  der, har jeg forstått at dette også var Eiriks største problem, hans «bestilling» til helsetjenesten, det han heller ikke forsto og trengte svar på. Hvorfor….

 

Kjære Eirik, min vakre engel <3

 

 

Det var som om jeg møtte deg for første gang denne dagen. Jeg var redd. Fryktelig redd. Klarte vel egentlig ikke å ta innover meg helt alvoret i situasjonen der og da. Klarte ikke å ta innover meg hvor nære på det var at jeg kunne ha mistet deg. Jeg beklager om jeg ikke var der for deg ,slik du kanskje hadde trengt det denne dagen. Beklager om du kanskje oppfattet meg som om jeg ikke tok deg på alvor. Vet nå at dette var noe jeg sårt hadde trengt hjelp til. At det ikke «bare» var du som trengte hjelp for å takle livet da du ble (p)syk. At jeg også hadde trengt hjelp, for å kunne være en best mulig mamma for deg i en periode der du kanskje trengte meg mer enn noen gang Jeg føler fortsatt at jeg sviktet deg lille venn, men håper du kan tilgi meg… At du forstår at jeg gjorde mitt beste ut fra de forutsetningene jeg hadde som «bare mamma» der og da…