Når "innen seks til åtte uker" blir til ni

 

 

Det kom ikke med posten i dag heller. Svaret jeg har ventet på siden jeg sendte inn klagen til Sivilombudsmannen 27. januar i år. Det som ble forsinket etter åtte ukers venting, og som ble lovet "innen seks til åtte uker" for ni uker siden. 

 

I løpet av de 17 ukene som har gått har jeg forsøkt å håpe på det beste, mens alt av tidligere erfaring gjør at jeg er forbereder meg på det verste. Jeg har grublet over hvilke alternative svar jeg kan få. Tenkt gjennom hvilke muligheter jeg har til å forfølge saken videre. Vurdert om jeg bør fortsette "kampen mot systemet". Fornuften forteller meg at jeg bør sette en tydelig og definitiv grense for meg selv og hvor langt jeg er villig til å gå.

 

Tankene som stadig spinner rundt, samvittigheten min, gjør at jeg ikke finner ro. Det forfølger meg nær sagt døgnet rundt. Når jeg kjenner at min grense er nådd, når den mentale utmattelsen som følger med som en konsekvens er i ferd med å overmanne meg helt, tar jeg fatt på fysiske utfordringer. Kjenner på hvor godt det er å bli fysisk utmattet, bare segne om og sovne når grensen for hva jeg kan klare er nådd. Og, i motsetning til den mentale utmattelsen som kun oppleves som negativ, har i det minste årsaken til den fysiske utmattelsen gitt en "gevinst". Som nå i løpet av de siste ukene, mens jeg har ventet på svar fra Sivilombudsmannen, da jeg bygde meg en ny veranda med sittebenk, kasser til å dyrke grønnsaker i og gjerde rundt for å holde "jentene" på plass(!!).

 

 

(skrytebilde......)

 

 

Aktivitetstilpasning er en del av min hverdag som følge av langvarig og kronisk sykdom, men jeg er ikke like disiplinert som jeg en gang var. Jeg tøyer strikken stadig lengre, utfordrer mine egne grenser til det ytterste, noe som til syvende og sist bare går utover meg selv. Det som en gang var "nødvendig kvalitativ hvile" har bokstaveligtalt blitt til et fremmedord i løpet av de siste tre årene. Foruten forfallet som begynner å bli tydelig, de mørke ringene under øynene og de grå hårene som desperat forsøkes å skjules bak farger og striper, er det ikke så lett for andre å se hvordan jeg egentlig har det. Bare de som kjenner meg godt nok vet at det å møte meg "styla og sminka" på butikken, at økt aktivitet og bilder jeg legger ut på facebook av ymse prosjekter jeg setter i gang med, i realiteten er et tegn på at strikken allerede er tøyd for langt. At jeg faktisk ikke har det så bra som det kan se ut som på overflaten. At jeg ikke orker å møte "verden" med hvordan jeg har det akkurat der og da, fordi jeg vet at det å holde fokus på det negative faktisk ikke gjør det noe bedre.

 

Fornuften forteller meg at jeg bør sette en grense. Hjertet forteller meg at jeg aldri vil klare å gi opp før jeg vet at jeg har forsøkt ALT. Jeg skulle bare ønske at prosessen ikke ble så langvarig som den allerede har blitt. At "systemet" snart vil gi meg livet mitt tilbake. La meg få ro. Muligheten til å leve. I det minste at de kan klare å forstå hvor viktig det er for meg at frister blir overholdt. At det å la meg vente, om så bare en dag over fristen, faktisk har en konsekvens. Jeg har allerede pusset opp hele huset. Malt alle vegger og tak, pusset trapp, lagt nye gulv og lister, bygd veranda og gjerde... Jeg vet snart ikke hva mer jeg kan finne på...

 

 



 



#jegeretterlatt

Min historie...

Jeg visste det før det ringte på døra. Fikk bare bekreftelsen da jeg åpnet den, så presten stå på trappa sammen med min bror. Eirik var funnet. Død.

I to døgn forut hadde jeg gått rundt i det uvisse. Uten å ane hvor Eirik befant seg. Uten å vite hva som hadde skjedd med ham etter jeg sist så ham. Morsinstinktet mitt fortalte meg umiddelbart at han befant seg i fare. Jeg kjente ham ikke igjen. Han var ikke seg selv. Var ikke i stand til å ta vare på seg selv. Jeg forsto at han trengte hjelp, men også at jeg ikke kunne hjelpe ham. Det eneste jeg ønsket var å holde rundt ham, være der for ham, men jeg visste at det å nærme meg ham ville være den største risikoen jeg kunne utsette ham for. At jeg der og da var blitt min sønns verste fiende, den største trusselen for å gjøre ham til en voldsmann. Desperat forsøkte jeg å få de jeg visste kunne hjelpe ham, de som hadde makt og myndighet til å sørge for at han ble fratatt ansvaret for sitt eget liv, til å forstå at han var i livsfare. De hørte ikke på meg. Tok meg ikke på alvor. For siste gang sviktet de Eirik totalt. Han ga dem ingen flere sjanser. Først i etterkant har jeg forstått at jeg selv hadde gått rundt med en dødsangst. En bevisst redsel, en angst for at Eirik skulle ta sitt eget liv. En kroppslig reaksjon, en ubevisst angst etter han truet meg på livet. En forståelse av at de ikke bare hadde sviktet Eirik, at de indirekte tok fra meg mitt barn, men at de også hadde sviktet meg og med det påført meg en skade jeg må leve med resten av livet, i tillegg til sorgen, savnet og smerten ved tapet av et barn.

Jeg husker, eller jeg tror, det var broren min som fortalte meg at Eirik var død. At søskenbarnet mitt som hadde kommet noen timer tidligere, vært hos meg mens vi ventet på beskjed, holdt rundt meg mens jeg gråt. Husker jeg ringte faren til Eirik og ba ham om å komme hjem til meg, hvor redd jeg var for at han skulle spørre meg om hvorfor eller om hva som hadde skjedd. Det øyeblikket da jeg sto sammen med ham i gangen, fortalte ham at Eirik var død, på nøyaktig samme sted der jeg sist så Eirik i live, har brent seg fast i hukommelsen. Utover det husker jeg ikke stort fra de første dagene, bare en masse mennesker som var i huset mitt til enhver tid. Telefonen som ringte mer eller mindre uavbrutt. Alle meldinger og støtteerklæringer jeg mottok både på telefon og på facebook. Det første møtet med Eiriks vennegjeng. Med psykologen og overlegen fra BUP. De som fortalte meg at man ikke kan forhindre en person som selv ønsker å dø. Eiriks kontaktperson fra ambulant teamet etter utskrivelser fra akuttavdelingen. Han jeg visste var den ene Eirik hadde opprettholdt tillit til. Den medmenneskelige og omsorgsfulle, samtidig så profesjonelle begravelsesagenten og presten som kom og gikk. De som fulgte oss gjennom de mest utenkelige oppgaver en forelder kan bli stilt ovenfor. Valg av kiste og bårekranser. Om vi skulle ha kremasjon eller jordfestelse. Planlegging av bisettelse og begravelse. Jeg husker kjæresten jeg hadde blitt kjent med bare to uker før Eirik døde. Hvordan han på sin unike måte stilte opp både for meg og familien, uten egentlig å kjenne noen av oss. Uten at han noen gang hadde rukket å treffe Eirik i live. Den tryggheten det ga å kunne finne ro i armene hans om natten. Kunne få lov til å gråte i stillhet, uten spørsmål. Uten å bli stilt krav til. Husker hvor sliten jeg var. Alle tankene og spørsmålene som hele tiden surret rundt, bitterheten som bare vokste seg større og større: "De" sviktet ham. Eirik skulle ikke vært død. Noe må ha skjedd. Behandlingen han fikk må på et eller annet vis ha hatt en sammenheng med dødsfallet. I løpet av tiden som pasient ble han jo snarere verre enn bedre. Eirik hadde jo aldri et reelt ønske om å dø. Hvilke alternativer ga de ham egentlig..? Hva var det de ikke fortalte meg..?

Da jeg så Eirik for siste gang i hans bisettelse, lovte jeg ham å kjempe hans kamp mot systemet videre for ham. Lovte ham å gjøre alt hva jeg kunne for å vise ham rettferdighet for all den uretten det ante meg at han måtte ha opplevd. Jeg hadde allerede kjempet i seks måneder sammen med ham, for om mulig å få utløst de rettighetene jeg mente han hadde krav på. Visste at hans tillit, hans tro og håp om at noe eller noen kunne hjelpe ham, hadde gått tapt underveis. Jeg visste bare ikke hva eller hvorfor.

Bare dager etter Eiriks begravelse starten jakten på å finne svar. Jeg måtte finne ut av hva som feilte ham, hvilken behandling han hadde mottatt, for i det hele tatt kunne forstå ham. For å kunne akseptere hans død. Jeg skjøv mine egne følelser til side, nektet meg selv å ta min egen sorg innover meg. Måtte vite.

I dokument etter dokument ble jeg kjent med informasjon som helsepersonell tidligere hadde holdt skjult for meg. Skjult bak taushetsplikten. Opplysninger jeg vet ville ha hatt betydning for meg å vite noe om som mamma. Som ville ha vært av avgjørende betydning for meg og mine muligheter til å kunne bistå ham i møte med "systemet", og som ville ha økt min sjanse til å fortsatt kunne hatt ham i live. Informasjon og opplysninger som viste meg en helt ny "verden", ga meg et innblikk i hva som hadde skjult seg bak mitt eget barns smil.

Jeg valgte å stå fram offentlig og fortelle om Eiriks historie. Ikke i intensjon om å fortelle min egen personlige tragedie, men i håp om at de erfaringene Eirik etterlot seg kunne komme andre til nytte.  Hans dødsfall vil aldri gi mening for meg. Jeg vil aldri kunne glemme. Vil aldri kunne tilgi. Men, kanskje, kanskje vil det på sikt bli litt enklere å gå videre med mitt liv, akseptere hans død, om jeg kan klare å gjøre mine egne negative erfaringer om til noe positivt for andre. Om jeg kan tilføre en mening, slik at Eiriks død ikke vil stå tilbake som så totalt meningsløst som det i utgangspunktet gjør.

Jeg var ikke forberedt på den uretten som møtte meg da jeg tok opp "kampen mot systemet". Var ikke forberedt på hvordan jeg selv bokstaveligtalt skulle bli min egen sønns forsvarer og saksbehandler etter hans død. Var ikke forberedt på all ansvarsfraskrivelse jeg opplevde og ble møtt med underveis i prosessen. Den totale følelsen av maktesløshet og opplevde respektløse behandling. Hvordan jeg selv måtte forholde meg saklig og til fakta, sette meg inn i og argumentere ut fra deres regler og retningslinjer, i en periode av livet der jeg egentlig hadde hatt mer enn nok med å takle min egen sorg. Det eneste jeg ønsket var å sørge for at de lærte noe av det som skjedde med Eirik. At dette kunne bidra til at det ikke skulle skje med flere.

For meg personlig, er det eneste som har skjedd  at jeg ikke har kunnet tillate meg fullt ut å kjenne på min egen sorg. Den smerten og savnet som hele tiden truer med å overmanne meg helt. Jeg har helt og fullstendig mistet troen på og tilliten til "systemet". Det ga ingen følelse av seier da Fylkesmannen ga meg medhold i mine påstander, bekreftet at jeg hadde rett i at den behandlingen Eirik hadde fått som pasient hadde sammenheng med hans dødsfall. Det ga ingen tro på at de ville komme til å lære noe som helst av det, til tross for påpekte brudd på loven og pålegg om skriftlige tilbakemeldinger om hvordan de kunne forbedre seg. Historiene som fortsetter å dukke opp i media, henvendelsen fra andre fortvilte pasienter, pårørende og etterlatte, forteller meg en annen "sannhet". Bekrefter bokstaveligtalt ovenfor meg at "systemet" ikke har lært noe som helst. At Eirik, og andres, erfaringer ikke har blitt tatt på alvor. At jeg ikke kan gi opp kampen mot systemet ennå, men at jeg må gå veien videre for om mulig å sørge for at noen blir straffet for den ugjerningen som ble begått mot Eirik. I håp om at en rettskraftig domstolsavgjørelse, en straffesak, vil øke frykten for at flere vil gå til sak mot dem.

Jeg tror ikke det var dette min tante mente da hun holdt rundt meg i Eiriks begravelse, hvisket de enkle ordene til meg: "Du må være sterk nå Monika, du må være sterk!", men det er slik det har blitt. Jeg har ikke holdt meg sterk for min egen del, for å klare å komme meg gjennom en sorgprosess jeg vet vil være livslang, slik jeg tror min tante egentlig mente med disse ordene. Jeg har holdt meg sterk for å klare å kjempe for Eiriks rettferdighet, for å kunne holde det siste løftet jeg ga ham i hans bisettelse. Ikke fordi jeg først og fremst har hatt et ønske om det selv eller at jeg mener det er den mest hensiktsmessige måten å bearbeide sorg på, men fordi jeg har forstått at det ikke er noen som vil gjøre det for meg. Fordi jeg ikke er villig til å akseptere at det er slik, at mennesker med psykiske lidelser og som dør under behandling, blir behandlet på denne måten. At det hverken blir gjort nok for å forebygge eller forhindre at mennesker begår selvmord, at de ikke blir gitt andre alternativer enn døden. Noen kaller det valget de tar for et selvmord. Jeg kaller det et systemmord!

I tre år har jeg kjempet mot systemet. Jeg er sliten. Så ufattelig sliten. Enkelte dager så ille, så full av avmakt over den uretten jeg har blitt kjent med og opplevd, at jeg kjenner på fristelsen til selv å følge etter Eirik. Gi opp livet. Men, jeg kan ikke. Jeg har fortsatt igjen et barn som fortjener å ha meg med videre på sin livsreise. En del av meg døde sammen med Eirik, mens en del av meg fortsatt lever videre ved gleden over å ha ei datter i livet mitt. Ei som fortsatt betyr alt for meg, og som gir meg livsglede. Mot til å kjempe. Vilje til å fortsette å leve. Som hver dag, hver time og minutt av døgnet, minner meg på at livet fortsatt har en mening. En kjærlighet som gir meg styrke. Aldri vil jeg glemme hennes sang til lillebror i hans begravelse, det som minner meg på at vi en dag skal være sammen  igjen.

"Sov lillebror og venn. Vi kommer snart til deg, vis ses snart igjen"...
Storesøsters siste hilsen og sang til lillebror



Dette blogginnlegget er skrevet og hashtagget på oppfordring etter å ha lest et innlegg i  Aftenposten i dag, 26.5.2015: Jeg er etterlatt etter selvmord

Vil uretten i møte med "systemet" noen gang nå en ende...?

Igjen har det skjedd. Ytterligere forsinkelser. Ingen informasjon før jeg selv begynte å mase. Svar som igjen knuser alt av håp om at denne "kampen" snart må være over. At rettferdigheten snart må seire. Nok en påminnelse om at jeg må fortsette å holde meg sterk om jeg skal klare dette.

Mens vinterens rester etter pynting ble fjernet ved Eiriks grav i dag, erstattet av vårblomster, et hjerte med teksten "savner deg" og nye engler, fikk tårene renne fritt...

"Hvorfor måtte du dø, hvem hadde rett til å mene at ditt liv ikke var verdt å redde? Unnskyld vennen... Unnskyld for at jeg sviktet deg da du trengte meg som mest. Unnskyld for at jeg ikke forsto, at jeg valgte å vise min tillit til helsetjenesten, stole på at andre ville rykke ut for å redde livet ditt. Unnskyld"....

Tenk om jeg bare hadde visst... Tenk om jeg hadde fått den informasjonen, alle de opplysningene jeg nå har, den innsikten jeg har fått, mens Eirik ennå var i live. Tenk om...

Jeg vet jeg ikke bør tenke slik. Vet jeg selv "legger sten til byrden". Men.. Så lenge "systemet" bruker sin makt, lar saksbehandlingen trekke ut i tid uten å ta noe som helst av menneskelig hensyn i betraktning...

Hvor lenge er det egentlig meningen at jeg skal holde ut? Hvor mye mer må jeg tåle?

Jeg har allerede mistet et barn... Jeg har ikke mer å miste... Jeg er dømt til å leve mitt liv videre uten ham. Dømt til å fortsette mitt liv, vite at en del av meg tilhører fortiden. En del av meg døde den dagen Eirik døde...

Jeg vil bare få lov til å sørge i fred. Få lov til å la smerten og savnet slippe til. Slippe å bruke all min tid, energi og krefter i en meningsløs og håpløs "kamp mot systemet". Er det virkelig så mye å forlange....? Jeg er "bare en mamma"...

Brev til en vakker engel

Kjære Eirik, min vakre engel

I lang tid har jeg utsatt å gjøre rent på rommene i andre etasje. Rommene som en gang var dine. Der sakene jeg har valgt å beholde, ting som en gang tilhørte deg, står fremme. Alt virker bare så unaturlig... Sengen som alltid står oppredd... Sakene dine som alltid står på plass... Det er jo ikke slik det pleide å være...

Borte er alt rotet og skrotet, all klesvasken som pleide å flyte rundt. Det jeg en gang ble irritert over og maste på deg om. Tenk så mye tid som gikk med til små og store irritasjoner i hverdagen... Tid som i dag mest av alt fremstår som så totalt meningsløst, så bortkastet. Tid jeg skulle ønske jeg hadde brukt til å gjøre morsomme ting sammen med deg, skapt enda flere gode minner enn de jeg sitter igjen med. Hva gjorde det vel om jeg måtte plukke opp et par sokker etter deg, kaste sjokoladepapir og annet skrot i søplekurven...? Hva gjorde det vel om jeg måtte tørke opp noen ekstra smuler, når jeg likevel skulle gjøre rent...? Hva gjorde det vel om sakene dine fløt rundt omkring på rommet ditt, så lenge du selv klarte å finne dem igjen når du trengte dem...?

Borte er alle skolebøker og skrivesaker på pulten din, de som så ofte var skjøvet til side til fordel for andre interesser du hadde. Det jeg etter beste evne prøvde å få deg til å forstå betydningen av, hvor viktig utdannelse var for din fremtid. Nå er alt erstattet av saksdokumenter, permer fulle av "vitnesbyrd" om all den uretten du fikk oppleve. Det som til slutt tok deg fra meg. 

Det som en gang var tenkt å skulle være et rom til minne om deg, har i realiteten blitt en påminner om hvor definitiv døden er. Det gjør vondt å se den oppredde sengen, vite at du ikke skal sove der mer. Det gjør vondt å se alle sakene dine, vite at du aldri mer skal bruke dem. Det gjør vondt å gå opp trappen til andre etasje, vite at jeg ikke finner deg der. Vondt å gjøre rent, når det eneste jeg får gjort er å tørke støv av bilder og gjenstander som minner meg om deg.

"Det var så mye jeg skulle ha sagt. Så mye vi ennå har ugjort. Du hadde et helt liv foran deg. Jeg så din fremtid i min". Ord jeg leste til deg i din begravelse, der betydningen bare blir sterkere for hver dag som går. Mamma savner deg vennen... Savner deg bare mer og mer for hver dag, hver time, hvert minutt som går.

Ta godt vare på deg selv, til vi møtes igjen <3

Frykten for å glemme

Sitter hjemme og ser ut på været. Et fullstendig snøkaos. Tenker at det kanskje er best å holde seg innendørs i dag, men vet at jeg ikke vil klare å la være å reise ut. Vet at jeg ikke klarer å vente til i morra med å hente den "nye" bilen jeg har vært å skrevet kontrakt på tidligere i dag.

Til tross for forventningen over å skulle hente "ny" bil, er følelsene blandet. Rett og slett fordi bilen jeg bytter inn er den Eirik øvelseskjørte med. En aktivitet vi hadde sammen, og som får meg til å tenke på ham hver gang jeg setter meg inn i den.

Jeg kan se ham for meg. Huske hvordan han så ut da han satt foran rattet. Hvordan øynene hans fulgte konsentrert med i trafikken. De samme øynene som alltid gnistret og avslørte ham om han hadde skøyerstreker på gang. De lange slanke fingrene, og hvordan han holdt i rattet. Holdningen hans. Bevegelsene. Håret hans, det litt strie og uregjerlige, med et fargespekter jeg aldri ble lei av å studere. Ørene som alltid ble solbrente da han var liten. Den bleke huden. Den rette nesen med et lett dryss av fregner over neseryggen. Antydning til bart og skjegg som minte meg på at han begynte å bli en voksen mann. Munnen hans. Den humrende og gode latteren. Stemmen som var rukket å bli dyp. Samtalene våre...

En samtale husker jeg spesielt godt, var den gangen da jeg fortalte Eirik hvor redd jeg var for å miste ham. Hvordan samtalen på vårt særegne vis endte opp på en humoristisk og ironisk måte, som likevel fanget alvoret og betydningen av det jeg sa. Jeg glemmer ikke Eiriks reaksjon da jeg streng i stemmen fortalte ham at han ikke fikk lov til å dø før meg. Glemmer ikke hans latterbrøl da jeg sa til ham at om jeg aldri hadde lagt hånd på ham tidligere, ville han få så mye juling som han ikke i sin villeste fantasi kunne forestille seg dersom det skulle skje. Glemmer ikke hans tørre kommentar om han at det kanskje ville se litt merkelig ut, at andre kanskje ville komme til å se rart på meg, om jeg ga ham juling når han lå død i en kiste...

Knappe tre måneder senere opplevde jeg det jeg fryktet mest av alt, og det var minner fra nettopp denne samtalen som dukket opp i hukommelsen da jeg så ham for siste gang, død og lagt i en kiste. Selvfølgelig fikk han ingen avstraffelse, men minnet var vemodig, sårt og vondt. Fikk tårene til å strømme. Aldri mer skal jeg få se Eirik. Aldri mer få snakke med ham. Aldri mer få oppleve vår særegne måte å snakke sammen på, hvordan vi alltid og med det meste kunne finne på å bruke humor og ironi på de mest vanskelige og alvorlige temaene uten at vi noen gang misforsto hverandre. Aldri mer....


Før var bilen bare en materialistisk gode, men i likhet med andre gjenstander og steder, er den for meg blitt en gjenstand full av minner om Eirik. Kanskje er det nettopp det som gjør det så vanskelig å vite at jeg snart ikke har den lengre... Viten om at jeg aldri mer skal sette meg inn i den igjen... Frykten for at minnene, den nærheten jeg føler til Eirik, en dag skal forsvinne...

En tid for alt...

Det er lenge siden jeg har skrevet på bloggen. Det vil si... Det er lenge siden jeg har klart å skrive et blogginnlegg. Etter en intens periode med klageskriving i januar, har rett og slett ikke "kropp og hjerne" fungert slik den skal, eller.. Slik jeg vil, er vel kanskje mest riktig å si. Kanskje mest av alt fordi jeg pushet meg selv for langt, overgikk meg selv og mine egne grenser, som et resultat av, og et ønske om, å få avsluttet en langvarig og vond saksprosess i "kampen mot systemet".

I det siste har tankene mine stadig oftere beveget seg tilbake til Eiriks begravelse, til en bestemt kommentar fra ei tante av meg; "Du må være sterk Monika". Jeg tror ikke det var dette hun mente, at jeg skulle være sterk for å kunne klare med "kampen mot systemet", men det er altså slik det har blitt. Jeg har ikke tillatt meg selv å ta inn over meg sorgen på den måten jeg kanskje burde ha gjort. Bitterheten, viten om all uretten som ble begått mot Eirik, har overskygget det meste. Ikke minst det å finne nye opplysninger om ham i journaler etc som jeg vet ville vært av betydning for meg mens han levde, samt opplysninger om helsepersonells mistanker til meg som jeg aldri tidligere hadde hørt om. For ikke å glemme hvordan jeg selv har opplevd måten å ha blitt møtt  av "systemet"... Kanskje er det ikke så rart at jeg føler meg fullstendig utmattet nå, for alt dette har bokstaveligtalt krevd alt jeg har av krefter, sugd alt jeg har av energi ut av meg, i en periode der jeg egentlig har hatt mer enn nok med å bare "være".

På mange måter føler jeg at jeg kun har eksistert de 2-3 siste årene. At også mitt liv stoppet opp den dagen Eirik døde. At jeg på mange måter har levd mer i fortid enn i nå- og framtid. Det kan jo ikke fortsette slik. En dag må også mitt liv få lov til å fortsette, og det er ingen andre enn jeg som selv må ta ansvar for at jeg faktisk gjør det.

Da Eirik døde, ble mitt liv drastisk endret på flere områder. Etter å ha vært mamma siden jeg selv var 17 år, med alt det foreldrerollen innebærer, ble hverdagen min bokstaveligtalt snudd om fra å være "mamma på heltid" til plutselig, om enn uventet og uønsket, å bli en hverdag der jeg kun har meg selv å ta hensyn til og ansvar for. Min eldste datter har jo for lengst "forlatt rede".  I 25 år har det å være "mamma" tatt alt mitt fokus. Det er det som har gitt mening. Det som har gitt små og store gleder i hverdagen. Min datter gir meg fortsatt mening ved livet, bidrar fortsatt til den største gleden i mitt liv, men... Hun krever meg jo ikke på samme måte som da hun var yngre og bodde hjemme. Så, hva nå....? Hva skal jeg bruke tiden min til. Hvor vil jeg med livet mitt? Hvem er jeg egentlig?

Jeg vil aldri kunne tilgi det som har skjedd, men det er jo likevel ikke riktig ovenfor noen, hverken Eirik eller meg, at jeg bokstaveligtalt minnes ham i min hverdag på grunn av en sykdom og all urett som tok livet av ham. Eirik var jo så mye mere enn det for meg. Som alle andre med sykdom, meg selv inkludert, var han jo ingen sykdom. Han var min sønn, og jeg er evig takknemlig for all den tid, alle gode minner, jeg fikk sammen med ham.

Jeg føler at jeg står ved et veiskille. Vet at tiden er inne for å prøve å gi slipp på mye av den bitterheten som har preget mitt liv så sterkt de siste åra. Dette betyr ikke at jeg ikke kommer til å engasjere meg videre. Like lite som jeg kan klare å tilgi, vil jeg aldri kunne klare å "snu ryggen til". Jeg kommer til å dele hva som skjer videre med klager og anmeldelser. Kommer til å kjempe kampen så langt som nødvendig for om mulig å sørge for at "systemet" tar det ansvaret jeg mener de har etter å ha utsatt Eirik for det jeg kaller for et "systemmord". Jeg kommer til å dele egne tanker når dette føles riktig eller jeg selv føler at jeg har noe å "komme med", men jeg vil nok ikke bli like aktiv, på samme måte, som jeg har vært tidligere.

Eirik har lært meg så enormt mye, også etter sin død. Han har gitt meg et innblikk i en verden jeg knapt nok ante eksisterte. Gitt meg et videre syn og en mer reflektert holdning, forståelse og syn på hva det innebærer å leve med psykisk sykdom. Ikke minst har han fått meg til å forstå at et selvmord ikke er et resultat av at en person har begått en egoistisk handling, at han eller hun har tatt "enkleste utvei" eller selv nødvendigvis har tatt et bevisst valg eller har hatt et reelt ønske om å dø. Han har fått meg til å reflektere over sider av livet jeg kanskje ikke før tenkte så nøye over tidligere. På sett og vis vil jeg påstå at han har bidratt til å gjøre meg til et bedre og mer reflektert menneske. Jeg håper innerst inne at det å ha stått offentlig fram, delt mine og Eiriks erfaringer, kan ha bidratt til at også andre har tatt lærdom. At også andre forstår hvor viktig det er å bry seg, for sammen er vi sterke <3

Hverdagens utfordringer...

I to uker har jeg bokstaveligtalt levd i en egen boble. Fullstendig omringet av sakspapirer. Oppslukt i en "verden" av Word dokumenter og nettlenker til ulike informasjonskilder. Kroppen skriker etter hvile. Hver en lille muskel verker som besatt. Men, der stålviljen tar slutt tar vrangskapen over. Om enn ikke alltid med like stort hell....

Å sette grenser for seg selv er vanskelig når man fører en "kamp mot systemet". Tidligere har jeg jo hatt tidsfrister å forholde meg til, og som bokstaveligtalt har tvunget meg til å holde ut. Denne gangen er det ingen tidsfrister. Jeg kan i utgangspunktet bruke all den tid jeg måtte ønske for å skrive de klager osv som jeg selv mener er nødvendig etter å ha mottatt Fylkesmannens endelige uttalelser i "saken". Men... det er et stort "men"... Å sette grenser for seg selv er så langt enklere i teorien enn i praksis, til tross for at jeg faktisk vet bedre enn å stille så høye krav til meg selv at det bokstaveligtalt går på helsa løs...

I dag hadde jeg bestemt meg for å ta en "skrivefri" dag. Slik ble det selvsagt ikke... Jeg bare MÅTTE skrive en innledning til klagen som skal sendes inn til Sivilombudsmannen. Skulle bare... Så var det gjort, igjen...

Etter å ha sittet foran pc skjermen og skrevet en halvtimes tid, innså jeg at det jeg skrev langt fra var i "stil" med alt av andre henvendelser jeg har skrevet. Langt fra hva jeg kommer til å la bli stående som "begrunnelse for klagen". Men, ordene som plutselig sto skrevet foran meg på skjermen hadde et innhold som egentlig slo meg helt ut, derfor velger jeg å klippe/lime og dele dem med dere her,
før jeg går inn og trykker delet i det dokumentet jeg har skrevet det inn i...

Begrunnelse for klagen

For snart tre år siden opplevde jeg det jeg den gang trodde var en mors verste mareritt da mitt yngste barn, Eirik på 17 år, forsøkte å ta sitt eget liv i april 2012. I løpet av de påfølgende seks månedene ble jeg bokstaveligtalt vitne til at han ble en «kasteball i systemet». Fortvilet prøvde jeg alt hva jeg kunne for å hjelpe ham, ved å bruke min egen kompetanse til det beste for ham gjennom skriftlige henvendelser til de instanser som var involvert i hans behandling/oppfølging. Dette krevde at jeg selv måtte dytte alt av egne følelser og reaksjoner tilbake, for å kunne holde fullt fokus på hva jeg kunne gjøre for å kunne hjelpe mitt eget barn. Jeg ba om helhetlige tjenester. Helt klart om at tjenestene måtte samarbeide på tvers og koordineres ut fra sønnens behov. Jeg ba om hjelp selv, og jeg ba om at de måtte behandle min sønn forsvarlig. I møte etter møte påpekte jeg at han måtte utredes videre, at det måtte være noe mer som var «galt» enn hva tidligere diagnose tilsa. «Systemet» tok fra meg muligheten til å være «bare en mamma» i denne perioden. Tok fra meg muligheten til å ivareta mitt behov for å vise sønnen omsorg på min måte. Tok fra meg muligheten til å ivareta meg selv og mine behov.  I dag vet jeg også at de tilbakeholdt informasjon, skjult bak taushetspliktreglene, som jeg vet ville vært av avgjørende betydning for at jeg kunne ha ivaretatt mitt eget barns rettigheter på en langt bedre måte enn hva jeg faktisk hadde forutsetninger til da.

22.10.2012 sviktet helsetjenesten både sønnen og meg for siste gang på verst tenkelig vis. Til tross for at jeg forsøkte å varsle fra til helsepersonell etter ha observert sønnen og mottatt trusler fra ham dagen før, valgte de å overhøre mine desperate rop om hjelp og avventet i to døgn før de rykket ut til ham. 24.10.2012 ble Eirik funnet død hjemme i sin egen trygdebolig. Han hadde hengt seg i uteboden, og dødstidspunktet ble fastsatt til den 23.10.2012.

Jeg trodde Eirik ble forsvarlig ivaretatt. En tillit jeg viste, og som jeg aldri vil kunne tilgi meg selv for.  I løpet av sekunder ble «min verden» snudd totalt på hue med den fatale og enkle beskjeden presten kom hjem til meg med. Eirik var død… Jeg var ikke lengre «bare en mamma».  Jeg var høyst ufrivillig blitt en engle-mamma…

Jeg forsto umiddelbart at noe måtte ha gått forferdelig galt i løpet av den tiden Eirik hadde vært pasient, men hva….? Som mange andre etterlatte etter selvmord, startet også jeg jakten på svar. Eller.. bokstaveligtalt en jakt etter «bevis» på det jeg selv var overbevist om, at det fantes en sammenheng mellom den behandlingen han fikk som pasient og det fatale dødsfallet.

Jeg hadde knapt nok rukket å begrave min egen sønn før jeg satte i gang med «jakten på svar». På bakgrunn av min egen kompetanse visste jeg hvor jeg skulle henvende meg, og i løpet av de to neste månedene hadde jeg innhentet de deler av journalnotater fra spesialisthelsetjenesten jeg ikke fant igjen i sønnens bolig, samt sendt inn en anmodning til Fylkesmannen.

I over to år har jeg «kjempet mot systemet». Eller… rettere sagt snart tre år, tatt i betraktning de siste seks månedene av min sønns liv. I alle henvendelser til det offentlige har jeg forsøkt etter beste evne å forholde meg saklig. Benyttet meg av fakta, lagt dette til grunn for egne argumentasjoner og henvisninger til lover og regler. Mottatt informasjon og opplysninger om sønnen (og meg selv) som jeg aldri ført hadde hørt om mens han fortsatt var i livet. Bokstaveligtalt opptrådt som min egen avdødes sønn forsvarer i møte med «systemet».

Til tider har jeg forbannet min egen kompetanse midt oppi det hele. En kunnskap om velferdssamfunnets oppbygging, om lover og regler knytte til forvaltnings-, offentlighets, tilsyns- og helserett ikke minst. En ting er at jeg har kjennskap og kunnskap nok til å forstå hva som gikk «galt» i sønnens møte med helsetjenesten, at jeg har visst hvor jeg skal lete for å finne forklaringer på hva som legges til grunn for ulike begreper i loven og hva man skal legge til grunn for å kunne vurdere om en rettighet/plikt er oppfylt eller ikke. Men.. i tillegg til å tilegne meg kunnskap om alt fra nasjonale faglige retningslinjer innenfor psykisk helsevern til politiske målsettinger og reformer som kan ha hatt innvirkning på dette, har jeg jo også i tillegg opparbeidet meg en anselig kompetanse i tilsynsmyndighetenes rolle, mandat og myndighet.

I løpet av tidens om har gått, har jeg ikke bare ført en «kamp mot systemet» hva forhold vedrørende min avdøde sønn (og meg) direkte angår. Jeg har også, bokstaveligtalt, ført tilsyn med tilsynsmyndighetene!!

Jeg trodde jeg hadde opplevd mitt verste mareritt den dagen Eirik forsøkte å avslutte sitt eget liv for første gang for tre år siden. Jeg vet ikke lenger hva som er verst. Det føles vel mer eller mindre ut som om jeg befinner meg i et levende mareritt, der ingen gjør noe for å «slippe meg fri».