I går ble jeg vekket av reporter Asbjørn Øyhovden fra TV2
nyhetene med spørsmål om å kommentere den nye Regjeringens plattform og økte
fokus på psykisk helse. Jeg fikk 45 minutter på meg til å sette meg inn i saken,
og tre timer senere stilte jeg i intervju sammen med min datter. En kort
reportasje gir ikke muligheten til å reflektere all verden, men mitt hovedpoeng
kom klart fram: Mitt første inntrykk av plattformen er positivt. Et økt fokus
på psykisk helse ER nødvendig.
Men…. Som jeg har sagt før, sier jeg igjen: Politiske og
teoretiske intensjoner som omhandler mennesker har ingen visjon om de ikke
erfares tilsvarende i praksis. Mange formuleringer i plattformen er vage. Det
er vanskelig å kunne si noe konkret om hva som faktisk ligger i de enkelte
punktene som er trukket fram i plattformen. Likevel har jeg gjort meg noen
første kritiske tanker som ikke kommer frem i reportasjen.
Det jeg først og fremst er mest kritiske til er innlysende
ut fra hva jeg tidligere har skrevet om: Vil Regjeringens plattform og økte
fokus på psykisk helse føre til en kvantitativ økning av de tjenestetilbudene
som allerede finnes, eller vil vi også komme til å få oppleve kvalitative endringer?
Min personlige oppfatning av dagens psykiske helsevern er
såre enkel: Behandlingstilbud, samarbeide på tvers av instanser og tiltakskjeding
er for svakt for å kunne gi tilstrekkelig hjelp. Helt åpenbart er det behov for
forebyggende tiltak. Lavterskeltilbud og tidlig igangsetting av behandling vil
kunne forhindre at enkelte utvikler alvorligere psykiske problemer. Men, det er
også et brennende behov for å øke fokuset på de som rammes av alvorligere
psykiske problemer og lidelser. De som opplever at sykdommen blir livstruende.
De som er avhengige av langvarige og koordinerte tjenester. Å styrke behandlingstilbud,
tverrfaglig samarbeid og arbeidsrettet rehabilitering innenfor psykisk
helsevern slik plattformen viser til, kan ikke sies å være nye utfordringer
eller ses på som nye satsingsområder. Etter min oppfatning er det allerede blitt
brukt betydelige midler for å utarbeide teoretiske og forskningsbaserte
rapporter innenfor disse satsingsområdene. Det jeg hele tiden har savnet, er at
de samme teoriene som man allerede har kommet fram til blir gjennomført i
praksis. At helsepersonell i helseforetak og kommuner, samt NAV og andre
samarbeidspartnere, får en reell mulighet til å kunne tilby pasientene de
tjenestene tidligere politisk satsingsområder og lovendringer har gitt
pasientene og samfunnet forventninger om. Med andre ord er min klare mening
følgende: Dersom Regjeringen ønsker en opplevd trygghet og økt tillit i
befolkningen, må midler og ressurser først og fremst benyttes nærmere pasientenes
hverdag enn det vi har sett og erfart til nå!
«Samhandlingsreformen
må sikre god kompetanseoverføring, robuste fagmiljøer og tilstrekkelig
kapasitet». Regjeringsplattformen viser tydelig et ønske om styrking av
velferdssystemet, men jeg savner en viktig ressurs blant alle de punktene som
er nevnt: Erfaringskunnskap/-kompetanse! Som etterlatt og med erfaring fra en
periode med en psykisk syk sønn, må jeg ærlig innrømme at jeg er skuffet over at
pårørendes rolle og ressurs ikke overhode er nevnt i plattformen. Ikke et ord
om den utfordringen som så vel jeg som mange andre har opplevd tilknyttet
intensjon om å se pårørende som en ressurs og taushetspliktregler som ligger
til hinder for et godt samarbeide til pasientenes beste.
Et annet område som skuffer meg, er et tilsynelatende
manglende fokus på hvordan barn/unge under 18 år med alvorlige og livstruende
psykiske problemer skal ivaretas på en bedre måte innenfor helsetjenesten. Det
er et faktum at et økt antall unge mennesker sliter med selvskading og
selvmordsproblematikk. Når foreldre stenges ute fra oppfølging/behandlingsplanlegging
på grunn av taushetspliktregler, oppstår et problem tilknyttet deres rolle som
foreldre og muligheten til å ivareta barn/ungdom på en best mulig og forsvarlig
måte. Jeg har selv opplevd at min egen sønn ble for syk til å kunne bo hjemme, at
veiledning om helsemessige utfordringer ble forhindret av taushetspliktregler, at
viktige opplysninger har gått tapt og at feilaktige konklusjoner har blitt lagt
til grunn på bakgrunn av antagelser og ensidig informasjon. Erfaring med at
manglende behandlingsplasser innenfor spesialisthelsetjenesten medførte en
overføring av ansvar til barnevernet til tross for at atferd som følge av
sykdom ikke er underlagt deres arbeidsområde, gjør at jeg er oppriktig bekymret
for hvor mange barn/ungdom med psykiske problemer som kan være feilplassert av
samme årsak. En bekymring som øker med tanke på at det innenfor barnevernets
arbeids- og ansvarsområde befinner seg mange ungdommer med rusproblematikk og
med viten om hvor kort veien er mellom psykiatri og rus.
Et område jeg vet jeg kommer til å følge nøye med på er
hvordan behandlingstilbudene styrkes, spesielt hva som vil bli gjort for at
mennesker med selvskading/selvmordsproblematikk skal oppleve å bli tatt på
alvor. Jeg forventer faktisk at pasientene skal få den behandlingen de trenger
NÅR de trenger det, at de ikke fortsetter å bli sendt ut fra legevakt og
akuttavdelinger og tilbake til den hverdagen som i utgangspunktet førte dem inn
i systemet uten at forebyggende tiltak er planlagt og påbegynt. At det
blir satt inn betydelig innsats og ressurser for å bekjempe den jevne økningen
av selvmord vi har vært vitne til innenfor psykiatrien de senere årene, og at
pasienter skal kunne oppleve at de står ovenfor et reelt valg i spørsmålet
mellom liv og død.
Marita ga en siste kommentar i gårsdagens intervju som sier
det meste: «Det absolutt viktigste er å
gi de som sliter noe å glede seg til i hverdagen. Det er en grunn til at vi
lever. Uten noe å glede seg til, hva er livet da?» Jeg mener dette er en
meget klok setning som rommer et hav av medmenneskelig omtanke, og noe de fleste
av oss bør ta inn over seg. Økt fokus på psykisk helse innebærer først og å
kunne gi mennesker muligheter og en rett til å kunne leve et verdig liv på
tross av sykdom!
