Et løsningsorientert fokus på klage-/tilsynsorganenes møte med borgerne

20.12.2013 la jeg ut et innlegg som bl a handlet om egne erfaringer i møte med de offentlig klage- og tilsynsorganene, og om hvordan min tidligere kunnskap og tillit til «systemet» på bakgrunn av tillært fagkunnskap har blitt brutt ned underveis i prosessen. Et innlegg som for øvrig også har blitt publisert som en egen artikkel i NAPHAs kunnskapsbase.

Gjennom egne erfaringer har jeg sett at det finnes et forbedringspotensiale dersom man ønsker å opprettholde borgernes tillit i møte med forvaltningsapparatet, og  noen av ideene tiltak/endring vil jeg dele med dere her:

Betydningen av god informasjon

Når et menneske velger døden foran livet, vil de aller fleste etterlatte oppleve å bli stående tilbake med en rekke ubesvarte spørsmål – hva skjedde, hvorfor skjedde det, hvordan kunne det ha blitt forhindret osv.  Når helsetjenesten har vært involvert i forkant, og man (som meg) sitter igjen med en oppfatning om at det er der «hovedårsaken» ligger, vil det også være naturlig å starte «jakten på svar» her. Som nær pårørende har man ofte sin «egen historie» av erfaringer, samt at man som hovedregel har rett til innsyn i pasientjournaler, epikriser osv fra helsetjenesten. Kanskje sitter man (som meg) også igjen med notater den avdøde selv har skrevet, skriftlig kommunikasjon som f eks mail eller sms, henvendelser man selv har rettet til ulike instanser for å skaffe vedkommende hjelp mens han/hun ennå var i live osv. Man gjennomgår alt av skriftlige dokumenter, alt av opplysninger man kan minnes ut fra erfaring. Alt for å kunne stille oppfølgende spørsmål til andre for om mulig å finne svar på de spørsmålene man selv sto igjen med i utgangspunktet. Om man så velger å henvende seg til de ulike klage- og tilsynsorganene, setter man samtidig også ord på det man selv mener kan ha vært medvirkende- og/eller hovedårsak til dødsfallet. Det handler med andre ord ikke lenger «bare» om spørsmål når henvendelsen først er sendt inn og mottatt i forvaltningen. Det handler vel så mye om avsenders egne meninger og «svar» som venter på en bekreftelse eller avkreftelse i den tiden det tar å behandle saken.

Når forvaltningen ikke gir informasjon om egne saksbehandlingsrutiner og forventet tidsbruk, blir det meste uforutsigbart for den saken angår. I motsetning til en ansatt innenfor offentlig forvaltning som daglig må prioritere, forholde seg til store saksmengder og x-antall ulike saker, vil den som har sendt inn en henvendelse kun være engasjert i og opptatt av sin egen sak. Så lenge som en sak er under behandling, vil også fokuset tilknyttet saken være en naturlig del av hverdagen. Man mister bokstaveligtalt kontroll over når man selv er klar for å legge de negative erfaringene bak seg, og jo lenger tid det tar, jo større blir den (psykiske) belastningen og jo mindre blir tilliten til at forvaltningen tar saken på alvor.

Forbedringspotensial:

·        Som retningslinjene for klage-/tilsynssaker tilsier, bør avsender få en (skriftlig) bekreftelse innen fire uker om at saken er mottatt, evt hvorvidt den tas til følge eller ikke. For å gjøre avsender mest mulig forberedt, bør det også i et slikt brev (som et minimum) informeres om generell saksbehandlingsrutiner, forventet saksgang og saksbehandlingstid. I tillegg burde det legges ved informasjon om hvor og hvem man kan henvende seg til, dersom man har spørsmål underveis.

·        Dersom det skjer avvik fra forventet saksbehandling underveis, bør avsender informeres om dette så fort som mulig.

 

·        Gode rutiner for oppfølging av sak, evt bruk av nødvendige tiltak for å påse at andre involverte parter overholder sine plikter og gitte frister, er viktig for å kunne opprettholde avsenders tillit og trygghet underveis i prosessen. En avsender kan fort oppleve det som respektløs behandling dersom tidsfrister ikke overholdes, også tidsfrister gitt til andre involverte parter i saken. Selv om sist nevnte situasjon ikke direkte kan lastes saksbehandler i klage-/tilsynssaker, har han/hun likevel et ansvar for å føre tilsyn med andre offentlige organer som er underlagt deres ansvars-/arbeidsområde, også underveis i en saksprosess.

 

Betydningen av gode tilbakemeldinger fra forvaltningen i klage-/tilsynssaker

Som oftest vil den som har sendt inn klage eller anmodet om at forvaltningen åpner tilsynssak, også ha gitt sine begrunnelser for påstander og argumenter tilknyttet ulike uttalelser. En rettighet som er styrket fra 1.1.2014, innebærer at man i tillegg har rett til å kommentere og/eller stille spørsmål til andres uttalelser underveis i prosessen, før en endelig beslutning blir tatt i saken. Likevel opplever mange at deres uttalelser og meninger ikke blir vektlagt i tilstrekkelig grad på lik linje med andre «fagkyndige» som blir involvert i saken. Av mange (meg selv inkludert) oppleves dette som et maktovergrep fra forvaltningens side, og/eller som er oppnevnt som sakkyndige i klage-/tilsynssaken ikke opptrer upartisk.

Forbedrings potensiale:

·       Når det sendes ut brev til andre involverte parter for innhenting av uttalelser/informasjon med bakgrunn i en mottatt klage-/tilsynssak, bør det i tillegg til saksbehandlers spørsmål i saken også vises til problemstillinger og spørsmål som er stilt av avsender.

·       I de tilfeller avsenders uttalelser legges ved som informasjon og som grunnlag for andres vurderinger, burde det klart gå frem av vurderingene (og evt konklusjoner) at disse opplysningene faktisk er tatt til følge. Dersom dette ikke kommer tydelig frem av vurderingene/konklusjonene som blir gitt, bør saksbehandler etterspørre dette spesielt.

·        I den endelige beslutningen som gis, bør det klart gå frem hvilke argumenter/påstander som er tatt til etterretning, og hvordan disse er vektet opp mot andre «fagkyndige» i saken. I tilsynssaker bør det i tillegg klart komme frem informasjon om hvilke tiltak som evt skal settes i verk for å forbedre tjenestetilbudet på bakgrunn av varslede og erfarte «feil og mangler».

Den psykiske påkjenningen i klage-/tilsynsprosesser

Som avsender kan man ikke gå ut fra at «alle andre» skal være enig med alt det man selv mener og tror, men må være forberedt på at man kanskje må evaluere sine egne meninger underveis dersom nye opplysninger tilsier det. Enkelte opplysninger som kommer inn i løpet av saksprosessen kan skape ulike reaksjoner, som f eks at man opplever andres uttalelser så feilaktige/useriøse at det direkte kan virke støtende eller krenkende opp mot de erfaringene og meningene man selv har gjort seg opp i forkant. Det vil ikke være mulig å forhindre at dette skjer, men av erfaring har jeg et forslag som jeg mener kan bidra til å minske den psykiske belastningen:

·       Samle opp flere uttalelser med samme tidsfrist og som naturlig hører sammen, og sende disse samlet til avsender slik at man kan «samle» reaksjonene i stedet for å få dem «drypp vis» fordelt over et lengre tidsrom!!!

Til deg som nå har lest dette:

Min hensikt med denne bloggen har vært å dele erfaringer, og om mulig klare å snu egne negative erfaringer om til et løsningsorientert fokus for andre. I dagens innlegg er det nettopp dette jeg har forsøkt meg på. Listen er på langt nær uttømmende, og er absolutt åpen for så vel diskusjon som for flere forslag til bedre løsninger. Benytt gjerne kommentarfeltet under, si din mening eller del din egen erfaring og/eller forslag til endring(er). Kanskje kan vi sammen klare å utarbeide et dokument som kan oversendes som forslag til endring av dagens klage-/tilsynsordninger - til det beste for så vel den enkelte som henvender seg til som de som jobber i forvaltningsapparatet…? Om man skal lykkes med gode endringer, er brukererfaringer det beste utgangspunkt – la din stemme bli hørt!!

Psykisk helse i et samfunnsøkonomisk perspektiv

«…Psykiske lidelser skyves under teppe, enda vi vet at tusenvis av barn og unge har en psykisk lidelse som trenger behandling. En satsing på psykisk helse koster, men det er så utrolig mye dyrere å la være…» (http://www.youtube.com/watch?v=kA55RnfBY8E)

Disse ordene ble uttalt av Emilie Sverdrup, daværende leder for Bærum unge Høyre, i en tale direkte dedikert til salens helsepolitikere under Høyres landsmøte i 2013. Et utsagn som stemmer skremmende godt overens med statistiske tall fra samme år, og som hos meg (som sikkert hos mange andre) har satt i gang en lang rekke tanker og bekymringer for samfunnsutviklingen – både tatt i betraktning livskvaliteten til den enkelte og hans/hennes pårørende, og hva dette faktisk innebærer i rene kostnader for samfunnet.

Som overskriften tilsier, vil jeg i dag forsøke å sette fokus på kostnader tilknyttet psykisk sykdom i samfunnet. Dette på bakgrunn av at jeg stadig fanger opp at det ved politiske forslag til veldokumentert endring til det beste for alle, som oftest også stilles spørsmål om kostnadskalkyler i tilknytning til de tiltak og tjenester som foreslås endret. Noen vil kanskje oppfatte min videre framstilling som banal, naiv og for enkel, men… Av og til kan kanskje det helt enkle faktisk bidra til at en komplisert verden blir litt lettere å forstå for de fleste av oss.

Tall og fakta kan være så vel kjedelig som vanskelig, men vil likevel være uunngåelig om man ønsker å komme fram til et poeng som gir mening hva penger og økonomi angår. Så, jeg håper du som leser dette klarer å slite deg gjennom litt kjeisom lesning, så skal jeg gjøre mitt for å gjøre dette mest mulig meningsfullt og så enkelt forståelig som mulig underveis i prosessen.

Tall og fakta - kostnader:

Statistikk for 2013 viser at det har vært en generell nedgang i antall personer som mottar uføretrygd, mens gruppen «unge uføre» (personer i alderen 18-30 år) i samme periode viste en oppgang med 0,1 prosentpoeng. En økende tendens de siste ti årene, som igjen gir grunnlag for en samfunnsmessig bekymring.

Av i alt ca 305.500 personer, befinner ca 10.300 personer seg i alderen 18-30 år, mens diagnosestatistikk fra 2011 avslørte at hele 59% av denne gruppen hadde en psykisk lidelse eller atferdsforstyrrelse. Det er ingen grunn til å tro at dette er vesentlig endret i løpet av de to årene som har gått, noe som igjen danner grunnlag for å kunne anta at ca 6100 av de totalt ca 10300 personene under 30 år som var uføretrygdet ved utgangen av 2013, faktisk lider av psykiske lidelser eller atferdsforstyrrelser.

Så til et lite regneeksempel for å synliggjøre hva dette faktisk innebærer…

En person som blir uføretrygdet på grunn av varig og alvorlig skade eller sykdom før fylte 26 år (noe man kan gå ut fra at alle de som defineres som «unge uføre» faktisk kan dokumentere), vil ved innvilgelse av uførepensjon ha rett til en minsteytelse tilsvarende 2,47 ganger grunnbeløpet. Pr 2013 tilsvarer dette en årlig utbetaling på (2,47 * 85.545 kr) ca 211.300 kr. I løpet av bare et år, tilsvarer dette en samfunnskostnad på 1.288.930.000 kr for gruppa samlet sett(!!). (og for de av dere som ikke vet hva grunnbeløp er: http://no.wikipedia.org/wiki/Grunnbel%C3%B8pet_i_folketrygden).

Tall og fakta – inntekter

I forrige avsnitt redegjorde jeg for en samfunnskostnad. En redegjørelse jeg har tenkt å benytte som eneste faktor i min videre (forenklede) framstilling av psykisk helse sett i et samfunnsøkonomisk perspektiv. Men, for de av dere som kan litt om samfunnsøkonomi, vet dere også at det ikke er mulig å kunne si noe som helst fornuftig uten å bruke en «motpart» å sammenligne dette opp i mot. Siden alt her handler om inntekter og utgifter, faller det seg mest naturlig for meg å benytte den faktoren som er hevet over en hver tvil at er det offentliges største inntektskilde; nemlig skatt av inntekter og formue. For all enkelhets skyld, velger jeg å se bort fra indeksreguleringer og andre faktorer som gjør det vanskelig å henge med på videre framstilling, og lar summen for 201 bli værende flytende for «all fremtid» i videre beregninger og eksempler…

Om man legger til grunn at den gruppen som tidligere er brukt som eksempel, mottar uførepensjon fra fylte 30 år til fylte 67 år (uten å ta hensyn til regulering av grunnbeløp eller andre faktorer som vil spille inn i «virkelighetens verden»), vil et enkelt regnestykke vise at hver person vil få utbetalt ca 7.818.000 kr i løpet av samlet periode. Til sammenligning vil det ikke være vanskelig å forestille seg, at en person i gjennomsnitt ville hatt mulighet til å tjene det dobbelte dersom han/hun hadde fått mulighet til å kunne livnære seg gjennom egen arbeidsinntekt – altså en årlig inntekt på 422.600 kr pr år, som da ville utgjort en inntekt på ca 15.636.000 kr i løpet av samlet periode.

Som tidligere sagt og redegjort for, er trygdeutbetalinger en utgiftspost i den offentlige forvaltningen, mens skatt er en inntektskilde. Ergo vil det være skatten som innbetales ved de ulike inntektskildene som vil være det mest sentrale i dette eksemplet. De fleste av oss vet (og har erfart) at jo høyere inntekt man har, desto høyere skatt må man betale. Igjen for enkelhetens skyld, vil jeg derfor legge til grunn av en uførepensjonist i gjennomsnitt betaler 18% skatt av sin trygdeinntekt, mens en yrkesaktiv vil betale 36% skatt av sin arbeidsinntekt. Altså:

Uføre:                 18% skatt av 211.300 kr = 38.034 kr pr år * 37 år = 1.407.258 kr (samlet periode)                                                                            

Arbeidsfør:        36% skatt av 422.600 kr = 152.136 kr  pr år * 37 år = 5.629.032 kr (samlet periode)                                                          

Dette regnestykket viser en differanse i de offentliges inntekter på 4.221.774 kr pr person i løpet av en periode på 37 år, KUN i form av tapte skatteinntekter! I tillegg til dette må man også ta med i betraktning at netto trygdeutbetaling (uføreinntekt minus skatt) også er en utgiftspost, noe som igjen betyr at det samlede økonomiske tapet, det man kan si er en direkte konsekvens av å la en person bli uføretrygdet i en alder av 30 år kontra å sørge for at vedkommende kan bli satt i stand til å livnære seg gjennom egen arbeidsinntekt, faktisk er oppe i (6.410.842 kr + 4.221.774 kr)  10.632.616 kr pr person  – et samlet årlig tap på 17.529.448 kr for denne gruppen totalt sett…

Så til poenget…

I innledningen viste jeg til Emilie Sverdrups uttale om at «..en satsing på psykisk helse koster, men det er så utrolig mye dyrere å la være..». Det finnes så ufattelig mange menneskelige hensyn og faktorer som kunne blitt lagt til grunn for denne uttalelsen, ikke minst betydningen av en god livskvalitet og mulighet til faktisk å kunne overleve en alvorlig psykisk tilstand. Men, som så mye annet i samfunnet vårt, handler det meste til syvende og sist om penger når velferdsmidler skal omfordeles. Når nye forslag til tiltak og tjenester legges frem, stilles det ofte spørsmål til «kostnadskalkyler». Det vil være fullt mulig å kunne beregne kostnadene tilknyttet selve tiltaket, f eks ved at et gitt beløp blir øremerket til et gitt antall behandlings timer hos psykolog til en fast avtalt pris, men det vil aldri på samme måte være mulig å forutsi konkret effekt av de tiltakene som innføres annet enn hva man kan anta og sannsynliggjøre ut fra ulike faglig baserte forskningsrapporter. Det som imidlertid ER mulig å kunne si noe om, er nettopp det mitt lille eksperimentelle talleksempel viser så alt for tydelig - hva det vil koste samfunnet å la være å satse!

Vi VET at mange barn og unge sliter med ulike psykiske problemer. Vi VET hvor viktig det er at disse personene kommer til rask behandling, hvor viktig det er å kunne gi rett behandling til rett tid. Vi VET at det er all grunn til å bekymre seg for den stadige utviklingen av unge uføre, at en vesentlig andel av disse personene lider av psykiske lidelser eller atferdsforstyrrelser og at det er lite om noe som tilsier at denne utviklingen kommer til å avta helt av seg selv. Med andre ord VET vi at vi også at vi går mot en framtid som i et langsiktig og samfunnsøkonomisk perspektiv vil medføre en enorm utfordring hva det offentliges inntekter og utgifter angår. Om vi ønsker å gjøre noe med denne utviklingen, må vi tørre å satse NÅ!!

Avsluttende kommentar:

Til de av dere som nå tenker at dette eksemplet ble for enkelt og med lite sammenligningsverdi pga manglende faktorer som f.eks. kostnader tilknyttet utredninger, behandlinger, lønnskostnader, drift og vedlikehold av helsetjenestens virksomhet, for ikke å snakke om utgifter til medisinering og administrering av disse som har vist seg å utgjøre en betydelig andel av hva en psykiatrisk pasient kan forvente seg at dagens behandlingstilbud innenfor psykisk helsevern… Til deg har jeg dette å si til mitt eget forsvar: Tror du disse menneskene blir «billigere i drift» for samfunnet om vi lar være å gi dem rett behandling til rett tid? Tror du at disse menneskenes «fartstid» i helsetjenesten er over den dagen de får innvilget uførepensjon, den dagene de blir ansett som å ha en livslang lidelse uten utsikter til bedring av funksjons- og arbeidsevne? Tror du virkelig at samfunnet er tjent med en gruppe mennesker som på grunn av lav inntekt også har en lavere handlingskraft enn andelen i befolkningen som livnærer seg gjennom egen arbeidsinntekt har? I så fall vil jeg nesten påstå at din tankegang er mer banal enkel og naiv enn det min er! Av og til kan faktisk det enkle være en bedre løsning enn det kompliserte og vanskelige for å kunne synliggjøre et samfunnsproblem.

Lovfestet rett til "nødvendig behandling" - hva betyr det....?

«Kjære Eirik, min vakre engel. Igjen renner tårer av savn. Tårer som gir meg dårlig samvittighet. Dårlig samvittighet for hvordan jeg kan sitte her å ha det så vondt, mens jeg vet at du gjorde det som var best for deg. Hvilken rett har jeg til å gråte nå? Hvordan kan jeg sitte her i selvmedlidenhet, samtidig som jeg vet så alt for godt at du hadde det så mye verre da du levde? Du sa det jo så ofte til meg: ´Mamma, jeg vil ikke leve et liv for andre´. Jeg nektet å høre på dine ord. Argumenterte deg imot. Kjempet en kamp for deg for at du skulle få de rettighetene du hadde krav på for å kunne leve et verdig liv, uten egentlig å vite hva det var du trengte. Minnet deg på alle de som var glad i deg, uten å forstå at livet ditt innebar så mye mer enn som så. Nektet å ta sannheten innover meg. Sannheten om at vi begge to ble maktesløse brikker i et stort «system», den dagen du gjorde det synlig at du var alvorlig syk. Nektet å ta innover meg, at jeg var en av dem som gjorde det vanskelig for deg å gjøre det du mente var eneste og beste løsning. Maktet ikke tanken på å skulle leve et liv uten deg».

Det sies i et ordtak at «alle gode ting er tre». I løpet av Eiriks siste seks måneder, forsøkte han å ta sitt eget liv tre ganger. Forsøk som ble ansett som et sterkt rop om «hjelp». Et sterkt signal om at han ikke egentlig hadde et ønske om å dø, men at han heller ikke klarte å finne «veien videre» eller gi livet mening på egenhånd. Et sterkt signal om at noe i livet hans var så vanskelig å forholde seg til, at han ikke klarte å leve med det. Seks måneder, tre forsøk… På det fjerde forsøket valgte han en metode som ikke etterlot noen tvil om at han ikke ga oss flere sjanser, at han hadde mistet troen og håpet på at hans liv kunne bli bedre, men likevel uten å legge igjen et svar og forklaring på hvorfor.

Den dagen Eirik døde, tok han fra meg muligheten til å være mamma’n hans, også inn i hans voksne liv. Tvang meg til å tenke tanker jeg aldri før hadde tillat meg å tenke. Tvang meg til å prøve å forstå ham og hans synspunkter på hva som var livet, uten lenger å ha muligheten til å påvirke hans standpunkt. Eirik hadde ikke gitt meg alle svarene på forhånd for å kunne forstå. Mange av svarene lå skjult i ulike dokumenter – helsejournaler, epikriser, møtereferater, vedtak, Eiriks egne notater osv. Ved å sette meg inn i den helsehjelpen som ble gitt, bli kjent med helsemessige opplysninger jeg ikke tidligere hadde hatt kjennskap til, har jeg klart å forstå den smertefulle «sannheten» som lå til grunn for hans valg om døden foran livet. Forstått hans liv bedre. Forstått at vårt utgangspunkt og ulike synspunkter for hva som er livet, i stor grad har berodd på min uvitenhet om hvordan hans liv faktisk var og hans egen mangel på innsikt, forståelse og mulighet til å kunne mestre de endringene sykdommen hans medførte.

Selvskading og selvmordstanker er ikke et uvanlig symptom ved psykisk sykdom. Likevel kan man på ingen måte si at dette er anerkjent som livstruende sykdom på lik linje som ved fysisk sykdom. Om man blir brakt inn til et akuttmottak eller legevakt med en livstruende skade eller tilstand, vil det umiddelbart bli satt i gang undersøkelser for å finne årsaken til «problemet» og tiltak for å kunne redde liv – såkalt akutt helsehjelp. Når situasjonen er stabilisert, vil det i de fleste tilfeller bli satt i gang en utredning for å finne ut av underliggende årsaker til at situasjonen oppsto. Deretter vil det bli satt opp en videre utrednings-/behandlingsplan for å forebygge at det samme skjer igjen – såkalt nødvendig helsehjelp. Og, det er vel nettopp i dette siste leddet – nødvendig helsehjelp – min største argumentasjon for forskjellen mellom anerkjennelsen av fysisk og psykisk sykdom som livstruende ligger.

Da Eirik ble brakt inn til akuttmottaket og/eller legevakt, fikk han den akutte behandlingen som måtte liv for å kunne redde livet hans. I de tilfeller det var nødvendig, ble han innlagt ved intensivavdelingen på sykehuset for å kunne gi ham den behandlingen som var nødvendig for å avverge videre fysisk skade som direkte følge av den handlingen han hadde påført seg selv. Når han så fysisk sett var utenfor livsfare, ble han vurdert av psykolog og fikk tilbud om frivillig innleggelse ved akutt psykiatrisk avdeling. En lukket avdeling der intensjonen først og fremst er å gi et akutt tilbud om tilsyn for en kort periode, for å forebygge risiko for gjentakelse av hendelser med fare for eget liv og helse. I motsetning til ved fysisk sykdom, der innleggelser også kan være av kortere varighet for å kunne avverge fare for liv og helse, tilsier erfaring at et symptom som selvskading og selvmordstanker aldri vil bli så forutsigbart at man faktisk kan forvente at den enkelte selv skal klare å varsle fra i tide dersom det oppstår på nytt, slik man faktisk kan forvente at en pasient med fysisk sykdom er i stand til å kunne gjøre. Risikoen ved utskrivelse fra en akuttavdeling, uten at man har foretatt en grundig utredning og påbegynt en videre behandlingsplan, er derfor etter min oppfatning langt mer risikabel enn ved fysisk sykdom.

Hvordan skal man tolke en lovregel og en lovbestemt rett til nødvendig behandling?

For å kunne si noe nærmere om dette, er det nødvendig med en litt bedre avklaring om hva som faktisk ligger til grunn for en «lovbestemt rett til nødvendig behandling». Mens det ved de aller fleste fysiske sykdommer/skader ofte finnes en mer eller mindre standardisert behandlingsplan for hvordan man kan gjøre en pasient «frisk» eller forebygge videre skade-/sykdomsutvikling, har psykisk sykdom i de aller fleste tilfeller et langt større diffust og uklart sykdomsbilde som gjør det vanskelig å standardisere en behandlingsform som passer de fleste pasienter. Det er i svært liten grad mulig å kunne foreta enkle tester for å kunne påvise sykdom. Utredningen er ofte svært tidkrevende og kompliserte, og selv om de aller fleste utredninger bunner ut i en bestemt diagnose basert på at det finnes bestemte likhetstrekk mellom flere pasienter som i utgangspunktet kan sette dem i samme «bås», kan de individuelle forskjellene og behovet for videre (nødvendig) behandling være enorme.

Likevel, til tross for kjennskapen til individuelle forskjeller med ulike behov og viten om at det ikke er mulig å kunne tilby et standardisert behandlingstilbud på lik linje som ved fysisk sykdom, finnes det tydelige retningslinjer og regler for hva helsetjenesten kan tilby som «nødvendig behandling». Retningslinjer og regler som tar utgangspunkt i politiske målsettinger og intensjoner, og som videre må legges til grunn ved tolkning av ulike lovregler for å kunne få en forståelse av hva man faktisk kan forvente når man som pasient har en «lovbestemt rett til nødvendig behandling».

Pr i dag er det først og fremt Samhandlingsreformen, dens intensjoner og målsettinger, som danner utgangspunktet for tolkningsgrunnlaget. Et politisk vedtak der representanter i Stortinget, på vegne av befolkningen, har lagt til grunn en forståelse av hvordan offentlige velferdsgoder skal fordeles og benyttes ovenfor pasienter som har behov for helsetjenester som det offentlige skal betale for. Et vedtak som har blitt fattet på bakgrunn av ulike forskningsrapporter om hvordan pasienter innenfor samme gruppe best mulig kan få hjelp til å takle sin hverdag med sykdom.

Om man så går videre inn i forskningsrapportene for å finne forståelse av de beslutninger som er tatt, intensjoner og målsettinger som er gitt for reformen, vil man fort kunne finne ut at de aller fleste pasienter vil ha best utbytte av tett oppfølging nærmest mulig den hverdagen de lever i. Dette, ut fra min tolkning og antakelse, fordi psykisk sykdom ofte er sterkt knyttet opp mot utfordringer av ulike slag i hverdagen hos den enkelte, og at de fleste vil ha behov for en individuelt tilpasset oppfølging alt ettersom personlighet og hva den enkeltes hverdag faktisk innebærer. Med dette som bakgrunn, kan man også lett forstå at det vil være bedre for en pasient med en slik type oppfølging, kontra et tilbud i en døgninstitusjon – noe som igjen medfører at helsetjenestene organiserer sin virksomhet ut fra hva forskning danner grunnlag for å kunne si at gir best mulig effekt som «nødvendig behandling», og at tjenestene som tilbys legges opp best mulig deretter med målsetting om å gi flest mulig hjelp på en best mulig måte.

Fra teori til praksis

Nå som forståelsen for teorien og hva man må legge til grunn for «en lovbestemt rett til nødvendig behandling» er litt bedre avklart, er det på tide å vende tilbake til Eirik og det jeg selv har redegjort og skrevet om tidligere i dette innlegget…

Da Eirik ble innlagt andre gang ved akuttavdelingen, ble det også vekt mistanker om at han var langt mer alvorlig (p)syk enn først antatt. Dette forårsaket også at vi var nødt til å innse at han var for syk til å kunne flytte hjem igjen, at nettopp det utgjorde en stor og alvorlig risiko for gjentakelse av tidligere handling. Uten fast bosted, og med en uavklart helsemessig situasjon, ville det optimale behandlingstilbudet for Eirik være et opphold i en døgninstitusjon. Men, som jeg tidligere har fortalt om, og som man på mange måter kan si er en direkte konsekvens av Samhandlingsreformens intensjoner, fantes det ikke ledige plasser å oppdrive for å kunne tilby ham en overføring direkte fra akuttavdelingen til en annen døgnavdeling. Man kan si at Eirik var maks uheldig i denne situasjonen – han var «for frisk» til å kunne bli værende på akuttavdelingen, mens det tilbudet han trengte heller ikke var tilgjengelig. At han i tillegg til «uheldige omstendigheter» ikke hadde et sted å bo etter utskrivelse, ble en ekstra utfordring for helsepersonell som skulle følge ham opp videre. De visste om hans utfordringer med utrygghet ved mangel på faste rammer, hans engstelse for å omgås andre mennesker og da spesielt andre ungdommer på sammen alder, hans problemer med å vise følelser og bygge opp relasjoner med nye mennesker. Likevel hadde de ingen andre valg enn å samarbeide med barnevernet for å finne alternative løsninger inntil en fast bolig sto klar til ham i hans hjemkommune.

Eirik taklet ikke den situasjonen han hadde havnet i, i tillegg til de helsemessige utfordringene som hadde gitt seg til syne ved tidligere selvskadings-/selvmordsforsøk. Det han hadde slitt med så alt for lenge på egenhånd, uten å klare å be om hjelp til. En situasjon som forårsaket at han ble flyttet hele 16 ganger på fem måneder, hvorav fire innleggelser ved akuttavdelingen, frem til hans faste bolig endelig sto klar til innflytting. I løpet av denne tiden skjedde faktisk det Eirik selv hevdet – at han ble verre enn han faktisk var i utgangspunktet. For hver flytting kunne vi tydelig se og høre hvordan hans håp og tro på at noe eller noen kunne hjelpe ham forsvant gradvis. Bit for bit, flytting for flytting, forsvant hans tillit til behandlerne og endte opp med at han valgte å avslutte det tilbudet de hadde gitt ham. Et tilbud som langt fra kan sies å være hverken hva Eirik trengte, eller hva helsepersonell ønsket for ham, men som oppsto som en konsekvens av helsetjenestens organisering utfra politiske intensjoner og målsettinger om hvordan «nødvendig helsehjelp» skal gis.

Fra praksis til teori…

Eirik sykdom – hendelsesforløp og utvikling – passet rett og slett ikke inn i det som legges til grunn for «en lovpålagt rett til nødvendig helsehjelp» og slik de fleste av oss tror og forventer at vi skal behandles dersom vi rammes av sykdom. I stedet for å kunne gi ham individuelt tilpassede tjenester ut fra hans individuelle behov, ble han tilbudt tjenester og tiltak ut fra hvordan helsetjenesten hadde blitt organisert for å kunne oppnå en politisk reforms målsettinger og intensjoner. I stedet for å ta utgangspunkt i hans situasjon fra han kom inn på akuttmottaket første gang, utrede ham videre ut fra symptomene som viste seg underveis for å kunne «skreddersy» en helhetlig og nødvendig behandling og oppfølging tilpasset hans behov, ble han behandlet ut fra enkelt symptomer og fulgt opp ut fra de tilleggsbelastninger som ble påført ham som følge av manglende tilbud som faktisk ville ha vært til hjelp for ham.

Eirik erfaring – en lærdom som kan hjelpe «oss» å hjelpe andre

I ettertid er det lett å forstå at Eirik på bakgrunn av sine erfaringer hadde «lukket for innsyn», og at de tiltakene som ble satt opp for ham ved opprettelse av boligen, i all hovedsak var basert på hva andre trodde og mente at var bra for ham. Eirik ble aldri utredet for det som i utgangspunktet førte ham inn til akuttavdelingen i første omgang. Mer eller mindre «uheldige omstendigheter», forårsaket av politiske reformer, målsettinger og intensjoner som danner utgangspunkt for et langt større standardisert behandlingsløp og tjenestetilbud enn hva som kan anses å være praktisk mulig ut fra sykdommens uforutsigbare forhold, presset ham inn i en situasjon der han ble forøkt «formet» inn i samfunnets krav og forventninger. Krav og forventinger Eirik ikke på noen som helst måte hadde mulighet til å kunne innfri ut fra gitte begrensninger i sykdom, og som på ingen måte kan sies å ha tatt hans personlighet og egne ønsker for sitt liv og sin hverdag til etterretning.

Eirik hadde helt rett… Hverken jeg eller andre kunne forlange eller forvente at han skulle leve et liv for andre. Et liv han selv ikke klarte å akseptere for seg selv, og som i utgangspunktet ikke kunne lastes ham. Vi kan alle ta ansvar for at våre liv kan leves på en tilfredsstillende måte. Alle må vi inntil en viss grad forholde oss til samfunnets og andres krav og forventninger. Men… Ingen ber om eller kan kontrollere selv fullt og helt om og når man blir syk, ei heller psykisk syk…

Eirik har etterlatt en rekke erfaringer vi alle kan lære noe av. Har noen egentlig rett til å si at Eiriks valg ikke var riktig for ham…? Kan virkelig noen av oss si at vi hadde rett til å «styre» hans liv i den grad han opplevde, fortelle ham hva god livskvalitet skulle innebære for ham eller hvilken hjelp som var best for ham for å kunne leve et verdig liv…? I så fall, for hvem…? Eirik valgte på ingen måte «enkleste utvei». Hans erfaringer, blant mange andre, kan og bør bli brukt for å kunne videreutvikle og forbedre tjenestetilbudet til andre som kommer etter ham – andre som rammes av psykisk sykdom med den uforutsigbarheten dette fører med seg – og til en endret holdning til og større ydmykhet for at vi alle trenger et «system» som først og fremst ivaretar pasientenes behov, individuelle forskjeller og ønsker for egne liv.

Kjære Eirik, min vakre engel…

Prøv å forstå… Jeg ville bare ditt aller beste… Jeg ville at du skulle leve et verdig og godt liv - til glede for deg selv, for andre og for meg selv. Jeg ønsket deg ikke det livet du endte opp med. Jeg ønsket ikke at du skulle leve et liv for andre. Jeg ville bare, ønsket og prøvde å hjelpe deg med, å finne løsninger som kunne ført til at du hadde hatt en reell mulighet til å kunne se livet som et alternativ til døden. Ville at du skulle oppleve en annen «sannhet» om livet enn hva du faktisk opplevde. At det skulle være mulig å finne løsninger som bedre kunne vist deg at det var mulig å leve et liv, også med sykdom. Mine tårer er ikke bare mitt eget savn og smerte for å måtte leve et liv uten deg, det er vel så mye viten om din smerte og at det livet du levde ikke var et godt liv. Hvil i fred gutten min. En fred som smerter meg mer enn noen aner, men som jeg likevel unner deg mer enn å måtte leve mitt eget liv uten deg…