Dagen derpå..

I går ble klagen til Statsadvokaten sendt. Å dele hele klagen...12 sider tettpakket med juridiske redegjørelser...? Nei, det lar seg ikke gjøre. Men, jeg har lyst til å dele noe, så her er følgebrevet som ble sendt med til de jeg i dag har sendt ut kopi av klagen til:

Til …….                                                                                                                     Raufoss 4.9.2015

For 1047 dager siden opplevde jeg et av mine to verste mareritt. Et mareritt som ennå ikke er over, og som jeg ikke vet hvor lenge vil vare. Jeg forstår at du har en travel arbeidshverdag, likevel vil jeg be deg om å sette av litt tid til meg, fordi jeg tror at det jeg vil fortelle deg om også kan være av interesse for deg og ditt arbeide.

22. oktober 2012 ble jeg truet av en sykdom. Ikke min egen, men av min sønns sykdom. Jeg visste det ikke da, men nå vet jeg at han led av en udiagnostiert og ubehandlet lidelse innenfor psykose/schizofreni-spekteret. En ung gutt som i 18 måneder hadde forsøkt å få hjelp med de psykiske problemene han opplevde i sin hverdag, men som i stedet fikk erfare at han ble et problem for hjelpeapparatet. Livredd seg selv, og for livet.

Jeg hadde kjent ham i 17 år, 8 måneder og 29 dager den mandagen han dukket opp hjemme hos meg. Trengte bare et blikk på ham for å forstå at han ikke var den gutten jeg hadde kjent hele hans liv. Forsto at han var alvorlig syk, at han var til fare for seg selv og andres liv og helse. En halvtime senere fikk jeg det bekreftet da han sendte meg en sms.

«Greit nok, viss jeg ikke får at nøkkel min så kan jeg love deg at en av oss ikke kommer i livet ut av dette. Du hadde bare flaks i dag at du hadde besøk, ellers hadde du ikke sluppet så billig unna»

Nøkkelen… Det eneste som ga meg en liten trygghet da han flyttet inn i sin kommunale bolig syv uker tidligere, men som i løpet av den siste uka hadde blitt til en trussel for ham. Likevel, tre timer senere, etter en telefonsamtale med politiet og to med psykiatritjenesten i kommunen, følte jeg meg trygg på at han ville få hjelp av andre. Om jeg bare hadde visst da alt hva jeg vet nå, at det skulle gå to døgn før noen tok seg inn til ham, ville jeg aldri ha bedt faren hans om å levere nøkkelen tilbake.

Jeg trodde jeg hadde opplevd mine livs verste mareritt da jeg den 24. oktober 2012 ble fortalt at mitt eget barn var funnet død, men det har vist seg at jeg tok feil.  Det ene marerittet, det som startet 22. oktober 2012, for 1047 dager siden, eksisterer fortsatt den dag i dag.

I snart tre år har jeg kjempet for hans rettferdighet. Kjempet for at noen skal ta ansvar for all den uretten han fikk oppleve. Kjempet for å frigjøre ham fra ansvaret for den posttraumatiske stresslidelsen jeg ble påført som en følge av å ha befunnet meg i en uavklart trusselsituasjon i to døgn. Frigjøre ham fra ansvaret for å ha lagt mitt og andres liv i ruiner den dagen, 23. oktober 2012, i en alder av 17 år, da han valgte å gå ut av livet. Det som utgjør det ene, og det verste, av mine to verste mareritt.

Vedlagt dette brevet har jeg sendt med en kopi av en klage jeg har skrevet til Statsadvokaten. Jeg ber deg om å lese det, samtidig huske på den historien jeg nå har fortalt deg. Begge fortalt og skrevet av en mamma, en englemamma, i sorg.

Med hilsen

Monika Eng

 

 

 

 

Reisebrev - dag 14 av en reise 1046 tilbake i tid

I bakgrunnen hører jeg lyden av printeren som spyr ut side opp og side ned. Lyden av en klage til Statsadvokaten som nå endelig, ENDELIG, etter 14 dagers hardt arbeide, er ferdig skrevet. En klage som vil bli sendt ut med kopi til flere, av den enkle årsak at jeg endelig har belegg for å sette ord på den dobbelte uretten jeg har opplevd ved å kjempe kampen videre for Eirik. Kampen som i utgangspunktet ble satt i gang fordi jeg mener han ble utsatt for et "systemmord", og som jeg nå også har belegg for å kunne si at også har medført at jeg har blitt utsatt for et "justismord"!

Jeg vet det er sterke ord, men i realiteten er det akkurat det som har skjedd. Tilsynsmyndighetene, de som skulle ha ivaretatt Eiriks rettsikkerhet og med det "renvasket" hans navn, har i realiteten bidratt til at de og det som førte fram til hans selvmord, ikke har fått noen som helst konsekvenser. Ingen straff, ingen sanksjoner eller andre reaksjoner.

Jeg er sliten nå. Så ufattelig sliten. Så sliten at jeg faktisk har innsett at jeg ikke kan utsette meg selv for flere reiser som dette. Så sliten at jeg har bedt Statsadvokaten om å vurdere Eiriks og min rett til bistandsadvokat. Jeg har allerede gått langt utover den kunnskap og kompetanse jeg selv har, gjort mer enn noen kunne ha forventet at jeg skulle gjøre. Mer enn hva som egentlig er meningen at man som etterlatte skal ha behov for å gjøre, men som denne saken har vist at er fullstendig avgjørende for å få noen til å ta ansvar for de handlinger og lovbrudd som er begått.

Etter tre års lange og vonde kamp, prøver jeg nå å "slippe taket" i saken. Håper på at Statsadvokaten ser vannvidde i det hele, at jeg som mamma får lov til å endre status fra forsvarer til vitne i saken.

Selv ser jeg fram mot den dagen alt dette kan sies å være et avsluttet kapittel. Den dagen jeg kan åpne pc'n, sette markøren over mappen "Eiriks om min kamp mot systemet", og trykke ctrl+alt+delete. Til den dagen jeg kan bære alt av sakspapirer ut av huset, tenne på og la lyset fra flammene skinne i takt med nattehimmelens stjerner, samtidig som alt av minner om sykdom og vonde tider går opp i røyk og forsvinner ut i intet. Den dagen jeg igjen kan se meg selv som "bare mamma", en englemamma, og samtidig kunne tillate meg selv å leve mitt liv med et åpent sår i hjerte, uten å bli påkrevd å gå tilbake i tid flere ganger. Til alt det vonde som har skjedd. Til den dagen jeg igjen kan begynne å leve mitt liv i nåtid og for fremtiden.

Reisen er slutt, for denne gang, men før jeg avslutter dette siste reisebrevet, sender jeg ut en hilsen til min vakre engel med vinden:

Hvil i fred, til vi ses igjen 
 

Jeg ga deg et løfte etter du døde

om at jeg ville gjøre alt for å renvaske ditt navn
for din rettferdighet - til ditt, mitt og andres beste
Hvil i forvisning om at den dagen vi to en møtes igjen,

er ikke lenger sykdom og svik en del av vårt fellesskap
at i din verden - i døden - varer alt godt til evig tid

Så vil i fred, inntil den dagen kommer da min tid i live er forbi

For da, min lille venn... Da vil du få oppleve,

at mamma står inne for alt det jeg en gang har sagt til deg!

Jeg ga deg et løfte en stund før du døde

En formaning om at du ikke fikk lov til å gå i døden før meg

Jeg vil aldri kunne klare å legge hånd på deg 

Men, jeg kan love deg, at når vi to møtes igjen...

da vil du få så mye kjeft som du aldri før har fått!

Og, når ordstrømmen av sorg, savn og smerte har avtatt

Når alt det vonde endelig kan lukkes igjen og glemmes for alltid

Vil jeg kaste meg rundt halsen din,

fortelle deg hvor høyt jeg elsker deg,

i forvisning om at vi to aldri mer skal skilles igjen

Så hvil nå, min vakre engel

Hvil - uten sorg, savn og smerte i ditt hjerte

Klem fra mamma

 

Reisebrev - dag 13 av en reise 1045 dager tilbake i tid

Hjernen er overfylt av informasjon. Tanker om hva jeg må huske å ta med, noe jeg har lest eller erfaringer som dukker fram fra hukommelsen, og som jeg vet kan ha betydning for klagen, popper opp på de mest utenkelige tidspunkt. Jeg kjenner at jeg befinner meg i en ond sirkel. Vet at jeg beveger meg i et litt for stort tempo mot et skremmende stup, der kroppen selv tar kontroll og fører meg inn i et ensomt mørke av utmattelse. Jeg vet at det bare finnes en vei ut av sirkelen: å bli ferdig med klagen!

Livstegnene fra go'jenta bidrar til å holde meg oppreist. Meldingene som gjør at jeg klarer å holde min egen frykt og angst for at det skal skje henne noe, i sjakk. De som gir meg et lite innblikk i hennes livs største opplevelse og mest fantastiske reise. En glede som også gjør meg glad på hennes vegne. 

Tamara, den eldste tispa mi, sørger for at jeg må ut av huset minst en gang om dagen. Små avbrekk som sørger for at også jeg får beveget litt på alle stive ledd og muskler som følge av lange og alt for mange stillesittende timer i løpet av døgnet. I tillegg har hun lært seg at når mobilen ringer er "matmor" tilgjengelig for klapp og kos. Et tiltak jeg selv innså at var nødvendig for å huske på å ta pauser, og som hun passer på at blir gjennomført ved å stikke en våt snute opp i ansiktet mitt.

 

(bilde fra gårsdagens blåbærtur)

Tamara... Hun som har vært med meg gjennom alt det vanskelige og vonde jeg har gjennomgått de siste åra. Hun som har gitt trøst når jeg har vært trist og lei meg, gitt meg trygghet når angsten og frykten har grepet tak i meg, og som har ligget ved min side alle de gangene jeg har "gått ned for telling". Hun som kanskje mer enn noen har vist meg at livet er verdt å leve, gjennom små og store gleder hver eneste dag. Man skal ikke undervurdere en hunds egenskaper, deres evne til å fungere som terapi i hverdagen, det jeg for alvor har fått oppleve og erfare betydningen av.

Jeg er på dag 13 av en reise 1045 dager tilbake i tid, og til nå har jeg skrevet 13 sider i klagen til Statsadvokaten. Mens livet går sin vante gang utenfor husveggene, kan jeg ikke annet enn å håpe (og tro) at det ikke tar alt for langt tid før jeg igjen kan ta del i det...