Case closed....

I går kom brevet jeg både har ventet på og gruet meg til å motta. Egentlig som forventet, opprettholdt Statsadvokaten påtalemyndighetenes beslutning om å henlegge saken. Dette som en følge av at anmeldelsene etter deres vurdering ble innlevert for sent ut fra de foreldelsesfrister som er gitt for å kunne føre en straffesak etter brudd på Helselovgivningens regler. En beslutning uten videre klageadgang - CASE CLOSED....

Akkurat nå føles det som om alt det arbeidet jeg har gjort de siste tre årene har vært totalt forgjeves. Alle timene jeg har brukt på å sette meg inn i Eiriks sykehistorie, lese meg opp på alt fra div lovverk, rundskriv, nasjonale retningslinjer, direktiver osv for om mulig å forstå hva som skjedde med ham. De uendelig mange timene jeg har forholdt meg "saklig til fakta", alle ord, setninger og sider med kommentarer, uttalelser, henvendelser jeg har skrevet.

Mens livet og menneskene rundt meg har gått videre, har jeg levd det meste av min tid de siste tre årene i fortid. Aldri tillatt meg å gå så langt at jeg har kunnet ta fatt på mitt eget sorgarbeid, finne min vei videre i livet uten Eirik. Ikke fordi jeg ikke har ønsket å gå videre, at jeg har "dyrket" min egen sorg, men fordi "systemets" har tvunget meg til å bli der all den tid de har brukt på sin saksbehandling.

Jeg vil aldri kunne bli den jeg en gang var. En del av meg døde sammen med Eirik. En viktig del av min personlighet og identitet ble revet vekk. For alltid vil jeg bære på et åpent sår, vel vitende om at det ikke hadde trengt å være slik. Jeg er fortsatt mamma til to, bærer på en likeverdig kjærlighet til dem begge. Takknemlig for alle gode stunder jeg får sammen med Marita, alle små og store gleder hun gir og deler med meg. Men... å måtte innse og leve med at jeg kun er en englemamma for Eirik, at jeg aldri mer skal få holde rundt ham, snakke med ham, dele gleder, dele livet med ham.. Aldri mer skal få se mine to barn sammen, gjør mer vondt enn de fleste kan forstå...

Kommunenes manglende varslingsplikt belyst i media

Jeg ser sjelden på nyheter lenger, av den enkle grunn at jeg ikke ønsker å utsette meg selv for risikoen for å bli kjent med flere saker som ligner min egen via media. Saker som river opp egne sår, som mer enn noe anna blir oppfattet som et hån og et bevis på at Eiriks tragiske historie ikke har ført til noen som helst endring innenfor helsetjenesten. Likevel, i påvente av siste del av Farmen i går, ble fjernsynet stående på gjennom TV2s nyhetssending i går kveld.

Det første som møter meg gjennom skjermen er en pasient og pårørende som har opplevd en alvorlig hendelse i kommunens helse- og omsorgstjeneste. Deretter fylkeslege og pasientombudets som hevder at så vel pasientsikkerheten som tilliten til "systemet" vil bli bedre ivaretatt gjennom at utenforstående (tilsynsmyndighetene) foretar vurderingene, at de frykter at alvorlige hendelser "skyves under teppe" ved kommunenes egen håndtering via deres interne avvikskontroller.
http://www.tv2.no/2015/10/04/nyheter/helsehuset/larhals/toppsaker/7451319

Min egen historie og kamp mot systemet ruller bokstaveligtalt foran øynene mine mens ordene når meg via fjernsynsskjermen. Minnene om alle timene, alt arbeidet jeg selv har lagt ned for å få tilsynsmyndighetene til å behandle saken ut fra alvoret i situasjonen, opplevelsen av å ikke bli tatt på alvor. Sinnet og frustrasjonen stiger i meg; Hvordan i h.... kan de stå der å påstå at tilsynsmyndighetene gjør en bedre jobb enn kommunene selv kan gjøre, vel vitende om at praksis viser at de faktisk ikke reagerer på andre måter enn hva kommunene selv allerede gjør?!

Den teoretiske framstillingen vises på skjermen. Varsler fra spesialisthelsetjenesten som kan føre til Fylkesmannens tilsyn, og som igjen kan føre til at Statens Helsetilsyns vurderer saken og ilegger administrative reaksjoner ovenfor helseforetak og helsepersonell. Men; Dette er jo en løgn!! Dette skjer jo ikke i praksis!! Det var jo dette også jeg hadde tillit til den dagen jeg sendte inn anmodningen til Fylkesmannen, etter at min tillit til helsetjenesten og helsepersonell allerede var brutt på verst tenkelig vis, men som har vist seg at var basert på totalt feil grunnlag!! Teori stemmer ikke med praksis, så hvorfor belyses en sak i media som om pasienter, pårørende og etterlatte bør ha tillit til dette vannvidde!!!

Uretten fra "systemet", via media, har igjen gitt meg "en på trynet". Det eneste jeg får gjort er å kjempe min kamp videre, håpe at dette vannvidde av løgner og bedrag en dag blir tatt på alvor. Håpe, der jeg ikke lenger har tro.

Dagen derpå..

I går ble klagen til Statsadvokaten sendt. Å dele hele klagen...12 sider tettpakket med juridiske redegjørelser...? Nei, det lar seg ikke gjøre. Men, jeg har lyst til å dele noe, så her er følgebrevet som ble sendt med til de jeg i dag har sendt ut kopi av klagen til:

Til …….                                                                                                                     Raufoss 4.9.2015

For 1047 dager siden opplevde jeg et av mine to verste mareritt. Et mareritt som ennå ikke er over, og som jeg ikke vet hvor lenge vil vare. Jeg forstår at du har en travel arbeidshverdag, likevel vil jeg be deg om å sette av litt tid til meg, fordi jeg tror at det jeg vil fortelle deg om også kan være av interesse for deg og ditt arbeide.

22. oktober 2012 ble jeg truet av en sykdom. Ikke min egen, men av min sønns sykdom. Jeg visste det ikke da, men nå vet jeg at han led av en udiagnostiert og ubehandlet lidelse innenfor psykose/schizofreni-spekteret. En ung gutt som i 18 måneder hadde forsøkt å få hjelp med de psykiske problemene han opplevde i sin hverdag, men som i stedet fikk erfare at han ble et problem for hjelpeapparatet. Livredd seg selv, og for livet.

Jeg hadde kjent ham i 17 år, 8 måneder og 29 dager den mandagen han dukket opp hjemme hos meg. Trengte bare et blikk på ham for å forstå at han ikke var den gutten jeg hadde kjent hele hans liv. Forsto at han var alvorlig syk, at han var til fare for seg selv og andres liv og helse. En halvtime senere fikk jeg det bekreftet da han sendte meg en sms.

«Greit nok, viss jeg ikke får at nøkkel min så kan jeg love deg at en av oss ikke kommer i livet ut av dette. Du hadde bare flaks i dag at du hadde besøk, ellers hadde du ikke sluppet så billig unna»

Nøkkelen… Det eneste som ga meg en liten trygghet da han flyttet inn i sin kommunale bolig syv uker tidligere, men som i løpet av den siste uka hadde blitt til en trussel for ham. Likevel, tre timer senere, etter en telefonsamtale med politiet og to med psykiatritjenesten i kommunen, følte jeg meg trygg på at han ville få hjelp av andre. Om jeg bare hadde visst da alt hva jeg vet nå, at det skulle gå to døgn før noen tok seg inn til ham, ville jeg aldri ha bedt faren hans om å levere nøkkelen tilbake.

Jeg trodde jeg hadde opplevd mine livs verste mareritt da jeg den 24. oktober 2012 ble fortalt at mitt eget barn var funnet død, men det har vist seg at jeg tok feil.  Det ene marerittet, det som startet 22. oktober 2012, for 1047 dager siden, eksisterer fortsatt den dag i dag.

I snart tre år har jeg kjempet for hans rettferdighet. Kjempet for at noen skal ta ansvar for all den uretten han fikk oppleve. Kjempet for å frigjøre ham fra ansvaret for den posttraumatiske stresslidelsen jeg ble påført som en følge av å ha befunnet meg i en uavklart trusselsituasjon i to døgn. Frigjøre ham fra ansvaret for å ha lagt mitt og andres liv i ruiner den dagen, 23. oktober 2012, i en alder av 17 år, da han valgte å gå ut av livet. Det som utgjør det ene, og det verste, av mine to verste mareritt.

Vedlagt dette brevet har jeg sendt med en kopi av en klage jeg har skrevet til Statsadvokaten. Jeg ber deg om å lese det, samtidig huske på den historien jeg nå har fortalt deg. Begge fortalt og skrevet av en mamma, en englemamma, i sorg.

Med hilsen

Monika Eng

 

 

 

 

Reisebrev - dag 14 av en reise 1046 tilbake i tid

I bakgrunnen hører jeg lyden av printeren som spyr ut side opp og side ned. Lyden av en klage til Statsadvokaten som nå endelig, ENDELIG, etter 14 dagers hardt arbeide, er ferdig skrevet. En klage som vil bli sendt ut med kopi til flere, av den enkle årsak at jeg endelig har belegg for å sette ord på den dobbelte uretten jeg har opplevd ved å kjempe kampen videre for Eirik. Kampen som i utgangspunktet ble satt i gang fordi jeg mener han ble utsatt for et "systemmord", og som jeg nå også har belegg for å kunne si at også har medført at jeg har blitt utsatt for et "justismord"!

Jeg vet det er sterke ord, men i realiteten er det akkurat det som har skjedd. Tilsynsmyndighetene, de som skulle ha ivaretatt Eiriks rettsikkerhet og med det "renvasket" hans navn, har i realiteten bidratt til at de og det som førte fram til hans selvmord, ikke har fått noen som helst konsekvenser. Ingen straff, ingen sanksjoner eller andre reaksjoner.

Jeg er sliten nå. Så ufattelig sliten. Så sliten at jeg faktisk har innsett at jeg ikke kan utsette meg selv for flere reiser som dette. Så sliten at jeg har bedt Statsadvokaten om å vurdere Eiriks og min rett til bistandsadvokat. Jeg har allerede gått langt utover den kunnskap og kompetanse jeg selv har, gjort mer enn noen kunne ha forventet at jeg skulle gjøre. Mer enn hva som egentlig er meningen at man som etterlatte skal ha behov for å gjøre, men som denne saken har vist at er fullstendig avgjørende for å få noen til å ta ansvar for de handlinger og lovbrudd som er begått.

Etter tre års lange og vonde kamp, prøver jeg nå å "slippe taket" i saken. Håper på at Statsadvokaten ser vannvidde i det hele, at jeg som mamma får lov til å endre status fra forsvarer til vitne i saken.

Selv ser jeg fram mot den dagen alt dette kan sies å være et avsluttet kapittel. Den dagen jeg kan åpne pc'n, sette markøren over mappen "Eiriks om min kamp mot systemet", og trykke ctrl+alt+delete. Til den dagen jeg kan bære alt av sakspapirer ut av huset, tenne på og la lyset fra flammene skinne i takt med nattehimmelens stjerner, samtidig som alt av minner om sykdom og vonde tider går opp i røyk og forsvinner ut i intet. Den dagen jeg igjen kan se meg selv som "bare mamma", en englemamma, og samtidig kunne tillate meg selv å leve mitt liv med et åpent sår i hjerte, uten å bli påkrevd å gå tilbake i tid flere ganger. Til alt det vonde som har skjedd. Til den dagen jeg igjen kan begynne å leve mitt liv i nåtid og for fremtiden.

Reisen er slutt, for denne gang, men før jeg avslutter dette siste reisebrevet, sender jeg ut en hilsen til min vakre engel med vinden:

Hvil i fred, til vi ses igjen 
 

Jeg ga deg et løfte etter du døde

om at jeg ville gjøre alt for å renvaske ditt navn
for din rettferdighet - til ditt, mitt og andres beste
Hvil i forvisning om at den dagen vi to en møtes igjen,

er ikke lenger sykdom og svik en del av vårt fellesskap
at i din verden - i døden - varer alt godt til evig tid

Så vil i fred, inntil den dagen kommer da min tid i live er forbi

For da, min lille venn... Da vil du få oppleve,

at mamma står inne for alt det jeg en gang har sagt til deg!

Jeg ga deg et løfte en stund før du døde

En formaning om at du ikke fikk lov til å gå i døden før meg

Jeg vil aldri kunne klare å legge hånd på deg 

Men, jeg kan love deg, at når vi to møtes igjen...

da vil du få så mye kjeft som du aldri før har fått!

Og, når ordstrømmen av sorg, savn og smerte har avtatt

Når alt det vonde endelig kan lukkes igjen og glemmes for alltid

Vil jeg kaste meg rundt halsen din,

fortelle deg hvor høyt jeg elsker deg,

i forvisning om at vi to aldri mer skal skilles igjen

Så hvil nå, min vakre engel

Hvil - uten sorg, savn og smerte i ditt hjerte

Klem fra mamma

 

Reisebrev - dag 13 av en reise 1045 dager tilbake i tid

Hjernen er overfylt av informasjon. Tanker om hva jeg må huske å ta med, noe jeg har lest eller erfaringer som dukker fram fra hukommelsen, og som jeg vet kan ha betydning for klagen, popper opp på de mest utenkelige tidspunkt. Jeg kjenner at jeg befinner meg i en ond sirkel. Vet at jeg beveger meg i et litt for stort tempo mot et skremmende stup, der kroppen selv tar kontroll og fører meg inn i et ensomt mørke av utmattelse. Jeg vet at det bare finnes en vei ut av sirkelen: å bli ferdig med klagen!

Livstegnene fra go'jenta bidrar til å holde meg oppreist. Meldingene som gjør at jeg klarer å holde min egen frykt og angst for at det skal skje henne noe, i sjakk. De som gir meg et lite innblikk i hennes livs største opplevelse og mest fantastiske reise. En glede som også gjør meg glad på hennes vegne. 

Tamara, den eldste tispa mi, sørger for at jeg må ut av huset minst en gang om dagen. Små avbrekk som sørger for at også jeg får beveget litt på alle stive ledd og muskler som følge av lange og alt for mange stillesittende timer i løpet av døgnet. I tillegg har hun lært seg at når mobilen ringer er "matmor" tilgjengelig for klapp og kos. Et tiltak jeg selv innså at var nødvendig for å huske på å ta pauser, og som hun passer på at blir gjennomført ved å stikke en våt snute opp i ansiktet mitt.

 

(bilde fra gårsdagens blåbærtur)

Tamara... Hun som har vært med meg gjennom alt det vanskelige og vonde jeg har gjennomgått de siste åra. Hun som har gitt trøst når jeg har vært trist og lei meg, gitt meg trygghet når angsten og frykten har grepet tak i meg, og som har ligget ved min side alle de gangene jeg har "gått ned for telling". Hun som kanskje mer enn noen har vist meg at livet er verdt å leve, gjennom små og store gleder hver eneste dag. Man skal ikke undervurdere en hunds egenskaper, deres evne til å fungere som terapi i hverdagen, det jeg for alvor har fått oppleve og erfare betydningen av.

Jeg er på dag 13 av en reise 1045 dager tilbake i tid, og til nå har jeg skrevet 13 sider i klagen til Statsadvokaten. Mens livet går sin vante gang utenfor husveggene, kan jeg ikke annet enn å håpe (og tro) at det ikke tar alt for langt tid før jeg igjen kan ta del i det...

Reisebrev - dag 12 av en reise 1044 dager tilbake i tid

Minnet fra 1.9.2012 lyste i mot meg da jeg logget meg på facebook i dag:

Dagen vi har ventet på har kommet... Det er med et visst vemod og bekymring jeg "slipper taket" i go'gutten nå. Etter fem måneder er (endelig) "hjelpeapparatet" klare for å starte opp nødvendige tiltak for å kunne hjelpe ham i gang med å mestre sin hverdag. Ukene som har gått har vist at det nok er mange utfordringer å ta tak i, men jeg håper han har erfart at jeg er der for ham i så vel opp- som nedturer...

Det er tre år siden jeg "slapp taket" i Eirik. Englemammahjertet er vemodig med tanke på alt som aldri ble Tårene er vanskelig å holde tilbake med viten om at det ikke er mulig å skru tiden tilbake. At døden er endelig. Samtidig er mammahjerte bekymra for dattera som akkurat nå seiler rundt på de karibiske hav.

Jeg har vel som de fleste mamma'r hatt en "normal" bekymring for barna mine opp gjennom oppveksten deres. Bygd opp av sunt vett og erfaring, men... Ordet bekymring har nådd nye dimensjoner etter Eirik døde. Det er ikke lenger  det man kan kalle "sunt vett" som preger mammahjerte, men regelrett en angst for at også go'jenta skal bli tatt fra meg. Noe som forsterkes når hun legger ut på reiser langt utenfor mamma's rekkevidde, med erfaring om at det å "slippe taket" kan få fatale konsekvenser.

Kjærligheten til barna mine har alltid vært sterk, men om mulig ble den enda sterkere da Eirik døde. Vissheten om hvor skjørt livet er, at ingen kan vite hva morgendagen bringer, har også gjort meg klar over at man ikke kan utsette det man ønsker å si til andre eller gjøre. Livet må leves. Det er her og nå.

Jeg er på dag 12 av en reise 1044 dager tilbake i tid. Tankene mine er alle andre steder enn på sak. I påvente av at det skal tikke inn nok en sms med livstegn fra dattera, reiser jeg for å besøke sønnens grav. Ved siden av lyset som brenner, står tre roser i en vase med sin enkle symbolikk:

En til minne om at jeg elsker ham

En til minne om at jeg alltid har elsket ham

En til minne om at jeg vil elske ham for evig tid

Til vi møtes igjen..

 

 

 

Reisebrev - dag 11 av en reise 1043 dager tilbake i tid

3,5 timer inn i timeplanen jeg fortalte om i går, innser jeg at dagen i dag ikke har gått helt som planlagt. Riktignok gikk alarmen kl 8 i dag, men det er vel også det eneste som har forholdt seg til planen i dag...

Nattesøvnen er nå rolig, uten mareritt og bråe oppvåkninger, takket være pillene jeg fikk foreskrevet fra fastlegen. Men.. De fjernet ikke sporene etter ei tispe som i løpet av natten har startet på sin løpetid. Så, mens planen tilsa frokost og kos med Tamara, var jeg opptatt med å fjerne alle blodspor på soverommet! Jaja, tenkte jeg etter endt oppgave, da får vi snu litt på planene i dag og sørge for frokost og kos mellom kl 9-10.

Når jeg endelig kommer meg inn på kjøkkenet, kommer jeg på at det er mandag og at søpla blir henta i dag. Så mens kaffemaskina gjøres klar og settes på, setter jeg opp verandadøra på den ene siden av huset for å få luftet ut litt og tusler ut ugangsdøra med søpleposene. På vei inn igjen passerer jeg blomstene ved inngangspartiet, som sørgmodig minner meg på at de har vært overlatt til seg selv litt for lenge. Rusler inn igjen for å hente vann, blir klar over klesvasken på badet og setter på ei maskin, tar med meg tomgods som har lagret seg opp i gangen sammen med vannet, får tomgodset inn i boden der det hører hjemme og river samtidig med meg middag fra fryseren, vanner plantene før jeg går inn igjen med den frosne middagen som skal spises hjemme.

Vel inne igjen oppdager jeg at Tamara har lagt seg ut i sola. Tar runden bortom stua for å skru på pc'n slik at den er klar til senere oppdrag, setter i kontaktet på tuner, tv osv, venter litt til alt fungerer og setter på radioen. I det jeg kommer på ar jeg fortsatt bærer rundt på en frossen middag, kaffen som for lengst er klar og en mage som høylytt prøver å fortelle meg at jeg må få i meg frokost, hører jeg et velkjent "pling" i pc'n. Det har kommet post i innboksen.

Nysgjerrig som jeg er, må jeg jo se hva dette er. Og med forsikringsselskapet som avsender, er det jo umulig å vente på å finne ut hva de vil denne gangen. Kjenner jeg blir irritert av det jeg leser i mailen, og innser fort at jeg like godt kan sende et svar tilbake med en gang, for dette vil ikke de små grå slippe taket i før det er gjort noe med.

Innen jeg igjen er på vei inn på kjøkkenet, passerer klokka 10.30, og før jeg når helt fram, ringer mobilen. Etter en lang og god samtale, så har klokka blitt 11.30. Magen knurrer, kaffen er kald og jeg tusler fortsatt rundt iført en utslitt joggedress og med en hårsveis fra en annen verden. Tispebuksa er glemt, og gulvene ser i grunn ut deretter!

Innser at en godt ment teori ikke helt samsvarer med praksis. Det å skulle drive "saksbehandling" er ikke like enkelt å strukturere inn i en uforutsigbar hverdag. Dette er jo ikke akkurat hva man kan kalle en "ni til fem" jobb, der oppgaver i heimen pent må vente til du kommer hjem. Så, i det klokka nå har bikket 12, blir "jobbe med sak" etter planen byttet om med "lunsj og hvile" (les: koble opp skriver til pc og print ut helsetilsynets årsrapport, legg fra deg den halvt opptinte middagen du bærer rundt på der den hører hjemme, få i deg frokost, lag ny varm kaffe, få på tispa tispebukse, tørk over gulvene, kom deg på badet og få på deg klær!)

Dag 11 av en reise 1043 dager tilbake i tid er godt i gang, og i løpet av en time eller halvannen, håper jeg på å kunne sette meg ned med det jeg hadde planlagt å gjøre i dag, vel vitende om at dagen i dag er også en dag og at den nok ikke blir like produktiv som jeg hadde håpa på. I alle fall ikke hva klageskriving angår...

Reisebrev - dag 10 av en reise 1042 dager tilbake i tid

Hardkjøret foran pc og ymse dokumenter begynner å merkes. Jeg er ekstremt sliten, og utmattelsen i kroppen min kjemper for å få overtaket. Dette har gjort at jeg fra og med i går måtte sette "hardt mot hardt" med meg selv, og med det også innse at det var på høy tid å ta kroppens signaler på alvor. Så, fra og med i går ble dagene i heimen strukturert i en timeplan:

kl 08.00 - 9.00: Frokost og "morrakos" med Tamara
kl 09.00 - 10.00: På tide å komme seg i gang med dagen...
kl 10.00 - 11.00: Jobbe med klage
kl 11.00 - 12.00: Hvil!
kl 12.00 - 13.00: Jobbe med klage
kl 13.00 - 13.30: Lunsj
kl 13.30 - 14.00: Hvil!
kl 14.00 - 15.00: Jobbe med klage
kl 15.00 - 16.00: Hvil!
kl 16.00 - 17.00: Jobbe med klage
kl 17.00 - 18.30: Lage og spise middag/hvile
kl 18.30 - 20.00: Tur og kos med Tamara
kl 20.00 - 23.00: Prøv å være litt sosial om du orker el finn på noe anna du kobler av med
kl 23.00 KOM DEG I SENG! Husk at du trenger hvile før nok en lang og krevende dag i morra!

Så, dette er altså "livet" i min "verden" akkurat nå. Godt hjulpet av alarmfunksjonen på telefonen som forteller meg når det er på tide å avslutte en aktivitet og sørge for at kroppen får den hvilen den trenger. Kanskje ikke helt sånn jeg kunne ha tenkt meg, men om jeg skal i mål innen tidsfristen, har jeg i grunn ikke anna valg.

Foruten alt som har med sak å gjøre, merker jeg godt at det nærmer seg en periode med mange "merkedager"; 3 år siden han flyttet inn i boligen, 3 år siden sist vi fant på noe sammen, 3 år etter min livs verste dag 22.10.2012. At det nå nærmer seg 3 år siden han døde, er mer enn hva et mamma hjerte kan tåle. Om jeg vil det eller ikke, kommer tårene bare med tanke på alt han har gått glipp av. Tenk om jeg bare hadde visst for tre år siden, alt det jeg nå sitter og vet i dag...

Jeg er på slutten av dag 10 på min reise tilbake i tid. Hver ettermiddag når mobilen minner meg på at det er på tide og komme seg ut på tur, tar jeg på meg joggeskoene og rusler opp til stubben langs en kjær og kjent tursti. Setter meg ned, og lar tanker og følelser løpe like fritt som Tamara, før jeg rusler hjem og det er på tide å krype til køys

Reisebrev - dag 9 av en reise 1041 dager tilbake i tid

 

Velkommen inn i min "verden"...

 

Ja, sånn ser altså min "verden" ut for tiden. Omgitt av saksdokumenter, penn og papir, og med "må ha" som kaffe, bær, sjokolade og sigaretter i umiddelbar nærhet og innenfor rekkevidde.

Like lite sundt som kaffen, sjokoladen og sigarettene er for kroppen, kan jeg, med hånden på hjertet, si at dette dokumentveldet på ingen måte kan sies å være mindre skadelig for min mentale, psykiske og fysiske  helse. Den store forskjellen ligger vel mest av alt i at hverken Storting, Regjering eller noen andre i den offentlig påtale- eller velferdsforvaltning har advart meg mot å begi meg inn på dette, med de risikoer og belastninger det måtte medføre!

Til tross for gårsdagens...tja...man må vel på sitt vis kunne si det var en opptur..eller...? Uansett, mye arbeid ble lagt ned i går kveld, natt og på formiddagen i dag ut fra de opplysningene jeg mottok. Og selv om jeg merker at det er tent et gnist av håp om at det kan være muligheter for at jeg nå når frem med mitt budskap, at det kanskje betyr at jeg kan legge bak meg den ene galskapen av en lang og vond saksbehandlingstid, for å realiteten gå inn i en ny, men.. Om det skjer, om det blir igangsatt etterforskning i saken og om den kommer så langt som til domstolene, skjer det da i det minste en endring som kan sies å være i "min favør" - da i betydning av at saken faktisk blir tatt på alvor, og at jeg da vil ha krav på bistandsadvokat og selv slipper å leve i den "verden" jeg gjør nå i dag.

Noen tror kanskje det ikke krever noe som helst fysisk av deg når du "bare" leser papirer, gjør notater og skriver på pc. Den som nå måtte tro det, kan gjerne få lov til å låne kroppen min i noen dager! Stillesittende arbeid er nemlig som "pesten" for det meste av ledd og muskler! Det krever sitt å holde seg fokusert og konsentrert til enhver tid. Ikke minst tatt i betraktning de x-antall dokumentene du finner informasjon i og som du virkelig må holde tunga rett i munnen for å sjonglere mellom og bruke i egne argumenter og uttalelser. Men... Den største utfordringen ved det hele, er nok å holde det undertrykte sinne og frustrasjonen i sjakk. Det om stadig til stadig vekk prøver seg på å boble opp til overflaten, og med det flyte fritt over tastaturet, inn i pc skjermen og over i dokumentet jeg sitter å skriver på. DET er nok det som er mest krevende av det meste, og det andre kanskje aller helst vil kunne gjenkjenne og forstå som psykiske påkjenninger.

Jaja.. På dag 1041 er det vel bare å sette seg ned og fortsette reisen. Gudene skal vite at jeg mer enn noe annet skulle ønske at det var mulig å bytte ut "ingrediensene" på denne reisen, at jeg mye heller skulle ønske en reise inn i framtiden, omgitt av pass, penger og en billett til fjernere strøk...

Takk for besøket, og velkommen igjen!

 

Reisebrev - dag 8 av en reise 1040 dager tilbake i tid

Dagens reisebrev kommer sent, men godt, muligens med en viss fare for at det blir noe kort og mystisk.

I den grad man kan kalle det en opptur, ble dagens tur i postkassa nettopp det. Jeg kan på nåværende tidspunkt ikke si så mye om hva det var som gjorde at nettopp den turen ble så fin, men... Kan røpe såpass mye som at jeg har mottatt svar på henvendelsen jeg sendte til politiet for snart en uke siden, og at jeg (gudane skal vite at det trengs nå!!) har fått utvidet svarfristen til tre uker fra dagens mottatte brev.

Jeg vet nå at jeg har en lang og stor jobb foran meg, som kommer til å kreve hver minste lille ressurs i meg, men jeg SKAL klare det!

Jeg er på dag 8 av en reise 1040 dager tilbake i tid, har et lurt smil om munnen, om enn noe vemodig og langt fra et smil som når øynene, fordi "noen" har "bæsja seg sjøl på leggen"! Så til alle dere som leser dette innlegget; NÅ har tiden kommet da jeg håper og ber om at alt som kan krype og gå krysser alt det som krysses kan for meg!!

Reisebrev - dag 7 av en reise 1039 dager tilbake i tid

Jeg ble sittende lenge oppe og tenke i går kveld. Med en bedret nattesøvn, merker jeg at også de "små grå" har blitt mer produktive på dagtid, både på godt og vondt. Samtidig kan det faktisk virke som om pillene legen foreskrev til meg, også har en virkning på de følelsesladede reaksjonene jeg har direkte tilknyttet den saken jeg nå står godt planta oppi med alle fire labber..eh...armer og bein, uten at det skal legges skjul på at jeg også til tider får litt ekstra hjelp av noen labber her hjemme...

Eller.. kanskje er det ikke pillenes virkning på meg som gjør at jeg er mer produktiv. Kanskje er det rett og slett det faktum at jeg når ha kommet til det stadiet at jeg har blitt så eitrende sint og forbanna, at jeg samtidig har gått over til å bli farlig saklig? Ja, for det er nå en gang slik jeg er "skrudd sammen". Jeg klarer rett og slett ikke å "snu ryggen til", bare godta at "sånn er det bare", når jeg selv oppfatter et problem som samtidig å inkludere begrepet rettferdighet. Jeg klarer rett og slett ikke å la være å fortsette diskusjonen, slik som nå når jeg benytter meg av de klageadgangene som finnes, så lenge jeg selv er overbevist om at behandlingen av problemet ikke er rettferdig behandlet.

Jeg aner virkelig ikke hvor mange ganger jeg har forbannet nettopp denne egenskapen ved meg selv, men akkurat i denne sammenhengen ser jeg den nok mest av alt som en stor fordel. For når troen og håpet begynner å svikte, tar viljen over, og der viljen stopper opp, sørger vrangskapen for at jeg fortsetter. Og gudene skal vite at nettopp DET har vært et nødvendig behov for meg de siste tre årene, for i det hele tatt å ha kommet hit jeg er i dag!

Tilbake til tankene fra i går... Det var nettopp dette med hvor lang tid ting tar som opptok de "små grå" i går kveld. Jeg grøsser jo bare med tanken på hvordan Eirik må ha opplevd akkurat dette, at "systemet" stadig vekk også krevde av ham at han måtte vente tålmodig i påvente av ymse saksbehandlinger og pent måtte godta, om han ville eller ei, at det i samme behandlingen også måtte aksepteres at man befant seg i en "kø" for å få saken behandlet. Om det virkelig er slik for pasientene som det jeg opplever nå, at de må kjempe i årevis for å få det de rettmessig har krav på... Da er det vel heller ikke så vanskelig å forstå at det for enkelte kan bli i det meste laget...?

Jeg hører jo stadig vekk, er ofte selv i kontakt med, andre pårørende og pasienter som fortvilet forteller om sin egen "kamp mot systemet". Hvorfor behandles mennesker på en slik måte? Er dette noe velferdsstaten Norge vil og kan stå inne for? NEI, er mitt åpenbare svar, og derav åpner det seg også en styrke for å kunne holde ut all den tiden det nå enn måtte ta. For om ikke anna, om jeg ikke skulle klare å nå fram med de budskap jeg har, vil ingen noen sinne kunne bortforklare den tiden, som vitterligen også kan dokumenteres, at alt dette har tatt.

På dag nr 1039 på en reise tilbake i tid, kan jeg nå altså melde at jeg ligger godt ann for å kunne klare å komme i mål innen den tidsfristen jeg har fått for å kunne utføre dette arbeide. Hvor lang reisen etter dette vil komme til å vare, reisen som ved denne reisens slutt tilbake i tid igjen skal snus framover i tid, hvorvidt jeg igjen må legge ut på nok en ny reise tilbake i tid etter dette, er fullstendig utenfor min kontroll!

Reisebrev - dag 6 av en reise 1038 dager tilbake i tid

 

                Hver dag synger vinden min kjære sønns navn

                Havet lytter og synger med i en vemodig og vakker sang

                De synger om sorg og om smerte, om kjærlighet så  klar og ren

                Om det store i det lille, og om at det finnes kun EN

                

                  (diktets opprinnelse ukjent)

 

 

 

Eirik er med meg i det meste. Også nå, her jeg sitter å jobber med klagen til Statsadvokaten, med lyden av Gordon Garner som synger "Heaven got another angel" i bakgrunnen. Jeg skulle bare ønske at han var fysisk til stede, at det å gå tilbake i tid også kunne gitt en mulighet til å endre på alt som har skjedd. At han, og jeg, hadde fått en ny sjanse. Men, sånn er det altså ikke. Uansett hva jeg enn måtte oppnå ved å føre hans kamp videre, vil jeg aldri kunne få ham tilbake.

Å jobbe med en sak som dette, så ufattelig følelsesmessig involvert som man i utgangspunktet er, gjør det vanskelig å forholde seg saklig til fakta. Like fullt, i møte med "systemet" er det først og fremst fakta jeg må forholde meg til. Fakta i form av en juridisk framstilling av det som skjedde med Eirik. En historie satt inn i en juridisk sammenheng for hva som er "rett og galt", godt forankret i hva lovgiver en gang har tenkt og ment med de enkelte reglene som er gitt og til de retningslinjer som til enhver tid gjøres gjeldende for en helhetlig forståelse av dette. Hva jeg personlig måtte tenke, føle og mene om det samme, om hva som skjedde og det fatale utfallet det fikk, er i møte med "systemet" fullstendig uten relevans, med mindre jeg kan bevise at det som skjedde ikke er i overensstemmelse med hva Norges lover tilsier.

Hvor kynisk og rart det enn høres ut, kan jeg nærmest fornemme hvordan Eirik som pasient bokstaveligtalt ble omgjort til et objekt i møte med helsetjenesten. Hvordan hans rett til å kunne leve et verdig liv ble målt opp mot hva de juridiske reglene ga ham som rettigheter kontra hva helsetjenesten og helsepersonell er forpliktet til å gi. Det er jo i realiteten ikke Eiriks individuelle behov eller hans rett til å kunne leve et verdig liv som blir vurdert, men hva hans antatte sykdom skulle ha utløst av rettigheter og plikter i møte med helsetjenesten.

Mang en gang har jeg for meg selv konkludert med at Eirik oppsøkte helsetjenesten for å få hjelp med et problem, men endte i realiteten opp med å bli et problem for helsetjenesten. På mange måter er det vel omtrent det samme jeg opplever at har skjedd med meg på denne reisen, 1038 dager tilbake i tid. Jeg henvendte meg til tilsynsmyndighetene for å finne svar på mange av de ubesvarte spørsmålene jeg hadde da Eirik døde, ga dem samtidig en mulighet til å lære av sine egne feil, men har endt opp med en følelse av å være den største kverulant og et problem for dem, nettopp fordi jeg ønsker en rettferdig behandling av saken...

Reisebrev - dag 5 av en reise 1037 dager tilbake i tid

Endelig fikk jeg en natt med rolig søvn, uten drømmer, mareritt og brå oppvåkninger, godt hjulpet av pillene jeg fikk foreskrevet da jeg var hos legen for en uke siden. Samme formiddag som jeg mottok telefon fra politiet om at saken var henlagt.

Jeg vet hvor drømmene og marerittene stammer fra. Vet hvorfor jeg har utviklet angst for mørke. Hvorfor jeg ikke lenger har et “normalt” forhold til blant annet gangen her hjemme. .













 

 

Det hjalp ikke at jeg pusset opp hele rommet. Skiftet farge på veggene, la nye gulv og satte inn nye møbler.Ytterdøra og dørhåndtaket minner meg fortsatt på den siste gangen jeg så Eirik, den samme døra han gikk ut for siste gang for snart tre år siden. Rommet, som ikke "bare" minner meg på den siste gangen jeg så ham, men som også minner meg på at det var nettopp her jeg av presten og broren min ble fortalt at Eirik var funnet død. Her jeg selv en time senere fortalte Eiriks far at sønnen hans var funnet død,  så ham knekke fullstendig sammen. Her jeg møtte min gråtkvalte datter, Eiriks storesøster.

 

Det er her jeg som regel får "flashbackene" som fører meg tilbake i tid. Det ene rommet i huset som knytter det meste sammen. Det rommet jeg må inn i for å komme meg inn i stua, inn på soverommet, til badet, opp til andre etasje, for å komme meg inn eller ut av huset. Det rommet der det ble satt opp et alarmpanel i fjor høst, med panikkfunksjon jeg kan utløse dersom jeg føler meg utrygg eller  truet av noe eller noen innenfor eller utenfor husveggene. Det som gir meg en viss trygghet om at noen vil komme for å hjelpe meg, om jeg skulle få behov for det igjen.

Jeg vet hvorfor, men ikke hvordan jeg skal klare å tilnærme meg et "normalt" forhold til dette rommet igjen. Minnene vil jo for alltid være der. Det er ikke mulig å reversere. Vil for alltid befinne seg i hukommelsen. Minner og hukommelse som i perioder som dette blir forsterket, nettopp ved at det krever at jeg går tilbake i tid, noe som igjen forårsaker at "flashbackene" øker i styrke. Legen kan foreskrive piller, men de hjelper ikke over tid. De gir meg søvn, men likevel ikke bedre livskvalitet. Jeg har blitt tilbudt henvisning til de som er satt til å hjelpe mennesker med slike problemer, men jeg har ikke lenger tillit til den hjelpen de tilbyr. Har ingen tillit til dem jeg anser som å være årsak til de problemene jeg har fått tilført i min hverdag. De som indirekte tok livet fra Eirik.

Jeg er på dag 5 av en reise 1037 dager tilbake i tid. En reise som egentlig har vart i 1037 dager allerede. For hver gang jeg får et nytt brev som må besvare, noe som ikke har vært rent få i løpet av den tiden som har gått, opplever jeg at problemene øker i styrke. Jeg vet ikke hvordan jeg skal holde ut. Vet egentlig ikke hvordan jeg har klart det så langt. Jeg vet bare at jeg må - for Eiriks, min og andres skyld.

Reisebrev - dag 4 av en reise 1036 dager tilbake i tid

Etter mange lange timer med lesing av ymse rundskriv og direktiver i går kveld, stresset ved tanken på hvordan jeg skal klare å komme "i mål" i løpet av de tre ukene jeg har fått tildelt, innvilget jeg meg selv en "pause" og tok med meg Tamara ut på tur. Som så mange ganger før, tok jeg stien opp til det stedet der Eirik og jeg hadde vår siste tur sammen.



 

 

 

 

Det er her, på den lille høyden langs turstien, jeg mer enn noe annet sted kan fornemme Eiriks tilstedeværelse. I timevis kan jeg bare sitte her på denne morkne stubben, se utover område, kjenne at gode minner om ham strømmer på. Det var vel det som dro meg opp dit igjen i går kveld. Et behov for å finne roen i meg selv.

 

 

Det er en utfordring å få tiden til å strekke til i hverdagen. Med en sykdom som krever 16-20 timer i døgnet, sier det seg vel selv at det ikke blir tid til stort anna enn lesing/skriving i forbindelse med klagen de kommende ukene. For ikke å snakke om den tiden det vil ta i etterkant for å hente seg inn igjen. Likevel vet jeg nå, etter å ha stått i denne prosessen i over tre år, hvor viktig nettopp disse små avbrekkene er. Viktig for å kunne klare påkjenningene, både fysisk og psykisk, for i det hele tatt å kunne klare å stå "løpet ut".

 

 

Jeg har forberedt meg på lange, tunge, dager og uker. Timeplanen er ryddet og sosialt liv er ikke-eksisterende den tiden det tar. Jeg lever på sett og vis i en isolert boble, der de færreste slipper til, foruten min datter. En boble som allerede på dag 4 av en reise 1036 dager tilbake i tid er fylt opp av innestengte følelser. En boble jeg vet vil sprekke den dagen jeg er ved reisens slutt, den dagen jeg har skrevet ferdig og sendt fra meg klagen.

Reisebrev - dag 3 av en reise 1035 dager tilbake i tid

I dag har vi feiret bursdagen til svigersønnen. Som alltid er det like hyggelig når familien samles, men noe var likevel annerledes i dag. Til tross for at jeg etter beste evne hadde prøvd å fjerne alle synlige spor på hvordan jeg egentlig har det, med et fjes som var sminket og med god grunn til å bruke mørke solbriller i det fine været, følte jeg selv at det hang en tung og grå sky over meg. Om jeg hadde tatt av meg solbrillene ville nok flere blitt klar over at smilene ikke nådde øynene, at jeg til tider var langt langt borte fra denne "verden". Omgitt av min egen tankevirksomhet, mest bevisst på og opptatt av den ene personene som ikke var der. Eirik...

Når familien samles slik som i dag, er det ikke "saken" og alt det vonde som skjedde med Eirik som er i fokus. Etter hvert som tiden har gått, har han på en måte blitt en mer naturlig del av samtalene våre. Stadig vekk kan en av oss plutselig komme på noe han sa eller gjorde. Situasjoner eller noe som blir sagt gjør at vi spontant vet hva han ville ha sagt og gjort. Vanligvis gir disse minnene meg en god følelse, en følelse av at han fortsatt er med oss. Men i dag, mens familieselskapet i realiteten for meg ble en "timeout" fra sakspapirer og klageskriving, gjorde det bare vondt. Gjorde meg i grunn bare mer enn noe annet oppmerksom på hvor urettferdig det er at han ikke får oppleve dette sammen med oss.

Det føltes tungt å komme hjem til tomt hus. Synet av alle sakspapirer og andre dokumenter som ligger "strødd" rundt i stua, ble en enorm kontrast til det familieselskapet jeg forlot for kort tid siden. Igjen ble jeg overmannet av tristheten over at selskapet manglet en gjest, urettferdigheten ved at han ikke var der sammen med oss. Mest av alt har jeg lyst til å hyle og rase, kaste meg ned på sofaen og bare gråte meg tom. Men... Jeg kan ikke tillate meg det nå. Kan ikke tillate meg selv å knekke sammen nå midt i det som så langt kanskje er den viktigste jobben av dem alle i dette lille helvete av en saksprosess. Jeg vet jeg må holde meg fokusert, konsentrert, for å klare å skrive en så godt argumentert klage som mulig til Statsadvokaten. Kan ikke knekke, overgi meg til alle følelser som raser et sted inne i meg. Kan ikke gråte. Ikke ennå...

Det er dag 3 av en reise 1035 dager tilbake i tid, og mens jeg fortsetter jobben med å innhente informasjon som senere kan brukes som argumentasjon, fortsetter å lese meg opp på ulike retningslinjer gitt i ulike rundskriv og direktiver, sniker tanken seg inn; Hva fanden skal jeg egentlig med all denne kunnskapen...? Hva fanden er samfunnet tjent med at jeg, og mange andre etterlatte som meg, bruker tid og krefter på  forsvare de vi allerede har mistet, påvise det som for oss og mange med oss er helt åpenbare: At noe MÅ ha gått forferdelig galt når en 17 år gammel gutt dør under behandling i den offentlig helsetjenesten. Hvorfor...?

Reisebrev - dag 2 av en reise 1034 dager tilbake i tid

I går la jeg ut en status på facebook der jeg oppfordret politiker (og andre) til å følge min reisedagbok de kommende (nå) 20 dagene. En invitasjon og mulighet til å la de som ønsker ta del i hva jeg som etterlatt må gjennom som følge av hvordan "systemet" fungerer. Ja, for det er slik jeg oppfatter det. De har ikke gitt meg noen rett til bistand. Ingen valg. De har satt meg i en like vergeløs og ensom situasjon nå, som den dagen for 1034 dager siden da både Eirik og jeg ble overlatt til oss selv av helsepersonell.

Det har vært en urolig natt, slik det alltid har vært når jeg bevege meg tilbake i tid. Tilbake til alle små og store detaljer jeg husker fra den dagen. Kroppen reagerer igjen på samme måte som da. Registrerer den minste lille lyd og bevegelse. Gir meg mange og urovekkende oppvåkninger i løpet av natta, der frykten er den første jeg kjenner på. Hele prosessen setter i gang tanker som gjør det umulig å sove. Snikende og destruktive tanker om alt jeg kunne gjort annerledes, om hvordan jeg kunne stole på at andre skulle gripe inn og hjelpe, uten at jeg  forsikret meg om at det faktisk skjedde. Tanker som ikke gir annet enn dårlig samvittighet, som får sorgen og savnet til om mulig å øke enda mer i styrke.

Det er vanskelig å holde fokuset der det skal og bør være. Ikke minst når saken krever at jeg setter meg inn i lovforarbeider for å skape en forståelse av hvilket tolkningsgrunnlag lovgiver har lagt til grunn for de juridiske regler politiet viser til i sitt brev. Videre å lete etter relevant informasjon på nettet for å finne ut av hvordan tidligere og lignende saker har blitt behandlet, hvilke retningslinjer og føringer som evt er gitt for strafferettslig forfølgelse etter helselovgivningens regler. Jeg kjenner sinne stiger i meg. Frustrasjonen. Det er jo ikke slik jeg vil ivareta den "arven" Eirik har gitt meg. Alt annet enn dette jeg mener er hensiktsmessig ivaretakelse av Eiriks (og mine) erfaringer1 Hva fanden skal jeg vel egentlig med kunnskap om lovforarbeider, retningslinjer for forvaltningens arbeid, innsikt i nasjonale faglige retningslinjer osv?! Det eneste det gjør med meg, er å gjøre meg enda mer oppmerksom på all den uretten som ble begått mot Eirik, og all den urett og motgang jeg støter på nå i møte med systemet!

Nei, det er alt annet enn dette jeg ønsker å bruke tiden min på nå! Det jeg aller helst ønsker, er å bruke tiden min på livet. Tid til å la de gode minnene om Eirik bli det som preger hukommelsen min. Tid til å være sammen med min kjære datter. Ha overskudd og energi til å kunne være med henne å planlegge bryllup, ta del i hennes små og store gleder i hverdagen. Tid, overskudd og energi til å nyte det fine været vi har ute, ta med hundene ut på tur og nyte livet. Tid, overskudd og energi til å kunne gjøre om mine negative erfaringer i møte med "systemet" til noe som kan være positivt for andre. Kanskje etter hvert få muligheten til å dele Eiriks erfaringer med andre ungdommer. Fortelle om hvordan Eirik selv beskrev sine psykiske problemer, hva han synes var vanskelig og hva han selv mente han trengte hjelp til. Fortelle om de tankene han hadde om hva andre tenkte om ham, de som er skapt av fordommer og som gjør psykiske problemer vanskelig å snakke om for mange. Oppfordre dem til å være åpne, involvere foreldre og/eller andre, våge å fortelle hvordan de faktisk har det. Be om hjelp om de trenger det. Fortelle dem at vi som voksne, foreldre, ikke alltid forstår det som ikke blir sagt. At vi faktisk ikke er tankelesere, og at mange små og store konflikter kan være forårsaket av det vi ikke vet noe om. At det å gi andre en mulighet til å forstå, kanskje også er det første og største steget mot selv å bli sett og forstått bedre.

I stedet for alt det jeg ønsker å bruke tid på, føler jeg meg igjen lenket til mitt eget hjem, der stuebordet er fylt opp av tungleselige dokumenter og spisestua er full av sakspapirer. Til og med på soverommet er saken med meg, der penn og notisblokk ligger klar på nattbordet i tilfelle jeg skulle komme på noe viktig som jeg ønsker å notere for ikke å glemme! Mobilen er satt på lydløs, og for de fleste er jeg nå utenfor rekkevidde hva sosial omgang og kontakt angår. Og hundene, de som ellers gir meg så mye glede i hverdagen... Den yngst er allerede sendt vekk for at jeg skal få tilstrekkelig ro, mens jeg har avtaler med andre om å ta med seg den eldste ut på tur slik at hun får den aktiviseringen og mosjonen hun trenger.

Et brev til politiet, der jeg blant annet har bedt om utvidet klagefrist, er skrevet. Jeg trenger mer informasjon i saken før jeg kan sette i gang med selve skrivingen. En utvidet begrunnelse av politiets vurdering av "foreliggende opplysninger", innsyn i de samme dokumentene, for å kunne finne frem til argumenter for hvorfor jeg mener de tar feil. Med andre ord ligger det nå ann til at de 21 dagene som først var forespeilet, i realiteten kan bli mange fler. Og allerede nå, på starten av dag 2 av min reise tilbake i tid, kjenner jeg at tungsinnet er i ferd med å ta overtaket på meg...

Reisebrev - dag 1 av en reise 1033 dager tilbake i tid

For 1033 dager siden, 22.10.2012, opplevde jeg mitt livs verste mareritt. Et mareritt som har forfulgt meg 24 timer i døgnet de dagene som nå har gått i etterkant. Et mareritt om maktesløshet, ensomhet, svik og brutt tillit. Om redsel, frustrasjon, sorg og savn. Et mareritt jeg aldri noensinne vil komme til å våkne opp fra. Et mareritt om det ugjenkallelige, om døden.

22.10.2012 kl 13.02... En åpenbart syk gutt møtte meg hjemme i min egen bolig. En gutt jeg knapt nok  kjente igjen, med en fordreide stemme og ansiktstrekk jeg aldri før hadde sett i det samme ansiktet. Med et truende holdning, kropps- og verbalt språk som fortalte meg alt om hvor alvorlig situasjonen jeg befant meg i egentlig var. Hjernen fanget opp alvoret, fikk automatisk kroppen til å gå i alarmberedskap, mens hjertet blødde av fortvilelse over å forstå at jeg var fullstendig maktesløs. At det eneste jeg kunne gjøre for å hjelpe ham, unngå å sette både mitt eget og hans liv og helse i fare, var å forholde meg rolig, observere situasjonen og avvente reaksjonen, for så å varsle videre til de som kunne hjelpe.

En halvtime senere, kl 13.32, tikket meldingen inn på mobilen min: "Du hadde bare flaks i dag at du hadde besøk, ellers hadde du ikke sluppet så billig unna". Det som i etterkant har vist seg å bli de siste ordene jeg fikk fra min 17 år gamle sønn, før han noen timer senere, en gang i løpet av natt til 23.10.2012, valgte å forlate meg og livet...

Jeg er på dag 1 av i alt 21 dager i en reise tilbake i tid. 21 dager, tilsvarende den tiden politiet har gitt meg for å kunne motsi deres beslutning om å henlegge anmeldelsene der jeg har påstått at min sønn i 2012 ble utsatt for et systemmord. 21 dager der de bokstavelig har pålagt meg å reise tilbake til den ene av de to dagene i livet mitt jeg mer enn noe skulle ønske ikke eksisterte, og til de seks månedene i forkant av dette. En reise tilbake i tid der det ikke er mulig å endre resultatet, uansett hvilken urett jeg finner ut av og om alt som gikk galt den gangen.

Om jeg vil eller ikke, døden gir ikke min sønn mulighet til å kunne ta et nytt valg. Døden er endelig. Min sønn, den ene som kunne ha fjernet den sorgen og savnet jeg er dømt til å bære på, det ene som kunne ha rettferdiggjort den kampen jeg nå kjemper,  befinner seg i det uendelige og er utenfor min rekkevidde. Uansett hva jeg gjør, vil jeg aldri få ham tilbake. Det eneste jeg har å "vinne", det eneste jeg historisk sett kan endre, er å frata ham ansvaret for vårt siste møte, sørge for at ansvaret blir plassert der det faktisk hører hjemme - i "systemet"!!

Lenge leve velferdssamfunnet og borgernes rettsikkerhet i møte med "systemet"

I dag kom brevet, datert 20.8, som bekreftet det jeg fikk vite i telefonsamtale med politiet tidligere denne uka. Sakene som ble anmeldt 19.1 og 20.1, rettet mot kommune og sykehus som virksomhet og mot enkeltpersonell, er henlagt.

I en orientering om saksavgjørelse, blir begrunnelsen for henleggelsen oppgitt som følgende:

For at det skal kunne iverksettes etterforskning må det foreligge "rimelig grunn til å undersøke om det foreligger straffbart forhold", jf Straffeprosesslovens § 224 første ledd. Sannsynligheten for at det er begått en straffbar handling inngår som et av flere momenter i denne vurderingen ...Ut fra en samlet vurdering av de foreliggende opplysninger kan ikke påtalemyndighetene se at vilkårene for iverksettelse av etterforskning er oppfylt.

Av brevet kommer det ikke fram hva som er "foreliggende opplysninger", det som i realiteten må anses å være årsaken til den åtte måneder lange saksbehandlingstiden hos politiet. Ei heller andre opplysninger om hva som faktisk er vektlagt ut fra de opplysningene politiet har mottatt i saken. Det eneste jeg finner av informasjon i brevet, er at dette brevet er dokumentnummer 14 i saken. Igjen tilsier dette at det foreligger åtte andre dokumenter med ukjent innhold i saken, foruten de fire henvendelsene jeg selv har sendt inn og de to brevene jeg har mottatt i løpet av saksprosessen.

Videre informeres det om i mottatte brev, at jeg er gitt "tre uker fra underretningen er mottatt" til å kunne påklage henleggelsesbeslutningen til Statsadvokaten. Tre uker... TRE små uker er jeg altså gitt til å kunne innhente den informasjonen jeg trenger, gjennomgå dette, finne fram til "gyldig dokumentasjon" for egne argumenter og utarbeide en klage til Statsadvokaten! Tre uker, der jeg i realiteten skal foreta den samme "jobben" som politiet har brukt åtte måneder på!!

Jeg tror vel egentlig ikke jeg trenger å si så mye mer om dette, annet enn at det som allerede nå er helt åpenbart for de fleste: Det vil bli tre svært så hektiske uker her hjemme for å komme "i mål" innen den fristen jeg er gitt... Lenge leve velferdssamfunnet og borgernes rettsikkerhet i møte med "systemet", sier jeg bare!!

"Because someone we love is in heaven, there's a little bit of heaven in our home"

 

Hjemme hos meg finnes det minner om Eirik over alt. Noen har kommet til uttrykk gjennom  bilder, tekster, engler og saker som hørte ham til, mens de aller fleste sitter "i veggene" og i hukommelsen. For noen kan det kanskje oppleves som om de kommer inn i et "sorgens hjem", spesielt for de som ikke har vært her før og som heller ikke kjente Eirik, men slik er det ikke for meg.

 

Selv om Eirik er død, er han fortsatt en viktig del av mitt liv. For meg føles det naturlig å snakke om ham, til tider nesten som om han fortsatt skulle være i live. Selv om "kampen mot systemet" har gjort sorgprosessen vanskelig, nettopp ved at det minner meg på at han kunne vært i live "dersom atte visst om", merker jeg at de gode minnene om ham stadig oftere dukker opp i hukommelsen. Minner som lenge utløste tårer, men som nå langt oftere fremkaller smil og latter.

 

Det går ikke en dag uten at jeg tenker på ham eller nevner ham i en samtale. Som oftest i form av hva han ville ha sagt eller hvordan han ville ha reagert i ulike situasjoner. Også på steder jeg aldri før har vært, i møte med nye mennesker, dukker assosiasjoner og tanker om ham opp. Det er dette som gjør at jeg fortsatt kan føle hans nærvær. En opplevelse av at han fortsatt er en del av "min verden", en del av min hverdag.

 

Å kunne smile og le av gode minner betyr ikke at jeg har glemt Eirik. At jeg ikke lenger kjenner på smerte eller savn, vemod med viten om alt hva han ikke fikk oppleve. Det betyr bare at jeg har lært meg til å takle sorgen på en ny, kanskje bedre måte. At jeg har innsett at jeg må ta tak i livet mitt "her og nå". At det å være engle-mamma,om jeg vil det eller ikke, tross alt ikke er ensbetydende med at også mitt liv er over. For meg har det blitt naturlig at en engel er en del av min hverdag, mitt hjem, og det er slik jeg vil det skal være.

 

 

Hvem vet best hvor "skoen trykker"...?

Nok en skriveprosess er over. Igjen sitter jeg tilbake med en følelse av tomhet. Maktesløshet. Oppgitthet. Det å måtte vende tilbake til alle detaljene om hva som skjedde med Eirik gjør like vondt hver gang. Om mulig blir det bare enda verre av å føle at ingen ønsker å lære noe av det som har skjedd. En følelse av å være ei store kranglebøtta og en kverulanten, at det er JEG som lager problemer for dem. Som om Eiriks liv ikke betydde mer for dem enn at de fikk en pasient mindre i pasientkøen. En mindre å bry seg om..

I dag har jeg ryddet vekk igjen alle papirene. Satt permene på plass igjen i hylla på kontoret. En dag, når alt dette er over, skal alle papirene brennes. Om det ikke kan glemmes, skal de i alle fall ikke få lov til å bli en del av de (fysiske) minnene jeg tar vare på. Med et unntak... Eiriks egne notater.



Det var dette jeg fant først da jeg desperat begynte å lete etter svar på hvorfor Eirik valgte døden foran livet. Det jeg ofte omtaler som "arven av erfaringer". Eiriks egne notater der han har skrevet ned spørsmål, tanker og refleksjoner om seg selv og sin situasjon. Hans tydelige "bestilling" til helsetjenesten. Hans sannhet. De dokumentene som for meg har stått mer sentralt enn noe annet i "kampen mot systemet".

Det forundrer meg egentlig at ingen, hverken behandlere som har uttalt seg eller sakkyndige som har gitt sine vurderinger, tilsynelatende har vektlagt dette dokumentet. Hvordan Eiriks "stemme" igjen har blitt brakt til taushet. At det er journalnotater og epikriser, andres fortolkninger av ham og hans problemer, som ene og alene har blitt vurdert opp mot gjeldende lover, regler og retningslinjer.

Til tross for prinsipper om brukermedvirkning og individuell tilpasning, intensjoner om et "pasientenes helsevesen", er det en realitet at det er pasients diagnose som først og fremst blir avgjørende for hvilken behandling som gis. Hva som etter de faglige retningslinjene anses som mest "hensiktsmessig, nødvendig og forsvarlig". Videre er det diagnosen som i stor grad avgjør hvilke rettigheter man har krav på, hvilke tiltak man får tildelt og hvor store ressurser som settes inn. Det er dette som for "systemet" utgjør vurderingsgrunnlaget om hvorvidt en pasient har fått den hjelpen han/hun har krav på eller ikke, også i saken om Eirik. De symptomene som beskrives i hans journal, de observasjoner og mistanker som er registrert underveis i pasientforløpet, "avslørte" at han ikke ble utredet forsvarlig av helsepersonell. At feil diagnose var årsaken til at han ikke fikk den hjelpen han trengte fra behandlings-/hjelpeapparatet. Mest sannsynlig også årsaken til at ingen tok meg på alvor da jeg varslet fra i forkant av selvmordet. INGEN har stilt spørsmålstegn til HVORFOR det ble slik!

Det er brutalt å tenke på at "systemet" er lagt opp slik at en diagnose, et navn på en sykdom, veier tyngre enn hva et menneske selv uttrykker om sine problemer i hverdagen. At "systemet" tilsynelatende ikke bryr seg om hva Eirik selv har skrevet, at de ikke har sett verdien og betydningen av at det er dette som først og fremst burde blitt lagt til grunn når journaler og epikriser, enkeltpersonells handlinger, ble gjennomgått og vurdert. At det er de avvikene mellom dette og de lover, regler og retningslinjer som er gitt, som så burde ha blitt lagt til grunn for en vurdering av hvorvidt "systemet" har tilrettelagt godt nok for helsepersonells muligheter til å kunne ivareta pasientene forsvarlig. At de ikke evner å innse at slik "systemet" er lagt opp i dag, har de bokstaveligtalt fratatt den enkelte retten til selv å vite best "hvor skoen trykker". Med det også fratatt dem muligheten til å ha et reelt valg mellom liv og død...

Når "innen seks til åtte uker" blir til ni

 

 

Det kom ikke med posten i dag heller. Svaret jeg har ventet på siden jeg sendte inn klagen til Sivilombudsmannen 27. januar i år. Det som ble forsinket etter åtte ukers venting, og som ble lovet "innen seks til åtte uker" for ni uker siden. 

 

I løpet av de 17 ukene som har gått har jeg forsøkt å håpe på det beste, mens alt av tidligere erfaring gjør at jeg er forbereder meg på det verste. Jeg har grublet over hvilke alternative svar jeg kan få. Tenkt gjennom hvilke muligheter jeg har til å forfølge saken videre. Vurdert om jeg bør fortsette "kampen mot systemet". Fornuften forteller meg at jeg bør sette en tydelig og definitiv grense for meg selv og hvor langt jeg er villig til å gå.

 

Tankene som stadig spinner rundt, samvittigheten min, gjør at jeg ikke finner ro. Det forfølger meg nær sagt døgnet rundt. Når jeg kjenner at min grense er nådd, når den mentale utmattelsen som følger med som en konsekvens er i ferd med å overmanne meg helt, tar jeg fatt på fysiske utfordringer. Kjenner på hvor godt det er å bli fysisk utmattet, bare segne om og sovne når grensen for hva jeg kan klare er nådd. Og, i motsetning til den mentale utmattelsen som kun oppleves som negativ, har i det minste årsaken til den fysiske utmattelsen gitt en "gevinst". Som nå i løpet av de siste ukene, mens jeg har ventet på svar fra Sivilombudsmannen, da jeg bygde meg en ny veranda med sittebenk, kasser til å dyrke grønnsaker i og gjerde rundt for å holde "jentene" på plass(!!).

 

 

(skrytebilde......)

 

 

Aktivitetstilpasning er en del av min hverdag som følge av langvarig og kronisk sykdom, men jeg er ikke like disiplinert som jeg en gang var. Jeg tøyer strikken stadig lengre, utfordrer mine egne grenser til det ytterste, noe som til syvende og sist bare går utover meg selv. Det som en gang var "nødvendig kvalitativ hvile" har bokstaveligtalt blitt til et fremmedord i løpet av de siste tre årene. Foruten forfallet som begynner å bli tydelig, de mørke ringene under øynene og de grå hårene som desperat forsøkes å skjules bak farger og striper, er det ikke så lett for andre å se hvordan jeg egentlig har det. Bare de som kjenner meg godt nok vet at det å møte meg "styla og sminka" på butikken, at økt aktivitet og bilder jeg legger ut på facebook av ymse prosjekter jeg setter i gang med, i realiteten er et tegn på at strikken allerede er tøyd for langt. At jeg faktisk ikke har det så bra som det kan se ut som på overflaten. At jeg ikke orker å møte "verden" med hvordan jeg har det akkurat der og da, fordi jeg vet at det å holde fokus på det negative faktisk ikke gjør det noe bedre.

 

Fornuften forteller meg at jeg bør sette en grense. Hjertet forteller meg at jeg aldri vil klare å gi opp før jeg vet at jeg har forsøkt ALT. Jeg skulle bare ønske at prosessen ikke ble så langvarig som den allerede har blitt. At "systemet" snart vil gi meg livet mitt tilbake. La meg få ro. Muligheten til å leve. I det minste at de kan klare å forstå hvor viktig det er for meg at frister blir overholdt. At det å la meg vente, om så bare en dag over fristen, faktisk har en konsekvens. Jeg har allerede pusset opp hele huset. Malt alle vegger og tak, pusset trapp, lagt nye gulv og lister, bygd veranda og gjerde... Jeg vet snart ikke hva mer jeg kan finne på...

 

 



 



#jegeretterlatt

Min historie...

Jeg visste det før det ringte på døra. Fikk bare bekreftelsen da jeg åpnet den, så presten stå på trappa sammen med min bror. Eirik var funnet. Død.

I to døgn forut hadde jeg gått rundt i det uvisse. Uten å ane hvor Eirik befant seg. Uten å vite hva som hadde skjedd med ham etter jeg sist så ham. Morsinstinktet mitt fortalte meg umiddelbart at han befant seg i fare. Jeg kjente ham ikke igjen. Han var ikke seg selv. Var ikke i stand til å ta vare på seg selv. Jeg forsto at han trengte hjelp, men også at jeg ikke kunne hjelpe ham. Det eneste jeg ønsket var å holde rundt ham, være der for ham, men jeg visste at det å nærme meg ham ville være den største risikoen jeg kunne utsette ham for. At jeg der og da var blitt min sønns verste fiende, den største trusselen for å gjøre ham til en voldsmann. Desperat forsøkte jeg å få de jeg visste kunne hjelpe ham, de som hadde makt og myndighet til å sørge for at han ble fratatt ansvaret for sitt eget liv, til å forstå at han var i livsfare. De hørte ikke på meg. Tok meg ikke på alvor. For siste gang sviktet de Eirik totalt. Han ga dem ingen flere sjanser. Først i etterkant har jeg forstått at jeg selv hadde gått rundt med en dødsangst. En bevisst redsel, en angst for at Eirik skulle ta sitt eget liv. En kroppslig reaksjon, en ubevisst angst etter han truet meg på livet. En forståelse av at de ikke bare hadde sviktet Eirik, at de indirekte tok fra meg mitt barn, men at de også hadde sviktet meg og med det påført meg en skade jeg må leve med resten av livet, i tillegg til sorgen, savnet og smerten ved tapet av et barn.

Jeg husker, eller jeg tror, det var broren min som fortalte meg at Eirik var død. At søskenbarnet mitt som hadde kommet noen timer tidligere, vært hos meg mens vi ventet på beskjed, holdt rundt meg mens jeg gråt. Husker jeg ringte faren til Eirik og ba ham om å komme hjem til meg, hvor redd jeg var for at han skulle spørre meg om hvorfor eller om hva som hadde skjedd. Det øyeblikket da jeg sto sammen med ham i gangen, fortalte ham at Eirik var død, på nøyaktig samme sted der jeg sist så Eirik i live, har brent seg fast i hukommelsen. Utover det husker jeg ikke stort fra de første dagene, bare en masse mennesker som var i huset mitt til enhver tid. Telefonen som ringte mer eller mindre uavbrutt. Alle meldinger og støtteerklæringer jeg mottok både på telefon og på facebook. Det første møtet med Eiriks vennegjeng. Med psykologen og overlegen fra BUP. De som fortalte meg at man ikke kan forhindre en person som selv ønsker å dø. Eiriks kontaktperson fra ambulant teamet etter utskrivelser fra akuttavdelingen. Han jeg visste var den ene Eirik hadde opprettholdt tillit til. Den medmenneskelige og omsorgsfulle, samtidig så profesjonelle begravelsesagenten og presten som kom og gikk. De som fulgte oss gjennom de mest utenkelige oppgaver en forelder kan bli stilt ovenfor. Valg av kiste og bårekranser. Om vi skulle ha kremasjon eller jordfestelse. Planlegging av bisettelse og begravelse. Jeg husker kjæresten jeg hadde blitt kjent med bare to uker før Eirik døde. Hvordan han på sin unike måte stilte opp både for meg og familien, uten egentlig å kjenne noen av oss. Uten at han noen gang hadde rukket å treffe Eirik i live. Den tryggheten det ga å kunne finne ro i armene hans om natten. Kunne få lov til å gråte i stillhet, uten spørsmål. Uten å bli stilt krav til. Husker hvor sliten jeg var. Alle tankene og spørsmålene som hele tiden surret rundt, bitterheten som bare vokste seg større og større: "De" sviktet ham. Eirik skulle ikke vært død. Noe må ha skjedd. Behandlingen han fikk må på et eller annet vis ha hatt en sammenheng med dødsfallet. I løpet av tiden som pasient ble han jo snarere verre enn bedre. Eirik hadde jo aldri et reelt ønske om å dø. Hvilke alternativer ga de ham egentlig..? Hva var det de ikke fortalte meg..?

Da jeg så Eirik for siste gang i hans bisettelse, lovte jeg ham å kjempe hans kamp mot systemet videre for ham. Lovte ham å gjøre alt hva jeg kunne for å vise ham rettferdighet for all den uretten det ante meg at han måtte ha opplevd. Jeg hadde allerede kjempet i seks måneder sammen med ham, for om mulig å få utløst de rettighetene jeg mente han hadde krav på. Visste at hans tillit, hans tro og håp om at noe eller noen kunne hjelpe ham, hadde gått tapt underveis. Jeg visste bare ikke hva eller hvorfor.

Bare dager etter Eiriks begravelse starten jakten på å finne svar. Jeg måtte finne ut av hva som feilte ham, hvilken behandling han hadde mottatt, for i det hele tatt kunne forstå ham. For å kunne akseptere hans død. Jeg skjøv mine egne følelser til side, nektet meg selv å ta min egen sorg innover meg. Måtte vite.

I dokument etter dokument ble jeg kjent med informasjon som helsepersonell tidligere hadde holdt skjult for meg. Skjult bak taushetsplikten. Opplysninger jeg vet ville ha hatt betydning for meg å vite noe om som mamma. Som ville ha vært av avgjørende betydning for meg og mine muligheter til å kunne bistå ham i møte med "systemet", og som ville ha økt min sjanse til å fortsatt kunne hatt ham i live. Informasjon og opplysninger som viste meg en helt ny "verden", ga meg et innblikk i hva som hadde skjult seg bak mitt eget barns smil.

Jeg valgte å stå fram offentlig og fortelle om Eiriks historie. Ikke i intensjon om å fortelle min egen personlige tragedie, men i håp om at de erfaringene Eirik etterlot seg kunne komme andre til nytte.  Hans dødsfall vil aldri gi mening for meg. Jeg vil aldri kunne glemme. Vil aldri kunne tilgi. Men, kanskje, kanskje vil det på sikt bli litt enklere å gå videre med mitt liv, akseptere hans død, om jeg kan klare å gjøre mine egne negative erfaringer om til noe positivt for andre. Om jeg kan tilføre en mening, slik at Eiriks død ikke vil stå tilbake som så totalt meningsløst som det i utgangspunktet gjør.

Jeg var ikke forberedt på den uretten som møtte meg da jeg tok opp "kampen mot systemet". Var ikke forberedt på hvordan jeg selv bokstaveligtalt skulle bli min egen sønns forsvarer og saksbehandler etter hans død. Var ikke forberedt på all ansvarsfraskrivelse jeg opplevde og ble møtt med underveis i prosessen. Den totale følelsen av maktesløshet og opplevde respektløse behandling. Hvordan jeg selv måtte forholde meg saklig og til fakta, sette meg inn i og argumentere ut fra deres regler og retningslinjer, i en periode av livet der jeg egentlig hadde hatt mer enn nok med å takle min egen sorg. Det eneste jeg ønsket var å sørge for at de lærte noe av det som skjedde med Eirik. At dette kunne bidra til at det ikke skulle skje med flere.

For meg personlig, er det eneste som har skjedd  at jeg ikke har kunnet tillate meg fullt ut å kjenne på min egen sorg. Den smerten og savnet som hele tiden truer med å overmanne meg helt. Jeg har helt og fullstendig mistet troen på og tilliten til "systemet". Det ga ingen følelse av seier da Fylkesmannen ga meg medhold i mine påstander, bekreftet at jeg hadde rett i at den behandlingen Eirik hadde fått som pasient hadde sammenheng med hans dødsfall. Det ga ingen tro på at de ville komme til å lære noe som helst av det, til tross for påpekte brudd på loven og pålegg om skriftlige tilbakemeldinger om hvordan de kunne forbedre seg. Historiene som fortsetter å dukke opp i media, henvendelsen fra andre fortvilte pasienter, pårørende og etterlatte, forteller meg en annen "sannhet". Bekrefter bokstaveligtalt ovenfor meg at "systemet" ikke har lært noe som helst. At Eirik, og andres, erfaringer ikke har blitt tatt på alvor. At jeg ikke kan gi opp kampen mot systemet ennå, men at jeg må gå veien videre for om mulig å sørge for at noen blir straffet for den ugjerningen som ble begått mot Eirik. I håp om at en rettskraftig domstolsavgjørelse, en straffesak, vil øke frykten for at flere vil gå til sak mot dem.

Jeg tror ikke det var dette min tante mente da hun holdt rundt meg i Eiriks begravelse, hvisket de enkle ordene til meg: "Du må være sterk nå Monika, du må være sterk!", men det er slik det har blitt. Jeg har ikke holdt meg sterk for min egen del, for å klare å komme meg gjennom en sorgprosess jeg vet vil være livslang, slik jeg tror min tante egentlig mente med disse ordene. Jeg har holdt meg sterk for å klare å kjempe for Eiriks rettferdighet, for å kunne holde det siste løftet jeg ga ham i hans bisettelse. Ikke fordi jeg først og fremst har hatt et ønske om det selv eller at jeg mener det er den mest hensiktsmessige måten å bearbeide sorg på, men fordi jeg har forstått at det ikke er noen som vil gjøre det for meg. Fordi jeg ikke er villig til å akseptere at det er slik, at mennesker med psykiske lidelser og som dør under behandling, blir behandlet på denne måten. At det hverken blir gjort nok for å forebygge eller forhindre at mennesker begår selvmord, at de ikke blir gitt andre alternativer enn døden. Noen kaller det valget de tar for et selvmord. Jeg kaller det et systemmord!

I tre år har jeg kjempet mot systemet. Jeg er sliten. Så ufattelig sliten. Enkelte dager så ille, så full av avmakt over den uretten jeg har blitt kjent med og opplevd, at jeg kjenner på fristelsen til selv å følge etter Eirik. Gi opp livet. Men, jeg kan ikke. Jeg har fortsatt igjen et barn som fortjener å ha meg med videre på sin livsreise. En del av meg døde sammen med Eirik, mens en del av meg fortsatt lever videre ved gleden over å ha ei datter i livet mitt. Ei som fortsatt betyr alt for meg, og som gir meg livsglede. Mot til å kjempe. Vilje til å fortsette å leve. Som hver dag, hver time og minutt av døgnet, minner meg på at livet fortsatt har en mening. En kjærlighet som gir meg styrke. Aldri vil jeg glemme hennes sang til lillebror i hans begravelse, det som minner meg på at vi en dag skal være sammen  igjen.

"Sov lillebror og venn. Vi kommer snart til deg, vis ses snart igjen"...
Storesøsters siste hilsen og sang til lillebror



Dette blogginnlegget er skrevet og hashtagget på oppfordring etter å ha lest et innlegg i  Aftenposten i dag, 26.5.2015: Jeg er etterlatt etter selvmord

Vil uretten i møte med "systemet" noen gang nå en ende...?

Igjen har det skjedd. Ytterligere forsinkelser. Ingen informasjon før jeg selv begynte å mase. Svar som igjen knuser alt av håp om at denne "kampen" snart må være over. At rettferdigheten snart må seire. Nok en påminnelse om at jeg må fortsette å holde meg sterk om jeg skal klare dette.

Mens vinterens rester etter pynting ble fjernet ved Eiriks grav i dag, erstattet av vårblomster, et hjerte med teksten "savner deg" og nye engler, fikk tårene renne fritt...

"Hvorfor måtte du dø, hvem hadde rett til å mene at ditt liv ikke var verdt å redde? Unnskyld vennen... Unnskyld for at jeg sviktet deg da du trengte meg som mest. Unnskyld for at jeg ikke forsto, at jeg valgte å vise min tillit til helsetjenesten, stole på at andre ville rykke ut for å redde livet ditt. Unnskyld"....

Tenk om jeg bare hadde visst... Tenk om jeg hadde fått den informasjonen, alle de opplysningene jeg nå har, den innsikten jeg har fått, mens Eirik ennå var i live. Tenk om...

Jeg vet jeg ikke bør tenke slik. Vet jeg selv "legger sten til byrden". Men.. Så lenge "systemet" bruker sin makt, lar saksbehandlingen trekke ut i tid uten å ta noe som helst av menneskelig hensyn i betraktning...

Hvor lenge er det egentlig meningen at jeg skal holde ut? Hvor mye mer må jeg tåle?

Jeg har allerede mistet et barn... Jeg har ikke mer å miste... Jeg er dømt til å leve mitt liv videre uten ham. Dømt til å fortsette mitt liv, vite at en del av meg tilhører fortiden. En del av meg døde den dagen Eirik døde...

Jeg vil bare få lov til å sørge i fred. Få lov til å la smerten og savnet slippe til. Slippe å bruke all min tid, energi og krefter i en meningsløs og håpløs "kamp mot systemet". Er det virkelig så mye å forlange....? Jeg er "bare en mamma"...

Brev til en vakker engel

Kjære Eirik, min vakre engel

I lang tid har jeg utsatt å gjøre rent på rommene i andre etasje. Rommene som en gang var dine. Der sakene jeg har valgt å beholde, ting som en gang tilhørte deg, står fremme. Alt virker bare så unaturlig... Sengen som alltid står oppredd... Sakene dine som alltid står på plass... Det er jo ikke slik det pleide å være...

Borte er alt rotet og skrotet, all klesvasken som pleide å flyte rundt. Det jeg en gang ble irritert over og maste på deg om. Tenk så mye tid som gikk med til små og store irritasjoner i hverdagen... Tid som i dag mest av alt fremstår som så totalt meningsløst, så bortkastet. Tid jeg skulle ønske jeg hadde brukt til å gjøre morsomme ting sammen med deg, skapt enda flere gode minner enn de jeg sitter igjen med. Hva gjorde det vel om jeg måtte plukke opp et par sokker etter deg, kaste sjokoladepapir og annet skrot i søplekurven...? Hva gjorde det vel om jeg måtte tørke opp noen ekstra smuler, når jeg likevel skulle gjøre rent...? Hva gjorde det vel om sakene dine fløt rundt omkring på rommet ditt, så lenge du selv klarte å finne dem igjen når du trengte dem...?

Borte er alle skolebøker og skrivesaker på pulten din, de som så ofte var skjøvet til side til fordel for andre interesser du hadde. Det jeg etter beste evne prøvde å få deg til å forstå betydningen av, hvor viktig utdannelse var for din fremtid. Nå er alt erstattet av saksdokumenter, permer fulle av "vitnesbyrd" om all den uretten du fikk oppleve. Det som til slutt tok deg fra meg. 

Det som en gang var tenkt å skulle være et rom til minne om deg, har i realiteten blitt en påminner om hvor definitiv døden er. Det gjør vondt å se den oppredde sengen, vite at du ikke skal sove der mer. Det gjør vondt å se alle sakene dine, vite at du aldri mer skal bruke dem. Det gjør vondt å gå opp trappen til andre etasje, vite at jeg ikke finner deg der. Vondt å gjøre rent, når det eneste jeg får gjort er å tørke støv av bilder og gjenstander som minner meg om deg.

"Det var så mye jeg skulle ha sagt. Så mye vi ennå har ugjort. Du hadde et helt liv foran deg. Jeg så din fremtid i min". Ord jeg leste til deg i din begravelse, der betydningen bare blir sterkere for hver dag som går. Mamma savner deg vennen... Savner deg bare mer og mer for hver dag, hver time, hvert minutt som går.

Ta godt vare på deg selv, til vi møtes igjen <3

Frykten for å glemme

Sitter hjemme og ser ut på været. Et fullstendig snøkaos. Tenker at det kanskje er best å holde seg innendørs i dag, men vet at jeg ikke vil klare å la være å reise ut. Vet at jeg ikke klarer å vente til i morra med å hente den "nye" bilen jeg har vært å skrevet kontrakt på tidligere i dag.

Til tross for forventningen over å skulle hente "ny" bil, er følelsene blandet. Rett og slett fordi bilen jeg bytter inn er den Eirik øvelseskjørte med. En aktivitet vi hadde sammen, og som får meg til å tenke på ham hver gang jeg setter meg inn i den.

Jeg kan se ham for meg. Huske hvordan han så ut da han satt foran rattet. Hvordan øynene hans fulgte konsentrert med i trafikken. De samme øynene som alltid gnistret og avslørte ham om han hadde skøyerstreker på gang. De lange slanke fingrene, og hvordan han holdt i rattet. Holdningen hans. Bevegelsene. Håret hans, det litt strie og uregjerlige, med et fargespekter jeg aldri ble lei av å studere. Ørene som alltid ble solbrente da han var liten. Den bleke huden. Den rette nesen med et lett dryss av fregner over neseryggen. Antydning til bart og skjegg som minte meg på at han begynte å bli en voksen mann. Munnen hans. Den humrende og gode latteren. Stemmen som var rukket å bli dyp. Samtalene våre...

En samtale husker jeg spesielt godt, var den gangen da jeg fortalte Eirik hvor redd jeg var for å miste ham. Hvordan samtalen på vårt særegne vis endte opp på en humoristisk og ironisk måte, som likevel fanget alvoret og betydningen av det jeg sa. Jeg glemmer ikke Eiriks reaksjon da jeg streng i stemmen fortalte ham at han ikke fikk lov til å dø før meg. Glemmer ikke hans latterbrøl da jeg sa til ham at om jeg aldri hadde lagt hånd på ham tidligere, ville han få så mye juling som han ikke i sin villeste fantasi kunne forestille seg dersom det skulle skje. Glemmer ikke hans tørre kommentar om han at det kanskje ville se litt merkelig ut, at andre kanskje ville komme til å se rart på meg, om jeg ga ham juling når han lå død i en kiste...

Knappe tre måneder senere opplevde jeg det jeg fryktet mest av alt, og det var minner fra nettopp denne samtalen som dukket opp i hukommelsen da jeg så ham for siste gang, død og lagt i en kiste. Selvfølgelig fikk han ingen avstraffelse, men minnet var vemodig, sårt og vondt. Fikk tårene til å strømme. Aldri mer skal jeg få se Eirik. Aldri mer få snakke med ham. Aldri mer få oppleve vår særegne måte å snakke sammen på, hvordan vi alltid og med det meste kunne finne på å bruke humor og ironi på de mest vanskelige og alvorlige temaene uten at vi noen gang misforsto hverandre. Aldri mer....


Før var bilen bare en materialistisk gode, men i likhet med andre gjenstander og steder, er den for meg blitt en gjenstand full av minner om Eirik. Kanskje er det nettopp det som gjør det så vanskelig å vite at jeg snart ikke har den lengre... Viten om at jeg aldri mer skal sette meg inn i den igjen... Frykten for at minnene, den nærheten jeg føler til Eirik, en dag skal forsvinne...