Reisebrev - dag 12 av en reise 1044 dager tilbake i tid

Minnet fra 1.9.2012 lyste i mot meg da jeg logget meg på facebook i dag:

Dagen vi har ventet på har kommet... Det er med et visst vemod og bekymring jeg "slipper taket" i go'gutten nå. Etter fem måneder er (endelig) "hjelpeapparatet" klare for å starte opp nødvendige tiltak for å kunne hjelpe ham i gang med å mestre sin hverdag. Ukene som har gått har vist at det nok er mange utfordringer å ta tak i, men jeg håper han har erfart at jeg er der for ham i så vel opp- som nedturer...

Det er tre år siden jeg "slapp taket" i Eirik. Englemammahjertet er vemodig med tanke på alt som aldri ble Tårene er vanskelig å holde tilbake med viten om at det ikke er mulig å skru tiden tilbake. At døden er endelig. Samtidig er mammahjerte bekymra for dattera som akkurat nå seiler rundt på de karibiske hav.

Jeg har vel som de fleste mamma'r hatt en "normal" bekymring for barna mine opp gjennom oppveksten deres. Bygd opp av sunt vett og erfaring, men... Ordet bekymring har nådd nye dimensjoner etter Eirik døde. Det er ikke lenger  det man kan kalle "sunt vett" som preger mammahjerte, men regelrett en angst for at også go'jenta skal bli tatt fra meg. Noe som forsterkes når hun legger ut på reiser langt utenfor mamma's rekkevidde, med erfaring om at det å "slippe taket" kan få fatale konsekvenser.

Kjærligheten til barna mine har alltid vært sterk, men om mulig ble den enda sterkere da Eirik døde. Vissheten om hvor skjørt livet er, at ingen kan vite hva morgendagen bringer, har også gjort meg klar over at man ikke kan utsette det man ønsker å si til andre eller gjøre. Livet må leves. Det er her og nå.

Jeg er på dag 12 av en reise 1044 dager tilbake i tid. Tankene mine er alle andre steder enn på sak. I påvente av at det skal tikke inn nok en sms med livstegn fra dattera, reiser jeg for å besøke sønnens grav. Ved siden av lyset som brenner, står tre roser i en vase med sin enkle symbolikk:

En til minne om at jeg elsker ham

En til minne om at jeg alltid har elsket ham

En til minne om at jeg vil elske ham for evig tid

Til vi møtes igjen..

 

 

 

Reisebrev - dag 11 av en reise 1043 dager tilbake i tid

3,5 timer inn i timeplanen jeg fortalte om i går, innser jeg at dagen i dag ikke har gått helt som planlagt. Riktignok gikk alarmen kl 8 i dag, men det er vel også det eneste som har forholdt seg til planen i dag...

Nattesøvnen er nå rolig, uten mareritt og bråe oppvåkninger, takket være pillene jeg fikk foreskrevet fra fastlegen. Men.. De fjernet ikke sporene etter ei tispe som i løpet av natten har startet på sin løpetid. Så, mens planen tilsa frokost og kos med Tamara, var jeg opptatt med å fjerne alle blodspor på soverommet! Jaja, tenkte jeg etter endt oppgave, da får vi snu litt på planene i dag og sørge for frokost og kos mellom kl 9-10.

Når jeg endelig kommer meg inn på kjøkkenet, kommer jeg på at det er mandag og at søpla blir henta i dag. Så mens kaffemaskina gjøres klar og settes på, setter jeg opp verandadøra på den ene siden av huset for å få luftet ut litt og tusler ut ugangsdøra med søpleposene. På vei inn igjen passerer jeg blomstene ved inngangspartiet, som sørgmodig minner meg på at de har vært overlatt til seg selv litt for lenge. Rusler inn igjen for å hente vann, blir klar over klesvasken på badet og setter på ei maskin, tar med meg tomgods som har lagret seg opp i gangen sammen med vannet, får tomgodset inn i boden der det hører hjemme og river samtidig med meg middag fra fryseren, vanner plantene før jeg går inn igjen med den frosne middagen som skal spises hjemme.

Vel inne igjen oppdager jeg at Tamara har lagt seg ut i sola. Tar runden bortom stua for å skru på pc'n slik at den er klar til senere oppdrag, setter i kontaktet på tuner, tv osv, venter litt til alt fungerer og setter på radioen. I det jeg kommer på ar jeg fortsatt bærer rundt på en frossen middag, kaffen som for lengst er klar og en mage som høylytt prøver å fortelle meg at jeg må få i meg frokost, hører jeg et velkjent "pling" i pc'n. Det har kommet post i innboksen.

Nysgjerrig som jeg er, må jeg jo se hva dette er. Og med forsikringsselskapet som avsender, er det jo umulig å vente på å finne ut hva de vil denne gangen. Kjenner jeg blir irritert av det jeg leser i mailen, og innser fort at jeg like godt kan sende et svar tilbake med en gang, for dette vil ikke de små grå slippe taket i før det er gjort noe med.

Innen jeg igjen er på vei inn på kjøkkenet, passerer klokka 10.30, og før jeg når helt fram, ringer mobilen. Etter en lang og god samtale, så har klokka blitt 11.30. Magen knurrer, kaffen er kald og jeg tusler fortsatt rundt iført en utslitt joggedress og med en hårsveis fra en annen verden. Tispebuksa er glemt, og gulvene ser i grunn ut deretter!

Innser at en godt ment teori ikke helt samsvarer med praksis. Det å skulle drive "saksbehandling" er ikke like enkelt å strukturere inn i en uforutsigbar hverdag. Dette er jo ikke akkurat hva man kan kalle en "ni til fem" jobb, der oppgaver i heimen pent må vente til du kommer hjem. Så, i det klokka nå har bikket 12, blir "jobbe med sak" etter planen byttet om med "lunsj og hvile" (les: koble opp skriver til pc og print ut helsetilsynets årsrapport, legg fra deg den halvt opptinte middagen du bærer rundt på der den hører hjemme, få i deg frokost, lag ny varm kaffe, få på tispa tispebukse, tørk over gulvene, kom deg på badet og få på deg klær!)

Dag 11 av en reise 1043 dager tilbake i tid er godt i gang, og i løpet av en time eller halvannen, håper jeg på å kunne sette meg ned med det jeg hadde planlagt å gjøre i dag, vel vitende om at dagen i dag er også en dag og at den nok ikke blir like produktiv som jeg hadde håpa på. I alle fall ikke hva klageskriving angår...

Reisebrev - dag 10 av en reise 1042 dager tilbake i tid

Hardkjøret foran pc og ymse dokumenter begynner å merkes. Jeg er ekstremt sliten, og utmattelsen i kroppen min kjemper for å få overtaket. Dette har gjort at jeg fra og med i går måtte sette "hardt mot hardt" med meg selv, og med det også innse at det var på høy tid å ta kroppens signaler på alvor. Så, fra og med i går ble dagene i heimen strukturert i en timeplan:

kl 08.00 - 9.00: Frokost og "morrakos" med Tamara
kl 09.00 - 10.00: På tide å komme seg i gang med dagen...
kl 10.00 - 11.00: Jobbe med klage
kl 11.00 - 12.00: Hvil!
kl 12.00 - 13.00: Jobbe med klage
kl 13.00 - 13.30: Lunsj
kl 13.30 - 14.00: Hvil!
kl 14.00 - 15.00: Jobbe med klage
kl 15.00 - 16.00: Hvil!
kl 16.00 - 17.00: Jobbe med klage
kl 17.00 - 18.30: Lage og spise middag/hvile
kl 18.30 - 20.00: Tur og kos med Tamara
kl 20.00 - 23.00: Prøv å være litt sosial om du orker el finn på noe anna du kobler av med
kl 23.00 KOM DEG I SENG! Husk at du trenger hvile før nok en lang og krevende dag i morra!

Så, dette er altså "livet" i min "verden" akkurat nå. Godt hjulpet av alarmfunksjonen på telefonen som forteller meg når det er på tide å avslutte en aktivitet og sørge for at kroppen får den hvilen den trenger. Kanskje ikke helt sånn jeg kunne ha tenkt meg, men om jeg skal i mål innen tidsfristen, har jeg i grunn ikke anna valg.

Foruten alt som har med sak å gjøre, merker jeg godt at det nærmer seg en periode med mange "merkedager"; 3 år siden han flyttet inn i boligen, 3 år siden sist vi fant på noe sammen, 3 år etter min livs verste dag 22.10.2012. At det nå nærmer seg 3 år siden han døde, er mer enn hva et mamma hjerte kan tåle. Om jeg vil det eller ikke, kommer tårene bare med tanke på alt han har gått glipp av. Tenk om jeg bare hadde visst for tre år siden, alt det jeg nå sitter og vet i dag...

Jeg er på slutten av dag 10 på min reise tilbake i tid. Hver ettermiddag når mobilen minner meg på at det er på tide og komme seg ut på tur, tar jeg på meg joggeskoene og rusler opp til stubben langs en kjær og kjent tursti. Setter meg ned, og lar tanker og følelser løpe like fritt som Tamara, før jeg rusler hjem og det er på tide å krype til køys

Reisebrev - dag 9 av en reise 1041 dager tilbake i tid

 

Velkommen inn i min "verden"...

 

Ja, sånn ser altså min "verden" ut for tiden. Omgitt av saksdokumenter, penn og papir, og med "må ha" som kaffe, bær, sjokolade og sigaretter i umiddelbar nærhet og innenfor rekkevidde.

Like lite sundt som kaffen, sjokoladen og sigarettene er for kroppen, kan jeg, med hånden på hjertet, si at dette dokumentveldet på ingen måte kan sies å være mindre skadelig for min mentale, psykiske og fysiske  helse. Den store forskjellen ligger vel mest av alt i at hverken Storting, Regjering eller noen andre i den offentlig påtale- eller velferdsforvaltning har advart meg mot å begi meg inn på dette, med de risikoer og belastninger det måtte medføre!

Til tross for gårsdagens...tja...man må vel på sitt vis kunne si det var en opptur..eller...? Uansett, mye arbeid ble lagt ned i går kveld, natt og på formiddagen i dag ut fra de opplysningene jeg mottok. Og selv om jeg merker at det er tent et gnist av håp om at det kan være muligheter for at jeg nå når frem med mitt budskap, at det kanskje betyr at jeg kan legge bak meg den ene galskapen av en lang og vond saksbehandlingstid, for å realiteten gå inn i en ny, men.. Om det skjer, om det blir igangsatt etterforskning i saken og om den kommer så langt som til domstolene, skjer det da i det minste en endring som kan sies å være i "min favør" - da i betydning av at saken faktisk blir tatt på alvor, og at jeg da vil ha krav på bistandsadvokat og selv slipper å leve i den "verden" jeg gjør nå i dag.

Noen tror kanskje det ikke krever noe som helst fysisk av deg når du "bare" leser papirer, gjør notater og skriver på pc. Den som nå måtte tro det, kan gjerne få lov til å låne kroppen min i noen dager! Stillesittende arbeid er nemlig som "pesten" for det meste av ledd og muskler! Det krever sitt å holde seg fokusert og konsentrert til enhver tid. Ikke minst tatt i betraktning de x-antall dokumentene du finner informasjon i og som du virkelig må holde tunga rett i munnen for å sjonglere mellom og bruke i egne argumenter og uttalelser. Men... Den største utfordringen ved det hele, er nok å holde det undertrykte sinne og frustrasjonen i sjakk. Det om stadig til stadig vekk prøver seg på å boble opp til overflaten, og med det flyte fritt over tastaturet, inn i pc skjermen og over i dokumentet jeg sitter å skriver på. DET er nok det som er mest krevende av det meste, og det andre kanskje aller helst vil kunne gjenkjenne og forstå som psykiske påkjenninger.

Jaja.. På dag 1041 er det vel bare å sette seg ned og fortsette reisen. Gudene skal vite at jeg mer enn noe annet skulle ønske at det var mulig å bytte ut "ingrediensene" på denne reisen, at jeg mye heller skulle ønske en reise inn i framtiden, omgitt av pass, penger og en billett til fjernere strøk...

Takk for besøket, og velkommen igjen!

 

Reisebrev - dag 8 av en reise 1040 dager tilbake i tid

Dagens reisebrev kommer sent, men godt, muligens med en viss fare for at det blir noe kort og mystisk.

I den grad man kan kalle det en opptur, ble dagens tur i postkassa nettopp det. Jeg kan på nåværende tidspunkt ikke si så mye om hva det var som gjorde at nettopp den turen ble så fin, men... Kan røpe såpass mye som at jeg har mottatt svar på henvendelsen jeg sendte til politiet for snart en uke siden, og at jeg (gudane skal vite at det trengs nå!!) har fått utvidet svarfristen til tre uker fra dagens mottatte brev.

Jeg vet nå at jeg har en lang og stor jobb foran meg, som kommer til å kreve hver minste lille ressurs i meg, men jeg SKAL klare det!

Jeg er på dag 8 av en reise 1040 dager tilbake i tid, har et lurt smil om munnen, om enn noe vemodig og langt fra et smil som når øynene, fordi "noen" har "bæsja seg sjøl på leggen"! Så til alle dere som leser dette innlegget; NÅ har tiden kommet da jeg håper og ber om at alt som kan krype og gå krysser alt det som krysses kan for meg!!

Reisebrev - dag 7 av en reise 1039 dager tilbake i tid

Jeg ble sittende lenge oppe og tenke i går kveld. Med en bedret nattesøvn, merker jeg at også de "små grå" har blitt mer produktive på dagtid, både på godt og vondt. Samtidig kan det faktisk virke som om pillene legen foreskrev til meg, også har en virkning på de følelsesladede reaksjonene jeg har direkte tilknyttet den saken jeg nå står godt planta oppi med alle fire labber..eh...armer og bein, uten at det skal legges skjul på at jeg også til tider får litt ekstra hjelp av noen labber her hjemme...

Eller.. kanskje er det ikke pillenes virkning på meg som gjør at jeg er mer produktiv. Kanskje er det rett og slett det faktum at jeg når ha kommet til det stadiet at jeg har blitt så eitrende sint og forbanna, at jeg samtidig har gått over til å bli farlig saklig? Ja, for det er nå en gang slik jeg er "skrudd sammen". Jeg klarer rett og slett ikke å "snu ryggen til", bare godta at "sånn er det bare", når jeg selv oppfatter et problem som samtidig å inkludere begrepet rettferdighet. Jeg klarer rett og slett ikke å la være å fortsette diskusjonen, slik som nå når jeg benytter meg av de klageadgangene som finnes, så lenge jeg selv er overbevist om at behandlingen av problemet ikke er rettferdig behandlet.

Jeg aner virkelig ikke hvor mange ganger jeg har forbannet nettopp denne egenskapen ved meg selv, men akkurat i denne sammenhengen ser jeg den nok mest av alt som en stor fordel. For når troen og håpet begynner å svikte, tar viljen over, og der viljen stopper opp, sørger vrangskapen for at jeg fortsetter. Og gudene skal vite at nettopp DET har vært et nødvendig behov for meg de siste tre årene, for i det hele tatt å ha kommet hit jeg er i dag!

Tilbake til tankene fra i går... Det var nettopp dette med hvor lang tid ting tar som opptok de "små grå" i går kveld. Jeg grøsser jo bare med tanken på hvordan Eirik må ha opplevd akkurat dette, at "systemet" stadig vekk også krevde av ham at han måtte vente tålmodig i påvente av ymse saksbehandlinger og pent måtte godta, om han ville eller ei, at det i samme behandlingen også måtte aksepteres at man befant seg i en "kø" for å få saken behandlet. Om det virkelig er slik for pasientene som det jeg opplever nå, at de må kjempe i årevis for å få det de rettmessig har krav på... Da er det vel heller ikke så vanskelig å forstå at det for enkelte kan bli i det meste laget...?

Jeg hører jo stadig vekk, er ofte selv i kontakt med, andre pårørende og pasienter som fortvilet forteller om sin egen "kamp mot systemet". Hvorfor behandles mennesker på en slik måte? Er dette noe velferdsstaten Norge vil og kan stå inne for? NEI, er mitt åpenbare svar, og derav åpner det seg også en styrke for å kunne holde ut all den tiden det nå enn måtte ta. For om ikke anna, om jeg ikke skulle klare å nå fram med de budskap jeg har, vil ingen noen sinne kunne bortforklare den tiden, som vitterligen også kan dokumenteres, at alt dette har tatt.

På dag nr 1039 på en reise tilbake i tid, kan jeg nå altså melde at jeg ligger godt ann for å kunne klare å komme i mål innen den tidsfristen jeg har fått for å kunne utføre dette arbeide. Hvor lang reisen etter dette vil komme til å vare, reisen som ved denne reisens slutt tilbake i tid igjen skal snus framover i tid, hvorvidt jeg igjen må legge ut på nok en ny reise tilbake i tid etter dette, er fullstendig utenfor min kontroll!

Reisebrev - dag 6 av en reise 1038 dager tilbake i tid

 

                Hver dag synger vinden min kjære sønns navn

                Havet lytter og synger med i en vemodig og vakker sang

                De synger om sorg og om smerte, om kjærlighet så  klar og ren

                Om det store i det lille, og om at det finnes kun EN

                

                  (diktets opprinnelse ukjent)

 

 

 

Eirik er med meg i det meste. Også nå, her jeg sitter å jobber med klagen til Statsadvokaten, med lyden av Gordon Garner som synger "Heaven got another angel" i bakgrunnen. Jeg skulle bare ønske at han var fysisk til stede, at det å gå tilbake i tid også kunne gitt en mulighet til å endre på alt som har skjedd. At han, og jeg, hadde fått en ny sjanse. Men, sånn er det altså ikke. Uansett hva jeg enn måtte oppnå ved å føre hans kamp videre, vil jeg aldri kunne få ham tilbake.

Å jobbe med en sak som dette, så ufattelig følelsesmessig involvert som man i utgangspunktet er, gjør det vanskelig å forholde seg saklig til fakta. Like fullt, i møte med "systemet" er det først og fremst fakta jeg må forholde meg til. Fakta i form av en juridisk framstilling av det som skjedde med Eirik. En historie satt inn i en juridisk sammenheng for hva som er "rett og galt", godt forankret i hva lovgiver en gang har tenkt og ment med de enkelte reglene som er gitt og til de retningslinjer som til enhver tid gjøres gjeldende for en helhetlig forståelse av dette. Hva jeg personlig måtte tenke, føle og mene om det samme, om hva som skjedde og det fatale utfallet det fikk, er i møte med "systemet" fullstendig uten relevans, med mindre jeg kan bevise at det som skjedde ikke er i overensstemmelse med hva Norges lover tilsier.

Hvor kynisk og rart det enn høres ut, kan jeg nærmest fornemme hvordan Eirik som pasient bokstaveligtalt ble omgjort til et objekt i møte med helsetjenesten. Hvordan hans rett til å kunne leve et verdig liv ble målt opp mot hva de juridiske reglene ga ham som rettigheter kontra hva helsetjenesten og helsepersonell er forpliktet til å gi. Det er jo i realiteten ikke Eiriks individuelle behov eller hans rett til å kunne leve et verdig liv som blir vurdert, men hva hans antatte sykdom skulle ha utløst av rettigheter og plikter i møte med helsetjenesten.

Mang en gang har jeg for meg selv konkludert med at Eirik oppsøkte helsetjenesten for å få hjelp med et problem, men endte i realiteten opp med å bli et problem for helsetjenesten. På mange måter er det vel omtrent det samme jeg opplever at har skjedd med meg på denne reisen, 1038 dager tilbake i tid. Jeg henvendte meg til tilsynsmyndighetene for å finne svar på mange av de ubesvarte spørsmålene jeg hadde da Eirik døde, ga dem samtidig en mulighet til å lære av sine egne feil, men har endt opp med en følelse av å være den største kverulant og et problem for dem, nettopp fordi jeg ønsker en rettferdig behandling av saken...

Reisebrev - dag 5 av en reise 1037 dager tilbake i tid

Endelig fikk jeg en natt med rolig søvn, uten drømmer, mareritt og brå oppvåkninger, godt hjulpet av pillene jeg fikk foreskrevet da jeg var hos legen for en uke siden. Samme formiddag som jeg mottok telefon fra politiet om at saken var henlagt.

Jeg vet hvor drømmene og marerittene stammer fra. Vet hvorfor jeg har utviklet angst for mørke. Hvorfor jeg ikke lenger har et “normalt” forhold til blant annet gangen her hjemme. .













 

 

Det hjalp ikke at jeg pusset opp hele rommet. Skiftet farge på veggene, la nye gulv og satte inn nye møbler.Ytterdøra og dørhåndtaket minner meg fortsatt på den siste gangen jeg så Eirik, den samme døra han gikk ut for siste gang for snart tre år siden. Rommet, som ikke "bare" minner meg på den siste gangen jeg så ham, men som også minner meg på at det var nettopp her jeg av presten og broren min ble fortalt at Eirik var funnet død. Her jeg selv en time senere fortalte Eiriks far at sønnen hans var funnet død,  så ham knekke fullstendig sammen. Her jeg møtte min gråtkvalte datter, Eiriks storesøster.

 

Det er her jeg som regel får "flashbackene" som fører meg tilbake i tid. Det ene rommet i huset som knytter det meste sammen. Det rommet jeg må inn i for å komme meg inn i stua, inn på soverommet, til badet, opp til andre etasje, for å komme meg inn eller ut av huset. Det rommet der det ble satt opp et alarmpanel i fjor høst, med panikkfunksjon jeg kan utløse dersom jeg føler meg utrygg eller  truet av noe eller noen innenfor eller utenfor husveggene. Det som gir meg en viss trygghet om at noen vil komme for å hjelpe meg, om jeg skulle få behov for det igjen.

Jeg vet hvorfor, men ikke hvordan jeg skal klare å tilnærme meg et "normalt" forhold til dette rommet igjen. Minnene vil jo for alltid være der. Det er ikke mulig å reversere. Vil for alltid befinne seg i hukommelsen. Minner og hukommelse som i perioder som dette blir forsterket, nettopp ved at det krever at jeg går tilbake i tid, noe som igjen forårsaker at "flashbackene" øker i styrke. Legen kan foreskrive piller, men de hjelper ikke over tid. De gir meg søvn, men likevel ikke bedre livskvalitet. Jeg har blitt tilbudt henvisning til de som er satt til å hjelpe mennesker med slike problemer, men jeg har ikke lenger tillit til den hjelpen de tilbyr. Har ingen tillit til dem jeg anser som å være årsak til de problemene jeg har fått tilført i min hverdag. De som indirekte tok livet fra Eirik.

Jeg er på dag 5 av en reise 1037 dager tilbake i tid. En reise som egentlig har vart i 1037 dager allerede. For hver gang jeg får et nytt brev som må besvare, noe som ikke har vært rent få i løpet av den tiden som har gått, opplever jeg at problemene øker i styrke. Jeg vet ikke hvordan jeg skal holde ut. Vet egentlig ikke hvordan jeg har klart det så langt. Jeg vet bare at jeg må - for Eiriks, min og andres skyld.

Reisebrev - dag 4 av en reise 1036 dager tilbake i tid

Etter mange lange timer med lesing av ymse rundskriv og direktiver i går kveld, stresset ved tanken på hvordan jeg skal klare å komme "i mål" i løpet av de tre ukene jeg har fått tildelt, innvilget jeg meg selv en "pause" og tok med meg Tamara ut på tur. Som så mange ganger før, tok jeg stien opp til det stedet der Eirik og jeg hadde vår siste tur sammen.



 

 

 

 

Det er her, på den lille høyden langs turstien, jeg mer enn noe annet sted kan fornemme Eiriks tilstedeværelse. I timevis kan jeg bare sitte her på denne morkne stubben, se utover område, kjenne at gode minner om ham strømmer på. Det var vel det som dro meg opp dit igjen i går kveld. Et behov for å finne roen i meg selv.

 

 

Det er en utfordring å få tiden til å strekke til i hverdagen. Med en sykdom som krever 16-20 timer i døgnet, sier det seg vel selv at det ikke blir tid til stort anna enn lesing/skriving i forbindelse med klagen de kommende ukene. For ikke å snakke om den tiden det vil ta i etterkant for å hente seg inn igjen. Likevel vet jeg nå, etter å ha stått i denne prosessen i over tre år, hvor viktig nettopp disse små avbrekkene er. Viktig for å kunne klare påkjenningene, både fysisk og psykisk, for i det hele tatt å kunne klare å stå "løpet ut".

 

 

Jeg har forberedt meg på lange, tunge, dager og uker. Timeplanen er ryddet og sosialt liv er ikke-eksisterende den tiden det tar. Jeg lever på sett og vis i en isolert boble, der de færreste slipper til, foruten min datter. En boble som allerede på dag 4 av en reise 1036 dager tilbake i tid er fylt opp av innestengte følelser. En boble jeg vet vil sprekke den dagen jeg er ved reisens slutt, den dagen jeg har skrevet ferdig og sendt fra meg klagen.

Reisebrev - dag 3 av en reise 1035 dager tilbake i tid

I dag har vi feiret bursdagen til svigersønnen. Som alltid er det like hyggelig når familien samles, men noe var likevel annerledes i dag. Til tross for at jeg etter beste evne hadde prøvd å fjerne alle synlige spor på hvordan jeg egentlig har det, med et fjes som var sminket og med god grunn til å bruke mørke solbriller i det fine været, følte jeg selv at det hang en tung og grå sky over meg. Om jeg hadde tatt av meg solbrillene ville nok flere blitt klar over at smilene ikke nådde øynene, at jeg til tider var langt langt borte fra denne "verden". Omgitt av min egen tankevirksomhet, mest bevisst på og opptatt av den ene personene som ikke var der. Eirik...

Når familien samles slik som i dag, er det ikke "saken" og alt det vonde som skjedde med Eirik som er i fokus. Etter hvert som tiden har gått, har han på en måte blitt en mer naturlig del av samtalene våre. Stadig vekk kan en av oss plutselig komme på noe han sa eller gjorde. Situasjoner eller noe som blir sagt gjør at vi spontant vet hva han ville ha sagt og gjort. Vanligvis gir disse minnene meg en god følelse, en følelse av at han fortsatt er med oss. Men i dag, mens familieselskapet i realiteten for meg ble en "timeout" fra sakspapirer og klageskriving, gjorde det bare vondt. Gjorde meg i grunn bare mer enn noe annet oppmerksom på hvor urettferdig det er at han ikke får oppleve dette sammen med oss.

Det føltes tungt å komme hjem til tomt hus. Synet av alle sakspapirer og andre dokumenter som ligger "strødd" rundt i stua, ble en enorm kontrast til det familieselskapet jeg forlot for kort tid siden. Igjen ble jeg overmannet av tristheten over at selskapet manglet en gjest, urettferdigheten ved at han ikke var der sammen med oss. Mest av alt har jeg lyst til å hyle og rase, kaste meg ned på sofaen og bare gråte meg tom. Men... Jeg kan ikke tillate meg det nå. Kan ikke tillate meg selv å knekke sammen nå midt i det som så langt kanskje er den viktigste jobben av dem alle i dette lille helvete av en saksprosess. Jeg vet jeg må holde meg fokusert, konsentrert, for å klare å skrive en så godt argumentert klage som mulig til Statsadvokaten. Kan ikke knekke, overgi meg til alle følelser som raser et sted inne i meg. Kan ikke gråte. Ikke ennå...

Det er dag 3 av en reise 1035 dager tilbake i tid, og mens jeg fortsetter jobben med å innhente informasjon som senere kan brukes som argumentasjon, fortsetter å lese meg opp på ulike retningslinjer gitt i ulike rundskriv og direktiver, sniker tanken seg inn; Hva fanden skal jeg egentlig med all denne kunnskapen...? Hva fanden er samfunnet tjent med at jeg, og mange andre etterlatte som meg, bruker tid og krefter på  forsvare de vi allerede har mistet, påvise det som for oss og mange med oss er helt åpenbare: At noe MÅ ha gått forferdelig galt når en 17 år gammel gutt dør under behandling i den offentlig helsetjenesten. Hvorfor...?

Reisebrev - dag 2 av en reise 1034 dager tilbake i tid

I går la jeg ut en status på facebook der jeg oppfordret politiker (og andre) til å følge min reisedagbok de kommende (nå) 20 dagene. En invitasjon og mulighet til å la de som ønsker ta del i hva jeg som etterlatt må gjennom som følge av hvordan "systemet" fungerer. Ja, for det er slik jeg oppfatter det. De har ikke gitt meg noen rett til bistand. Ingen valg. De har satt meg i en like vergeløs og ensom situasjon nå, som den dagen for 1034 dager siden da både Eirik og jeg ble overlatt til oss selv av helsepersonell.

Det har vært en urolig natt, slik det alltid har vært når jeg bevege meg tilbake i tid. Tilbake til alle små og store detaljer jeg husker fra den dagen. Kroppen reagerer igjen på samme måte som da. Registrerer den minste lille lyd og bevegelse. Gir meg mange og urovekkende oppvåkninger i løpet av natta, der frykten er den første jeg kjenner på. Hele prosessen setter i gang tanker som gjør det umulig å sove. Snikende og destruktive tanker om alt jeg kunne gjort annerledes, om hvordan jeg kunne stole på at andre skulle gripe inn og hjelpe, uten at jeg  forsikret meg om at det faktisk skjedde. Tanker som ikke gir annet enn dårlig samvittighet, som får sorgen og savnet til om mulig å øke enda mer i styrke.

Det er vanskelig å holde fokuset der det skal og bør være. Ikke minst når saken krever at jeg setter meg inn i lovforarbeider for å skape en forståelse av hvilket tolkningsgrunnlag lovgiver har lagt til grunn for de juridiske regler politiet viser til i sitt brev. Videre å lete etter relevant informasjon på nettet for å finne ut av hvordan tidligere og lignende saker har blitt behandlet, hvilke retningslinjer og føringer som evt er gitt for strafferettslig forfølgelse etter helselovgivningens regler. Jeg kjenner sinne stiger i meg. Frustrasjonen. Det er jo ikke slik jeg vil ivareta den "arven" Eirik har gitt meg. Alt annet enn dette jeg mener er hensiktsmessig ivaretakelse av Eiriks (og mine) erfaringer1 Hva fanden skal jeg vel egentlig med kunnskap om lovforarbeider, retningslinjer for forvaltningens arbeid, innsikt i nasjonale faglige retningslinjer osv?! Det eneste det gjør med meg, er å gjøre meg enda mer oppmerksom på all den uretten som ble begått mot Eirik, og all den urett og motgang jeg støter på nå i møte med systemet!

Nei, det er alt annet enn dette jeg ønsker å bruke tiden min på nå! Det jeg aller helst ønsker, er å bruke tiden min på livet. Tid til å la de gode minnene om Eirik bli det som preger hukommelsen min. Tid til å være sammen med min kjære datter. Ha overskudd og energi til å kunne være med henne å planlegge bryllup, ta del i hennes små og store gleder i hverdagen. Tid, overskudd og energi til å nyte det fine været vi har ute, ta med hundene ut på tur og nyte livet. Tid, overskudd og energi til å kunne gjøre om mine negative erfaringer i møte med "systemet" til noe som kan være positivt for andre. Kanskje etter hvert få muligheten til å dele Eiriks erfaringer med andre ungdommer. Fortelle om hvordan Eirik selv beskrev sine psykiske problemer, hva han synes var vanskelig og hva han selv mente han trengte hjelp til. Fortelle om de tankene han hadde om hva andre tenkte om ham, de som er skapt av fordommer og som gjør psykiske problemer vanskelig å snakke om for mange. Oppfordre dem til å være åpne, involvere foreldre og/eller andre, våge å fortelle hvordan de faktisk har det. Be om hjelp om de trenger det. Fortelle dem at vi som voksne, foreldre, ikke alltid forstår det som ikke blir sagt. At vi faktisk ikke er tankelesere, og at mange små og store konflikter kan være forårsaket av det vi ikke vet noe om. At det å gi andre en mulighet til å forstå, kanskje også er det første og største steget mot selv å bli sett og forstått bedre.

I stedet for alt det jeg ønsker å bruke tid på, føler jeg meg igjen lenket til mitt eget hjem, der stuebordet er fylt opp av tungleselige dokumenter og spisestua er full av sakspapirer. Til og med på soverommet er saken med meg, der penn og notisblokk ligger klar på nattbordet i tilfelle jeg skulle komme på noe viktig som jeg ønsker å notere for ikke å glemme! Mobilen er satt på lydløs, og for de fleste er jeg nå utenfor rekkevidde hva sosial omgang og kontakt angår. Og hundene, de som ellers gir meg så mye glede i hverdagen... Den yngst er allerede sendt vekk for at jeg skal få tilstrekkelig ro, mens jeg har avtaler med andre om å ta med seg den eldste ut på tur slik at hun får den aktiviseringen og mosjonen hun trenger.

Et brev til politiet, der jeg blant annet har bedt om utvidet klagefrist, er skrevet. Jeg trenger mer informasjon i saken før jeg kan sette i gang med selve skrivingen. En utvidet begrunnelse av politiets vurdering av "foreliggende opplysninger", innsyn i de samme dokumentene, for å kunne finne frem til argumenter for hvorfor jeg mener de tar feil. Med andre ord ligger det nå ann til at de 21 dagene som først var forespeilet, i realiteten kan bli mange fler. Og allerede nå, på starten av dag 2 av min reise tilbake i tid, kjenner jeg at tungsinnet er i ferd med å ta overtaket på meg...

Reisebrev - dag 1 av en reise 1033 dager tilbake i tid

For 1033 dager siden, 22.10.2012, opplevde jeg mitt livs verste mareritt. Et mareritt som har forfulgt meg 24 timer i døgnet de dagene som nå har gått i etterkant. Et mareritt om maktesløshet, ensomhet, svik og brutt tillit. Om redsel, frustrasjon, sorg og savn. Et mareritt jeg aldri noensinne vil komme til å våkne opp fra. Et mareritt om det ugjenkallelige, om døden.

22.10.2012 kl 13.02... En åpenbart syk gutt møtte meg hjemme i min egen bolig. En gutt jeg knapt nok  kjente igjen, med en fordreide stemme og ansiktstrekk jeg aldri før hadde sett i det samme ansiktet. Med et truende holdning, kropps- og verbalt språk som fortalte meg alt om hvor alvorlig situasjonen jeg befant meg i egentlig var. Hjernen fanget opp alvoret, fikk automatisk kroppen til å gå i alarmberedskap, mens hjertet blødde av fortvilelse over å forstå at jeg var fullstendig maktesløs. At det eneste jeg kunne gjøre for å hjelpe ham, unngå å sette både mitt eget og hans liv og helse i fare, var å forholde meg rolig, observere situasjonen og avvente reaksjonen, for så å varsle videre til de som kunne hjelpe.

En halvtime senere, kl 13.32, tikket meldingen inn på mobilen min: "Du hadde bare flaks i dag at du hadde besøk, ellers hadde du ikke sluppet så billig unna". Det som i etterkant har vist seg å bli de siste ordene jeg fikk fra min 17 år gamle sønn, før han noen timer senere, en gang i løpet av natt til 23.10.2012, valgte å forlate meg og livet...

Jeg er på dag 1 av i alt 21 dager i en reise tilbake i tid. 21 dager, tilsvarende den tiden politiet har gitt meg for å kunne motsi deres beslutning om å henlegge anmeldelsene der jeg har påstått at min sønn i 2012 ble utsatt for et systemmord. 21 dager der de bokstavelig har pålagt meg å reise tilbake til den ene av de to dagene i livet mitt jeg mer enn noe skulle ønske ikke eksisterte, og til de seks månedene i forkant av dette. En reise tilbake i tid der det ikke er mulig å endre resultatet, uansett hvilken urett jeg finner ut av og om alt som gikk galt den gangen.

Om jeg vil eller ikke, døden gir ikke min sønn mulighet til å kunne ta et nytt valg. Døden er endelig. Min sønn, den ene som kunne ha fjernet den sorgen og savnet jeg er dømt til å bære på, det ene som kunne ha rettferdiggjort den kampen jeg nå kjemper,  befinner seg i det uendelige og er utenfor min rekkevidde. Uansett hva jeg gjør, vil jeg aldri få ham tilbake. Det eneste jeg har å "vinne", det eneste jeg historisk sett kan endre, er å frata ham ansvaret for vårt siste møte, sørge for at ansvaret blir plassert der det faktisk hører hjemme - i "systemet"!!

Lenge leve velferdssamfunnet og borgernes rettsikkerhet i møte med "systemet"

I dag kom brevet, datert 20.8, som bekreftet det jeg fikk vite i telefonsamtale med politiet tidligere denne uka. Sakene som ble anmeldt 19.1 og 20.1, rettet mot kommune og sykehus som virksomhet og mot enkeltpersonell, er henlagt.

I en orientering om saksavgjørelse, blir begrunnelsen for henleggelsen oppgitt som følgende:

For at det skal kunne iverksettes etterforskning må det foreligge "rimelig grunn til å undersøke om det foreligger straffbart forhold", jf Straffeprosesslovens § 224 første ledd. Sannsynligheten for at det er begått en straffbar handling inngår som et av flere momenter i denne vurderingen ...Ut fra en samlet vurdering av de foreliggende opplysninger kan ikke påtalemyndighetene se at vilkårene for iverksettelse av etterforskning er oppfylt.

Av brevet kommer det ikke fram hva som er "foreliggende opplysninger", det som i realiteten må anses å være årsaken til den åtte måneder lange saksbehandlingstiden hos politiet. Ei heller andre opplysninger om hva som faktisk er vektlagt ut fra de opplysningene politiet har mottatt i saken. Det eneste jeg finner av informasjon i brevet, er at dette brevet er dokumentnummer 14 i saken. Igjen tilsier dette at det foreligger åtte andre dokumenter med ukjent innhold i saken, foruten de fire henvendelsene jeg selv har sendt inn og de to brevene jeg har mottatt i løpet av saksprosessen.

Videre informeres det om i mottatte brev, at jeg er gitt "tre uker fra underretningen er mottatt" til å kunne påklage henleggelsesbeslutningen til Statsadvokaten. Tre uker... TRE små uker er jeg altså gitt til å kunne innhente den informasjonen jeg trenger, gjennomgå dette, finne fram til "gyldig dokumentasjon" for egne argumenter og utarbeide en klage til Statsadvokaten! Tre uker, der jeg i realiteten skal foreta den samme "jobben" som politiet har brukt åtte måneder på!!

Jeg tror vel egentlig ikke jeg trenger å si så mye mer om dette, annet enn at det som allerede nå er helt åpenbart for de fleste: Det vil bli tre svært så hektiske uker her hjemme for å komme "i mål" innen den fristen jeg er gitt... Lenge leve velferdssamfunnet og borgernes rettsikkerhet i møte med "systemet", sier jeg bare!!