Opplysningene jeg fant for noen dager siden, om ikke "bare" mistanker til at jeg utsatt Eirik for omsorgssvikt, men bokstaveligtalt direkte beskyldninger, har satt sterke spor. Der og da møtte jeg for første gang den terskelen som forskning viser til - at det å ha opplevd selvmord i nære relasjoner faktisk gir en økt risiko for selv å begå samme handling. Der og da gjorde opplysningene så vondt at jeg mer enn noe skulle ønske at jeg bare kunne ha fulgt etter Eirik for å kunne forklare meg, snakke med ham om disse opplysningene. Om det ikke hadde vært fordi jeg vet at døden ikke gir noen mulighet for retur, fordi jeg vet at jeg har mennesker rundt meg som betyr noe for meg og at jeg betyr noe for dem, ville nettopp den terskelen vært så enkel å trå over. Jeg frykter jo ikke døden lengre. Vet jeg har noe godt i vente, den dagen min tid er forbi. Men... Eirik har all verdens tid nå til å vente på meg. Han er fri fra sin smerte og sorg. Trenger ikke lengre mine svar eller forklaringer. Jeg tror på ingen måte at han hadde ønsket at jeg skulle komme til ham før jeg må, at han indirekte skulle blitt årsak til den smerten jeg til tider føler i mitt møte med "systemet".
Om jeg selv ikke hadde krevd min rett, innhentet alle detaljene, ville jeg heller aldri fått vite. Men, jeg trengte dokumentene for å kunne forstå Eirik. En mulighet til å få et innblikk i deler av hans liv som etter hans bortgang gjensto som et "svart hull", en stor gåte. Som "bare en mamma" forsto jeg jo at han var syk. Alvorlig syk. Til tross for at jeg også forsto at hans sykdom innebar en fare for selvskading og selvmordsforsøk, kunne jeg aldri ha forberedt meg på at han skulle komme til å dø av sykdommen. Aldri...
Ved å sette meg inn i detaljene, la ubesvarte spørsmål bli til svar utfra fakta, har jeg selv etter hvert innsett at jeg har utsatt meg selv for en voldsom påkjenning og ekstra belastning, i tillegg til alt av smerte, savn og sorg. Som om det ikke var nok å miste et barn, opplevd smerten ved å finne ut hva han faktisk har møtt på av urett, har jeg også møtt på min egen smerte ved å finne ut at behandlerne har ansett meg som en av årsakene til at Eirik hadde det slik. En sårbar smerte ved å innse og forstå at de faktisk har trodd og ment at jeg forsømte ham, utsatte ham for omsorgssvikt. At jeg sviktet et menneskene i livet mitt som betydde så enormt mye for meg, bidro til å føre mitt eget barn inn i døden, uten å selv være klar over at noen i det hele tatt kan ha tenkt slike tanker om meg.
Det som i utgangspunktet var en sak om Eirik for å prøve å forstå ham bedre, har i realiteten også blitt en sak om meg. Det som i utgangspunktet var min intensjon om å "forvalte" hans "arv" av erfaringer på en best mulig måte slik at de kommer andre til nytte, har også vist seg å bli en "kamp" der jeg i realiteten føler meg presset til å forsvare både Eirik OG meg selv. Men, som jeg har henvist til så mange ganger før. Skrevet i uttalelser til "systemet" om de forhold som omhandler meg. Det er for sent å kunne forklare meg nå, jeg mistet min rett til å uttale meg om dette den dagen Eirik døde.
Det som er mest vesentlig, når alt av følelser blir lagt til side, er hvordan Eirik ble behandlet da han ga dem den informasjonen som igjen førte til disse mistankene og konklusjonene...
Kommunikasjon mellom mennesker handler om en "avsender" og en "mottaker". Mellom disse vil det komme en fortolkning. Som mange nok har opplevd, er det ikke alltid samsvar mellom det den ene sier og hva den andre faktisk oppfatter. Meningen bak det som sies, ordene og måten det blir sagt på, kan oppfattes og tolkes forskjellig. Så også i kontakten mellom barn og foreldre. Det samme problemet kan oppstå i situasjoner vi observerer. Man fanger opp og fortolker. MEN, det er likevel følelsen(e) man som "mottaker" eller "observatør" sitter igjen med som til syvende og sist får en betydning. Det som vil være ens egen "sannhet". Om ikke "avsender" blir gjort oppmerksom på at budskapet, det som ble sagt eller gjort, ble oppfattet og fortolket på en annen måte enn det man selv hadde til hensikt, kan det oppstå problemer. Nettopp dette som jeg beskriver her, det jeg har ansett som et pedagogisk og generelt tankesett tidligere, er vel det som forundrer meg aller mest i forbindelse med de opplysningene jeg har lest og fått kjennskap til - hvordan Eiriks behandlere overhode ikke har tatt dette i betraktning FØR de har vurdert og konkludert med sine skriftlige meninger og oppfatninger om meg.
Men, igjen... Denne saken omhandler ikke meg. Den omhandler hvordan Eirik ble møtt, sett og behandlet i den perioden han var pasient. INGEN kan frata Eirik hans "sannhet", det som av ham er fortalt til behandlerne i fortrolige samtaler og som omhandler meg. Dette er hva han har tenkt og følt, noe han skal respekteres for. Men... Hva gjorde egentlig behandlerne for å hjelpe ham med dette...? Gjorde de ikke ham en stor "bjørnetjeneste" da de lot taushetsplikten bli et hinder for å faktisk kunne finne ut av kommunikasjonen som hadde pågått mellom oss...? Så lenge Eirik tenkte og følte som han gjorde, en "sannhet" som for ham var et problem... Hvordan skulle de da kunne hjelpe ham med dette, uten faktisk å finne ut av om "avsender" hadde ment det slik Eirik selv fortolket det som ble sagt og det han observerte...? Min oppfatning av det som skjedde, er at Eirik i stedet for å få hjelp med å komme seg ut av situasjonen, faktisk ble fastlåst i den da behandlerne valgte å ikke si noe til meg om de mistankene og konklusjonene de hadde om meg. Deres vurdering av hva som var Eiriks problem.
Jeg tror, er for så vidt rimelig sikker på, at Eirik ville tillatt meg å delta i samtaler sammen med ham, dersom noen bare hadde tatt seg tid til, våget, å forklare ham betydningen av å gjøre nettopp dette. Forklart ham at jeg ville vært en ressurs for ham,, faktisk kunne hjulpet ham ut av en det ene problemet han opplevde, både ved at evt misforståelser kunne ha blitt oppklart og ved at vi kunne fått en mulighet til å forstå hverandre bedre.
Jeg er "bare en mamma", med mine erfaringer på godt og vondt. Erfaringer jeg likevel tror det kan være viktig å formidle videre, la andre få vite noe om, for om mulig kanskje å forstå at det problemet som oppsto mellom Eirik og meg, faktisk også kan skje med så mange flere. At det kan være mange som opplever den samme uretten, uten selv å være klar over det..
onsdag 26. november 2014
torsdag 20. november 2014
Sjokkerende "nyheter"...
I løpet av de siste dagene har jeg vært i kontakt med en advokat jeg har blitt anbefalt av andre som kjemper samme kamp som meg mot systemet. Til tross for viten om de kostnadsrisikoene dette innebærer, klarer jeg ikke lenger å kjempe denne kampen alene. Har innsett at det å vinne fram i denne saken som "bare en mamma" i møte med et stort og mektig "system", etter all sannsynlighet er fullstendig håpløst. For å kunne være så godt forberedt som mulig til jeg skal møte advokaten, prøver jeg å få en så god oversikt over saken og dens dokumenter som mulig. En tidkrevende prosess, men mest av alt belastende ved at jeg nok en gang må gjennomgå alt av sakens detaljer.
Så skjer det jeg til nå har trodd har vært totalt umulig.... Mens jeg sitter med dokumenter som skal kopieres, blir jeg kjent med nye opplysninger av betydning. Opplysninger som samtidig, og igjen, sårer meg dypt som engle-mamma...
Tidligere har jeg respektert BUP's vurdering om å tilbakeholde opplysninger fra perioden før Eirik ga sitt samtykke om at helsepersonell kunne dele opplysninger om hans helsemessige situasjon med foreldre. Med godtroende tillit til påstander om at de journalnotater som omhandler perioden Eirik gikk til polikliniske samtaler IKKE inneholdt informasjon av betydning eller forhold vi ikke tidligere hadde blitt kjent med, har jeg ganske så naivt valgt å respektere BUP's vurderinger vedrørende dette. Senere valgt å respektere Eiriks ønske, formidlet via BUP, da jeg i forbindelse med Fylkesmannens tilsynssak likevel fikk kopi av de journalnotater som tidligere var blitt unndratt innsyn. Da jeg likevel måtte finne frem disse dokumentene i kveld for å kunne kopiere dem og overlevere til advokaten, var det en setning som traff øynene mine:
Forsømt gutt som har stort behov av mellommenneskelig regulering
Jeg gråt... Var dette virkelig slik Eirik oppfattet meg mens han levde, slik helsepersonell oppfattet meg som mor...?
Etter å ha lest denne ene setningen, klarte jeg ikke lenger å la være å lese resten av journalnotatene som så langt hadde vært ulest av meg i det jeg trodde var i respekt for Eiriks ønske. Det jeg i god tro har gått rundt og trodd at ikke inneholdt informasjon eller opplysninger som jeg ikke fra før av var kjent med. Så feil kan man altså ta...
Mens jeg leser meg gjennom journalnotatene blir jeg kjent med at Eirik har blitt oppfattet som en gutt med "få ord", at samtalene av den grunn i stor grad har blitt "styrt" av psykologen. Samtaler der Eirik har blant annet har sagt at han ikke føler seg "sett og forstått", om krangler hjemme og at jeg bare gjør alt verre for ham. Men... det kommer ikke fram at psykologen har forsøkt å gå videre inn på disse uttalelsene for å komme til bunns i hva Eirik EGENTLIG la til grunn for disse uttalelsen. DET sitter jeg imidlertid med en klar oppfatning om, men jeg ble aldri spurt eller konfrontert med disse opplysningene. Nå er det for sent... Mine oppfatninger vil ikke ha noen som helst betydning, siden det ikke lenger er mulig å få svar på hva Eirik faktisk mente da han snakket med psykologen om dette. Av samme årsak ønsker jeg heller ikke å uttale meg om dette "offentlig". Dette vil med andre ord for alltid bli en stor gåte, et av de spørsmålene jeg som engle-mamma bare må akseptere og lære å leve med at aldri vil bli besvart.
Jeg føler meg, igjen, fratatt retten og muligheten til å fjerne det som en gang har vært mistanke til omsorgssvikt. Selv om det i senere notater beskrives et helt annet forhold mellom Eirik og meg, at barnevernets dokumenter og uttalelser faktisk bygger opp under at det ikke har vært grunnlag for å mistenke omsorgssvikt, at de som meg først og fremst anså Eiriks problemer til å være relatert til (p)sykdom, er dette noe jeg likevel blir nødt til å leve videre med. Vel vitende om at Eirik kanskje døde i troen på at jeg ikke ivaretok ham slik foreldre skal gjøre, at jeg ikke hadde omsorg og kjærlighet for ham....
Etter hvert som jeg leser videre, fortsatt med en stor klump i halsen over de opplysningen jeg leser om andres oppfatning av meg som mor, begynner frustrasjonen og sinne å stige i meg. Ingen informasjon av betydning...!? Det jeg leser om er så ABSOLUTT av betydning!! Der jeg tidligere har trodd at selvmordsforsøk og påbegynte handlinger for å drepe foreldre også for helsepersonell kom som "lyn fra klar himmel" i april 2012, viser det seg at dette på ingen måte medføre riktighet! Allerede i desember 2011 har Eirik i samtale med psykolog avslørt at han det siste halvåret(!) har hatt "bilder i hode om voldshandlinger mot foreldre", og at han "blir irritert ved at han tenker at han dreper dem". I psykologens oppsummering vurderes dette som følgende: "Fantasier om vold forstås som eneste løsning for ham på en håpløs og fastlås situasjon". Videre at "han forteller og beskriver ensomhet og at folk ikke forstår ham". FORSTÅR HVA DA...?! I journalnotat fra neste samtale, i januar 2012, kommer det frem at de har snakket om Eiriks samspill med andre mennesker, der han selv har uttalt at han "...opplever det som svært ubehagelig og omtaler det som frykt og at det blir svart for ham". I mars samme år fremkommer det opplysninger om tiltagende søvnvansker som forsterker denne problematikken, samt at det er registrert en tiltagende depresjon og opplevd risiko for suicid (selvmordsfare). Knapt en uke etter disse opplysningene er journalført begår Eirik sitt første selvmordsforsøk, og jeg blir etter hvert oppmerksom på at Eirik må være langt alvorligere (p)syk enn diagnosen sosial angst som han har fortalt om skulle tilsi...
Og, som om ikke dette var nok.... Jeg har hele veien hevdet at helsetjenesten urettmessig påla barnevernet ansvar for å ivareta Eiriks bo- og omsorgssituasjon da de selv ikke hadde tilgjengelig døgnplass han kunne flyttes over til etter utskrivelse fra akuttavdelingen. Dette bekreftes bokstaveligtalt i Eiriks journalnotater, der det så vel står skrevet en kommentar om at de har "...forsøkt å legge press på barnevernet..." i forbindelse med vurdering av utskrivelse fra akuttavdelingen, og da barnevernet på sin side mente dette måtte være en sak som tillå helsetjenestens ansvarsområde. Videre har jeg hevdet at tidligere mistanker til alvorligere (p)sykdom og behov for innleggelse i døgninstitusjon for videre observasjon og utredning "forsvant" i alt kaoset som oppsto etter at det viste seg at ventetiden for en slik plass var over tre måneder. Dette bekreftes også gjennom journalnotatene, ved at det som i tidligere samtaler mellom helsepersonell har vært et sentralt tema, noe det vises til at er "noe det må jobbes videre med", etter hvert opphører helt å bli omtalt videre i senere samtaler uten at det kommer fram at noen har ment at en slik innleggelse ikke lenger har vært nødvendig.
Det er langt på natt... Jeg burde egentlig ha lagt meg for mange timer siden. Vet det er mye arbeid som ennå gjenstår før jeg kan treffe advokaten, i tillegg til andre oppgaver, planer og forpliktelser i min "egen" hverdag utenom "sak". Likevel... det er som om hjernecellene har fått "sukker-sjokk". Eller rettere sagt; jeg er i sjokk etter å ha kommet over så viktige opplysninger som til nå har vært ukjente for meg. Om jeg noen sinne har vært i tvil om det er fornuftig og nødvendig å engasjere en advokat for om mulig å nå frem i "kampen mot systemet", er jeg ikke lenger en smule i tvil etter kvelden/nattens avsløringer: Å være "bare en mamma" i møte med et stort og mektig "system", er den største form for maktovergrep jeg noen sinne har vært vitne til!!!
Så skjer det jeg til nå har trodd har vært totalt umulig.... Mens jeg sitter med dokumenter som skal kopieres, blir jeg kjent med nye opplysninger av betydning. Opplysninger som samtidig, og igjen, sårer meg dypt som engle-mamma...
Tidligere har jeg respektert BUP's vurdering om å tilbakeholde opplysninger fra perioden før Eirik ga sitt samtykke om at helsepersonell kunne dele opplysninger om hans helsemessige situasjon med foreldre. Med godtroende tillit til påstander om at de journalnotater som omhandler perioden Eirik gikk til polikliniske samtaler IKKE inneholdt informasjon av betydning eller forhold vi ikke tidligere hadde blitt kjent med, har jeg ganske så naivt valgt å respektere BUP's vurderinger vedrørende dette. Senere valgt å respektere Eiriks ønske, formidlet via BUP, da jeg i forbindelse med Fylkesmannens tilsynssak likevel fikk kopi av de journalnotater som tidligere var blitt unndratt innsyn. Da jeg likevel måtte finne frem disse dokumentene i kveld for å kunne kopiere dem og overlevere til advokaten, var det en setning som traff øynene mine:
Forsømt gutt som har stort behov av mellommenneskelig regulering
Jeg gråt... Var dette virkelig slik Eirik oppfattet meg mens han levde, slik helsepersonell oppfattet meg som mor...?
Etter å ha lest denne ene setningen, klarte jeg ikke lenger å la være å lese resten av journalnotatene som så langt hadde vært ulest av meg i det jeg trodde var i respekt for Eiriks ønske. Det jeg i god tro har gått rundt og trodd at ikke inneholdt informasjon eller opplysninger som jeg ikke fra før av var kjent med. Så feil kan man altså ta...
Mens jeg leser meg gjennom journalnotatene blir jeg kjent med at Eirik har blitt oppfattet som en gutt med "få ord", at samtalene av den grunn i stor grad har blitt "styrt" av psykologen. Samtaler der Eirik har blant annet har sagt at han ikke føler seg "sett og forstått", om krangler hjemme og at jeg bare gjør alt verre for ham. Men... det kommer ikke fram at psykologen har forsøkt å gå videre inn på disse uttalelsene for å komme til bunns i hva Eirik EGENTLIG la til grunn for disse uttalelsen. DET sitter jeg imidlertid med en klar oppfatning om, men jeg ble aldri spurt eller konfrontert med disse opplysningene. Nå er det for sent... Mine oppfatninger vil ikke ha noen som helst betydning, siden det ikke lenger er mulig å få svar på hva Eirik faktisk mente da han snakket med psykologen om dette. Av samme årsak ønsker jeg heller ikke å uttale meg om dette "offentlig". Dette vil med andre ord for alltid bli en stor gåte, et av de spørsmålene jeg som engle-mamma bare må akseptere og lære å leve med at aldri vil bli besvart.
Jeg føler meg, igjen, fratatt retten og muligheten til å fjerne det som en gang har vært mistanke til omsorgssvikt. Selv om det i senere notater beskrives et helt annet forhold mellom Eirik og meg, at barnevernets dokumenter og uttalelser faktisk bygger opp under at det ikke har vært grunnlag for å mistenke omsorgssvikt, at de som meg først og fremst anså Eiriks problemer til å være relatert til (p)sykdom, er dette noe jeg likevel blir nødt til å leve videre med. Vel vitende om at Eirik kanskje døde i troen på at jeg ikke ivaretok ham slik foreldre skal gjøre, at jeg ikke hadde omsorg og kjærlighet for ham....
Etter hvert som jeg leser videre, fortsatt med en stor klump i halsen over de opplysningen jeg leser om andres oppfatning av meg som mor, begynner frustrasjonen og sinne å stige i meg. Ingen informasjon av betydning...!? Det jeg leser om er så ABSOLUTT av betydning!! Der jeg tidligere har trodd at selvmordsforsøk og påbegynte handlinger for å drepe foreldre også for helsepersonell kom som "lyn fra klar himmel" i april 2012, viser det seg at dette på ingen måte medføre riktighet! Allerede i desember 2011 har Eirik i samtale med psykolog avslørt at han det siste halvåret(!) har hatt "bilder i hode om voldshandlinger mot foreldre", og at han "blir irritert ved at han tenker at han dreper dem". I psykologens oppsummering vurderes dette som følgende: "Fantasier om vold forstås som eneste løsning for ham på en håpløs og fastlås situasjon". Videre at "han forteller og beskriver ensomhet og at folk ikke forstår ham". FORSTÅR HVA DA...?! I journalnotat fra neste samtale, i januar 2012, kommer det frem at de har snakket om Eiriks samspill med andre mennesker, der han selv har uttalt at han "...opplever det som svært ubehagelig og omtaler det som frykt og at det blir svart for ham". I mars samme år fremkommer det opplysninger om tiltagende søvnvansker som forsterker denne problematikken, samt at det er registrert en tiltagende depresjon og opplevd risiko for suicid (selvmordsfare). Knapt en uke etter disse opplysningene er journalført begår Eirik sitt første selvmordsforsøk, og jeg blir etter hvert oppmerksom på at Eirik må være langt alvorligere (p)syk enn diagnosen sosial angst som han har fortalt om skulle tilsi...
Og, som om ikke dette var nok.... Jeg har hele veien hevdet at helsetjenesten urettmessig påla barnevernet ansvar for å ivareta Eiriks bo- og omsorgssituasjon da de selv ikke hadde tilgjengelig døgnplass han kunne flyttes over til etter utskrivelse fra akuttavdelingen. Dette bekreftes bokstaveligtalt i Eiriks journalnotater, der det så vel står skrevet en kommentar om at de har "...forsøkt å legge press på barnevernet..." i forbindelse med vurdering av utskrivelse fra akuttavdelingen, og da barnevernet på sin side mente dette måtte være en sak som tillå helsetjenestens ansvarsområde. Videre har jeg hevdet at tidligere mistanker til alvorligere (p)sykdom og behov for innleggelse i døgninstitusjon for videre observasjon og utredning "forsvant" i alt kaoset som oppsto etter at det viste seg at ventetiden for en slik plass var over tre måneder. Dette bekreftes også gjennom journalnotatene, ved at det som i tidligere samtaler mellom helsepersonell har vært et sentralt tema, noe det vises til at er "noe det må jobbes videre med", etter hvert opphører helt å bli omtalt videre i senere samtaler uten at det kommer fram at noen har ment at en slik innleggelse ikke lenger har vært nødvendig.
Det er langt på natt... Jeg burde egentlig ha lagt meg for mange timer siden. Vet det er mye arbeid som ennå gjenstår før jeg kan treffe advokaten, i tillegg til andre oppgaver, planer og forpliktelser i min "egen" hverdag utenom "sak". Likevel... det er som om hjernecellene har fått "sukker-sjokk". Eller rettere sagt; jeg er i sjokk etter å ha kommet over så viktige opplysninger som til nå har vært ukjente for meg. Om jeg noen sinne har vært i tvil om det er fornuftig og nødvendig å engasjere en advokat for om mulig å nå frem i "kampen mot systemet", er jeg ikke lenger en smule i tvil etter kvelden/nattens avsløringer: Å være "bare en mamma" i møte med et stort og mektig "system", er den største form for maktovergrep jeg noen sinne har vært vitne til!!!
torsdag 13. november 2014
Nede for telling
Aktiviteten som administrator av facebooksiden og som forfatter på bloggsiden har de siste månedene vært minimal. Jeg er rett og slett "nede for telling". Tappet for krefter og energi. Møtet med politiet for syv uker siden var bare den siste dråpen som skulle til for å sende meg "rett i kjeller'n", og jeg vet så alt for godt hvorfor...
Siden april 2012 har jeg stått i en "kamp mot systemet". Først sammen med Eirik i et desperat forsøk på å kunne hjelpe ham med å skaffe den hjelpen han trengte for å kunne velge livet foran døden. Nå i over to år for å kunne vise ham rettferdighet for den uretten jeg mener ble begått mot ham den tiden han var psykiatrisk pasient. Jeg har satt meg inn i hver minste lille detalj som finnes i foreliggende dokumentasjon, bestående av journaler, epikriser, referater, vedtak, obduksjonsrapport osv, for å få en best mulig og helhetlig forståelse av hva som skjedde mens Eirik var pasient. Jeg har satt meg inn i gjeldende retningslinjer innenfor psykiatrien for å skape en forståelse av hva som burde ha skjedd. Jeg har lest gjennom, satt meg inn i alle uttalelser som har kommet inn fra de involverte instanser i løpet av de to årene saken har pågått, samt en sakkyndig rapport som ble lagt til grunn for NPE's konklusjoner og vedtak om avslag. Alt av informasjon jeg har mottatt og innhentet, i tillegg til egen kjennskap til og kunnskap om lover og regler, har så blitt lagt til grunn for å kunne gi best mulig og saklige uttalelser til de etatene som behandler saken. Jeg har kjempet med nebb og klør. Benyttet meg av alt som finnes av klage- og tilsynsmyndigheter. Det eneste jeg har opplevd så langt, er å sitte tilbake med følelsen av maktesløshet. Frustrasjon over ikke å bli tatt på alvor. Bitterhet og sinne over at ingen tilsynelatende tar en 17 år gammel gutts dødsfall og straffbare handlinger som ble begått mot ham på alvor.
Jeg aner ikke hvor mange timer jeg har lagt ned i arbeidet med "saken" eller hvor mange ganger jeg har tenkt at jeg må komme meg videre med mitt liv. Innse at det ikke er mer jeg får gjort for Eirik, at jeg faktisk har prøvd alt uten å lykkes. At jeg bør snu mitt eget fokus andre veier, vie tid og oppmerksomhet på andre områder der Eiriks og mine erfaringer kanskje kan ha en større innvirkning. Men, hverken morsinstinktet eller fagpersonen i meg klarer å slippe taket. Jeg klarer rett og slett ikke å la alt dette bli liggende igjen som et vondt og bittert minne som tilhører fortiden. Eirik lever jo fortsatt med meg.. Klarer ikke å komme meg videre. Trenger svarene for min egen del for å få ro. Trenger bekreftelsen på at noe gikk galt, at noen tar ansvar for det som skjedde med Eirik. Det gir meg ikke Eirik tilbake, men kanskje kan det bidra til at andre ikke får oppleve det samme som Eirik og jeg har gjort. Kanskje kan hans og mine erfaringer bidra til å redde et annet liv ved at helsetjenesten og helsepersonell lærer av det som har skjedd, legger om rutiner og behandlingsmetoder der dette er nødvendig. Jeg klarer rett og slett ikke å vende ryggen, samtidig med viten om at Eirik på ingen måte kan sies å ha vært et enkelt tilfelle - at dette kan skje (og har skjedd) med flere.
Jeg har den grunnleggende kompetansen som skal til for å føre saken. Kunnskap om velferdssamfunnets oppbygging, om lover og regler. Jeg er for pokker kvalifisert til å kunne jobbe ved et av de kontorene jeg selv sender inn henvendelser og klager til, kompetanse til å faktisk kunne behandle saker som dette!! Men... Samtidig er jeg "bare en mamma". En englemamma. Jeg kan ikke lenger unngå det faktum at jeg bærer på en stor sorg, en smerte og et savn jeg må lære meg å leve med.
Den største erkjennelsen om konsekvensen av å være "bare en mamma" kom etter møtet med politiet. Møtet jeg ikke hadde store forhåpninger til, men som jeg nok likevel bar på et sterkt ønske og håp om at skulle ha endt opp med at en stor og tung byrde ble lettet vekk fra mine skuldre. Et ønske om at andre kunne tatt over saken slik at jeg selv kunne ha trukket meg tilbake. Et behov og håp om at noen skulle innse at jeg trengte å først og fremst få være "bare mamma", en engle-mamma.
Alt føles så urettferdig... I to og et halvt år har jeg kjempet for Eiriks og andres rettigheter. Kjempet for at de skal bli møtt med en større verdighet enn hva jeg selv har erfart. Uten rett til bistand fra advokat eller andre sakkyndige som kunne ført saken for meg. Så ender jeg opp med å gå fullstendig "på trynet" selv, utelukkende som en følge av hvordan jeg selv har blitt møtt og opplevd min "kamp mot systemet"...
Jeg føler meg fullstendig rettsløs. Overkjørt av "systemet". Jeg er for tiden tom for krefter, nede for telling, men har likevel ikke tenkt å gi opp. Lover å komme sterkere tilbake så fort jeg finner veien opp igjen fra den avgrunnen jeg befinner meg i akkurat nå. Vil aldri komme til å tillate at "systemet" klarte å få meg i kne, kneble meg til taushet, på denne måten!
Siden april 2012 har jeg stått i en "kamp mot systemet". Først sammen med Eirik i et desperat forsøk på å kunne hjelpe ham med å skaffe den hjelpen han trengte for å kunne velge livet foran døden. Nå i over to år for å kunne vise ham rettferdighet for den uretten jeg mener ble begått mot ham den tiden han var psykiatrisk pasient. Jeg har satt meg inn i hver minste lille detalj som finnes i foreliggende dokumentasjon, bestående av journaler, epikriser, referater, vedtak, obduksjonsrapport osv, for å få en best mulig og helhetlig forståelse av hva som skjedde mens Eirik var pasient. Jeg har satt meg inn i gjeldende retningslinjer innenfor psykiatrien for å skape en forståelse av hva som burde ha skjedd. Jeg har lest gjennom, satt meg inn i alle uttalelser som har kommet inn fra de involverte instanser i løpet av de to årene saken har pågått, samt en sakkyndig rapport som ble lagt til grunn for NPE's konklusjoner og vedtak om avslag. Alt av informasjon jeg har mottatt og innhentet, i tillegg til egen kjennskap til og kunnskap om lover og regler, har så blitt lagt til grunn for å kunne gi best mulig og saklige uttalelser til de etatene som behandler saken. Jeg har kjempet med nebb og klør. Benyttet meg av alt som finnes av klage- og tilsynsmyndigheter. Det eneste jeg har opplevd så langt, er å sitte tilbake med følelsen av maktesløshet. Frustrasjon over ikke å bli tatt på alvor. Bitterhet og sinne over at ingen tilsynelatende tar en 17 år gammel gutts dødsfall og straffbare handlinger som ble begått mot ham på alvor.
Jeg aner ikke hvor mange timer jeg har lagt ned i arbeidet med "saken" eller hvor mange ganger jeg har tenkt at jeg må komme meg videre med mitt liv. Innse at det ikke er mer jeg får gjort for Eirik, at jeg faktisk har prøvd alt uten å lykkes. At jeg bør snu mitt eget fokus andre veier, vie tid og oppmerksomhet på andre områder der Eiriks og mine erfaringer kanskje kan ha en større innvirkning. Men, hverken morsinstinktet eller fagpersonen i meg klarer å slippe taket. Jeg klarer rett og slett ikke å la alt dette bli liggende igjen som et vondt og bittert minne som tilhører fortiden. Eirik lever jo fortsatt med meg.. Klarer ikke å komme meg videre. Trenger svarene for min egen del for å få ro. Trenger bekreftelsen på at noe gikk galt, at noen tar ansvar for det som skjedde med Eirik. Det gir meg ikke Eirik tilbake, men kanskje kan det bidra til at andre ikke får oppleve det samme som Eirik og jeg har gjort. Kanskje kan hans og mine erfaringer bidra til å redde et annet liv ved at helsetjenesten og helsepersonell lærer av det som har skjedd, legger om rutiner og behandlingsmetoder der dette er nødvendig. Jeg klarer rett og slett ikke å vende ryggen, samtidig med viten om at Eirik på ingen måte kan sies å ha vært et enkelt tilfelle - at dette kan skje (og har skjedd) med flere.
Jeg har den grunnleggende kompetansen som skal til for å føre saken. Kunnskap om velferdssamfunnets oppbygging, om lover og regler. Jeg er for pokker kvalifisert til å kunne jobbe ved et av de kontorene jeg selv sender inn henvendelser og klager til, kompetanse til å faktisk kunne behandle saker som dette!! Men... Samtidig er jeg "bare en mamma". En englemamma. Jeg kan ikke lenger unngå det faktum at jeg bærer på en stor sorg, en smerte og et savn jeg må lære meg å leve med.
Den største erkjennelsen om konsekvensen av å være "bare en mamma" kom etter møtet med politiet. Møtet jeg ikke hadde store forhåpninger til, men som jeg nok likevel bar på et sterkt ønske og håp om at skulle ha endt opp med at en stor og tung byrde ble lettet vekk fra mine skuldre. Et ønske om at andre kunne tatt over saken slik at jeg selv kunne ha trukket meg tilbake. Et behov og håp om at noen skulle innse at jeg trengte å først og fremst få være "bare mamma", en engle-mamma.
Alt føles så urettferdig... I to og et halvt år har jeg kjempet for Eiriks og andres rettigheter. Kjempet for at de skal bli møtt med en større verdighet enn hva jeg selv har erfart. Uten rett til bistand fra advokat eller andre sakkyndige som kunne ført saken for meg. Så ender jeg opp med å gå fullstendig "på trynet" selv, utelukkende som en følge av hvordan jeg selv har blitt møtt og opplevd min "kamp mot systemet"...
Jeg føler meg fullstendig rettsløs. Overkjørt av "systemet". Jeg er for tiden tom for krefter, nede for telling, men har likevel ikke tenkt å gi opp. Lover å komme sterkere tilbake så fort jeg finner veien opp igjen fra den avgrunnen jeg befinner meg i akkurat nå. Vil aldri komme til å tillate at "systemet" klarte å få meg i kne, kneble meg til taushet, på denne måten!
Abonner på:
Innlegg (Atom)