Fra pårørende til pasient

Oktober nærmer seg slutten. Måneden da merkedagene er så mange at jeg skulle ønske den ikke lenger eksisterte. At jeg bare kunne hviske ut av hukommelsen alt som skjedde for fire år siden. Da mitt håp for Eirik ble blåst ut. Da smerten traff meg så hardt og brutalt at jeg i tiden etterpå har skjøvet den unna meg for i det hele tatt klare å overleve.

Jeg har pusset opp hele huset. Lagt nye gulv og malt alle vegger og tak. Byttet ut nøkleskapet og møblene i gangen. Der jeg så Eirik sist. Jeg har laget kombinert garderobe og kontor der Eirik en gang hadde soverom. Laget gjesterom der det en gang var gutterom. Jeg har kjempet kampen mot "systemet". Forholdt meg objektivt til sak og fakta. Engasjert meg også på politisk nivå. Tatt initiativ til møter med ulike instanser og departementer. Skrevet bekymringsmeldinger og høringsuttalelse. Holdt fokus på hva jeg fortsatt kan gjøre noe med.

Ved å slite meg ut fysisk og mentalt har jeg gjort alt jeg kan for å flytte fokus. Da drømmene ikke lot meg i fred, oppsøkte jeg lege og fikk foreskrevet piller som hjalp meg å sove. Alt for å slippe å kjenne på alt det som gjør vondt.

Til å begynne med unngikk jeg større arrangementer i distriktet, i frykt for å møte på noen av de som var involvert i Eiriks behandling og oppfølging. I dag reiser jeg helst på butikken på tider av døgnet jeg har lært meg at det er færrest mulig andre kunder der. Går helst turer med hundene der jeg vet at det er minst mulig sjanse for å treffe på andre. Lar det gå lengre og lengre tid mellom hver gang jeg inviterer til besøk eller tar initiativ til å besøke andre.

Jeg har vurdert å selge boligen min. Flytte langt herfra. Bryte alle forbindelser. Starte på nytt. Men, hva hjelper vel det? Hjernen har forrådt meg så mange ganger at jeg vet det nå. Triggerne er for mange. Det handler ikke lengre "bare" om nøkler, meldingslyden på telefonen, min egen utgangsdør. Saksdokumenter og brev fra det offentlige. Det handler om meg og mine følelser. De jeg ikke tillater meg selv å kjenne på. De jeg strategisk har lært meg å skyve til side hver gang de dukker opp. Det som har fått meg til å innse at nettopp tiden som pårørende har gjort meg til pasient. Tiden da "de som vet best" skjøv meg til side som mamma. Jeg, som hadde kjent ham i 17 år!

Jeg har forstått det nå. Perioden da det å ikke vite, samtidig forstå at mitt barn ikke hadde det bra, fremkalte ikke "bare" det største beskyttelsesinstinktet i meg som mamma. Det skapte også et sår som vokste seg større over tid. Et sår som ikke kan heles gjennom å erfare at "de som vet best" faktisk klarte å gi mitt barn en bedre hverdag.  De, som mer enn noe annet, har forsøkt å fraskrive seg alt ansvar i etterkant av hans død.

Før var det Eirik som skjulte sin smerte bak sitt smil. I dag er det jeg som gjør det samme. Det tok ham fire år å bygge opp mot til å be om hjelp, slik det tok meg fire år å innse at jeg trenger hjelp. Slik det tok ham to måneder før han fikk time hos fastlege for henvisning til BUP, har det tatt meg to måneder før jeg til uka skal til fastlegen og ordne min henvisning. Men, i motsetning til Eirik, skal jeg ikke henvises til den offentlige helsetjenesten. Der går min grense. I stedet har jeg funnet en privat psykolog med offentlig avtale. En jeg vet har den kompetansen jeg trenger. Rent tilfeldig egentlig - med to måneders ventetid, tilsvarende tiden Eirik  ventet på sin time hos BUP.

Jeg vet ikke ennå hvordan jeg vil bli som pasient, men jeg håper jeg klarer å smile gjennom tårer.

Brev til en vakker engel - fire år etter...

Kjære Eirik, min vakre engel....

Igjen har jeg besøkt graven din. Tent lys. Latt tankene vandre tilbake i tid. Til denne dagen for fire år siden, da storesøster og hennes kjæreste hentet deg og tok deg med på middag hos mor og far. En dag som av dem framstår som et siste gode minne om deg. En dag fylt av glede, av kjærlighet. 

Jeg kan ikke la være å undres vennen.... Hadde du bestemt deg allerede da....? Var dette et planlagt siste farvel til dem, fra deg..? Hva skjedde egentlig etter at du kom hjem den kvelden...? Visste du allerede da at du hadde sett dem for siste gang...? Hva gjorde du...? Hva tenkte du på...? Hvem tenkte du på...? Var du trist, lei deg..? Gråt du...?

Hvorfor ga du ingen innblikk i hva som skjulte seg bak ditt smil Eirik....?
Hvorfor ga du ingen sjansen til å hjelpe deg, trøste deg, kanskje bidratt til å endre det valget du tok...?

Hva tenkte du den dagen Eirik, etter jeg så deg for siste gang...? Hva tenkte du da du fikk sms fra meg om at jeg hadde snakket med psykiatritjenesten i kommunen, fortalt deg at de hadde nøkler til din leilighet...? Hva tenkte du da du mottok sms fra dem, da de ikke dukket opp hjemme hos deg til tross for at du ikke hadde gitt dem et svar...?Var alt denne dagen i utgangspunktet et rop om hjelp, slik du også hadde gjort før, med håp om at noen skulle komme og redde deg fra deg selv....?

Hva tenkte du disse timene fra du sist ble sett i live og frem til du døde...? Hva gjorde du...? Hvem tenkte du på...? Var du trist, lei deg...? Gråt du...? Forsto du at jeg elsket deg høyere enn himmelen, at jeg var villig til å gjøre ALT for deg...? Eller... Gikk du inn i døden, med en følelse av at jeg ikke brydde meg, at jeg sviktet deg da du trengte meg som mest....?

De siste timene av ditt liv tok du med deg i graven. Timene fra du sist ble sett i livet , like før kl 17 22.10.2012, og frem til du gjennomførte handlingen som endte ditt liv en eller annen gang i løpet av 23.10.2012. Datoen som ble fastslått av lege og av rettsmedisinere, men som likevel ikke gir meg svar på mine spørsmål...

Aldri vil jeg få vite den hele og fulle "sannheten" om deg...
Aldri mer skal jeg få klemme deg... Snakke med deg... Le sammen med deg...
Aldri mer.....

Himmelen har ingen postadresse... Ingen telefonnummer jeg kan ringe til... Døden har ingen angrerett.... Ingen mulighet for retur om du angret deg... Mine spørsmål vil for alltid bli ubesvarte..

Noen sier at et sekund i himmelen er som et helt liv her på jorden. Jeg håper de har rett, for selv om livet gjør vondt nå, er jeg ikke klar for å møte deg igjen riktig ennå

En klem sendes ut med vinden til deg,
fra Din mamma, for alltid...