Jeg kjente det med en gang jeg våknet i går. Den overveldende følelsen av å gå nok en dag i møte, uten Eirik. Tomheten. Ensomheten. Savnet. Smerten. Det føltes som om dyna jeg lå under veide et tonn. At det ikke fantes noen grunn til å forsøke å puste videre, være en del av livet. Det eneste jeg ønsket var å snu meg rundt å og vende tilbake til drømmen. En "verden" der jeg fortsatt er stolt vitne til at minstemann blir voksen, der jeg kan høre stemmen hans, snakke med ham, klemme ham. Der tårene som renner er forårsaket av glede, hikstene av latter.
Solstrålene som snek seg inn i rommet drev søvnen på flukt. I sterk motsetning til hva jeg "normalt" ville ha gjort - stå opp og gjøre alt for å jage vekk hver minste lille følelse i kroppen - ble jeg liggende. Tillot meg selv å kjenne på det som stadig oftere dukker opp i drømmene, og som gjør så uendelig vondt å våkne opp fra - hvordan Eirik ville ha sett ut, hvordan livet hans hadde vært, om han hadde levd i dag. Spørsmål jeg vet jeg aldri vil få svar på, og som mer enn noe annet minner meg på at jeg aldri mer skal få se ham igjen. Aldri mer få gi ham en klem, fortelle hvor glad jeg er i ham. Aldri mer...
Det tok lang tid før jeg igjen registrerte rommet jeg var i. De to vakre pelsklingene mine som etter alle kunstens regler forsøkte å trøste, og som etter hvert begynte å få et påtrengende behov for å komme seg ut i frisk luft. Med en kropp tung som bly kom jeg meg ut av senga. Nærmest på autopilot ble den daglige morgenrutina gjennomført; slippe ut hundene, gå på badet å stelle meg, sette på kaffetrakteren og fore hundene før jeg setter meg ned med den første kaffekoppen.
Av gammel vane ble pc'n skrudd på, men det var ikke nyheter, mailboks og oppdateringer på diverse sosiale medier jeg var på jakt etter. Jeg trengte en lyd i huset - musikk. Noe som kunne gjenspeile den sinnsstemningen jeg var i.
Jeg fant det jeg lette etter. Min form for terapi - en tekst som setter ord på de følelsene jeg ikke klarer å gi uttrykk for i møte med andre. Det ene som gjør at jeg klarer å være i følelsen, erkjenne at den er der og gi utløp for den.
Jeg gråt meg nok ikke tom, men likevel lenge nok til at dagen i dag kjennes litt bedre enn dagen i går.
Who you'd be today (Kenny Chesney)
Sunny days seem to hurt the most
I wear the pain like a heavy coat
I fell you every where I go
See you smile, I see your face
I hear you laughing in the rain
Still can't belive your gone
It ain't fair - you died to young
Like a story that had just begun
But death tore the paiges all away
God knows how I miss you
All the hell that I been trough
Just knowin no one can take your place
Sometimes I wonder who you'd be today
Would you see the world
Would you chase your dreams
Settle down with a family
Wonder what would you name your babies
Some days the skys so blue
Feel like I can talk to you
I know it might sound crazy
It ain't fair - you died to young
Like a story that had just begun
But death tore the paiges all away
God knows how I miss you
All the hell that I been trough
Just knowing no one can take your place
Sometimes I wonder who you'd be today
To day.. to day...to day...
Sunny days seem to hurt the must
I wear the pain like a heavy coat
The only thing that gives me hope
Is I know I see you again some day
Some day... Some day... Som day...
