Fredag denne uka (selvfølgelig på en fredag!!!) mottok jeg endelig brev og svar fra Statens Helsetilsyn på klagen om Fylkesmannens saksbehandling som ble innsendt i 15. januar 2015(!!). 26 måneder der jeg selv har visst at jeg en dag vil komme til å få et svar, der alt av tanker og spekulasjoner om hva svaret kunne bli og hva jeg i så fall skulle gjøre videre også har satt sitt preg på hverdagene mine. For, i stor kontrast til saksbehandlerne hos Statens Helsetilsyn som har hatt andre saker å fokusere på mens de har vært på jobb og som har en annen hverdag å komme hjem til etter arbeidsdagens slutt, har jeg kun denne ene saken som opptar meg om min tankevirksomhet. En sak som legger lokk på følelsene mine, all den tid jeg vet jeg må opptre saklig ovenfor ulike forvaltningsenheter, og som også gjør det vanskelig å ivareta de gode minnene jeg tross alt har om Eirik og som jeg ønsker å ta med meg videre i livet.
Frustrasjonen var derfor til å ta og føle på da jeg endelig fikk åpnet brevet på fredag og leste innholdet, der Statens Helsetilsyn kort oppsummert konkluderer med at: "Etter en gjennomgang av sakens dokumenter kan vi ikke se at det foreligger feil ved faktum, saksbehandling og/eller rettsanvendelse som tilsier at det skal vurderes reaksjoner mot enkeltpersonell, eller begjøres påtale i denne saken". Et innhold som i det vesentligste bekreftet det jeg fryktet aller mest - at saken ikke er gjennomgått skikkelig, og at de kritiske spørsmålene jeg har stilt, ikke er besvart. Hva annet kunne jeg vel forvente, etter 26 måneders saksbehandlingstid.....!?
Helgen har gått med til å vurdere om jeg bare skal gi f.... og godta at "systemet" fraskriver seg ansvar, ikke utsette meg selv for nok en lang og belastende svartid, eller om jeg skulle sende inn oppfølgingsspørsmål til det jeg selv oppfatter at ikke er besvart for (om mulig) å få klarhet i hvorvidt min oppfatning er korrekt eller ikke. Selvfølgelig falt jeg på det siste....
For å gi leserne av bloggen et innblikk i hvilken kamp jeg kjemper mot Staten, velger jeg å lime inn kopi av teksten i mailen som ble sendt til Statens Helsetilsyn i dag, så kan den som ønsker selv vurdere om dette er en akseptabelt måte pårørende/etterlatte behandles på (legg gjerne igjen en kommentar):
Hei,
Viser til brev av 15.3.2017 i sak nr 2014/808. Jeg opplever
at enkelte momenter er noe utydelig/uklare i brevet, og
ønsker derfor å stille følgende tilleggsspørsmål for å oppklare
dette:
1)
Det oppfattes noe uklart hvorvidt riktig faktum
er lagt til grunn for Statens Helsetilsyns gjennomgang og vurdering av Fylkesmannens
lovanvendelse i brev av 7.1.2015. Dette som følge av at det under avsnitt om «Statens
helsetilsynsvurdering» vises til at Fylkesmannen har vurdert at Sykehuset
Innlandet og Vestre Toten kommune ikke ga pasienten forsvarlige,
helhetlige og koordinerte helsetjenester, mens det i Fylkesmannens konklusjon
er lagt til grunn at «..helse- og
omsorgstjenesten har gitt adekvate helse- og omsorgstjenester basert på
den foreliggende informasjon fra spesialisthelsetjenesten. Men Fylkesmannen i
Oppland finner at reaksjonene på familiens og spesialisthelsetjenestens
bekymringsmeldinger før suicidet, ikke var forenlig med god praksis og at
avviket er så stort at Fylkesmannen finner dette uforsvarlig og derav brudd
på forsvarlighetskravet i Helse- og omsorgstjenesteloven § 4-1 jf § 3-1». Dersom
Statens Helsetilsyn har vurdert saken ut fra en oppfatning av at både
spesialisthelsetjenesten og kommunens helse- og omsorgstjenesten ikke ga pasienten
forsvarlige, helhetlige og koordinerte helsetjenester, vil ikke det da også
tilsi at Statens Helsetilsyn er av en annen oppfatning enn hva Fylkesmannens
vurdering og konklusjoner tilsier?
2)
Under avsnitt om individ- og virksomhetsansvar vises
det til at «..det sentrale spørsmålet er
om det foreligger opplysninger som tilsier at enkeltpersonell har opptrådt
uforsvarlig i et omfang som tilsier at det skulle vært opprettet tilsynssak mot
helsepersonell..». Videre at «..når
flere helsepersonell gjør feil og/eller foretar vurderinger og beslutninger som
i ettertid viser seg å være mangelfulle, kan det indikere virksomheten har
sørget for nødvendig planlegging og tilrettelegging. Det er da grunn til å
vurdere om virksomheten har sørget for tilstrekkelig kompetanse og opplæring,
og ellers tilrettelagt for at det enkelte helsepersonell kan utføre
helsehjelpen på en forsvarlig måte, ved blant annet å sørge for at det er
utarbeidet planer og rutiner». Tatt
i betraktning at det i sakens dokumenter ikke kommer fram opplysninger som tilsier
at virksomheten (kommunens helse- og omsorgstjeneste) ikke har sørget for
tilstrekkelig kompetanse, opplæring og/eller at de ikke har tilrettelagt for at
helsepersonell kunne ha opptrådt forsvarlig da bekymringsmeldingene ble gitt
22.10.2012 (foreldre) og 23.10.2012 (spesialisthelsetjenesten); På hvilket
grunnlag har Statens helsetilsyns vurdert at det ikke foreligger grunnlag for en
selvstendig vurdering av enkeltpersonell, og at Fylkesmannens ansvarliggjøring
av virksomheten (jf lovanvendelse) for helsepersonell manglende reaksjoner er
korrekt?
3)
Dersom Statens Helsetilsyn er av samme
oppfatning også etter spørsmålene som er stilt under pkt 2 og 3; På hvilken
måte mener Statens Helsetilsyn at det er virksomhetens ansvar når:
a)
En teamleder for psykiatritjenesten i kommunen
(også omtalt i brev av 15.1.2015 under pkt 1 i avsnitt om politianmeldelse),
som også i en uttalelse til Fylkesmannen av 12.9.2013 erkjenner at de flere
måneder før hendelsen oppsto var kjent med de sikkerhetsmessige årsakene som lå
til grunn for tildeling av bolig/tiltak, ikke er kjent med Helse- og
politidirektoratets rundskriv IS-5/2012 «Helsetjenesten og politiets ansvar for
psykisk syke – oppgaver og samarbeid», der det tydelig kommer fram at det er helsetjenestens ansvar å yte helsehjelp?
b)
En hjelpepleier i somatikk og ansatt i kommunens
psykiatritjeneste (også omtalt i brev av 15.1.2012 under pkt 2 i avsnitt om
politianmeldelse) ikke er kjent med sitt ansvar som helsepersonell og/eller
rekkevidden av egen kompetanse jf Helsepersonelloven §§ 4 og 7. Herunder også
manglende kjennskap til pårørendes rett til å begjære legeundersøkelse jf Psykisk
helsevernlov § 3-1, 2. ledd?
c)
At en psykiatrisk sykepleier og ansatt i
kommunens psykiatritjeneste (også omtalt i brev av 15.1.2012 under pkt 3 om
politianmeldelse) ikke forholder seg til de bekymringsmeldingene som blir gitt
av helsepersonell i spesialisthelsetjenesten med kjennskap til pasientens
forhistorie?
Jeg er klar over at dere anser denne saken som ferdig
behandlet, men ut fra tidligere lovnader om at de argumentene jeg brakte inn i
saken skulle vurderes (mail av 28.4.2016) og for å oppklare evt
uklarheter/misforståelser, ber jeg om at disse spørsmålene besvares.
Med hilsen
Monika Eng
