Akkurat nå føles det som om alt det arbeidet jeg har gjort de siste tre årene har vært totalt forgjeves. Alle timene jeg har brukt på å sette meg inn i Eiriks sykehistorie, lese meg opp på alt fra div lovverk, rundskriv, nasjonale retningslinjer, direktiver osv for om mulig å forstå hva som skjedde med ham. De uendelig mange timene jeg har forholdt meg "saklig til fakta", alle ord, setninger og sider med kommentarer, uttalelser, henvendelser jeg har skrevet.
Mens livet og menneskene rundt meg har gått videre, har jeg levd det meste av min tid de siste tre årene i fortid. Aldri tillatt meg å gå så langt at jeg har kunnet ta fatt på mitt eget sorgarbeid, finne min vei videre i livet uten Eirik. Ikke fordi jeg ikke har ønsket å gå videre, at jeg har "dyrket" min egen sorg, men fordi "systemets" har tvunget meg til å bli der all den tid de har brukt på sin saksbehandling.
Jeg vil aldri kunne bli den jeg en gang var. En del av meg døde sammen med Eirik. En viktig del av min personlighet og identitet ble revet vekk. For alltid vil jeg bære på et åpent sår, vel vitende om at det ikke hadde trengt å være slik. Jeg er fortsatt mamma til to, bærer på en likeverdig kjærlighet til dem begge. Takknemlig for alle gode stunder jeg får sammen med Marita, alle små og store gleder hun gir og deler med meg. Men... å måtte innse og leve med at jeg kun er en englemamma for Eirik, at jeg aldri mer skal få holde rundt ham, snakke med ham, dele gleder, dele livet med ham.. Aldri mer skal få se mine to barn sammen, gjør mer vondt enn de fleste kan forstå...
