Et siste farvel

I dag er det 5 år siden vi tok et siste farvel med Eirik. 5 år siden vennene hans og jeg sto foran en fullsatt kirke og leste opp våre siste hilsener til ham. 5 år siden Marita for aller siste gang sang for lillebror - Sov lillebror og venn

Blant alle merkedagene i løpet av året, er dagene fra jeg så Eirik for siste gang i live og frem til begravelsen hans de verste. Dager overfylt av angst, preget av tunge tanker og håpløshet. Da det eneste jeg ønsker er å møte ham igjen, se med egne øyne at han har det bra der han er nå. Dager da jeg mer enn noe annet har behov for å la tårene trille, kjenne på smerten, føle savnet i hver minste lille celle i kroppen - uten hensyn til "verden der ute", de som måtte mene at jeg burde ha kommet videre nå eller til "kampen mot systemet" som til stadighet tvinger meg til å forholde meg objektiv og saklig til fakta. Dager da jeg tillater meg selv å være "bare en mamma", en engle-mamma...


Å være sterk er ikke å løpe raskest, hoppe lengst eller å løfte tyngst.
Å være sterk er ikke alltid å vinne, alltid å ha rett eller alltid vite best.
Å være sterk er å se lyset når det er som mørkest, slåss for noe man tror på selv om man ikke har krefter igjen og se sannheten i øynene selv om den ofte er hard.

Hvem ville du vært i dag....?

Jeg kjente det med en gang jeg våknet i går. Den overveldende følelsen av å gå nok en dag i møte, uten Eirik. Tomheten. Ensomheten. Savnet. Smerten. Det føltes som om dyna jeg lå under veide et tonn. At det ikke fantes noen grunn til å forsøke å puste videre, være en del av livet. Det eneste jeg ønsket var å snu meg rundt å og vende tilbake til drømmen. En "verden" der jeg fortsatt er stolt vitne til at minstemann blir voksen, der jeg kan høre stemmen hans, snakke med ham, klemme ham. Der tårene som renner er forårsaket av glede, hikstene av latter.

Solstrålene som snek seg inn i rommet drev søvnen på flukt. I sterk motsetning til hva jeg "normalt" ville ha gjort - stå opp og gjøre alt for å jage vekk hver minste lille følelse i kroppen - ble jeg liggende. Tillot meg selv å kjenne på det som stadig oftere dukker opp i drømmene, og som gjør så uendelig vondt å våkne opp fra - hvordan Eirik ville ha sett ut, hvordan livet hans hadde vært, om han hadde levd i dag. Spørsmål jeg vet jeg aldri vil få svar på, og som mer enn noe annet minner meg på at jeg aldri mer skal få se ham igjen. Aldri mer få gi ham en klem, fortelle hvor glad jeg er i ham. Aldri mer...

Det tok lang tid før jeg igjen registrerte rommet jeg var i. De to vakre pelsklingene mine som etter alle kunstens regler forsøkte å trøste, og som etter hvert begynte å få et påtrengende behov for å komme seg ut i frisk luft. Med en kropp tung som bly kom jeg meg ut av senga. Nærmest på autopilot ble den daglige morgenrutina gjennomført; slippe ut hundene, gå på badet å stelle meg, sette på kaffetrakteren og fore hundene før jeg setter meg ned med den første kaffekoppen.

Av gammel vane ble pc'n skrudd på, men det var ikke nyheter, mailboks og oppdateringer på diverse sosiale medier jeg var på jakt etter. Jeg trengte en lyd i huset - musikk. Noe som kunne gjenspeile den sinnsstemningen jeg var i. 

Jeg fant det jeg lette etter. Min form for terapi - en tekst som setter ord på de følelsene jeg ikke klarer å gi uttrykk for i møte med andre. Det ene som gjør at jeg klarer å være i følelsen, erkjenne at den er der og gi utløp for den.

Jeg gråt meg nok ikke tom, men likevel lenge nok til at dagen i dag kjennes litt bedre enn dagen i går.

Who you'd be today (Kenny Chesney)

Sunny days seem to hurt the most

I wear the pain like a heavy coat

I fell you every where I go

See you smile, I see your face

I hear you laughing in the rain

Still can't belive your gone

It ain't fair - you died to young

Like a story that had just begun

But death tore the paiges all away

God knows how I miss you

All the hell that I been trough

Just knowin no one can take your place 

Sometimes I wonder who you'd be today

Would you see the world

Would you chase your dreams

Settle down with a family

Wonder what would you name your babies

Some days the skys so blue

Feel like I can talk to you

I know it might sound crazy

It ain't fair - you died to young

Like a story that had just begun

But death tore the paiges all away

God knows how I miss you

All the hell that I been trough

Just knowing no one can take your place 

Sometimes I wonder who you'd be today

To day.. to day...to day...

Sunny days seem to hurt the must

I wear the pain like a heavy coat

The only thing that gives me hope

Is I know I see you again some day

Some day... Some day... Som day...

Hangin on'

Det tar litt tid før jeg våger å lette blikket, se meg selv i speilet.
Det er ikke lengre den humørfylte jenta som titter tilbake på meg.
Hun som en gang trivdes så godt i selskap  med gode venner, le og ha det gøy sammen.
Hun som elsket å reise rundt i verden, likte å se og lære nye ting.
Hvor er hun? Hvem er jeg?

Jeg liker ikke øynene som ser tilbake på meg.
Tynget av alvor, preget av tristhet.
Øyne som avslører at den sterke jenta andre ser,
slett ikke er så sterk som andre tror.
Liker ikke det usminkede fjeset, det ugredde håret.
Lepper som skjelver, i forsøket på stoppe tårene som renner.

Jeg liker ikke jenta som møter meg i speilet.
Må likevel våge å møte henne.
Lære meg å bli kjent med henne.
Erkjenne at også hun er en del av meg.
At hun alltid vil være der.
At hun alltid har vært der.
Gi henne den plassen hun trenger, men ikke mer enn det.

Musikken fra stua blir med et symbolsk...
Kim Wilde... Keep me hangin on....
Jenta jeg var, er her fortsatt.
Hun har ikke forlatt meg.
Jeg må bare våge å se henne.
Gi henne litt større plass i livet mitt.

Det skal så lite til for å snu en vond dag til noe bedre.
En kald snute fra mine firbeinte kjære. Et lite; "Hei mamsen, skal vi leke?"
Et smil fra en tilfeldig og ukjent forbipasserende
En telefon eller melding...noe som minner meg på at det finnes et liv "der ute"
Et liv som venter på meg, som er der, når jeg er klar

Når du tror du ikke kan få det verre...

Mens følelser og tanker om egne framtid står i konflikt, når du endelig har våget å ta tempen på det såret som ble skapt for fem år siden, og som du siden da har lagt all din energi og krefter i å dyttet  lengst, lengt inn i ditt dypeste mørke i sjela.... Det er jo selvfølgelig nettopp da det, totalt uten forvarsle, kommer dumpende et brev "fra oven", stemplet av en offentlig instans....

I det jeg kommer til enden av brevets budskap, stiger det opp et hyl fra et sted langt der inne som jeg ikke visste eksistert. Et hyl som entydig forteller at; "Jeg orker ikke mer. Klarer ikke. Vil ikke. Orker ikke!!". I det jeg knekker fullstendig sammen i hysterisk gråt, kommer to firbeinte frøkner ilende til. På hver sin side av "matmor", tett inntil en ristende kropp i fosterstilling, legger de seg rolig ned med blikk som forteller meg at; "Vi er her. Vi er her for å passe på deg. Gråt nå. Gråt deg tom. Vi er her..."

Vi ble liggende alle tre i samme stilling. Lenge. Når den første hysteriske reaksjon stilner, når øynene begynner å gå tom for tårer, har tankene snudd; "Jeg SKAL orke det. Jeg SKAL klare å stå oppreist gjennom hele prosessen. De skal IKKE få knekke meg, slik de gjorde mot Eirik. Aldri. ALDRI!!"

Jeg tar meg tid til å kose litt ekstra med "jentene" mine. De to som ubetinget har stått ved min side gjennom "tykt og tynt". Før jeg igjen setter meg ned, åpner et office-dokument og starter jobben med å skrive (nok et) saklig brev med faglig begrunnede argumenter. Borte er alt kaos av følelser og tanker om egen framtid. Følelser som igjen er skrudd av, på ubestemt tid...

Tanker mellom to behandlingssamtaler

Sjeldent har jeg vært så sliten som de siste dagene, etter mitt første møte med psykologen.  Til tross for at samtaleemne var "kjent" og "trygt", er tanker og følelser blitt et sammensurium og et kaos jeg sjelden, om noen gang, har opplevd maken til. Likevel, for første gang etter Eirik døde, etter å ha deltatt i høringsmøtet tidligere denne uka, er trangen til å følge "veien" tilbake til livet større enn å følge den som oftest har framstått som en blindgate - kampen mot systemet.

Selv om jeg ikke er helt i mål med kampen for Eiriks rettferdighet ennå, opplever jeg at jeg har har innfridd det løfte jeg ga til ham den siste gangen jeg så ham i kisten - at jeg skulle videreføre hans erfaringer for om mulig forhindre at flere fikk oppleve det samme som ham. Det føles godt. Samtidig så enormt smertefullt.

På et eller annet vis, føler jeg at nettopp det å ha innfridd mitt siste løftet, også innebærer at jeg må ta min avskjed med Eirik - at det å ta stegene videre i livet, betyr at avstanden mellom oss vil bli stadig større. Steg jeg vet vil bli enormt tøffe i starten, fordi jeg må starte med perioden forut for Eiriks død - bearbeide de traumene som sitter igjen fra tiden som pårørende og som skaper problemer for meg i hverdagen, alt det som bare har forverret seg i kampen mot systemet - og som jeg vet vil vekke til live en enorm skyldfølelse, fordi jeg i lengre tid har benektet ovenfor meg selv at Eiriks sykdom også medførte helsemessige konsekvenser for meg.

Akkurat nå føles det ut som om hvert eneste minutt og time i døgnet er en kamp for livet. En kamp jeg innerst inne vet at jeg er sterk nok til å kjempe, uten at jeg ennå føler meg helt klar for å overvinne.

Møte med psykologen

I går hadde jeg min første time hos psykologen. Veien dit var uendelig lang, både fysisk og mentalt. En times kjøring ga rom for mange tanker: Ville jeg klare å kjøre helt fram? Ville jeg klare å gå inn døra til kontoret, sette meg ned på venteværelse og bli der til det var min tur? Skepsisen til hva jeg går til har vært der lenge; Vil jeg klare å finne ro, trygghet og tillit, eller vil frykten for forverring ut fra tidligere erfaringer - en oppbygd mistillit til helsetjenesten etter Eiriks død og viten om hva som skjedde med ham - bli et for stort hinder?

Timen startet med at psykologen bemerket at jeg har reist langt for å komme dit, og spurte hvorfor jeg hadde valgte akkurat ham. Jeg svarte som sant er, at jeg i tidligere samtaler med (daværende) sorgterapienhet i DPS ble fortalt at jeg må leve med de psykiske problemene jeg har, og at jeg først under boklanseringen og foredraget med Trine Anstorp i fjor høst ble kjent med at PTSD lar seg behandle. Videre at jeg i etterkant tok kontakt med fastlege for henvisning, og med kontoret for fritt behandlingsvalg for å finne ut hvem som har kompetanse på område. Da psykologen svarte meg med at han kjenner Trine Anstorp godt, at han har vært på mange kurs og foredrag med henne, var det all bekreftelse jeg trengte for å føle meg trygg på at; "Nå har du kommet til rett person på rett plass Monika. Nå er du i trygge hender".

Resten av timen gikk med til å fortelle hva som skjedde med Eirik - om tiden før jeg forsto at han trengte profesjonell hjelp og fram til den dagen han ble funnet død. For meg faktaopplysninger jeg ikke har noen som helst problemer med å snakke om, gjengi i detalj, nettopp fordi det er det som har tatt det aller meste av min tid og mitt fokus de siste fire og et halvt årene. Men...

Bare et enkelt spørsmål om hva jeg følte da jeg ble oppringt den natten for fem år siden, etter at Eirik hadde forsøkt å ta sitt eget liv for første gang, var nok til å "vippe meg av pinnen". Jeg klarer ikke å beskrive det. Klarer ikke å huske hva jeg følte, annet enn at jeg var bekymret for Eiriks far som hadde blitt vekt på den måten og sendt ut av sykehuset da Eirik ble innlagt på intensivavdelingen - uten andre opplysninger enn at de trodde pumpingen var vellykket, og at de trodde det skulle gå bra. Jeg antar at jeg ble redd, det er jo normalt å tenke at man blir det, men jeg klarer faktisk ikke å huske om det var sånn og hvordan det føltes.

Jeg husker bare mitt eget fokus på å hjelpe Eirik som best jeg kunne de påfølgende månedene. Hva jeg gjorde, hvordan jeg prøvde å hjelpe. Ved å sette meg inn i notatene og journalene hans, sammen med de erfaringene jeg selv har i møte med ham i samme perioden, har jeg klart å lage en forestilling av hva han må ha følt i møte med behandlings- og hjelpeapparatet. Kan fornemme og kjenne Eiriks angst, redsel, frustrasjon, sinne og sorg i min egen kropp. Men, jeg kjenner ikke mine egne følelser fra samme periode....

Brev fra Statens Helsetilsyn - oppfølgende spørsmål

Fredag denne uka (selvfølgelig på en fredag!!!) mottok jeg endelig brev og svar fra Statens Helsetilsyn på klagen om Fylkesmannens saksbehandling som ble innsendt i 15. januar 2015(!!). 26 måneder der jeg selv har visst at jeg en dag vil komme til å få et svar, der alt av tanker og spekulasjoner om hva svaret kunne bli og hva jeg i så fall skulle gjøre videre også har satt sitt preg på hverdagene mine. For, i stor kontrast til saksbehandlerne hos Statens Helsetilsyn som har hatt andre saker å fokusere på mens de har vært på jobb og som har en annen hverdag å komme hjem til etter arbeidsdagens slutt, har jeg kun denne ene saken som opptar meg om min tankevirksomhet. En sak som legger lokk på følelsene mine, all den tid jeg vet jeg må opptre saklig ovenfor ulike forvaltningsenheter, og som også gjør det vanskelig å ivareta de gode minnene jeg tross alt har om Eirik og som jeg ønsker å ta med meg videre i livet.


Frustrasjonen var derfor til å ta og føle på da jeg endelig fikk åpnet brevet på fredag og leste innholdet, der Statens Helsetilsyn kort oppsummert konkluderer med at: "Etter en gjennomgang av sakens dokumenter kan vi ikke se at det foreligger feil ved faktum, saksbehandling og/eller rettsanvendelse som tilsier at det skal vurderes reaksjoner mot enkeltpersonell, eller begjøres påtale i denne saken". Et innhold som i det vesentligste bekreftet det jeg fryktet aller mest - at saken ikke er gjennomgått skikkelig, og at de kritiske spørsmålene jeg har stilt, ikke er besvart. Hva annet kunne jeg vel forvente, etter 26 måneders saksbehandlingstid.....!?

Helgen har gått med til å vurdere om jeg bare skal gi f.... og godta at "systemet" fraskriver seg ansvar, ikke utsette meg selv for nok en lang og belastende svartid, eller om jeg skulle sende inn oppfølgingsspørsmål til det jeg selv oppfatter at ikke er besvart for (om mulig) å få klarhet i hvorvidt min oppfatning er korrekt eller ikke. Selvfølgelig falt jeg på det siste....

For å gi leserne av bloggen et innblikk i hvilken kamp jeg kjemper mot Staten, velger jeg å lime inn kopi av teksten i mailen som ble sendt til Statens Helsetilsyn i dag, så kan den som ønsker selv vurdere om dette er en akseptabelt måte pårørende/etterlatte behandles på (legg gjerne igjen en kommentar):


Hei,

Viser til brev av 15.3.2017 i sak nr 2014/808. Jeg opplever at enkelte momenter er noe utydelig/uklare i brevet, og ønsker derfor å stille følgende tilleggsspørsmål for å oppklare dette:

1)      Det oppfattes noe uklart hvorvidt riktig faktum er lagt til grunn for Statens Helsetilsyns gjennomgang og vurdering av Fylkesmannens lovanvendelse i brev av 7.1.2015. Dette som følge av at det under avsnitt om «Statens helsetilsynsvurdering» vises til at Fylkesmannen har vurdert at Sykehuset Innlandet og Vestre Toten kommune ikke ga pasienten forsvarlige, helhetlige og koordinerte helsetjenester, mens det i Fylkesmannens konklusjon er lagt til grunn at «..helse- og omsorgstjenesten har gitt adekvate helse- og omsorgstjenester basert på den foreliggende informasjon fra spesialisthelsetjenesten. Men Fylkesmannen i Oppland finner at reaksjonene på familiens og spesialisthelsetjenestens bekymringsmeldinger før suicidet, ikke var forenlig med god praksis og at avviket er så stort at Fylkesmannen finner dette uforsvarlig og derav brudd på forsvarlighetskravet i Helse- og omsorgstjenesteloven § 4-1 jf § 3-1». Dersom Statens Helsetilsyn har vurdert saken ut fra en oppfatning av at både spesialisthelsetjenesten og kommunens helse- og omsorgstjenesten ikke ga pasienten forsvarlige, helhetlige og koordinerte helsetjenester, vil ikke det da også tilsi at Statens Helsetilsyn er av en annen oppfatning enn hva Fylkesmannens vurdering og konklusjoner tilsier?

2)      Under avsnitt om individ- og virksomhetsansvar vises det til at «..det sentrale spørsmålet er om det foreligger opplysninger som tilsier at enkeltpersonell har opptrådt uforsvarlig i et omfang som tilsier at det skulle vært opprettet tilsynssak mot helsepersonell..». Videre at «..når flere helsepersonell gjør feil og/eller foretar vurderinger og beslutninger som i ettertid viser seg å være mangelfulle, kan det indikere virksomheten har sørget for nødvendig planlegging og tilrettelegging. Det er da grunn til å vurdere om virksomheten har sørget for tilstrekkelig kompetanse og opplæring, og ellers tilrettelagt for at det enkelte helsepersonell kan utføre helsehjelpen på en forsvarlig måte, ved blant annet å sørge for at det er utarbeidet planer og rutiner».  Tatt i betraktning at det i sakens dokumenter ikke kommer fram opplysninger som tilsier at virksomheten (kommunens helse- og omsorgstjeneste) ikke har sørget for tilstrekkelig kompetanse, opplæring og/eller at de ikke har tilrettelagt for at helsepersonell kunne ha opptrådt forsvarlig da bekymringsmeldingene ble gitt 22.10.2012 (foreldre) og 23.10.2012 (spesialisthelsetjenesten); På hvilket grunnlag har Statens helsetilsyns vurdert at det ikke foreligger grunnlag for en selvstendig vurdering av enkeltpersonell, og at Fylkesmannens ansvarliggjøring av virksomheten (jf lovanvendelse) for helsepersonell manglende reaksjoner er korrekt?

3)      Dersom Statens Helsetilsyn er av samme oppfatning også etter spørsmålene som er stilt under pkt 2 og 3; På hvilken måte mener Statens Helsetilsyn at det er virksomhetens ansvar når:

a)      En teamleder for psykiatritjenesten i kommunen (også omtalt i brev av 15.1.2015 under pkt 1 i avsnitt om politianmeldelse), som også i en uttalelse til Fylkesmannen av 12.9.2013 erkjenner at de flere måneder før hendelsen oppsto var kjent med de sikkerhetsmessige årsakene som lå til grunn for tildeling av bolig/tiltak, ikke er kjent med Helse- og politidirektoratets rundskriv IS-5/2012 «Helsetjenesten og politiets ansvar for psykisk syke – oppgaver og samarbeid», der det tydelig kommer fram at det er helsetjenestens ansvar å yte helsehjelp?

b)      En hjelpepleier i somatikk og ansatt i kommunens psykiatritjeneste (også omtalt i brev av 15.1.2012 under pkt 2 i avsnitt om politianmeldelse) ikke er kjent med sitt ansvar som helsepersonell og/eller rekkevidden av egen kompetanse jf Helsepersonelloven §§ 4 og 7. Herunder også manglende kjennskap til pårørendes rett til å begjære legeundersøkelse jf Psykisk helsevernlov § 3-1, 2. ledd?

c)       At en psykiatrisk sykepleier og ansatt i kommunens psykiatritjeneste (også omtalt i brev av 15.1.2012 under pkt 3 om politianmeldelse) ikke forholder seg til de bekymringsmeldingene som blir gitt av helsepersonell i spesialisthelsetjenesten med kjennskap til pasientens forhistorie?

Jeg er klar over at dere anser denne saken som ferdig behandlet, men ut fra tidligere lovnader om at de argumentene jeg brakte inn i saken skulle vurderes (mail av 28.4.2016) og for å oppklare evt uklarheter/misforståelser, ber jeg om at disse spørsmålene besvares.

Med hilsen

Monika Eng

Fra pårørende til pasient - i kø for behandling...

Det er fire år, fire måneder og tre dager siden Eirik døde. Til nå har det gått fem måneder siden jeg innså at jeg trenger profesjonell hjelp, tre måneder siden jeg var hos legen og ble henvist videre for behandling av PTSD (post traumatisk stress lidelse). Rett før helgen fikk jeg bekreftet det jeg allerede har mistenkt en stund; Psykologen har ikke mottatt henvisningen! Med det stiller jeg meg igjen "bakerst i køen", og må belage meg på ytterligere 3-4 måneders ventetid før forventet oppstart av behandling.

Det føles som om livet mitt ble satt på pause den dagen jeg ble fortalt at Eirik er død. Kun avbrutt av en stadig reversering til de siste dagene og månedene av hans liv. Som om jeg ser alt fra et fugleperspektiv, i sakte film, uten mulighet til å gripe inn og forandre det som allerede har skjedd. Smerten er ubeskrivelig, nærmest uutholdelig. Til tider så ille at jeg må "ta meg sammen" for å klare å se det som fortsatt er positivt i livet.

Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har stått foran graven til Eirik, sett på bildene av ham her hjemme, og tenkt på hvorfor han ikke fortalte oss hvordan han faktisk hadde det. Hvorfor han ikke fortalte oss hva som var vanskelig, slik at vi kanskje kunne forstått ham og om mulig hjulpet ham bedre. Samtidig "møter jeg meg selv i døra" når jeg tenker disse tankene, for er det ikke det samme jeg selv gjør nå?

Kanskje opplevde Eirik det samme som jeg gjør, at det er enklere å bære smerten alene enn å fortelle andre om det som gjør vondt. Kanskje kjente også han på hvor vanskelig det er å motta "gode råd" - som f eks å avslutte kampen mot systemet, være mer sosial, sette meg nye mål - så lenge man ikke vet selv hvordan jeg skal få det til. For, når alt kommer til alt, er det ikke fullt så enkelte som at jeg "bare" kan bestemme meg for å avslutte kampen, være mer sosial, sette meg nye mål osv.

En mammas kjærlighet til et barn avsluttes ikke ved døden. Jeg vet med meg selv at jeg ikke vil klare å finne ro før jeg har gjort alt som står i min makt for å "renvaske" hans minne - vise ham rettferdighet. For, selv om Eirik fysisk ikke er tilstede i min hverdag lengre, lever beskyttelsesinstinktet fortsatt. Jeg skulle bare ønske at "systemet" forsto, at de tok hensyn til at nettopp det å dra ut denne prosessen i årevis, har en negativ effekt på mitt liv og mine muligheter. At det jeg som etterlatt trenger mer enn noe annet, er hjelp til å bearbeide det som har skjedd. Hjelp til å finne igjen kontakten med mine egne følelser. Hjelp til å kjenne på, stå i og bearbeide de følelsene som ligger fastlåst og gjemt inni meg selv et sted - det som skaper "filmene", og som gjør livet vanskelig å leve.

"Saksbehandlings-hatten" tatt av, for denne gang...

Nok et dokument i saken er skrevet, forsvarlig lagret på pc'n, sikkerhetskopiert og lagret på en ekstern harddisk. Permene med saksdokumenter er ryddet ut av stua. Bare hybelkaninene er igjen.

Da jeg holdt på å rydde, slo det meg at det som en gang var et "hjem", ikke lengre føles slik. Det som en gang var et rom fylt av glede og latter, et sted der jeg også kunne trekke meg litt tilbake for å samle krefter til nye gode opplevelser, mest av alt føles som fire vegger fylt til randen av vonde minner. Et sted der det gjør vondt å puste, vanskelig å være.

Egentlig vil jeg bare legge meg ned å sove, slippe å føle, men kroppen er i opprør fra "topp til tå". Jeg har tøyd strikken for langt, igjen. Det eneste som tar fokuset vekk fra smertene, er hjernen som er så full av tanker at det kjennes ut som om den er i ferd med å eksplodere. Tanker om alt det jeg har lest i løpet av den siste uka. Opplysninger jeg har blitt kjent med, og som jeg enten ikke har festet meg ved eller fått vite om før nå. Nok en bit av "sannheten" - den som gjør så jævla vondt.

Igjen tenker jeg over, vurderer, hvorvidt alt jeg holder på med er verdt den smerten det medfører. Om sannsynligheten for å vinne rettferdighet for Eirik etter så mye motgang er reell. Troen har jeg ikke lengre, men håpet er der fortsatt. Igjen kommer jeg til samme konklusjon som så mange ganger før; Jeg får ikke fred med meg selv før jeg vet at jeg har prøvd alt. Vet så alt for godt at selv om jeg sletter alt av elektroniske dokumenter, makulerer alt av papirer, vil jeg aldri kunne slette det som har lagret seg i mitt eget minne - alle detaljer som har brent seg fast på netthinnen, viten om "sannheten".

Enn så lenge venter jeg fortsatt på å komme i gang med behandling hos psykolog. Henvisningen ble sendt fra legen i begynnelsen av desember, men foreløpig har jeg ikke fått svar. Jeg vet at jeg burde ringe, purre, men jeg klarer ikke ta opp telefonen å gjøre det. Ikke nå. Terskelen er for høy. Terskelen som stadig blir høyere for hver gang jeg leser gjennom og forstår mer av hva Eirik ble utsatt for - min egen mistillit vokser stadig, og med den en redsel for at det samme kan skje med meg. I morgen, kanskje....

Ingen kan fjerne den smerten og sorgen jeg bærer på, men mitt håp er at noen kan hjelpe meg å finne strategier for hvordan jeg skal klare å leve med det. Hvordan jeg igjen skal klare å rette fokuset mot framtiden, sette meg nye mål. Hvordan jeg skal klare å la "saksbehandlings-hatten" ligge i fred mellom "slagene", uten til stadighet ta den på uten god grunn. Hvordan jeg igjen skal klare å lage meg en god struktur i hverdagen - ikke som nå, da det eneste som skaper struktur er hundenes mattider og lufteturer. En hverdag der jeg selv sover når jeg får sove, spiser når jeg må spise. En hverdag der jeg igjen føler at jeg fortsatt lever, ikke bare overlever.

Erfaringsbaserte råd og tips - del II

I forrige blogginnlegg om "erfaringsbaserte råd og tips" la jeg vekt på en del ting man (erfaringsmessig) bør tenke gjennom før man tar opp "kampen mot systemet". I dagens innlegg tenker jeg å ta utgangspunkt i de tilfellene hvor man ikke har rett eller mulighet til å la seg bistå av advokat, og fortelle litt om de rettighetene og mulighetene man har som pårørende, dersom man har mistanke til at det har skjedd svikt i behandlingen som forårsaket dødsfallet.

Om du som meg har litt kjennskap til de klageadgangene du har som pårørende, vet du at du kan anmode Fylkesmannen om å vurdere mulige pliktbrudd jf Pasient- og brukerrettighetsloven § 7-4. Videre vet du at Statens Helsetilsyn har utarbeidet en egen saksbehandlingsveileder for Fylkesmannen, der det blant annet står at de ved mottak av sak skal vurdere om saken skal politianmeldes og/eller be politiet igangsette etterforskning. Du vet også om Helsetilsynets retningslinjer for vurdering av Helsepersonelloven § 67 - om straff (rundskriv IK-2/2008). MEN; La deg ikke lure av egen kunnskap og/eller kjennskap til gitte lover, regler og retningslinjer! Vi er allerede alt for mange som har erfart at disse retningslinjene ikke blir fulgt opp av Fylkesmannen, og som senere har måttet tåle konsekvensene av vår egen godtroenhet!!

Derimot vil jeg anbefale deg å starte med å innhente pasientjournalene. Dette gjør du ved å sende en skriftlig henvendelsene til de instansene som har vært involvert i pasientbehandlingen (som f eks sykehus, poliklinikker, fastlege, kommunens helse- og omsorgstjeneste), der du som nærmeste pårørende ber om innsyn jf Pasient- og brukerrettighetsloven § 5-1, 5- ledd ("Nærmeste pårørende har rett til innsyn i journal etter en pasients eller brukers død, om ikke særlige grunner taler mot dette"). Vær imidlertid oppmerksom på at du kanskje ikke har fått innsyn i alle dokumenter, og at du har rett til å påklage helsetjenestens vedtak om avslag eller begrenset innsynsrett til Fylkesmannen (jf Pasient- og brukerrettighetsloven § 7-2, 1. ledd). Klagen stiles til da til den som har fattet vedtaket, som igjen er forpliktet til å oversende den til klageinstans (i dette tilfelle Fylkesmannen) dersom de ikke selv endrer vedtaket etter din klage.

Når du så mottar journalene, forutsetter det nok at du til en viss grad vet hvordan man vurdere om det har skjedd svikt i behandlingen eller ikke. Dette er ikke enkelt uten fagkunnskap om psykiatri og/eller juridiske forhold, men her er noen tips som kan hjelpe deg litt på vei:

• Det er ikke nok å lese lovparagrafene i Helsepersonelloven for å forstå om det har skjedd en svikt eller ikke. Man må også ta i betraktning tilstøtende lover som Spesialisthelsetjenesteloven, Helse- og omsorgstjenesteloven og evt Psykisk helsevernlov for å få en fullstendig oppfatning av hvilke plikter helsetjenesten/helsepersonell er underlagt, samt hvilke rettigheter pasienten har etter Pasient- og brukerrettighetsloven.
• Det er heller ikke nok å lese de enkelte lovparagrafene, men om du søker kommentarer til de enkelte lovene på Helsedirektoratets nettsider (f eks Helsepersonelloven med kommentarer) vil du finne rundskrivene som beskriver hva lovgiver har ment med de enkelte bestemmelsene. Her vil du også finne viktig informasjon om andre forskrifter og retningslinjer som er gitt
•  På Helsedirektoratets nettsider er det også publisert en rekke Nasjonale faglige retningslinjer vedr utredning og behandling av enkeltlidelser, om forebygging av selvmord osv.
• I ICD-10 kodesystem finner du informasjon om hva som legges til grunn for de enkelte diagnosene som er gitt

Når du har gjennomgått pasientjournalene, sett saken litt utfra de punktene jeg har referert til over, og om du fortsatt har en mistanke/forsterket mistanke el kan dokumentere at det har skjedd svikt i behandlingen, vil jeg på det sterkeste anbefale deg å anmelde forholdet (skriftlig!!!) til politiet. Her bør du også kort redegjøre for hvorfor du mener enkeltpersonell og/eller helsetjenesten er skyld i dødsfallet.

NB! Gå for all del ikke på politistasjonen og be om en veiledende samtale med forventning om at de vil ta opp anmeldelse på bakgrunn av dette!!! Alt for mange av oss har erfart å få feilaktig informasjon om at det er fylkeslegen som må anmelde etter brudd på helselovgivnings regler. Men; INGEN kan nekte deg å anmelde et straffbart forhold! I følge Riksadvokatens retningslinjer (rundskriv 5/2001) er politiet KUN forpliktet til å innhente en UTTALELSE fra fylkeslegen!! Med andre ord; de kan ikke nekte deg å anmelde saken!

Grunnen til at jeg anbefaler så sterkt å politianmelde saken i stedet for å rette en anmodning til Fylkesmannen, er todelt. For det første, som også tidligere nevnt, er det ikke gitt at Fylkesmannen gjør dette på eget initiativ. Men, det som kanskje er vel så viktig å vite om, er at saken blir ansett som strafferettslig foreldet allerede etter to år av påtalemyndighetene. Om du da først avventer til Fylkesmannen er ferdig med sin gjennomgang, noe som erfaringsmessig sett kan ta uforholdsmessig lang tid, risikerer du også at det er for sent å anmelde saken den dagen du mottar brev fra Fylkesmannen og evt blir informert om deres konklusjoner om lovbrudd. Påtalemyndighetene godtar nemlig ikke dette som "gyldig grunn" for at foreldelsesfristen er overgått.

Tilbake til anmeldelsen..... I følge politiets nettsider skal du innen to uker etter å ha innlevert en anmeldelse få et brev med anmeldelsesnummer. Om du ikke har mottatt dette eller annen informasjon fra politiet innen den tid; PURR OPP HENVENDELSEN OG BE OM BEKREFTELSE PÅ MOTTATT SAK!!! Be også om en tilbakemelding om saksgang og saksbehandlingstid (skriftlig sådan!!).

Så er det bare å vente med største tålmodighet (evt purre med jevne mellomrom og be om tilbakemelding om framdrift i saken om du synes det tar alt for lang tid) inntil du mottar beskjed fra politiet om de vil igangsette etterforskning eller ikke..... Uansett hvor lang tid dette måtte ta; Husk at du har innlevert anmeldelsen i tide mtp foreldelsesfristen...

Om politiet faktisk beslutter å igangsette etterforskning, om de ikke selv gjør det uoppfordret; Be om å få vurdert/oppnevnt bistandsadvokat i saken!! Om ikke, må du ut fra deres begrunnelse skrive en klage til Statsadvokaten i ditt fylke (stiles i første omgang til de som har fattet vedtaket - informasjon om dette skal komme fram av vedtaket fra politiet). Erfaringsmessig vil en slik beslutning være begrunnet med at det "ikke foreligger skjellig grunn til å mistenke at straffbart forhold er begått", og i så fall, om dette ikke allerede er begrunnet i vedtaket; etterspør politiets kompetanse på helsesaker,  be om utvidet begrunnelse for avgjørelsen FØR du skriver klagen!

Om klagen ikke tas til etterretning, om også Statsadvokaten beslutter å opprettholde politiets vedtak, er i grunn alle muligheter utprøvd innen påtalemyndighetene. Det vil si, om du mener at påtalemyndighetene har gjort feil i saksbehandlingen, kan du i verste fall prøve å sende en klage på dette til Riksadvokaten. Om du heller ikke får gjennomslag her; send inn en anmodning til Fylkesmannen (som beskrevet innledningsvis), kryss fingrene for at de påpeker de samme feilene du mener er begått og konkluderer med lovbrudd, for så å rette en ny henvendelse til politiet der du ber om gjenopptakelse av sak på bakgrunn av ny informasjon i saken.

NB! Under Fylkesmannens saksbehandling; Pass for all del på at du får innsyn i alle dokumenter som innhentes og legges til grunn i saken, følg med i offentlig elektronisk journal (oep.no) for å få en visshet om at du faktisk får tilsendt dokumenter i saken, og benytt deg av muligheten til å kommentere andres uttalelser underveis i prosessen. Pass endelig på ikke å vise dine egne følelser, forhold deg adekvat til "fakta og sak", da alt annet kan brukes i mot deg i form av at du ikke blir oppfattet som adekvat (hater det ordet!!!) til å uttale deg om sakens forhold (har en viss mistanke til at ansatte oppfatter pårørende/etterlatte slik uansett, at de derav ikke leser det vi skriver,  men.....). Herunder må du også være klar over at Fylkesmannen vil understreke ovenfor deg at du ikke har adgang til å påklage deres uttalelser og beslutninger. Husk da på at du både underveis og etter saken er ferdig behandlet har full tilgang til å klage på saksbehandlingen til Sivilombudsmannen. Ingen kan heller nekte deg å sende inn en henvendelse til Statens Helsetilsyn, som da er overordnet Fylkesmannen.

Samtidig som alt dette pågår, må du være oppmerksom på at du kan ha krav på erstatning, både fra Norsk pasientskadeerstatning (Pasientskadeloven) og etter som følge av brudd på straffelovens regler (Skadeerstatningsloven ), begge med en foreldelsesfrist på tre år. Hovedforskjellen mellom disse to ordningene, er at den ene er en offentlig instans med egne saksbehandlere (Norsk Pasientskadeerstatning) og med egen klageinstans (Helseklage, tidligere Pasientskadenemnda), mens den andre er en sivilsak der du selv må rette krav om erstatning direkte til instansene du mener har begått lovbrudd (evt kan dette tas med i en rettssak "dersom atte visst" påtalemyndighetene åpner straffesak). Videre er Pasientskadeerstningsloven rettet utelukkende mot de økonomiske konsekvensene du er påført som tap av forsørger, utgifter til begravelse, egen behandling osv, mens Skadeerstatningsloven retter seg mot oppreisning (evt også menerstatning) av ikke-økonomisk art).


Som du sikkert nå forstår, er det arbeidet og den prosessen som her beskrives alt annet enn enkelt. For ikke å nevne at den i tillegg er svært tidkrevende. Derav også min innstendige bønn til deg i forrige innlegg, om å tenke deg nøye om før du setter i gang....

Erfaringsbaserte råd og tips

Siden jeg mistet Eirik i oktober 2012, i løpet av de (så langt) fire årene jeg har stått i en "kamp mot systemet", har flere etterlatte etter selvmord i psykisk helsevern tatt kontakt med meg for råd og tips om hva de kan gjøre for å finne ut av "sannheten" om sine kjære. Henvendelser som først og fremst minner meg på hvor sårbar man er i en slik situasjon, hvordan alle ubesvarte spørsmål plager en til alle døgnets tider, og hvor mangelfull (les: ikke tilstedeværende) informasjonen om egne rettigheter og muligheter har vært underveis for min og andres del. Jeg skulle så gjerne hjulpet alle som tar kontakt, bistått dem i deres prosess, men.... Når alt kommer til alt så er jeg "bare en mamma".

NB! Før du leser videre; Jeg er ikke jurist, ei heller spesialist i psykiatri. De rådene og tipsene jeg gir deg tar ikke utgangspunkt i "gitte lover, regler og retningslinjer", men i de (dyrekjøpte) erfaringene jeg selv har erfart underveis i den "kampen" jeg selv har stått og fortsatt står i!

Så til det blogginnlegget egentlig skulle handle om....

Før du i det hele tatt påbegynner en prosess for å finne ut av "sannheten", råder jeg deg til å tenke nøye gjennom:

• Hva ønsker du å oppnå"? Vet du eller har du grunn til å mistenke at det har skjedd svikt i behandlingen og/eller at enkeltpersonell har opptrådt uforsvarlig, at dette har sammenheng med og/eller er årsaken til dødsfallet, eller ønsker du først og fremst å bidra med pårørende-erfaringer som andre kan lære av?
• I hvilken grad ønsker du å involvere deg i prosessen, og har du kapasitet til å følge opp dette på egenhånd? Herunder bør du ta i betraktning din egen sorg, familieliv, arbeid osv, og være 110% sikker på at du vil klare å stå i en slik prosess over tid og at det virkelig er verdt det. Videre; Vil du klare å avslutte prosessen dersom den viser seg å bli for tøff, uten å bli sittende igjen med dårlig samvittighet og/eller tanker om dette til "evig tid"?

Grunnen til at jeg ber deg tenkte gjennom dette, er at mange av oss har kommet fram til en "ja takk, begge deler", uten egentlig å vite hva vi har begitt oss ut på og/eller om konsekvensene av dette. 

Om og når du har tenkt nøye gjennom dette, vurdert alle fordeler og ulemper, og bestemmer deg for å gå videre med prosessen:

• Forvent ikke at helsetjenesten og/eller forvaltningen informerer deg om dine rettigheter og muligheter
• Om ikke helsetjenesten/helsepersonell uoppfordret og uten din involvering har innrømt at noe har gått "galt", forvent da heller ikke at de kommer til å innrømme dette etter du har stilt kritiske spørsmålstegn til deres handlinger - "bevisbyrden" er din oppgave!
• Vær oppmerksom på at en begrunnelse om "av hensyn til pasienten" ved avslag på begjæring om innsyn i pasientjournalene o.l eller om du bare gis begrenset innsyn, i realiteten kan være helsetjenesten/helsepersonells og forvaltningens forsøk på å unndra deg viktig informasjon i saken
• Selv om ditt hovedfokus er læring, må du være forberedt på at helsetjenesten/helsepersonell ikke besvarer de spørsmålene du har stilt, og at de vil gjøre det de kan for å overbevise forvaltningen (og deg) om at alt de har gjort er "i tråd med alminnelig faglig og god medisinsk praksis"
• Forvent ikke at forvaltningen tar hensyn til deg, din sorg og/eller livssituasjon for øvrig. De bruker den tiden de selv vil på sin saksbehandling, uten å holde deg informert om saksbehandlingstid og/eller om forlenget saksbehandlingstid, mens du i beste fall får 3-4 uker på deg til å komme med dine uttalelser/kommentarer underveis i saksprosessen
• Om du underveis i saksbehandlingen opplever at forvaltningen ikke overholder egne frister og du klager på dette til Sivilombudsmannen, må du belage deg på at forvaltningen ikke gir samme svar til begge parter - at du opplyses om ressursmangel ved kontoret, mens de samtidig ovenfor Sivilombudsmannen begrunner oversittelse av frister med "sakens kompleksitet"
• Bli ikke overrasket dersom forvaltningen ikke legger til grunn alle fakta i saken, at de ikke besvarer alle spørsmålene du har stilt, eller at de ikke informerer deg om dette før saken er ferdig behandlet. Forvent heller ikke at de vil innrømme egne saksbehandlingsfeil ved en eventuell klagerunde, i den grad det ikke brukes mot deg at du ikke har adgang til å klage (Fylkesmannen)
• NB! Gå for all del ikke "fem på" når forvaltningen prøver å overbevise deg om at du ikke har behov for advokatbistand, at de vil ivareta din rettsikkerhet på en forsvarlig måte!!!Begrunnelser om at det er forvaltningens saksbehandlingstid som har forårsaket at foreldelsesfrister (strafferettslig og/eller for å kunne stille krav om erstatning) ikke har blitt overholdt, vil ikke bli hensyntatt av andre (NPE og påtalemyndighetene)

På bakgrunn av ovenstående punkter, er mine råd som følger:

Dersom du kun ønsker å bidra til læring; Send inn en henvendelse til Fylkesmannen der du redegjør for dine erfaringer/synspunkter og anmoder dem om å opprette tilsynssak, UTEN å gjøre krav på din rett til å innhente pasientjournalene først. Med dette har du allerede gjort det du kan for å nå ditt mål, og av den grunn vil jeg råde deg til å informere Fylkesmannen om at du ikke ønsker å benytte deg av uttale-/innsynsretten videre i deres saksprosess. Dette nettopp for å skåne deg selv mot frustrasjonen som følger med all ansvarsfraskrivelse du vil oppleve underveis, for ikke å nevne belastningen ved å hele tiden gå rundt i en uviss undring og i påvente av at div dokumenter og uttalelser skal dukke opp i din egen postkasse

Dersom du mistenker at det kan ha blitt begått lovbrudd i helsetjenesten/av helsepersonell: Ta kontakt med en advokat fra dag EN! Om du ikke har økonomi til å dekke utgifter til advokat selv, har advokaten plikt til å vurdere om du (eller rettere sagt den avdøde) har krav på bistandsadvokat og/eller om du fyller vilkårene for fri rettshjelp. Ved å involvere en advokat i saken, vil du også kunne skånes for å få alle saksdokumenter sendt rett hjem i din egen postkasse, samtidig som advokaten kan avveie hvilken informasjon som er av betydning for deg å vite noe om. Videre vil også advokaten kunne vurdere hva som bør gjøres, om saken skal politianmeldes og/eller meldes til Norsk pasientskadeerstatning, samt gi deg juridiske råd/veiledning i den forbindelse.

Dersom du har kommet fram til "ja takk, begge deler"; Sørg for å ta kontakt med advokat og at denne prosessen igangsettes/prioriteres først (gjerne avsluttes), før du kontakter Fylkesmannen!

Før jeg ønsker deg lykke til videre i prosessen, vil jeg minne deg på at du først og fremst må huske å ta godt vare på deg selv, og at du tar den tiden du trenger til å bearbeide din egen sorg. Ingen er tjent med at også du "går til grunne"!

Med "saksbehandlings-hatten" på

Etter over 28 måneders venting, har klagesaken hos Helseklage (tidligere Pasientskadenemnda) endelig blitt tildelt en saksbehandler. Pr telefon ble jeg informert om at de vil innhente ny uttalelse fra (enda en) sakkyndige. I den forbindelse har jeg gitt tilbakemelding om at jeg ønsker å tillegge en uttalelse. Denne skal etter avtale være sendt innen fredag.

I det telefonsamtalen avsluttes, er det som om jeg går over til "auto-pilot". Stua gjøres om til et funksjonelt hjemme-kontor. Alt av saksdokumenter hentes frem, både lagrede dokumenter på pc og permer med papirer. Jeg sørger for å få i meg et skikkelig måltid, lager kaffe og setter den sammen med røyk og smertestillende tabletter i armlengdes avstand fra der jeg skal sitte å jobbe. Sjekker mail, og skrur av alle varslingslyder på mobilen. Det siste jeg gjør, er å lufte hundene og kose litt ekstra med dem. Så er jeg klar.

Det eneste jeg fokuserer på når jeg systematisk gjennomgår papirene og skriver uttalelsen, er fakta. Alt av følelser er for lengst skrudd av. Som om hjernen min har skapt en beskyttelsesmekanisme der jeg ikke lenger kjenner smerten i det jeg leser og skriver. Så lenge det går overhører jeg hjernen og kroppens "kamp" om næring og hvile. Jeg vet jeg ikke kan ta pauser. At det å flytte blikket og tankene, flytte fokus vekk fra pc-skjermen og over til den virkelighetene jeg lever i, er det samme som å eksponere meg selv for en eksplosjon av følelser.  Følelser som gjør det vanskelig å flytte fokus tilbake til saksdokumentene.

Jeg vet det så alt for godt. Dette er ikke sundt for meg. Vet at eksplosjonen av følelser bare øker i styrke for hver gang jeg utsetter meg for dette. At kroppen i kjølvannet av en slik prosess, krever en stadig lengre rekonvalesenstid. Men, har jeg egentlig noe valg?

Hadde det vært opp til meg, skulle alle etterlatte etter selvmord fått oppnevnt bistandsadvokat fra dag EN. I alle fall i de tilfellene der det foreligger mistanke til at enkeltpersonell i helsetjenesten har opptrådt uforsvarlig og/eller om feil behandling. En fagperson med juridisk kompetanse som kunne ha fulgt opp saken på vegne av den avdøde og hans/hennes nærmeste pårørende. Som kunne ha påsett at rettssikkerheten ble ivaretatt på en forsvarlig måte av offentlige myndigheter, samtidig kunne ha avveid hvilken informasjonen som er relevant å opplyse de berørte om.

Dessverre er ikke "systemet" enig med meg, ergo har jeg ikke noe valg. I alle fall ikke om jeg ønsker at saken skal gjennomgås rettferdig og grundig. Jeg må bare holde ut, all den tid forvaltningen bruker på å behandle saken.

Jeg er på dag tre av fem med "saksbehandlings-hatten" på. På randen av et sammenbrudd. Forhåpentligvis hjelper det å ha satt ord på alt dette, når jeg nå avslutter dagens første pause og vender tilbake til saksdokumentene.