Når du tror du ikke kan få det verre...

Mens følelser og tanker om egne framtid står i konflikt, når du endelig har våget å ta tempen på det såret som ble skapt for fem år siden, og som du siden da har lagt all din energi og krefter i å dyttet  lengst, lengt inn i ditt dypeste mørke i sjela.... Det er jo selvfølgelig nettopp da det, totalt uten forvarsle, kommer dumpende et brev "fra oven", stemplet av en offentlig instans....

I det jeg kommer til enden av brevets budskap, stiger det opp et hyl fra et sted langt der inne som jeg ikke visste eksistert. Et hyl som entydig forteller at; "Jeg orker ikke mer. Klarer ikke. Vil ikke. Orker ikke!!". I det jeg knekker fullstendig sammen i hysterisk gråt, kommer to firbeinte frøkner ilende til. På hver sin side av "matmor", tett inntil en ristende kropp i fosterstilling, legger de seg rolig ned med blikk som forteller meg at; "Vi er her. Vi er her for å passe på deg. Gråt nå. Gråt deg tom. Vi er her..."

Vi ble liggende alle tre i samme stilling. Lenge. Når den første hysteriske reaksjon stilner, når øynene begynner å gå tom for tårer, har tankene snudd; "Jeg SKAL orke det. Jeg SKAL klare å stå oppreist gjennom hele prosessen. De skal IKKE få knekke meg, slik de gjorde mot Eirik. Aldri. ALDRI!!"

Jeg tar meg tid til å kose litt ekstra med "jentene" mine. De to som ubetinget har stått ved min side gjennom "tykt og tynt". Før jeg igjen setter meg ned, åpner et office-dokument og starter jobben med å skrive (nok et) saklig brev med faglig begrunnede argumenter. Borte er alt kaos av følelser og tanker om egen framtid. Følelser som igjen er skrudd av, på ubestemt tid...

Tanker mellom to behandlingssamtaler

Sjeldent har jeg vært så sliten som de siste dagene, etter mitt første møte med psykologen.  Til tross for at samtaleemne var "kjent" og "trygt", er tanker og følelser blitt et sammensurium og et kaos jeg sjelden, om noen gang, har opplevd maken til. Likevel, for første gang etter Eirik døde, etter å ha deltatt i høringsmøtet tidligere denne uka, er trangen til å følge "veien" tilbake til livet større enn å følge den som oftest har framstått som en blindgate - kampen mot systemet.

Selv om jeg ikke er helt i mål med kampen for Eiriks rettferdighet ennå, opplever jeg at jeg har har innfridd det løfte jeg ga til ham den siste gangen jeg så ham i kisten - at jeg skulle videreføre hans erfaringer for om mulig forhindre at flere fikk oppleve det samme som ham. Det føles godt. Samtidig så enormt smertefullt.

På et eller annet vis, føler jeg at nettopp det å ha innfridd mitt siste løftet, også innebærer at jeg må ta min avskjed med Eirik - at det å ta stegene videre i livet, betyr at avstanden mellom oss vil bli stadig større. Steg jeg vet vil bli enormt tøffe i starten, fordi jeg må starte med perioden forut for Eiriks død - bearbeide de traumene som sitter igjen fra tiden som pårørende og som skaper problemer for meg i hverdagen, alt det som bare har forverret seg i kampen mot systemet - og som jeg vet vil vekke til live en enorm skyldfølelse, fordi jeg i lengre tid har benektet ovenfor meg selv at Eiriks sykdom også medførte helsemessige konsekvenser for meg.

Akkurat nå føles det ut som om hvert eneste minutt og time i døgnet er en kamp for livet. En kamp jeg innerst inne vet at jeg er sterk nok til å kjempe, uten at jeg ennå føler meg helt klar for å overvinne.

Møte med psykologen

I går hadde jeg min første time hos psykologen. Veien dit var uendelig lang, både fysisk og mentalt. En times kjøring ga rom for mange tanker: Ville jeg klare å kjøre helt fram? Ville jeg klare å gå inn døra til kontoret, sette meg ned på venteværelse og bli der til det var min tur? Skepsisen til hva jeg går til har vært der lenge; Vil jeg klare å finne ro, trygghet og tillit, eller vil frykten for forverring ut fra tidligere erfaringer - en oppbygd mistillit til helsetjenesten etter Eiriks død og viten om hva som skjedde med ham - bli et for stort hinder?

Timen startet med at psykologen bemerket at jeg har reist langt for å komme dit, og spurte hvorfor jeg hadde valgte akkurat ham. Jeg svarte som sant er, at jeg i tidligere samtaler med (daværende) sorgterapienhet i DPS ble fortalt at jeg må leve med de psykiske problemene jeg har, og at jeg først under boklanseringen og foredraget med Trine Anstorp i fjor høst ble kjent med at PTSD lar seg behandle. Videre at jeg i etterkant tok kontakt med fastlege for henvisning, og med kontoret for fritt behandlingsvalg for å finne ut hvem som har kompetanse på område. Da psykologen svarte meg med at han kjenner Trine Anstorp godt, at han har vært på mange kurs og foredrag med henne, var det all bekreftelse jeg trengte for å føle meg trygg på at; "Nå har du kommet til rett person på rett plass Monika. Nå er du i trygge hender".

Resten av timen gikk med til å fortelle hva som skjedde med Eirik - om tiden før jeg forsto at han trengte profesjonell hjelp og fram til den dagen han ble funnet død. For meg faktaopplysninger jeg ikke har noen som helst problemer med å snakke om, gjengi i detalj, nettopp fordi det er det som har tatt det aller meste av min tid og mitt fokus de siste fire og et halvt årene. Men...

Bare et enkelt spørsmål om hva jeg følte da jeg ble oppringt den natten for fem år siden, etter at Eirik hadde forsøkt å ta sitt eget liv for første gang, var nok til å "vippe meg av pinnen". Jeg klarer ikke å beskrive det. Klarer ikke å huske hva jeg følte, annet enn at jeg var bekymret for Eiriks far som hadde blitt vekt på den måten og sendt ut av sykehuset da Eirik ble innlagt på intensivavdelingen - uten andre opplysninger enn at de trodde pumpingen var vellykket, og at de trodde det skulle gå bra. Jeg antar at jeg ble redd, det er jo normalt å tenke at man blir det, men jeg klarer faktisk ikke å huske om det var sånn og hvordan det føltes.

Jeg husker bare mitt eget fokus på å hjelpe Eirik som best jeg kunne de påfølgende månedene. Hva jeg gjorde, hvordan jeg prøvde å hjelpe. Ved å sette meg inn i notatene og journalene hans, sammen med de erfaringene jeg selv har i møte med ham i samme perioden, har jeg klart å lage en forestilling av hva han må ha følt i møte med behandlings- og hjelpeapparatet. Kan fornemme og kjenne Eiriks angst, redsel, frustrasjon, sinne og sorg i min egen kropp. Men, jeg kjenner ikke mine egne følelser fra samme periode....