Vil uretten i møte med "systemet" noen gang nå en ende...?

Igjen har det skjedd. Ytterligere forsinkelser. Ingen informasjon før jeg selv begynte å mase. Svar som igjen knuser alt av håp om at denne "kampen" snart må være over. At rettferdigheten snart må seire. Nok en påminnelse om at jeg må fortsette å holde meg sterk om jeg skal klare dette.

Mens vinterens rester etter pynting ble fjernet ved Eiriks grav i dag, erstattet av vårblomster, et hjerte med teksten "savner deg" og nye engler, fikk tårene renne fritt...

"Hvorfor måtte du dø, hvem hadde rett til å mene at ditt liv ikke var verdt å redde? Unnskyld vennen... Unnskyld for at jeg sviktet deg da du trengte meg som mest. Unnskyld for at jeg ikke forsto, at jeg valgte å vise min tillit til helsetjenesten, stole på at andre ville rykke ut for å redde livet ditt. Unnskyld"....

Tenk om jeg bare hadde visst... Tenk om jeg hadde fått den informasjonen, alle de opplysningene jeg nå har, den innsikten jeg har fått, mens Eirik ennå var i live. Tenk om...

Jeg vet jeg ikke bør tenke slik. Vet jeg selv "legger sten til byrden". Men.. Så lenge "systemet" bruker sin makt, lar saksbehandlingen trekke ut i tid uten å ta noe som helst av menneskelig hensyn i betraktning...

Hvor lenge er det egentlig meningen at jeg skal holde ut? Hvor mye mer må jeg tåle?

Jeg har allerede mistet et barn... Jeg har ikke mer å miste... Jeg er dømt til å leve mitt liv videre uten ham. Dømt til å fortsette mitt liv, vite at en del av meg tilhører fortiden. En del av meg døde den dagen Eirik døde...

Jeg vil bare få lov til å sørge i fred. Få lov til å la smerten og savnet slippe til. Slippe å bruke all min tid, energi og krefter i en meningsløs og håpløs "kamp mot systemet". Er det virkelig så mye å forlange....? Jeg er "bare en mamma"...

Brev til en vakker engel

Kjære Eirik, min vakre engel

I lang tid har jeg utsatt å gjøre rent på rommene i andre etasje. Rommene som en gang var dine. Der sakene jeg har valgt å beholde, ting som en gang tilhørte deg, står fremme. Alt virker bare så unaturlig... Sengen som alltid står oppredd... Sakene dine som alltid står på plass... Det er jo ikke slik det pleide å være...

Borte er alt rotet og skrotet, all klesvasken som pleide å flyte rundt. Det jeg en gang ble irritert over og maste på deg om. Tenk så mye tid som gikk med til små og store irritasjoner i hverdagen... Tid som i dag mest av alt fremstår som så totalt meningsløst, så bortkastet. Tid jeg skulle ønske jeg hadde brukt til å gjøre morsomme ting sammen med deg, skapt enda flere gode minner enn de jeg sitter igjen med. Hva gjorde det vel om jeg måtte plukke opp et par sokker etter deg, kaste sjokoladepapir og annet skrot i søplekurven...? Hva gjorde det vel om jeg måtte tørke opp noen ekstra smuler, når jeg likevel skulle gjøre rent...? Hva gjorde det vel om sakene dine fløt rundt omkring på rommet ditt, så lenge du selv klarte å finne dem igjen når du trengte dem...?

Borte er alle skolebøker og skrivesaker på pulten din, de som så ofte var skjøvet til side til fordel for andre interesser du hadde. Det jeg etter beste evne prøvde å få deg til å forstå betydningen av, hvor viktig utdannelse var for din fremtid. Nå er alt erstattet av saksdokumenter, permer fulle av "vitnesbyrd" om all den uretten du fikk oppleve. Det som til slutt tok deg fra meg. 

Det som en gang var tenkt å skulle være et rom til minne om deg, har i realiteten blitt en påminner om hvor definitiv døden er. Det gjør vondt å se den oppredde sengen, vite at du ikke skal sove der mer. Det gjør vondt å se alle sakene dine, vite at du aldri mer skal bruke dem. Det gjør vondt å gå opp trappen til andre etasje, vite at jeg ikke finner deg der. Vondt å gjøre rent, når det eneste jeg får gjort er å tørke støv av bilder og gjenstander som minner meg om deg.

"Det var så mye jeg skulle ha sagt. Så mye vi ennå har ugjort. Du hadde et helt liv foran deg. Jeg så din fremtid i min". Ord jeg leste til deg i din begravelse, der betydningen bare blir sterkere for hver dag som går. Mamma savner deg vennen... Savner deg bare mer og mer for hver dag, hver time, hvert minutt som går.

Ta godt vare på deg selv, til vi møtes igjen <3