Det har gått to år siden Eirik døde. Jeg forsøker å snu fokus, men tankene vender stadig vekk tilbake i tid. Tilbake til timene som gikk etter jeg så ham sist og frem til han døde. De timene jeg ikke vet noe om. Med tankene, minnene, blander det seg så uendelig mange spørsmål.
Hvorfor...?
Hvorfor valgte Eirik døden foran livet?
Var det stemmer som fortalte ham hva han skulle gjøre?
Var det en mørk depresjon - håpløse tanker om hverdagen og utsikter for egen framtid?
Var det sinne - en bitter følelse av urettferdighet over hvorfor livet ikke ble slik han ønsket?
Eller var det noe helt annet, noe jeg ikke vet?
Hva skjedde i tiden fra han hadde bestemt seg og frem til han døde?
Tenkte han på familien?
Tenkte han på vennene sine?
Tenkte han på hvordan vi ville komme til å få det uten ham?
Tenkte han på hvordan han selv ville få det uten oss?
Var han trist og lei seg?
Gråt han?
Hadde han det vondt?
Angret han?
Ga jeg ham en falsk trygghet da jeg sendte ham sms om at jeg hadde vært i kontakt med psykiatritjenesten, fortalte ham at de hadde nøkler til leiligheta og kunne ta seg inn til ham?
Følte han seg sviktet av meg fordi jeg overlot hans skjebne i andres hender?
Til tross for at jeg vet at jeg aldri vil få svar på spørsmålene, gjensøker de meg gang på gang.
Eirik hadde ikke etterlatt seg noe avskjedsbrev med en forklaring på hvorfor. Kanskje er det også mest av alt derfor jeg har et enormt behov for å søke etter forklaringer i alt som skjedde i forkant. Prøve å forstå hva som skjedde i perioden etter Eirik viste at han var kritisk og alvorlig psykisk syk, for om mulig å kunne klare å forstå ham bedre?
Min egen jakt på svar har ført meg inn i et uendelig kaos av nye spørsmål. Jo mer jeg har fått vite gjennom å lese hans egne notater, journaler, epikriser, vedtak, referater osv, jo flere har spørsmålene blitt. Spørsmål som har blitt sendt videre til ulike tilsyns- og klageorganer i håp om å finne svar.
Hvorfor ble ikke Eirik utredet da han viste tegn til psykose og alvorligere psykisk sykdom?
Hvorfor opererte de ulike instansene med ulike diagnoser?
Hvorfor ble det aldri utarbeidet en individuell plan eller utrednings-/behandlingsplan ut fra hans totale sykdomsbilde?
Hvorfor ble han medisinert for mistenkt sykdom og andre symptomer man ikke kjente årsaken til?
Hvorfor ble det utskrevet ulike preparater fra ulike instanser, hvorfor hadde ingen ansvar for å følge opp medisineringen?
Hvorfor ble det utskrevet flere resepter, også etter han hadde forsøkt å ta livet sitt med de samme pillene, og hvordan i all verden kunne Eirik selv få tilgang til langt over dødelig dose av disse!?
Hvorfor ble det ikke opprettet kontakt og samarbeid med kommunens psykiatri- og miljøtjeneste da spesialisthelsetjenesten ikke hadde døgnplass å tilby etter utskrivelse fra akutt avdelingen?
Hvorfor fikk barnevernet hovedansvar for en psykisk syk gutt, til tross for at det ikke forelå mistanke til omsorgssvikt fra deres side?
Hvorfor ble han gang på gang utskrevet fra akuttavdelingen, vel vitende om at tiltakene han ble utskrevet til bare forsterket de psykiske problemene man kjente til at han hadde?
Hvorfor ble ikke kommunens psykiatri- og miljøtjeneste informert godt nok om Eiriks selvmordsproblematikk?
Hvorfor ble de ikke informert om tidligere tegn til psykose og påbegynt handling for å skade foreldre?
Hvorfor ble de ikke informert om at barnevernets involvering kun hadde sammenheng med at Eirik manglet bosted da han ble for syk til å kunne bo hjemme, at dette ikke skyldtes omsorgssvikt?
Hvorfor ble ikke kommunens vedtak om tildelte miljø- og psykiatritjenester fulgt opp slik ukeplan og vedtak om tjenester tilsa?
Hvorfor ble ikke tjenestene tilrettelagt ut fra de behovene spesialisthelsetjenesten hadde kartlagt?
Hvorfor ble ikke foresatte med foreldreansvar informert om mistanker til alvorligere sykdom?
Hvorfor ble ikke vi involvert i behandlingen?
Hvorfor ble vi ikke konfrontert med uttalelser som omhandlet oss?
Hvorfor ble vi ikke informert om kommunens oppfatning av at han ikke fulgte opp tildelte tiltak?
Hvorfor ble vi nektet å være en ressurs for eget barn?
Hvorfor ble vi bedt om å anmelde vårt eget barn til politiet da vi varslet helsepersonell om alvorlige tegn til akutt forverring?
Hvorfor rykket ingen ut til Eirik da vi ba om det?
Hvorfor ga ingen oss tilbakemelding om at de ikke hadde kommet i kontakt med ham den første kvelden?
Hvorfor gikk det to døgn fra vi varslet om behov for akutt hjelp til noen tok seg inn i leiligheten hans?
Hvorfor legges det vekt på en sakkyndig rapport basert på teoretiske antagelser og konklusjoner som ikke er hverken basert på fakta eller med utgangspunkt i Eiriks rettigheter?
Hvorfor tas det større hensyn til helsepersonells muligheter for å kunne gi videre behandling enn å redde liv og helse som står i fare?
Hvorfor har jeg ventet i to år på svar?
Hvorfor blir jeg som vanlig borger gitt max tre ukers frist for å gi uttalelser, mens jeg aldri får oppgitt hvor lenge jeg selv må vente før det skjer noe videre i saken?
Hvorfor godtas RESSURSMANGEL som årsak til lang saksbehandlingstid, når Regjeringen tydelig har gitt grense på 5 mnd og KUN oppgitt at KOMPLEKSE saker kan være årsak til at det tar lengre tid?
Hvorfor må jeg som etterlatt kjempe en kamp mot systemet på egen hånd for om mulig å vise mitt eget barn rettferdighet for den uretten som ble begått mot ham?
Hvorfor har ikke jeg som etterlatt rett til å anmelde en sak til politiet, så lenge jeg selv har en oppfatning av at helsepersonell har brutt straffelovens bestemmelser?
Hvorfor har ikke jeg som etterlatt rett til bistand fra advokat, på lik linje som om Eirik skulle ha blitt drept av "mannen i gata"?
Hvorfor må jeg som ble sett på som "bare en mamma" av helsepersonell mens mitt barn var syk, som så og forsto at han trengte profesjonell hjelp uten å bli tatt på avlor... Hvorfor må jeg kjempe en kamp for å få svar på de spørsmålene det faktisk kan være mulig å få svar på, i tillegg til å måtte lære meg å leve med de spørsmålene jeg vet aldri vil bli besvart?
Hvorfor kan jeg ikke få lov til å være "bare mamma" - få fred til å bearbeide min egen sorg, takle alt av sorg og smerte ved tapet av mitt eget barn....
