"Tiden etterpå - historier om posttraumatisk stress"

Fjorten mennesker beskriver hverdagen med posttraumatisk stress (PSTD eller andre posttraumatiske stressplager). Noen har akkurat opplevd det vonde, for andre ligger det år tilbake. Noen har blitt utsatt for gjentatte overgrep, andre har opplevd terror på nært hold. Noen har mistet barna de ventet, andre sønnen som snart ble voksen. Grunnen de står på, vakler. Her viser de hvordan tiden etterpå kan oppleves".

Da jeg skrev teksten "En nøkkel mellom død og liv" for ganske nøyaktig et år siden, satte jeg for første gang ord på det jeg opplevde fra jeg så Eirik for siste gang i livet frem til han ble funnet død. Satte ord på reaksjonene som preger hverdagen min den dag i dag. Det de færreste rundt meg vet omfanget av. Det som jeg i sorgterapitimene ved DPS, tilbudet jeg måtte henvises til og som ble nedlagt tre måneder senere, fikk beskjed om at jeg mest sannsynlig aldri ville bli kvitt. Det som førte til at jeg oppsøkte fastlege i fjor høst og fikk utskrevet medisiner for å bedre søvn.

Etter å ha lest spesialpsykolog Trine Anstorps innledende kapittel, hørt hennes foredrag under boklanseringen i går kveld, har en ny bevissthet rundt tilstanden bidratt til å gi meg nytt håp; Jeg trenger faktisk ikke å ha det slik. Trenger ikke å være avhengig av medisiner på livstid for å kunne sove rolig natten gjennom. Med rett behandling kan jeg faktisk bli bra igjen.

Så det store spørsmålet; Våger jeg å be om hjelp...? Våger jeg å stole på "de" som bidro til at Eirik snarere ble (p)sykere enn friskere i løpet av den tiden han var pasient? Våger jeg å stole på "de" som en gang sviktet både ham og meg så totalt - de jeg anser å være indirekte årsak til at Eirik er død og direkte årsak til at jeg i dag sliter med PSTD? "De" som sørget for å gi seg selv krisehjelp, mens jeg ble overlatt alt ansvar for å informere øvrig familie og venner om dødsfallet. Alt ansvar for selv å måtte be om hjelp. Alt ansvar for å finne ut av "sannheten". "De" som det nå også viser seg at også har gitt meg fullstendig feil informasjon om min egen utsikt til bedring!

OM jeg klarer å klatre over terskelen av nedbrutt tillit, utrygghet og bitterhet... Stakkars terapeut, tenker jeg... Stakkars den ene som da ganske så uforskyldt vil få alt ansvaret alene for å gjenopprette den tillitten "systemet" gjennom fire år om mulig bare har bidratt til å bryte ytterligere ned.

Samtidig tenker jeg at det ikke vil være rettferdig verken ovenfor Eirik eller meg selv om jeg ikke våger å ta imot den hjelpen jeg nå vet finnes og som jeg vet at jeg trenger. Det som kan bidra til å fjerne det som henger som en mørk skygge over alle gode minner om ham, som kan hjelpe meg med å håndtere mine egne samvittighetskvaler på en rasjonell måte - gjøre min hverdag bedre, mitt liv til et litt bedre sted å være. Det som (forhåpentligvis) kan bidra til å øke min trygghet i møte med helsepersonell.

Kanskje er det på tide å gi dem den ene sjansen nå, en sjanse til å bevise ovenfor meg at min mistillit til hjelpeapparatet er ubegrunnet. For; Hva er vel min egen kamp for et bedre psykisk helsevern verdt, om jeg selv ikke viser dem tillit og tro på at forbedring faktisk er mulig....?

"

"Kriseteam tilkalles og ankommer. Prest reiser opp til foreldre"

Jeg har tenkt mye på denne setningen etter jeg leste den i Eiriks journal nesten et år etter han døde. Tenkt på hvordan de som fant ham ble ivaretatt, hva de ansatte snakket om i de interne møtene som ble gjennomført av deres ledere etter hvert som beskjeden spredde seg utover til de ulike instansene som hadde vært involvert i hans pasientforløp. Tenkt på hvilken hjelp de fikk til å bearbeide egne reaksjoner. Tenkt på tiden som har gått i etterkant, etter opprettelse av tilsynssak og søknad om pasientskadeerstatning - at det også i den sammenheng har vært lederne ved de ulike instansene som har håndtert denne prosessen, bokstaveligtalt på vegne av de som var involvert både i forkant av og i direkte tilknytning til selvmordet. Tenkt på hvordan jeg i møte med helsetjenesten (og andre) har blitt  fortalt at de gjorde alt hva de kunne for Eirik - at ingen kan forhindre en person som selv ønsker å dø. Tenkt på presten som ga meg en brosjyre om LEVE, på begravelsesagenten som fikk ansvaret for å fortelle meg hvordan Eirik døde, uten at noen har hjulpet meg med å finne ut eller forstå hvorfor.

Av og til lurer jeg på om de tenker på hvordan det er for "oss". "Vi" som ikke selv har valgt eller har selvmordsrisiko som en del av et betalt arbeide. "Vi" som hadde en personlig og følelsesmessig tilknytning til de som døde. "Vi" som kjente vedkommende som den personen han/hun var, ikke "bare" for den sykdommen de hadde. "Vi" som hadde kjent han/hun hele eller store deler av livet. "Vi" som ikke kan bruke våre erfaringer i møte med neste pasient, men som selv risikerer å bli pasient på bakgrunn av det vi har opplevd. "Vi" som må lære å leve resten av livet med en bunnløs sorg, som kjenner på savnet hver eneste dag over tapet av den som for "dem" bare var den ene. "De" som sier at selvmord er en enorm påkjenning og belastning for alle involverte, også for helsepersonell...

Vis at du ser. Vis at du lytter. Vis at du bryr deg

I dag er det Verdensdagen for forebygging av selvmord. Årets tema er:

"Vis at du ser - vis at du lytter - vis at du bryr deg"

I følge Landsforeningen for forebygging av selvskading og selvmordsforebygging (LFSS) har det vært 4308 selvmordsforsøk hittil i år. Et skremmende tall, men som også forteller oss noe om hvor omfattende problemet er i vårt samfunn.

Selvmordsforebygging handler ikke bare om de tilbudene som gis av det offentlige via helse- og omsorgstjenestene. Det handler også om deg og meg. Om hvordan vi behandler mennesker rundt oss. Om å respektere et menneske i krise, bidra til å skape åpenhet og unngå fordømmelse. Vise at man bryr seg om - ikke med!

Flere interesseorganisasjoner oppfordrer alle til å tenne et lys ved et vindu kl 20 i kveld for å;

• Vise støtte til selvmordsforebygging
• For dem som overlevde
• For dem som for alltid vil bli savnet

Husk: ALLE kan være et medmenneske - selv når man ikke forstår

When you have been strong for to long...

When you have been strong for too long,
sometimes you just need time to be alone and let your tears out...

Nok en sommer har blitt til høst. En sommer der alt av saksdokumenter ble fjernet permanent fra stua, ikke bare flyttet midlertidig inn på soverommet når behovet for større plass melder seg, fordi jeg trodde det ville bli enklere å se gledene i hverdagen om jeg ikke til stadighet ble minnet på alt det vonde som har skjedd. En plan som ikke fungerte helt som planlagt, og som har gjort meg bevisst på prisen jeg selv betaler for å stå i en "kamp mot systemet" over så lang tid....

Før var det Eirik som skjulte sin smerte bak sitt smil. I dag er det jeg som skjuler min smerte bak et sterkt ytre. Jeg som trekker meg unna, foretrekker å være for meg selv når tårene ikke lenger er til å unngå. Jeg som ikke klarer å sette ord på egne følelser i møte med andre mennesker, og som ikke ønsker at min smerte skal minne andre på den smerten de selv bærer på etter Eirik døde.

Sorgen har truffet meg, med full tyngde, men "kampen mot systemet" er ikke over...

Fortsatt venter jeg på svar fra Statens Helsetilsyn - en klage som har vært under behandling siden januar 2015. Venter på at klagen på Norsk Pasientskadeerstatnings avslag skal opp til behandling i Pasientskadenemnda - en sak som har ligget "på vent" siden september 2014. Venter på at klagen på avslag om fritt rettsråd - økonomisk bistand for å kunne engasjere en advokat i saken - skal behandles av Fylkesmannen, evt også av Sivilrettsforvaltningen om Fylkesmannen ikke endrer sitt opprinnelige vedtak på bakgrunn av min klage. En sak som ble opprettet i april i år, da jeg innså at jeg ikke lenger klarer å stå alene i "kampen mot systemet".

Slik jeg vet at Eirik ikke sto ovenfor et reelt valg mellom liv og død, har heller ikke jeg et reelt valg.  Det er ikke et alternativ å avslutte kampen nå, like lite som jeg har noen som helst mulighet til å påvirke den tiden det tar. Staten som motstander tar ikke hensyn til at nettopp deres sendrektighet gjør mitt liv vanskelig å leve. At de for hver dag de legger mine saker nederst i sine bunker, gjør meg mer bevisst på at denne kampen ville vært Eiriks kamp for en bedre hverdag, om han fortsatt hadde vært i live.

I motsetning til Eirik, tar ikke kampen fra meg livsmotet. Kampen er en hindring i hverdagen, men likevel ikke et problem som må bekjempes for at jeg skal kunne leve et godt og verdig liv. En dag skal jeg igjen klare å smile gjennom tårer fordi Eirik har levd.

Kjære Eirik, go'gutten min... Min vakre engel <3

Et minutt i himmelen er som et helt liv på jorden

En dag, når min tid i livet er over, skal vi to møtes igjen

Klem fra mamma