Jeg forstår at du har en travel hverdag, men vil likevel be deg om å sette av de minuttene det tar å lese gjennom det jeg så gjerne vil dele med deg. Opplysninger jeg tror (og håper) vil gi deg et nytt og viktig perspektiv i debatten om selvmord i psykisk helsevern - til det beste for alle.
Noen har kanskje sett mitt navn i media, og enkelte husker kanskje også at jeg som frivilligarbeider for LFSS (Landsforeningen for forebygging av selvmord og selvskading) holdt et innlegg i forbindelse med opprettelse av undersøkelseskommisjon for helsetjenesten i en Åpen høring i Stortingets helse- og omsorgskomité tirsdag 18. april 2017. I tillegg til dette, ga jeg i samarbeid med flere etterlatte etter selvmord en høringsuttalelse til NOU 2015:11 "Med åpne korttatt", samt tok initiativ til møter med Helse- og omsorgsdepartementet, Riksadvokaten og Justisdepartementet for å formidle våre erfaringer med tilsyns- og påtalemyndighetenes arbeid i etterkant av våre barns dødsfall. I den anledning ble det også innlevert en skriftlig bekymringsmelding til Justisdepartementet - delt ut som skriftlig materiale til samtlige medlemmer av daværende helse- og omsorgskomite i høringsmøte - og som senere ble videreformidlet fra Justis- til Helse- og omsorgsdepartementet, slik at den kunne inngå som en del av vurderingsgrunnlaget da Stortinget tok stilling til ny helsetilsynslov. Et dokument som ikke er nevnt med et eneste ord i departementets dokument til Helse- og omsorgskomiteen (Prop. 150 L 2016-2017), og som vi ikke ble gitt en mulighet til å uttale oss om før komiteen sendte inn sin innstilling og Lov om Statlig tilsyn med helse- og omsorgstjenesten m.v (lovvedtak 8 2017/2018) ble vedtatt av Stortinget 7.12.2017.
Med denne erfaringen friskt i minne, tillater jeg meg å utfordre dere til å tenke nøye gjennom følgende spørsmål: Hvilke kilder er viktig å lytte til for å oppnå resultater, og er alle kilder like pålitelige? Før du svarer, er det en sentral problemstilling jeg vil du skal ta med deg i vurderingen:
Gjennom historier som berører og tall som skremmer, satte NRK nylig fokus på selvmord i psykisk helsevern- igjen... På bakgrunn av informasjonen som kom fram i reportasjene, gikk politikere og andre ut i media og uttrykte sin bekymring, og problemstillingen ble satt på Stortingets dagsorden - igjen... MEN; var det noen av dere som sjekket opp "fakta" før dere tok initiativ til videre debatt...?
For å starte litt enkelt; I følge NRK tok 1910 personer sitt eget liv i psykisk helsevern i perioden 2008-2015, tilsvarende ca 240 personer årlig. Under overskriften "Vanvittige selvmordstall", ble dette billedlig framstilt som i snitt en pasient annenhver dag. Men... Så vidt meg bekjent består vel fortsatt et år av 365 dager...ikke 480...? Med andre ord; De horrible tallene som ble presentert for seerne denne kvelden, det som fikk politikere og andre til å reagere med sjokk og bekymring, er i realiteten enda verre enn de faktisk ble framstilt som!
Så til et mer sentralt problem i NRKs framstilling, der både de og forsker Fredrik Walby refererer til "psykisk helsevern", uten å opplyse samfunnet om at de tall og fakta som er lagt fram i realiteten kun omhandler selvmord i spesialisthelsetjenesten. Dette også til tross for at en stor del av ansvaret for psykiatriske pasienter er overført fra spesialist- til kommunehelsetjenesten de senere årene, og at det derav foreligger en stor risiko for at det fortsatt befinner seg et hittil ukjent antall mennesker som har begått selvmord mens de har mottatt psykiatrirelaterte helse- og omsorgstjenester i kommunene (min egen sønn inkludert). En pasientgruppe som heller ikke inngår i NSSFs målgruppe og videre systematiske kartlegging av selvmord, på tross av at Stortinget nylig anerkjente pasientgruppens erfaringer i kvalitetsforbedringsarbeidet ved å vedta at den lovpålagte varslingsplikten etter alvorlige hendelser også skal gjelde for kommunehelsetjenesten.
Videre ble det i NRKs reportasje vist til at ingen hittil har hatt en samlet oversikt over de mange selvmordsdødsfallene blant pasienter i psykisk helsevern - før nå, hvorpå helsedirektør Bjørn Guldvåg på direkte spørsmål på hvorfor det har tatt så lang tid å få disse tallene på bordet, svarer følgende: "Jeg kan ikke si hva som er årsaken til at vi ikke har dem før i dag". Et svar som oppfattes som intet mindre enn et hån mot alle "oss" som har forsøkt å formidle våre erfaringer, som fulgte med på og satte oss inn Arianson-utvalgets informasjon i NOU 2015:11 "Med åpne kort", som i tillegg har brukt tid på å sette oss inn i Helsetilsynets arbeid og lese deres årlige årsrapporter om oppfølgingen av alvorlige hendelser i spesialisthelsetjenesten, og som med det er veldig godt kjent med og klar over at hovedårsaken til dette er at Spesialisthelsetjenestens ikke har overholdt sin plikt til å varsle fra til helsetilsynet og helsedirektoratet i samme tidsperiode som tallene i NRKs reportasje er hentet fra. Med andre ord; informasjon og fakta også dere som helsepolitikere i aller høyeste grad burde hatt kjennskap til og kunnskap om, og som dere har hatt ufattelig mange år og muligheter til å gjøre noe med!
Med dette friskt i minne, med viten om at kvantitet på ingen måte bør ta fokuset vekk fra kvalitet i denne debatten, vil jeg utfordre deg videre til å tenke gjennom følgende spørsmål: Hva er årsaken til at helsetjenesten (tilsynelatende) ikke har klart å forebygge selvmord bedre? Igjen, tenkt gjennom følgende før du svarer:
I NRKs reportasje hevdes det at "ingen har så langt systematisert de mange sakene, for å se på hvor det eventuelt svikter". For meg framstår denne påstanden mest av alt som dårlig journalistikk, angivelig basert på Walbys undring over, sitat: "At disse pasientene har hatt kontakt med psykisk helsevern betyr kanskje at ikke alle har fått tilstrekkelig hjelp". Dette som følge av at Helsetilsynet 10 dager før reportasjen publiserte rapporten "Til beste for den neste - risikostyring før og etter alvorlige hendelser", der de i kapittel 10 om "Hvordan skal spesialisthelsetjenesten innen rus og psykiatri forstå varslingsplikten" konkluderer med følgende: "Mangler ved utredning, behandling og kontinuitet i behandlingen er vanlige funn vi ser ved oppfølging av varslene".
Tilbake til kjernen av og årsaken til min henvendelse.. Med viten om at utrykningsenheten i Statens Helsetilsyn har brukt 10 år på å komme fram til nevnte oppsummering; Hvordan kan dere forsvare ovenfor pasientene, deres pårørende, helsepersonell som prøver å utføre et forsvarlig arbeide, for ikke å glemme samfunnet for øvrig og/eller "oss" som allerede har opplevd å miste et kjært familiemedlem i selvmord - at dere planlegger å bruke enda mer av samfunnets ressurser til ytterligere administrative tiltak, handlingsplaner, forskningsrapporter m.m, uten å vende blikket tilbake, evaluere de tiltakene som allerede er satt inn - herunder også de utallige nasjonale faglige veilederne og andre retningslinjer som er utarbeidet for helsetjenesten - og finne ut av hvorfor ikke dette har fungert etter sin hensikt? Er det ikke ganske så innlysende allerede at ressursene først og fremst må tilbakeføres dit pasientene befinner seg - at dere først og fremst må rette oppmerksomheten og lytte til de som faktisk vet hvor skoen trykker!?
