Når målet med behandlingen er å holde pasienten i live, ikke å leve, hva da...?

Et tappert smil, to slitne øyne

Et bilde tatt få dager etter du igjen hadde forsøkt å ta ditt eget liv

Bare timer etter du gikk med på å legges inn ved akutt psykiatrisk avdeling,

 da du i forkant fortalte meg at du la deg inn frivillig for familiens skyld,
ikke for din egen...

Etter Eirik døde, i gjennomgangen av alle saksdokumenter i forbindelse med blant annet tilsynssaken som ble opprettet, har jeg stilt meg selv en rekke kritiske spørsmål: Er det pasienten eller behandlingen det er noe "galt" med, når pasienten ender opp med å se seg selv som ressurskrevende og som en belastning ovenfor så vel familie som samfunnet? Er det "godt nok" å holde en pasient i live, når vedkommende selv uttrykker at han/hun ikke vet hvordan de skal leve? Når erfaringene deres tilsier at behandlingen gjør dem sykere enn friskere, kan man da si at disse menneskene har et reelt "valg" i spørsmål mellom liv og død? Når målet med behandlingen er å holde pasienten i live, ikke å leve, hva da...?

Jeg tror at den største uretten vi begår mot de som har begått selvmord, ikke minst mot de som lever med selvskadings/selvmordsproblematikk sin hverdag, er å la være å snakke om det. Det sier seg jo litt selv, det som for meg har vært åpenbart hele veien, at "noe" må være "galt"  når en pasient snarere blir sykere enn friskere i løpet av tiden som pasient. At "noe" må være "galt", når en pasient velger døden foran livet i en alder av 17 år.

Selv om jeg aldri vil få vite hele "sannheten", aldri vil få mulighetene til å endre utfallet, har det vært viktig for meg å reflektere rundt disse spørsmålene. Ikke "bare" fordi jeg selv har hatt behov for å forstå Eirik og hans "valg" for å kunne bearbeide min egen sorg, men mest av alt for om mulig å forhindre at det samme skjer igjen med andre.  

Det ER forskjell på å bli holdt i live, og å leve!

Eirik kalte behandlingen han mottok for en "u-hjelp". Etter å ha fått tilgang på hans journaler etter hans død, der siste behandlingsplan viser at målet har vært å "stabilisere", forstår jeg hva han mente. 

Det var i utgangspunktet alt annet enn stabilisering av situasjonen Eirik hadde som mål. Slett ikke det han ga uttrykk for i sin "bestilling" til helsetjenesten. Tvert i mot ga han tydelig uttrykk for at han trengte hjelp til forbedring av den situasjonen han befant seg i. Hjelp til å kunne forstå seg selv,  til å mestre de psykiske utfordringer han opplevde i sin hverdag, slik at også han på sikt kunne få muligheten til å leve et verdig liv på lik linje med "alle andre". 

Viten om at det ikke var Eiriks helsemessige situasjon i seg selv, men mangelen på behandlingsplasser og forsvarlige tiltak som ført til hans forverring,  understøtter min teori om at det finnes en årsakssammenheng mellom forutgående behandling og selvmordet da det oppsto. Med det også en forståelse for at Eirik to måneder før han døde valgte å avslutte behandlingstilbudet ved BUP (barne- og ungdomspsykiatrisk poliklinikk), for hva var det som egentlig tilsa at han skulle fortsette med noe som for ham bare hadde vist seg å gjøre "alt vondt verre"!?

All Eiriks negative erfaringer med hjelpeapparatet tatt i betraktning, er det lite om noe som tilsier at han skulle ha varslet fra da det viste seg at heller ikke vedtak om oppfølging fra psykiatri- og miljøtjenesten i kommunen ble fulgt opp som avtalt. Likevel ser jeg det som et "rop om hjelp" at han framsatte trusler ovenfor meg dagen før han døde, noe hans erfaring tilsa at ville føre til en ny innleggelse, akkurat slik faren hans og jeg hadde bidratt til fire ganger tidligere. Jeg tørr knapt å tenke på hva det gjorde med Eirik, da det eneste som skjedde var at han fikk en sms fra kommunens psykiatritjeneste, med spørsmål om han ønsket besøk.

Når jeg sier at jeg forstår Eirik, betyr det verken at jeg mener det er riktig at han skulle dø, at jeg har akseptert eller tilgitt det som skjedde med ham.  Det jeg mener er at jeg kan forstå og sette meg inn i hans opplevde håpløshet i situasjonen. For; Ut fra hva jeg fortalt om Eirik i forrige bloginnlegg, kan vel ingen en gang tro at hans ønske var å bli sittende innesperret i sitt eget hjem, redd seg selv og livet, kun med besøk fra en tilfeldig på vakt i psykiatri- og miljøtjenesten som kom innom for å "slå av en prat" eller ta en røyk sammen med ham et par ganger i løpet av dagen...!? 

Det lå nok mye mer i ordene jeg leste opp til ham i hans begravelse enn hva jeg den gang fullt ut var klar over selv:

Vi vet du kjempet for å være en del av vår fremtid. At det valget du tok ikke var enkleste utvei, men at du ikke så andre løsninger. Vi har innsett at du for første gang på lenge gjorde det som føltes best for deg, at ditt liv ble for tøft å leve….

Hvem var Eirik..?

Både i kontakt med media og andre har jeg blitt spurt om å beskrive kort hvem Eirik var. Hver gang skjer det samme - jeg får det rett og slett ikke til. Hvorfor? Jeg vet ikke, men... Kanskje er det nettopp det å skulle forholde seg til hvem han VAR jeg ikke takler. En smertelig påminnelse om at han ikke lenger ER. Kanskje er det et utslag av min egen usikkerhet etter å ha fått kjennskap til nye sider ved ham etter hans død, for - kjente jeg ham, egentlig...? Jeg har forstått at dette er en terskel jeg må prøve å komme meg over. At jo lengre tid det går, jo vanskeligere vil det bli å sette ord på. Å skulle oppsummere kort er ikke enkelt, men...

I mine øyne var Eirik som barn flest. Han vokste opp i trygge omgivelser på Raufoss, som minstemann i en kjernefamilie på fire. Han utviklet seg normalt for alderen, lærte lett nye ting, og foruten en tøff start på livet - født i sete, med navlestrengen rundt halsen og for lav kroppstemperatur, samt en 10 dagers intensiv behandling på grunn av bakterier i blodet før vi kunne ta ham med oss hjem - var han knapt nok forkjølet opp gjennom småbarns- og barneskoleåra.


Selv om de fleste oppfattet og kjente Eirik som en stille, forsiktig og sjenert gutt, var han som liten en aktiv krabat som kunne finne på de mest utrolige røverstreker så fort man snudde ryggen til ham. Som for eksempel den gangen da jeg drakk kaffe med en nabo og trodde han lekte i sandkassa, mens han i realiteten gikk rundt huset og knuste alle kjellervinduene med en stein... Den gangen han i et uoppmerksomt øyeblikk så sitt snitt til å ta seg en tur alene gjennom Raufoss gater med sparkesykkel - kun iført shorts og langstøvler. For ikke å glemme den gangen han hadde lurt seg inn i bilen som sto parkert foran garasjen, satte den i fri og "parkerte" i garasjeporten, eller da han lærte vennegjengen å lage "bomber" av bakepulver og vann i brusflasker, godt hjulpet av en vannslange med fullt trøkk som samtidig sørget for at en nysådd plen ble omgjort til et gjørmebad...


Som elev var Eirik flink i de fleste fag, pliktoppfyllende i alle oppgaver han ble satt til å utføre, men litt tilbakeholden med å vise fram sin egen kunnskap. Han utviklet et godt og nært vennskap til fem gutter på samme alderstrinn, som han også brukte mye tid sammen med etter skoletid. I tillegg prøvde han seg litt både innen ski, svømming, turn og friidrett, men fanget aldri spesielt interesse for noe av det. Eller.. som han selv uttrykte det slik bare han kunne da  læreren spurte ham om dette i tredje klasse: "Jeg er egentlig ikke så glad i fysisk aktivitet jeg". 

Omtrent før han kunne gå fanget han interesse for matlaging og baking, og som liten hadde han en egen kjøkkenkrok i stua. I mangel av "ekte" matvarer, var det ikke rent sjelden at vår lille tålmodige pus Laban ble puttet i ovnen, for så en god stund senere å bli servert som kalkun(!). En interesse som vedvarte også etter hvert som han ble eldre og fikk lov til å boltre på familiens kjøkken, noe som blant annet kom gjestene til gode da  han stilte med fem egne kaker til sin egen konfirmasjon.

Som  mange andre ungdommer, var også Eirik opptatt av data. En interesse som også førte til at han allerede i en alder av 13 år begynte som VG-selger, nettopp for å kunne tjene egne penger til å investere i litt dyrere utstyr. En jobb som også innebar at han selv måtte ta ansvar for innrapportering av salg, sende usolgte aviser i retur, regne ut egen fortjeneste og sette inn overskytende beløp i banken og betale regning til rett tid.

Blant venner var nok Eirik kjent for å være en god "gamer". Men, i motsetning til hva mange trodde, var det ikke "bare" spill Eirik brukte  timene foran pc-skjermen til. Chatting med ungdommer rundt om i verden bidro til å utvikle hans engelskkunnskaper, og det finnes vel knapt nok et menneske jeg kjenner som er like oppdatert om nyheter fra så vel innland som utland slik han var.

Interessen for data ble også avgjørende da Eirik skulle velge studieretning etter ungdomsskolen. Et veloverveid valg, der planen var tilegne seg en yrkesrettet kompetanse, samtidig som det ga mulighet til å kunne ta en høyere utdanning på sikt. I tillegg til klare planer for utdanning og fremtidig yrke, kjøpte han seg bil for egne penger som 16 åring, og hadde satt av penger på en sparekonto for å kunne ta førerkort da han ble 18 år. Det jeg ikke visste, var at han også hadde planer om å reise ut og utforske verden sammen med en av sine barndomskamerater:

«Ah, jeg husker den tida på Korta Skole hvor vi alltid lurte på hva vi skulle gjøre når vi ble voksene. En ting som var sikkert, var at vi skulle få oss et fantastisk liv. Vi begynte å snakke om å dra ut i verden, utforske det ukjente og bare dra ut på eventyr. Vi har hatt den drømmen i mange år nå, og vi skulle gjøre det etter videregående. Du gikk visst i forveien denne gangen, men jeg vet at vi vil møtes igjen! Da skal vi ikke dra hver for oss! Vi skal dra sammen. Oss to ut på et gigantisk eventyr. Jeg gleder meg allerede, men inntil den tiden kommer, så håper jeg du får deg litt av et eventyr hvor du nå er. Ett år i himmelen er som 100 år her nede på Jorden, så jeg er sikker på at vi sees ganske snart. Drømmer dør aldri!» (siste hilsen fra en venn i Eiriks begravelse)

Det gjør vondt å tenke på at jeg aldri vil få vite om han ville ha gjennomført sine drømmer om å utforske verden, om han ville ha fullført utdanningen og om hans tanker om fremtidig yrke ville blitt slik han så det for seg. Ei heller om han en dag ville ha funnet seg en kjæreste, stiftet familie og om han ville ha gitt meg barnebarn. Det eneste jeg med sikkerhet vet, er at det er lite om noe som tilsier at Eirik ikke hadde et ønske om å leve, at han aldri ga uttrykk for å ha et reelt ønske om å dø i så ung alder.

Eirik vil mest av alt bli husket som en go'gutt med glimt i øye, for sin humrende latter og for et utall av kjappe kommentarer i de mest forventede og uventede øyeblikk. En kunnskapsrik, ansvarsbevisst og samvittighetsfull ung herremann som gjorde enda mer enn vi ante for å sørge for at andre hadde det bra, og som på bekostning av seg selv skjulte sin egen smerte bak sitt smil.

Kjære Eirik. min vakre engel

Det var så mye vi ikke fikk sagt...
Så mye vi ikke fikk gjort...
Jeg gråter ennå fordi du er borte.
Smiler gjennom tårer fordi du har levd.
Du vil for alltid være i mine tanker.
For alltid i mitt hjerte.
I drømmene mine kan ingen ta deg fra meg.

Jeg elsker deg, vennen
Hvil i fred, til vi ses igjen

Klem fra mamma