Når "innen seks til åtte uker" blir til ni

 

 

Det kom ikke med posten i dag heller. Svaret jeg har ventet på siden jeg sendte inn klagen til Sivilombudsmannen 27. januar i år. Det som ble forsinket etter åtte ukers venting, og som ble lovet "innen seks til åtte uker" for ni uker siden. 

 

I løpet av de 17 ukene som har gått har jeg forsøkt å håpe på det beste, mens alt av tidligere erfaring gjør at jeg er forbereder meg på det verste. Jeg har grublet over hvilke alternative svar jeg kan få. Tenkt gjennom hvilke muligheter jeg har til å forfølge saken videre. Vurdert om jeg bør fortsette "kampen mot systemet". Fornuften forteller meg at jeg bør sette en tydelig og definitiv grense for meg selv og hvor langt jeg er villig til å gå.

 

Tankene som stadig spinner rundt, samvittigheten min, gjør at jeg ikke finner ro. Det forfølger meg nær sagt døgnet rundt. Når jeg kjenner at min grense er nådd, når den mentale utmattelsen som følger med som en konsekvens er i ferd med å overmanne meg helt, tar jeg fatt på fysiske utfordringer. Kjenner på hvor godt det er å bli fysisk utmattet, bare segne om og sovne når grensen for hva jeg kan klare er nådd. Og, i motsetning til den mentale utmattelsen som kun oppleves som negativ, har i det minste årsaken til den fysiske utmattelsen gitt en "gevinst". Som nå i løpet av de siste ukene, mens jeg har ventet på svar fra Sivilombudsmannen, da jeg bygde meg en ny veranda med sittebenk, kasser til å dyrke grønnsaker i og gjerde rundt for å holde "jentene" på plass(!!).

 

 

(skrytebilde......)

 

 

Aktivitetstilpasning er en del av min hverdag som følge av langvarig og kronisk sykdom, men jeg er ikke like disiplinert som jeg en gang var. Jeg tøyer strikken stadig lengre, utfordrer mine egne grenser til det ytterste, noe som til syvende og sist bare går utover meg selv. Det som en gang var "nødvendig kvalitativ hvile" har bokstaveligtalt blitt til et fremmedord i løpet av de siste tre årene. Foruten forfallet som begynner å bli tydelig, de mørke ringene under øynene og de grå hårene som desperat forsøkes å skjules bak farger og striper, er det ikke så lett for andre å se hvordan jeg egentlig har det. Bare de som kjenner meg godt nok vet at det å møte meg "styla og sminka" på butikken, at økt aktivitet og bilder jeg legger ut på facebook av ymse prosjekter jeg setter i gang med, i realiteten er et tegn på at strikken allerede er tøyd for langt. At jeg faktisk ikke har det så bra som det kan se ut som på overflaten. At jeg ikke orker å møte "verden" med hvordan jeg har det akkurat der og da, fordi jeg vet at det å holde fokus på det negative faktisk ikke gjør det noe bedre.

 

Fornuften forteller meg at jeg bør sette en grense. Hjertet forteller meg at jeg aldri vil klare å gi opp før jeg vet at jeg har forsøkt ALT. Jeg skulle bare ønske at prosessen ikke ble så langvarig som den allerede har blitt. At "systemet" snart vil gi meg livet mitt tilbake. La meg få ro. Muligheten til å leve. I det minste at de kan klare å forstå hvor viktig det er for meg at frister blir overholdt. At det å la meg vente, om så bare en dag over fristen, faktisk har en konsekvens. Jeg har allerede pusset opp hele huset. Malt alle vegger og tak, pusset trapp, lagt nye gulv og lister, bygd veranda og gjerde... Jeg vet snart ikke hva mer jeg kan finne på...

 

 



 



#jegeretterlatt

Min historie...

Jeg visste det før det ringte på døra. Fikk bare bekreftelsen da jeg åpnet den, så presten stå på trappa sammen med min bror. Eirik var funnet. Død.

I to døgn forut hadde jeg gått rundt i det uvisse. Uten å ane hvor Eirik befant seg. Uten å vite hva som hadde skjedd med ham etter jeg sist så ham. Morsinstinktet mitt fortalte meg umiddelbart at han befant seg i fare. Jeg kjente ham ikke igjen. Han var ikke seg selv. Var ikke i stand til å ta vare på seg selv. Jeg forsto at han trengte hjelp, men også at jeg ikke kunne hjelpe ham. Det eneste jeg ønsket var å holde rundt ham, være der for ham, men jeg visste at det å nærme meg ham ville være den største risikoen jeg kunne utsette ham for. At jeg der og da var blitt min sønns verste fiende, den største trusselen for å gjøre ham til en voldsmann. Desperat forsøkte jeg å få de jeg visste kunne hjelpe ham, de som hadde makt og myndighet til å sørge for at han ble fratatt ansvaret for sitt eget liv, til å forstå at han var i livsfare. De hørte ikke på meg. Tok meg ikke på alvor. For siste gang sviktet de Eirik totalt. Han ga dem ingen flere sjanser. Først i etterkant har jeg forstått at jeg selv hadde gått rundt med en dødsangst. En bevisst redsel, en angst for at Eirik skulle ta sitt eget liv. En kroppslig reaksjon, en ubevisst angst etter han truet meg på livet. En forståelse av at de ikke bare hadde sviktet Eirik, at de indirekte tok fra meg mitt barn, men at de også hadde sviktet meg og med det påført meg en skade jeg må leve med resten av livet, i tillegg til sorgen, savnet og smerten ved tapet av et barn.

Jeg husker, eller jeg tror, det var broren min som fortalte meg at Eirik var død. At søskenbarnet mitt som hadde kommet noen timer tidligere, vært hos meg mens vi ventet på beskjed, holdt rundt meg mens jeg gråt. Husker jeg ringte faren til Eirik og ba ham om å komme hjem til meg, hvor redd jeg var for at han skulle spørre meg om hvorfor eller om hva som hadde skjedd. Det øyeblikket da jeg sto sammen med ham i gangen, fortalte ham at Eirik var død, på nøyaktig samme sted der jeg sist så Eirik i live, har brent seg fast i hukommelsen. Utover det husker jeg ikke stort fra de første dagene, bare en masse mennesker som var i huset mitt til enhver tid. Telefonen som ringte mer eller mindre uavbrutt. Alle meldinger og støtteerklæringer jeg mottok både på telefon og på facebook. Det første møtet med Eiriks vennegjeng. Med psykologen og overlegen fra BUP. De som fortalte meg at man ikke kan forhindre en person som selv ønsker å dø. Eiriks kontaktperson fra ambulant teamet etter utskrivelser fra akuttavdelingen. Han jeg visste var den ene Eirik hadde opprettholdt tillit til. Den medmenneskelige og omsorgsfulle, samtidig så profesjonelle begravelsesagenten og presten som kom og gikk. De som fulgte oss gjennom de mest utenkelige oppgaver en forelder kan bli stilt ovenfor. Valg av kiste og bårekranser. Om vi skulle ha kremasjon eller jordfestelse. Planlegging av bisettelse og begravelse. Jeg husker kjæresten jeg hadde blitt kjent med bare to uker før Eirik døde. Hvordan han på sin unike måte stilte opp både for meg og familien, uten egentlig å kjenne noen av oss. Uten at han noen gang hadde rukket å treffe Eirik i live. Den tryggheten det ga å kunne finne ro i armene hans om natten. Kunne få lov til å gråte i stillhet, uten spørsmål. Uten å bli stilt krav til. Husker hvor sliten jeg var. Alle tankene og spørsmålene som hele tiden surret rundt, bitterheten som bare vokste seg større og større: "De" sviktet ham. Eirik skulle ikke vært død. Noe må ha skjedd. Behandlingen han fikk må på et eller annet vis ha hatt en sammenheng med dødsfallet. I løpet av tiden som pasient ble han jo snarere verre enn bedre. Eirik hadde jo aldri et reelt ønske om å dø. Hvilke alternativer ga de ham egentlig..? Hva var det de ikke fortalte meg..?

Da jeg så Eirik for siste gang i hans bisettelse, lovte jeg ham å kjempe hans kamp mot systemet videre for ham. Lovte ham å gjøre alt hva jeg kunne for å vise ham rettferdighet for all den uretten det ante meg at han måtte ha opplevd. Jeg hadde allerede kjempet i seks måneder sammen med ham, for om mulig å få utløst de rettighetene jeg mente han hadde krav på. Visste at hans tillit, hans tro og håp om at noe eller noen kunne hjelpe ham, hadde gått tapt underveis. Jeg visste bare ikke hva eller hvorfor.

Bare dager etter Eiriks begravelse starten jakten på å finne svar. Jeg måtte finne ut av hva som feilte ham, hvilken behandling han hadde mottatt, for i det hele tatt kunne forstå ham. For å kunne akseptere hans død. Jeg skjøv mine egne følelser til side, nektet meg selv å ta min egen sorg innover meg. Måtte vite.

I dokument etter dokument ble jeg kjent med informasjon som helsepersonell tidligere hadde holdt skjult for meg. Skjult bak taushetsplikten. Opplysninger jeg vet ville ha hatt betydning for meg å vite noe om som mamma. Som ville ha vært av avgjørende betydning for meg og mine muligheter til å kunne bistå ham i møte med "systemet", og som ville ha økt min sjanse til å fortsatt kunne hatt ham i live. Informasjon og opplysninger som viste meg en helt ny "verden", ga meg et innblikk i hva som hadde skjult seg bak mitt eget barns smil.

Jeg valgte å stå fram offentlig og fortelle om Eiriks historie. Ikke i intensjon om å fortelle min egen personlige tragedie, men i håp om at de erfaringene Eirik etterlot seg kunne komme andre til nytte.  Hans dødsfall vil aldri gi mening for meg. Jeg vil aldri kunne glemme. Vil aldri kunne tilgi. Men, kanskje, kanskje vil det på sikt bli litt enklere å gå videre med mitt liv, akseptere hans død, om jeg kan klare å gjøre mine egne negative erfaringer om til noe positivt for andre. Om jeg kan tilføre en mening, slik at Eiriks død ikke vil stå tilbake som så totalt meningsløst som det i utgangspunktet gjør.

Jeg var ikke forberedt på den uretten som møtte meg da jeg tok opp "kampen mot systemet". Var ikke forberedt på hvordan jeg selv bokstaveligtalt skulle bli min egen sønns forsvarer og saksbehandler etter hans død. Var ikke forberedt på all ansvarsfraskrivelse jeg opplevde og ble møtt med underveis i prosessen. Den totale følelsen av maktesløshet og opplevde respektløse behandling. Hvordan jeg selv måtte forholde meg saklig og til fakta, sette meg inn i og argumentere ut fra deres regler og retningslinjer, i en periode av livet der jeg egentlig hadde hatt mer enn nok med å takle min egen sorg. Det eneste jeg ønsket var å sørge for at de lærte noe av det som skjedde med Eirik. At dette kunne bidra til at det ikke skulle skje med flere.

For meg personlig, er det eneste som har skjedd  at jeg ikke har kunnet tillate meg fullt ut å kjenne på min egen sorg. Den smerten og savnet som hele tiden truer med å overmanne meg helt. Jeg har helt og fullstendig mistet troen på og tilliten til "systemet". Det ga ingen følelse av seier da Fylkesmannen ga meg medhold i mine påstander, bekreftet at jeg hadde rett i at den behandlingen Eirik hadde fått som pasient hadde sammenheng med hans dødsfall. Det ga ingen tro på at de ville komme til å lære noe som helst av det, til tross for påpekte brudd på loven og pålegg om skriftlige tilbakemeldinger om hvordan de kunne forbedre seg. Historiene som fortsetter å dukke opp i media, henvendelsen fra andre fortvilte pasienter, pårørende og etterlatte, forteller meg en annen "sannhet". Bekrefter bokstaveligtalt ovenfor meg at "systemet" ikke har lært noe som helst. At Eirik, og andres, erfaringer ikke har blitt tatt på alvor. At jeg ikke kan gi opp kampen mot systemet ennå, men at jeg må gå veien videre for om mulig å sørge for at noen blir straffet for den ugjerningen som ble begått mot Eirik. I håp om at en rettskraftig domstolsavgjørelse, en straffesak, vil øke frykten for at flere vil gå til sak mot dem.

Jeg tror ikke det var dette min tante mente da hun holdt rundt meg i Eiriks begravelse, hvisket de enkle ordene til meg: "Du må være sterk nå Monika, du må være sterk!", men det er slik det har blitt. Jeg har ikke holdt meg sterk for min egen del, for å klare å komme meg gjennom en sorgprosess jeg vet vil være livslang, slik jeg tror min tante egentlig mente med disse ordene. Jeg har holdt meg sterk for å klare å kjempe for Eiriks rettferdighet, for å kunne holde det siste løftet jeg ga ham i hans bisettelse. Ikke fordi jeg først og fremst har hatt et ønske om det selv eller at jeg mener det er den mest hensiktsmessige måten å bearbeide sorg på, men fordi jeg har forstått at det ikke er noen som vil gjøre det for meg. Fordi jeg ikke er villig til å akseptere at det er slik, at mennesker med psykiske lidelser og som dør under behandling, blir behandlet på denne måten. At det hverken blir gjort nok for å forebygge eller forhindre at mennesker begår selvmord, at de ikke blir gitt andre alternativer enn døden. Noen kaller det valget de tar for et selvmord. Jeg kaller det et systemmord!

I tre år har jeg kjempet mot systemet. Jeg er sliten. Så ufattelig sliten. Enkelte dager så ille, så full av avmakt over den uretten jeg har blitt kjent med og opplevd, at jeg kjenner på fristelsen til selv å følge etter Eirik. Gi opp livet. Men, jeg kan ikke. Jeg har fortsatt igjen et barn som fortjener å ha meg med videre på sin livsreise. En del av meg døde sammen med Eirik, mens en del av meg fortsatt lever videre ved gleden over å ha ei datter i livet mitt. Ei som fortsatt betyr alt for meg, og som gir meg livsglede. Mot til å kjempe. Vilje til å fortsette å leve. Som hver dag, hver time og minutt av døgnet, minner meg på at livet fortsatt har en mening. En kjærlighet som gir meg styrke. Aldri vil jeg glemme hennes sang til lillebror i hans begravelse, det som minner meg på at vi en dag skal være sammen  igjen.

"Sov lillebror og venn. Vi kommer snart til deg, vis ses snart igjen"...
Storesøsters siste hilsen og sang til lillebror



Dette blogginnlegget er skrevet og hashtagget på oppfordring etter å ha lest et innlegg i  Aftenposten i dag, 26.5.2015: Jeg er etterlatt etter selvmord