onsdag 16. november 2016

Til behandlere i psykisk helsevern

Til deg som vurderer at taushetsplikten er til hinder for å kunne involvere og/eller informere nærmeste pårørende om  din pasients helsemessige situasjon og om andre forhold du får kjennskap til. Jeg håper du vil ta deg tid til å lese dette, kanskje også dra lærdom av det jeg har å fortelle deg.

I min sønns journal har psykologen notert at han "..kommer til inntakssamtale med begge foreldrene. Han foretrekker å snakke alene med meg, så foreldrene blir værende på venterommet". Etter dette er det blant annet notert at sønnen fortalte om et konfliktfylt forhold til meg. At vi kranglet mye, og at jeg ikke forsto ham. At han dusjet annenhver dag, men at han ikke pusset tenner. At han spiste middag hver dag, at han ikke hadde med seg niste på skolen og at han sjelden spist frokost om han ikke fikk den servert. Videre er det notert at "Mor har ME (en sykdom sterkt preget av utmattelse for de som leser dette og ikke vet hva det er) og er hjemme hver dag", og at "Hun vekker ham om morgenen og så pleier hun å gå å legge seg igjen".

I psykologens første setning i vurderingen etter samtalen står det: "Forsømt gutt som har stort behov for mellommenneskelig regulering". Det psykologen ikke vet, er at jeg var nære på å ta mitt eget liv da jeg leste dette og andre vurderinger av meg som person og mor i min sønns pasientjournaler etter hans døde. Hvorfor? Fordi jeg ikke lenger vet om min sønn forsto hvor høyt jeg elsker ham, og hvorvidt han døde i den tro at jeg ikke brydde meg om ham.

Det går knapt en dag uten at jeg tenker på hvorfor psykologen aldri snakket med meg om sine vurderinger av meg. Hvorfor det ikke ble opprettet kontakt med barnevernet på bakgrunn av det jeg mener må ha blitt oppfattet som omsorgssvikt. Hvorvidt psykologens oppfatninger av meg som mor også kan være årsaken til at sønnens manglende gjenkjennelse og uttrykk for følelser ikke ble oppfattet som et tegn på alvorligere psykisk sykdom, at hans uttalelser om "filmer i hode" om voldshandlinger mot meg utelukkende ble oppfattet som separasjonsangst i siste samtale før juleferie, og at diagnosen "sosial angst" i realiteten kan ha vært en del av et annet sykdomsbilde.

Jeg kan ikke la være å undres over hvorvidt psykologen noen gang tok min sønns alder - en gutt på 16 år - i betraktning da han fortalte om "mye krangler med mor", at han sjelden spiste frokost om den ikke ble servert og at han ikke hadde med seg niste på skolen. Om vedkommende noensinne tenkte over hva det kostet meg av krefter og energi å sto opp og vekke sønnen, lage og servere middag hver eneste dag - familiens faste samlingspunkt - min egen sykdom tatt i betraktning. Om vedkommende hadde fått en annen oppfatning dersom det hadde blitt stilt spørsmålstegn til HVA vi kranglet om, at dette i all hovedsak dreide seg om alt fra rydding av eget rom, leggetider, tannpuss, bruk av pc, lekser, skulking - temaer jeg som mor anså som en del av barneoppdragelsen. Om vedkommende hadde fått et annet inntrykk dersom min sønn hadde fortalt at han sjelden var sulten før langt på dag, at kjøleskapet til enhver tid var fylt opp med diverse matvarer i håp om at noe skulle friste ham og at jeg jevnlig bakte blant annet grove pizzaboller som lå i frysen og som skulle være enkelt å ta med seg på skolen. Om vedkommende hadde fått et annet inntrykk av meg, dersom første notat i journalen hadde blitt lest før første samtale - der jeg som bekymret mor tok kontakt og lurte på når sønnen fikk sin første time, der det er notert at jeg ikke visste omfanget av sønnens problemer og følte meg usikker på hvorvidt det var riktig av meg å tvinge sønnen på skolen mot hans vilje.


Jeg kunne skrevet side opp og side ned om egne erfaringer og tanker, men jeg håper dette er nok til at du som leser dette fatter mitt budskap. Et barn som forteller om vanskelige forhold til sine foreldre, om sin "sannhet", skal alltid tas på alvor. Men(!!), vær varsom med å konkludere før du har innhentet eller redegjort for alle fakta som kan ligge til grunn for enkelte uttalelser. Tenk  over hva og hvordan du skriver ned opplysninger om pårørende i pasientjournalen. En dag kan det være de, i kraft av sin rolle som etterlatt, som gjør gjeldende sin rett og blir gitt innsyn i det du en gang har skrevet og som du aldri fortalte dem om.