2016 nærmer seg slutten. Et år der jeg for alvor har fått kjenne på de helsemessige konsekvensene av å måtte kjempe en kamp alene mot systemet. Et år der jeg har innsett at jeg ikke vil klare å komme meg videre, få det bedre, uten profesjonell hjelp.
Jeg skulle så gjerne ønske at jeg hadde sluppet å gå inn i nok et år i påvente av svar på henvendelser og klager som ble sendt inn for 2 og 3 år siden(!!). At "systemet" hadde innsett alvoret i situasjonen, forstått følgene av å måtte vente i år etter år. At de i det minste hadde innvilget meg bistand til advokat, slik at jeg selv kunne ha sluppet å forholde meg til "fakta og sak". Sluppet å gå inn i nok et år, med viten om at jeg må fortsette som før - alene.
Jeg skulle ønske at jeg ikke gikk inn i 2017, vel vitende om hva som venter. At jeg ikke hadde startet et nytt år i uvisshet om når jeg får svar. At jeg hadde sluppet å tenke på hva jeg skal gjøre når og om svarene noen gang kommer. At erfaringene ikke hadde lært meg å ta sorgene på forskudd - at jeg hele tiden går rundt og forventer det verste, likevel håper på det beste.
Jeg skulle ønske jeg gikk inn i det nye året med forventning om at dette skal bli det året da kampen mot systemet ble avsluttet, men.... Jeg håper i det minste at jeg slipper å vente alt for lenge inn i det nye året før jeg får hjelp til å takle de psykiske påkjenningene "systemet" utsetter meg for. Hjelp til å påbegynne prosessen med å bearbeide en enn så lenge innestengt og fastlåst sorg. Hjelp til å bearbeide traumene fra de siste dagene, månedene, av Eiriks liv. Hjelp til å finne min vei videre, tilbake til et verdig liv.
lørdag 31. desember 2016
onsdag 16. november 2016
Til behandlere i psykisk helsevern
Til deg som vurderer at taushetsplikten er til hinder for å kunne involvere og/eller informere nærmeste pårørende om din pasients helsemessige situasjon og om andre forhold du får kjennskap til. Jeg håper du vil ta deg tid til å lese dette, kanskje også dra lærdom av det jeg har å fortelle deg.
I min sønns journal har psykologen notert at han "..kommer til inntakssamtale med begge foreldrene. Han foretrekker å snakke alene med meg, så foreldrene blir værende på venterommet". Etter dette er det blant annet notert at sønnen fortalte om et konfliktfylt forhold til meg. At vi kranglet mye, og at jeg ikke forsto ham. At han dusjet annenhver dag, men at han ikke pusset tenner. At han spiste middag hver dag, at han ikke hadde med seg niste på skolen og at han sjelden spist frokost om han ikke fikk den servert. Videre er det notert at "Mor har ME (en sykdom sterkt preget av utmattelse for de som leser dette og ikke vet hva det er) og er hjemme hver dag", og at "Hun vekker ham om morgenen og så pleier hun å gå å legge seg igjen".
I psykologens første setning i vurderingen etter samtalen står det: "Forsømt gutt som har stort behov for mellommenneskelig regulering". Det psykologen ikke vet, er at jeg var nære på å ta mitt eget liv da jeg leste dette og andre vurderinger av meg som person og mor i min sønns pasientjournaler etter hans døde. Hvorfor? Fordi jeg ikke lenger vet om min sønn forsto hvor høyt jeg elsker ham, og hvorvidt han døde i den tro at jeg ikke brydde meg om ham.
Det går knapt en dag uten at jeg tenker på hvorfor psykologen aldri snakket med meg om sine vurderinger av meg. Hvorfor det ikke ble opprettet kontakt med barnevernet på bakgrunn av det jeg mener må ha blitt oppfattet som omsorgssvikt. Hvorvidt psykologens oppfatninger av meg som mor også kan være årsaken til at sønnens manglende gjenkjennelse og uttrykk for følelser ikke ble oppfattet som et tegn på alvorligere psykisk sykdom, at hans uttalelser om "filmer i hode" om voldshandlinger mot meg utelukkende ble oppfattet som separasjonsangst i siste samtale før juleferie, og at diagnosen "sosial angst" i realiteten kan ha vært en del av et annet sykdomsbilde.
Jeg kan ikke la være å undres over hvorvidt psykologen noen gang tok min sønns alder - en gutt på 16 år - i betraktning da han fortalte om "mye krangler med mor", at han sjelden spiste frokost om den ikke ble servert og at han ikke hadde med seg niste på skolen. Om vedkommende noensinne tenkte over hva det kostet meg av krefter og energi å sto opp og vekke sønnen, lage og servere middag hver eneste dag - familiens faste samlingspunkt - min egen sykdom tatt i betraktning. Om vedkommende hadde fått en annen oppfatning dersom det hadde blitt stilt spørsmålstegn til HVA vi kranglet om, at dette i all hovedsak dreide seg om alt fra rydding av eget rom, leggetider, tannpuss, bruk av pc, lekser, skulking - temaer jeg som mor anså som en del av barneoppdragelsen. Om vedkommende hadde fått et annet inntrykk dersom min sønn hadde fortalt at han sjelden var sulten før langt på dag, at kjøleskapet til enhver tid var fylt opp med diverse matvarer i håp om at noe skulle friste ham og at jeg jevnlig bakte blant annet grove pizzaboller som lå i frysen og som skulle være enkelt å ta med seg på skolen. Om vedkommende hadde fått et annet inntrykk av meg, dersom første notat i journalen hadde blitt lest før første samtale - der jeg som bekymret mor tok kontakt og lurte på når sønnen fikk sin første time, der det er notert at jeg ikke visste omfanget av sønnens problemer og følte meg usikker på hvorvidt det var riktig av meg å tvinge sønnen på skolen mot hans vilje.
Jeg kunne skrevet side opp og side ned om egne erfaringer og tanker, men jeg håper dette er nok til at du som leser dette fatter mitt budskap. Et barn som forteller om vanskelige forhold til sine foreldre, om sin "sannhet", skal alltid tas på alvor. Men(!!), vær varsom med å konkludere før du har innhentet eller redegjort for alle fakta som kan ligge til grunn for enkelte uttalelser. Tenk over hva og hvordan du skriver ned opplysninger om pårørende i pasientjournalen. En dag kan det være de, i kraft av sin rolle som etterlatt, som gjør gjeldende sin rett og blir gitt innsyn i det du en gang har skrevet og som du aldri fortalte dem om.
I min sønns journal har psykologen notert at han "..kommer til inntakssamtale med begge foreldrene. Han foretrekker å snakke alene med meg, så foreldrene blir værende på venterommet". Etter dette er det blant annet notert at sønnen fortalte om et konfliktfylt forhold til meg. At vi kranglet mye, og at jeg ikke forsto ham. At han dusjet annenhver dag, men at han ikke pusset tenner. At han spiste middag hver dag, at han ikke hadde med seg niste på skolen og at han sjelden spist frokost om han ikke fikk den servert. Videre er det notert at "Mor har ME (en sykdom sterkt preget av utmattelse for de som leser dette og ikke vet hva det er) og er hjemme hver dag", og at "Hun vekker ham om morgenen og så pleier hun å gå å legge seg igjen".
I psykologens første setning i vurderingen etter samtalen står det: "Forsømt gutt som har stort behov for mellommenneskelig regulering". Det psykologen ikke vet, er at jeg var nære på å ta mitt eget liv da jeg leste dette og andre vurderinger av meg som person og mor i min sønns pasientjournaler etter hans døde. Hvorfor? Fordi jeg ikke lenger vet om min sønn forsto hvor høyt jeg elsker ham, og hvorvidt han døde i den tro at jeg ikke brydde meg om ham.
Det går knapt en dag uten at jeg tenker på hvorfor psykologen aldri snakket med meg om sine vurderinger av meg. Hvorfor det ikke ble opprettet kontakt med barnevernet på bakgrunn av det jeg mener må ha blitt oppfattet som omsorgssvikt. Hvorvidt psykologens oppfatninger av meg som mor også kan være årsaken til at sønnens manglende gjenkjennelse og uttrykk for følelser ikke ble oppfattet som et tegn på alvorligere psykisk sykdom, at hans uttalelser om "filmer i hode" om voldshandlinger mot meg utelukkende ble oppfattet som separasjonsangst i siste samtale før juleferie, og at diagnosen "sosial angst" i realiteten kan ha vært en del av et annet sykdomsbilde.
Jeg kan ikke la være å undres over hvorvidt psykologen noen gang tok min sønns alder - en gutt på 16 år - i betraktning da han fortalte om "mye krangler med mor", at han sjelden spiste frokost om den ikke ble servert og at han ikke hadde med seg niste på skolen. Om vedkommende noensinne tenkte over hva det kostet meg av krefter og energi å sto opp og vekke sønnen, lage og servere middag hver eneste dag - familiens faste samlingspunkt - min egen sykdom tatt i betraktning. Om vedkommende hadde fått en annen oppfatning dersom det hadde blitt stilt spørsmålstegn til HVA vi kranglet om, at dette i all hovedsak dreide seg om alt fra rydding av eget rom, leggetider, tannpuss, bruk av pc, lekser, skulking - temaer jeg som mor anså som en del av barneoppdragelsen. Om vedkommende hadde fått et annet inntrykk dersom min sønn hadde fortalt at han sjelden var sulten før langt på dag, at kjøleskapet til enhver tid var fylt opp med diverse matvarer i håp om at noe skulle friste ham og at jeg jevnlig bakte blant annet grove pizzaboller som lå i frysen og som skulle være enkelt å ta med seg på skolen. Om vedkommende hadde fått et annet inntrykk av meg, dersom første notat i journalen hadde blitt lest før første samtale - der jeg som bekymret mor tok kontakt og lurte på når sønnen fikk sin første time, der det er notert at jeg ikke visste omfanget av sønnens problemer og følte meg usikker på hvorvidt det var riktig av meg å tvinge sønnen på skolen mot hans vilje.
Jeg kunne skrevet side opp og side ned om egne erfaringer og tanker, men jeg håper dette er nok til at du som leser dette fatter mitt budskap. Et barn som forteller om vanskelige forhold til sine foreldre, om sin "sannhet", skal alltid tas på alvor. Men(!!), vær varsom med å konkludere før du har innhentet eller redegjort for alle fakta som kan ligge til grunn for enkelte uttalelser. Tenk over hva og hvordan du skriver ned opplysninger om pårørende i pasientjournalen. En dag kan det være de, i kraft av sin rolle som etterlatt, som gjør gjeldende sin rett og blir gitt innsyn i det du en gang har skrevet og som du aldri fortalte dem om.
søndag 30. oktober 2016
Fra pårørende til pasient
Oktober nærmer seg slutten. Måneden da merkedagene er så mange at jeg skulle ønske den ikke lenger eksisterte. At jeg bare kunne hviske ut av hukommelsen alt som skjedde for fire år siden. Da mitt håp for Eirik ble blåst ut. Da smerten traff meg så hardt og brutalt at jeg i tiden etterpå har skjøvet den unna meg for i det hele tatt klare å overleve.
Jeg har pusset opp hele huset. Lagt nye gulv og malt alle vegger og tak. Byttet ut nøkleskapet og møblene i gangen. Der jeg så Eirik sist. Jeg har laget kombinert garderobe og kontor der Eirik en gang hadde soverom. Laget gjesterom der det en gang var gutterom. Jeg har kjempet kampen mot "systemet". Forholdt meg objektivt til sak og fakta. Engasjert meg også på politisk nivå. Tatt initiativ til møter med ulike instanser og departementer. Skrevet bekymringsmeldinger og høringsuttalelse. Holdt fokus på hva jeg fortsatt kan gjøre noe med.
Ved å slite meg ut fysisk og mentalt har jeg gjort alt jeg kan for å flytte fokus. Da drømmene ikke lot meg i fred, oppsøkte jeg lege og fikk foreskrevet piller som hjalp meg å sove. Alt for å slippe å kjenne på alt det som gjør vondt.
Til å begynne med unngikk jeg større arrangementer i distriktet, i frykt for å møte på noen av de som var involvert i Eiriks behandling og oppfølging. I dag reiser jeg helst på butikken på tider av døgnet jeg har lært meg at det er færrest mulig andre kunder der. Går helst turer med hundene der jeg vet at det er minst mulig sjanse for å treffe på andre. Lar det gå lengre og lengre tid mellom hver gang jeg inviterer til besøk eller tar initiativ til å besøke andre.
Jeg har vurdert å selge boligen min. Flytte langt herfra. Bryte alle forbindelser. Starte på nytt. Men, hva hjelper vel det? Hjernen har forrådt meg så mange ganger at jeg vet det nå. Triggerne er for mange. Det handler ikke lengre "bare" om nøkler, meldingslyden på telefonen, min egen utgangsdør. Saksdokumenter og brev fra det offentlige. Det handler om meg og mine følelser. De jeg ikke tillater meg selv å kjenne på. De jeg strategisk har lært meg å skyve til side hver gang de dukker opp. Det som har fått meg til å innse at nettopp tiden som pårørende har gjort meg til pasient. Tiden da "de som vet best" skjøv meg til side som mamma. Jeg, som hadde kjent ham i 17 år!
Jeg har forstått det nå. Perioden da det å ikke vite, samtidig forstå at mitt barn ikke hadde det bra, fremkalte ikke "bare" det største beskyttelsesinstinktet i meg som mamma. Det skapte også et sår som vokste seg større over tid. Et sår som ikke kan heles gjennom å erfare at "de som vet best" faktisk klarte å gi mitt barn en bedre hverdag. De, som mer enn noe annet, har forsøkt å fraskrive seg alt ansvar i etterkant av hans død.
Før var det Eirik som skjulte sin smerte bak sitt smil. I dag er det jeg som gjør det samme. Det tok ham fire år å bygge opp mot til å be om hjelp, slik det tok meg fire år å innse at jeg trenger hjelp. Slik det tok ham to måneder før han fikk time hos fastlege for henvisning til BUP, har det tatt meg to måneder før jeg til uka skal til fastlegen og ordne min henvisning. Men, i motsetning til Eirik, skal jeg ikke henvises til den offentlige helsetjenesten. Der går min grense. I stedet har jeg funnet en privat psykolog med offentlig avtale. En jeg vet har den kompetansen jeg trenger. Rent tilfeldig egentlig - med to måneders ventetid, tilsvarende tiden Eirik ventet på sin time hos BUP.
Jeg vet ikke ennå hvordan jeg vil bli som pasient, men jeg håper jeg klarer å smile gjennom tårer.
Jeg har pusset opp hele huset. Lagt nye gulv og malt alle vegger og tak. Byttet ut nøkleskapet og møblene i gangen. Der jeg så Eirik sist. Jeg har laget kombinert garderobe og kontor der Eirik en gang hadde soverom. Laget gjesterom der det en gang var gutterom. Jeg har kjempet kampen mot "systemet". Forholdt meg objektivt til sak og fakta. Engasjert meg også på politisk nivå. Tatt initiativ til møter med ulike instanser og departementer. Skrevet bekymringsmeldinger og høringsuttalelse. Holdt fokus på hva jeg fortsatt kan gjøre noe med.
Ved å slite meg ut fysisk og mentalt har jeg gjort alt jeg kan for å flytte fokus. Da drømmene ikke lot meg i fred, oppsøkte jeg lege og fikk foreskrevet piller som hjalp meg å sove. Alt for å slippe å kjenne på alt det som gjør vondt.
Til å begynne med unngikk jeg større arrangementer i distriktet, i frykt for å møte på noen av de som var involvert i Eiriks behandling og oppfølging. I dag reiser jeg helst på butikken på tider av døgnet jeg har lært meg at det er færrest mulig andre kunder der. Går helst turer med hundene der jeg vet at det er minst mulig sjanse for å treffe på andre. Lar det gå lengre og lengre tid mellom hver gang jeg inviterer til besøk eller tar initiativ til å besøke andre.
Jeg har vurdert å selge boligen min. Flytte langt herfra. Bryte alle forbindelser. Starte på nytt. Men, hva hjelper vel det? Hjernen har forrådt meg så mange ganger at jeg vet det nå. Triggerne er for mange. Det handler ikke lengre "bare" om nøkler, meldingslyden på telefonen, min egen utgangsdør. Saksdokumenter og brev fra det offentlige. Det handler om meg og mine følelser. De jeg ikke tillater meg selv å kjenne på. De jeg strategisk har lært meg å skyve til side hver gang de dukker opp. Det som har fått meg til å innse at nettopp tiden som pårørende har gjort meg til pasient. Tiden da "de som vet best" skjøv meg til side som mamma. Jeg, som hadde kjent ham i 17 år!
Jeg har forstått det nå. Perioden da det å ikke vite, samtidig forstå at mitt barn ikke hadde det bra, fremkalte ikke "bare" det største beskyttelsesinstinktet i meg som mamma. Det skapte også et sår som vokste seg større over tid. Et sår som ikke kan heles gjennom å erfare at "de som vet best" faktisk klarte å gi mitt barn en bedre hverdag. De, som mer enn noe annet, har forsøkt å fraskrive seg alt ansvar i etterkant av hans død.
Før var det Eirik som skjulte sin smerte bak sitt smil. I dag er det jeg som gjør det samme. Det tok ham fire år å bygge opp mot til å be om hjelp, slik det tok meg fire år å innse at jeg trenger hjelp. Slik det tok ham to måneder før han fikk time hos fastlege for henvisning til BUP, har det tatt meg to måneder før jeg til uka skal til fastlegen og ordne min henvisning. Men, i motsetning til Eirik, skal jeg ikke henvises til den offentlige helsetjenesten. Der går min grense. I stedet har jeg funnet en privat psykolog med offentlig avtale. En jeg vet har den kompetansen jeg trenger. Rent tilfeldig egentlig - med to måneders ventetid, tilsvarende tiden Eirik ventet på sin time hos BUP.
Jeg vet ikke ennå hvordan jeg vil bli som pasient, men jeg håper jeg klarer å smile gjennom tårer.
fredag 21. oktober 2016
Brev til en vakker engel - fire år etter...
Kjære Eirik, min vakre engel....
Igjen har jeg besøkt graven din. Tent lys. Latt tankene vandre tilbake i tid. Til denne dagen for fire år siden, da storesøster og hennes kjæreste hentet deg og tok deg med på middag hos mor og far. En dag som av dem framstår som et siste gode minne om deg. En dag fylt av glede, av kjærlighet.
Jeg kan ikke la være å undres vennen.... Hadde du bestemt deg allerede da....? Var dette et planlagt siste farvel til dem, fra deg..? Hva skjedde egentlig etter at du kom hjem den kvelden...? Visste du allerede da at du hadde sett dem for siste gang...? Hva gjorde du...? Hva tenkte du på...? Hvem tenkte du på...? Var du trist, lei deg..? Gråt du...?
Hvorfor ga du ingen innblikk i hva som skjulte seg bak ditt smil Eirik....?
Hvorfor ga du ingen sjansen til å hjelpe deg, trøste deg, kanskje bidratt til å endre det valget du tok...?
Hva tenkte du den dagen Eirik, etter jeg så deg for siste gang...? Hva tenkte du da du fikk sms fra meg om at jeg hadde snakket med psykiatritjenesten i kommunen, fortalt deg at de hadde nøkler til din leilighet...? Hva tenkte du da du mottok sms fra dem, da de ikke dukket opp hjemme hos deg til tross for at du ikke hadde gitt dem et svar...?Var alt denne dagen i utgangspunktet et rop om hjelp, slik du også hadde gjort før, med håp om at noen skulle komme og redde deg fra deg selv....?
Hva tenkte du disse timene fra du sist ble sett i live og frem til du døde...? Hva gjorde du...? Hvem tenkte du på...? Var du trist, lei deg...? Gråt du...? Forsto du at jeg elsket deg høyere enn himmelen, at jeg var villig til å gjøre ALT for deg...? Eller... Gikk du inn i døden, med en følelse av at jeg ikke brydde meg, at jeg sviktet deg da du trengte meg som mest....?
De siste timene av ditt liv tok du med deg i graven. Timene fra du sist ble sett i livet , like før kl 17 22.10.2012, og frem til du gjennomførte handlingen som endte ditt liv en eller annen gang i løpet av 23.10.2012. Datoen som ble fastslått av lege og av rettsmedisinere, men som likevel ikke gir meg svar på mine spørsmål...
Aldri vil jeg få vite den hele og fulle "sannheten" om deg...
Aldri mer skal jeg få klemme deg... Snakke med deg... Le sammen med deg...
Aldri mer.....
Himmelen har ingen postadresse... Ingen telefonnummer jeg kan ringe til... Døden har ingen angrerett.... Ingen mulighet for retur om du angret deg... Mine spørsmål vil for alltid bli ubesvarte..
Noen sier at et sekund i himmelen er som et helt liv her på jorden. Jeg håper de har rett, for selv om livet gjør vondt nå, er jeg ikke klar for å møte deg igjen riktig ennå
En klem sendes ut med vinden til deg,
fra Din mamma, for alltid...
fredag 16. september 2016
"Tiden etterpå - historier om posttraumatisk stress"
 |
| Fjorten mennesker beskriver hverdagen med posttraumatisk stress (PSTD eller andre posttraumatiske stressplager). Noen har akkurat opplevd det vonde, for andre ligger det år tilbake. Noen har blitt utsatt for gjentatte overgrep, andre har opplevd terror på nært hold. Noen har mistet barna de ventet, andre sønnen som snart ble voksen. Grunnen de står på, vakler. Her viser de hvordan tiden etterpå kan oppleves". |
Da jeg skrev teksten "En nøkkel mellom død og liv" for ganske nøyaktig et år siden, satte jeg for første gang ord på det jeg opplevde fra jeg så Eirik for siste gang i livet frem til han ble funnet død. Satte ord på reaksjonene som preger hverdagen min den dag i dag. Det de færreste rundt meg vet omfanget av. Det som jeg i sorgterapitimene ved DPS, tilbudet jeg måtte henvises til og som ble nedlagt tre måneder senere, fikk beskjed om at jeg mest sannsynlig aldri ville bli kvitt. Det som førte til at jeg oppsøkte fastlege i fjor høst og fikk utskrevet medisiner for å bedre søvn.
Etter å ha lest spesialpsykolog Trine Anstorps innledende kapittel, hørt hennes foredrag under boklanseringen i går kveld, har en ny bevissthet rundt tilstanden bidratt til å gi meg nytt håp; Jeg trenger faktisk ikke å ha det slik. Trenger ikke å være avhengig av medisiner på livstid for å kunne sove rolig natten gjennom. Med rett behandling kan jeg faktisk bli bra igjen. Så det store spørsmålet; Våger jeg å be om hjelp...? Våger jeg å stole på "de" som bidro til at Eirik snarere ble (p)sykere enn friskere i løpet av den tiden han var pasient? Våger jeg å stole på "de" som en gang sviktet både ham og meg så totalt - de jeg anser å være indirekte årsak til at Eirik er død og direkte årsak til at jeg i dag sliter med PSTD? "De" som sørget for å gi seg selv krisehjelp, mens jeg ble overlatt alt ansvar for å informere øvrig familie og venner om dødsfallet. Alt ansvar for selv å måtte be om hjelp. Alt ansvar for å finne ut av "sannheten". "De" som det nå også viser seg at også har gitt meg fullstendig feil informasjon om min egen utsikt til bedring! OM jeg klarer å klatre over terskelen av nedbrutt tillit, utrygghet og bitterhet... Stakkars terapeut, tenker jeg... Stakkars den ene som da ganske så uforskyldt vil få alt ansvaret alene for å gjenopprette den tillitten "systemet" gjennom fire år om mulig bare har bidratt til å bryte ytterligere ned. Samtidig tenker jeg at det ikke vil være rettferdig verken ovenfor Eirik eller meg selv om jeg ikke våger å ta imot den hjelpen jeg nå vet finnes og som jeg vet at jeg trenger. Det som kan bidra til å fjerne det som henger som en mørk skygge over alle gode minner om ham, som kan hjelpe meg med å håndtere mine egne samvittighetskvaler på en rasjonell måte - gjøre min hverdag bedre, mitt liv til et litt bedre sted å være. Det som (forhåpentligvis) kan bidra til å øke min trygghet i møte med helsepersonell. Kanskje er det på tide å gi dem den ene sjansen nå, en sjanse til å bevise ovenfor meg at min mistillit til hjelpeapparatet er ubegrunnet. For; Hva er vel min egen kamp for et bedre psykisk helsevern verdt, om jeg selv ikke viser dem tillit og tro på at forbedring faktisk er mulig....? |
| " |
mandag 12. september 2016
"Kriseteam tilkalles og ankommer. Prest reiser opp til foreldre"
Jeg har tenkt mye på denne setningen etter jeg leste den i Eiriks journal nesten et år etter han døde. Tenkt på hvordan de som fant ham ble ivaretatt, hva de ansatte snakket om i de interne møtene som ble gjennomført av deres ledere etter hvert som beskjeden spredde seg utover til de ulike instansene som hadde vært involvert i hans pasientforløp. Tenkt på hvilken hjelp de fikk til å bearbeide egne reaksjoner. Tenkt på tiden som har gått i etterkant, etter opprettelse av tilsynssak og søknad om pasientskadeerstatning - at det også i den sammenheng har vært lederne ved de ulike instansene som har håndtert denne prosessen, bokstaveligtalt på vegne av de som var involvert både i forkant av og i direkte tilknytning til selvmordet. Tenkt på hvordan jeg i møte med helsetjenesten (og andre) har blitt fortalt at de gjorde alt hva de kunne for Eirik - at ingen kan forhindre en person som selv ønsker å dø. Tenkt på presten som ga meg en brosjyre om LEVE, på begravelsesagenten som fikk ansvaret for å fortelle meg hvordan Eirik døde, uten at noen har hjulpet meg med å finne ut eller forstå hvorfor.
Av og til lurer jeg på om de tenker på hvordan det er for "oss". "Vi" som ikke selv har valgt eller har selvmordsrisiko som en del av et betalt arbeide. "Vi" som hadde en personlig og følelsesmessig tilknytning til de som døde. "Vi" som kjente vedkommende som den personen han/hun var, ikke "bare" for den sykdommen de hadde. "Vi" som hadde kjent han/hun hele eller store deler av livet. "Vi" som ikke kan bruke våre erfaringer i møte med neste pasient, men som selv risikerer å bli pasient på bakgrunn av det vi har opplevd. "Vi" som må lære å leve resten av livet med en bunnløs sorg, som kjenner på savnet hver eneste dag over tapet av den som for "dem" bare var den ene. "De" som sier at selvmord er en enorm påkjenning og belastning for alle involverte, også for helsepersonell...
Av og til lurer jeg på om de tenker på hvordan det er for "oss". "Vi" som ikke selv har valgt eller har selvmordsrisiko som en del av et betalt arbeide. "Vi" som hadde en personlig og følelsesmessig tilknytning til de som døde. "Vi" som kjente vedkommende som den personen han/hun var, ikke "bare" for den sykdommen de hadde. "Vi" som hadde kjent han/hun hele eller store deler av livet. "Vi" som ikke kan bruke våre erfaringer i møte med neste pasient, men som selv risikerer å bli pasient på bakgrunn av det vi har opplevd. "Vi" som må lære å leve resten av livet med en bunnløs sorg, som kjenner på savnet hver eneste dag over tapet av den som for "dem" bare var den ene. "De" som sier at selvmord er en enorm påkjenning og belastning for alle involverte, også for helsepersonell...
lørdag 10. september 2016
Vis at du ser. Vis at du lytter. Vis at du bryr deg
"Vis at du ser - vis at du lytter - vis at du bryr deg"
I følge Landsforeningen for forebygging av selvskading og selvmordsforebygging (LFSS) har det vært 4308 selvmordsforsøk hittil i år. Et skremmende tall, men som også forteller oss noe om hvor omfattende problemet er i vårt samfunn.
Selvmordsforebygging handler ikke bare om de tilbudene som gis av det offentlige via helse- og omsorgstjenestene. Det handler også om deg og meg. Om hvordan vi behandler mennesker rundt oss. Om å respektere et menneske i krise, bidra til å skape åpenhet og unngå fordømmelse. Vise at man bryr seg om - ikke med!
Flere interesseorganisasjoner oppfordrer alle til å tenne et lys ved et vindu kl 20 i kveld for å;
- Vise støtte til selvmordsforebygging
- For dem som overlevde
- For dem som for alltid vil bli savnet
Husk: ALLE kan være et medmenneske - selv når man ikke forstår
torsdag 8. september 2016
When you have been strong for to long...
When you have been strong for too long,
sometimes you just need time to be alone and let your tears out...
Nok en sommer har blitt til høst. En sommer der alt av saksdokumenter ble fjernet permanent fra stua, ikke bare flyttet midlertidig inn på soverommet når behovet for større plass melder seg, fordi jeg trodde det ville bli enklere å se gledene i hverdagen om jeg ikke til stadighet ble minnet på alt det vonde som har skjedd. En plan som ikke fungerte helt som planlagt, og som har gjort meg bevisst på prisen jeg selv betaler for å stå i en "kamp mot systemet" over så lang tid....
Før var det Eirik som skjulte sin smerte bak sitt smil. I dag er det jeg som skjuler min smerte bak et sterkt ytre. Jeg som trekker meg unna, foretrekker å være for meg selv når tårene ikke lenger er til å unngå. Jeg som ikke klarer å sette ord på egne følelser i møte med andre mennesker, og som ikke ønsker at min smerte skal minne andre på den smerten de selv bærer på etter Eirik døde.
Sorgen har truffet meg, med full tyngde, men "kampen mot systemet" er ikke over...
Fortsatt venter jeg på svar fra Statens Helsetilsyn - en klage som har vært under behandling siden januar 2015. Venter på at klagen på Norsk Pasientskadeerstatnings avslag skal opp til behandling i Pasientskadenemnda - en sak som har ligget "på vent" siden september 2014. Venter på at klagen på avslag om fritt rettsråd - økonomisk bistand for å kunne engasjere en advokat i saken - skal behandles av Fylkesmannen, evt også av Sivilrettsforvaltningen om Fylkesmannen ikke endrer sitt opprinnelige vedtak på bakgrunn av min klage. En sak som ble opprettet i april i år, da jeg innså at jeg ikke lenger klarer å stå alene i "kampen mot systemet".
Slik jeg vet at Eirik ikke sto ovenfor et reelt valg mellom liv og død, har heller ikke jeg et reelt valg. Det er ikke et alternativ å avslutte kampen nå, like lite som jeg har noen som helst mulighet til å påvirke den tiden det tar. Staten som motstander tar ikke hensyn til at nettopp deres sendrektighet gjør mitt liv vanskelig å leve. At de for hver dag de legger mine saker nederst i sine bunker, gjør meg mer bevisst på at denne kampen ville vært Eiriks kamp for en bedre hverdag, om han fortsatt hadde vært i live.
I motsetning til Eirik, tar ikke kampen fra meg livsmotet. Kampen er en hindring i hverdagen, men likevel ikke et problem som må bekjempes for at jeg skal kunne leve et godt og verdig liv. En dag skal jeg igjen klare å smile gjennom tårer fordi Eirik har levd.
sometimes you just need time to be alone and let your tears out...
Nok en sommer har blitt til høst. En sommer der alt av saksdokumenter ble fjernet permanent fra stua, ikke bare flyttet midlertidig inn på soverommet når behovet for større plass melder seg, fordi jeg trodde det ville bli enklere å se gledene i hverdagen om jeg ikke til stadighet ble minnet på alt det vonde som har skjedd. En plan som ikke fungerte helt som planlagt, og som har gjort meg bevisst på prisen jeg selv betaler for å stå i en "kamp mot systemet" over så lang tid....
Før var det Eirik som skjulte sin smerte bak sitt smil. I dag er det jeg som skjuler min smerte bak et sterkt ytre. Jeg som trekker meg unna, foretrekker å være for meg selv når tårene ikke lenger er til å unngå. Jeg som ikke klarer å sette ord på egne følelser i møte med andre mennesker, og som ikke ønsker at min smerte skal minne andre på den smerten de selv bærer på etter Eirik døde.
Sorgen har truffet meg, med full tyngde, men "kampen mot systemet" er ikke over...
Fortsatt venter jeg på svar fra Statens Helsetilsyn - en klage som har vært under behandling siden januar 2015. Venter på at klagen på Norsk Pasientskadeerstatnings avslag skal opp til behandling i Pasientskadenemnda - en sak som har ligget "på vent" siden september 2014. Venter på at klagen på avslag om fritt rettsråd - økonomisk bistand for å kunne engasjere en advokat i saken - skal behandles av Fylkesmannen, evt også av Sivilrettsforvaltningen om Fylkesmannen ikke endrer sitt opprinnelige vedtak på bakgrunn av min klage. En sak som ble opprettet i april i år, da jeg innså at jeg ikke lenger klarer å stå alene i "kampen mot systemet".
Slik jeg vet at Eirik ikke sto ovenfor et reelt valg mellom liv og død, har heller ikke jeg et reelt valg. Det er ikke et alternativ å avslutte kampen nå, like lite som jeg har noen som helst mulighet til å påvirke den tiden det tar. Staten som motstander tar ikke hensyn til at nettopp deres sendrektighet gjør mitt liv vanskelig å leve. At de for hver dag de legger mine saker nederst i sine bunker, gjør meg mer bevisst på at denne kampen ville vært Eiriks kamp for en bedre hverdag, om han fortsatt hadde vært i live.
I motsetning til Eirik, tar ikke kampen fra meg livsmotet. Kampen er en hindring i hverdagen, men likevel ikke et problem som må bekjempes for at jeg skal kunne leve et godt og verdig liv. En dag skal jeg igjen klare å smile gjennom tårer fordi Eirik har levd.
Kjære Eirik, go'gutten min... Min vakre engel <3
Et minutt i himmelen er som et helt liv på jorden
En dag, når min tid i livet er over, skal vi to møtes igjen
Klem fra mamma
mandag 14. mars 2016
Når målet med behandlingen er å holde pasienten i live, ikke å leve, hva da...?
Et tappert smil, to slitne øyne
Et bilde tatt få dager etter du igjen hadde forsøkt å ta ditt eget liv
Bare timer etter du gikk med på å legges inn ved akutt psykiatrisk avdeling,
da du i forkant fortalte meg at du la deg inn frivillig for familiens skyld,
ikke for din egen...
ikke for din egen...
Etter Eirik døde, i gjennomgangen av alle saksdokumenter i forbindelse med blant annet tilsynssaken som ble opprettet, har jeg stilt meg selv en rekke kritiske spørsmål: Er det pasienten eller behandlingen det er noe "galt" med, når pasienten ender opp med å se seg selv som ressurskrevende og som en belastning ovenfor så vel familie som samfunnet? Er det "godt nok" å holde en pasient i live, når vedkommende selv uttrykker at han/hun ikke vet hvordan de skal leve? Når erfaringene deres tilsier at behandlingen gjør dem sykere enn friskere, kan man da si at disse menneskene har et reelt "valg" i spørsmål mellom liv og død? Når målet med behandlingen er å holde pasienten i live, ikke å leve, hva da...?
Jeg tror at den største uretten vi begår mot de som har begått selvmord, ikke minst mot de som lever med selvskadings/selvmordsproblematikk sin hverdag, er å la være å snakke om det. Det sier seg jo litt selv, det som for meg har vært åpenbart hele veien, at "noe" må være "galt" når en pasient snarere blir sykere enn friskere i løpet av tiden som pasient. At "noe" må være "galt", når en pasient velger døden foran livet i en alder av 17 år.
Selv om jeg aldri vil få vite hele "sannheten", aldri vil få mulighetene til å endre utfallet, har det vært viktig for meg å reflektere rundt disse spørsmålene. Ikke "bare" fordi jeg selv har hatt behov for å forstå Eirik og hans "valg" for å kunne bearbeide min egen sorg, men mest av alt for om mulig å forhindre at det samme skjer igjen med andre.
Det ER forskjell på å bli holdt i live, og å leve!
Jeg tror at den største uretten vi begår mot de som har begått selvmord, ikke minst mot de som lever med selvskadings/selvmordsproblematikk sin hverdag, er å la være å snakke om det. Det sier seg jo litt selv, det som for meg har vært åpenbart hele veien, at "noe" må være "galt" når en pasient snarere blir sykere enn friskere i løpet av tiden som pasient. At "noe" må være "galt", når en pasient velger døden foran livet i en alder av 17 år.
Selv om jeg aldri vil få vite hele "sannheten", aldri vil få mulighetene til å endre utfallet, har det vært viktig for meg å reflektere rundt disse spørsmålene. Ikke "bare" fordi jeg selv har hatt behov for å forstå Eirik og hans "valg" for å kunne bearbeide min egen sorg, men mest av alt for om mulig å forhindre at det samme skjer igjen med andre.
Det ER forskjell på å bli holdt i live, og å leve!
Eirik kalte behandlingen han mottok for en "u-hjelp". Etter å ha fått tilgang på hans journaler etter hans død, der siste behandlingsplan viser at målet har vært å "stabilisere", forstår jeg hva han mente.
Det var i utgangspunktet alt annet enn stabilisering av situasjonen Eirik hadde som mål. Slett ikke det han ga uttrykk for i sin "bestilling" til helsetjenesten. Tvert i mot ga han tydelig uttrykk for at han trengte hjelp til forbedring av den situasjonen han befant seg i. Hjelp til å kunne forstå seg selv, til å mestre de psykiske utfordringer han opplevde i sin hverdag, slik at også han på sikt kunne få muligheten til å leve et verdig liv på lik linje med "alle andre".
Viten om at det ikke var Eiriks helsemessige situasjon i seg selv, men mangelen på behandlingsplasser og forsvarlige tiltak som ført til hans forverring, understøtter min teori om at det finnes en årsakssammenheng mellom forutgående behandling og selvmordet da det oppsto. Med det også en forståelse for at Eirik to måneder før han døde valgte å avslutte behandlingstilbudet ved BUP (barne- og ungdomspsykiatrisk poliklinikk), for hva var det som egentlig tilsa at han skulle fortsette med noe som for ham bare hadde vist seg å gjøre "alt vondt verre"!?
All Eiriks negative erfaringer med hjelpeapparatet tatt i betraktning, er det lite om noe som tilsier at han skulle ha varslet fra da det viste seg at heller ikke vedtak om oppfølging fra psykiatri- og miljøtjenesten i kommunen ble fulgt opp som avtalt. Likevel ser jeg det som et "rop om hjelp" at han framsatte trusler ovenfor meg dagen før han døde, noe hans erfaring tilsa at ville føre til en ny innleggelse, akkurat slik faren hans og jeg hadde bidratt til fire ganger tidligere. Jeg tørr knapt å tenke på hva det gjorde med Eirik, da det eneste som skjedde var at han fikk en sms fra kommunens psykiatritjeneste, med spørsmål om han ønsket besøk.
Det var i utgangspunktet alt annet enn stabilisering av situasjonen Eirik hadde som mål. Slett ikke det han ga uttrykk for i sin "bestilling" til helsetjenesten. Tvert i mot ga han tydelig uttrykk for at han trengte hjelp til forbedring av den situasjonen han befant seg i. Hjelp til å kunne forstå seg selv, til å mestre de psykiske utfordringer han opplevde i sin hverdag, slik at også han på sikt kunne få muligheten til å leve et verdig liv på lik linje med "alle andre".
Viten om at det ikke var Eiriks helsemessige situasjon i seg selv, men mangelen på behandlingsplasser og forsvarlige tiltak som ført til hans forverring, understøtter min teori om at det finnes en årsakssammenheng mellom forutgående behandling og selvmordet da det oppsto. Med det også en forståelse for at Eirik to måneder før han døde valgte å avslutte behandlingstilbudet ved BUP (barne- og ungdomspsykiatrisk poliklinikk), for hva var det som egentlig tilsa at han skulle fortsette med noe som for ham bare hadde vist seg å gjøre "alt vondt verre"!?
All Eiriks negative erfaringer med hjelpeapparatet tatt i betraktning, er det lite om noe som tilsier at han skulle ha varslet fra da det viste seg at heller ikke vedtak om oppfølging fra psykiatri- og miljøtjenesten i kommunen ble fulgt opp som avtalt. Likevel ser jeg det som et "rop om hjelp" at han framsatte trusler ovenfor meg dagen før han døde, noe hans erfaring tilsa at ville føre til en ny innleggelse, akkurat slik faren hans og jeg hadde bidratt til fire ganger tidligere. Jeg tørr knapt å tenke på hva det gjorde med Eirik, da det eneste som skjedde var at han fikk en sms fra kommunens psykiatritjeneste, med spørsmål om han ønsket besøk.
Når jeg sier at jeg forstår Eirik, betyr det verken at jeg mener det er riktig at han skulle dø, at jeg har akseptert eller tilgitt det som skjedde med ham. Det jeg mener er at jeg kan forstå og sette meg inn i hans opplevde håpløshet i situasjonen. For; Ut fra hva jeg fortalt om Eirik i forrige bloginnlegg, kan vel ingen en gang tro at hans ønske var å bli sittende innesperret i sitt eget hjem, redd seg selv og livet, kun med besøk fra en tilfeldig på vakt i psykiatri- og miljøtjenesten som kom innom for å "slå av en prat" eller ta en røyk sammen med ham et par ganger i løpet av dagen...!?
Det lå nok mye mer i ordene jeg leste opp til ham i hans begravelse enn hva jeg den gang fullt ut var klar over selv:
Vi vet du kjempet for å være en del av vår fremtid. At det valget du tok ikke var enkleste utvei, men at du ikke så andre løsninger. Vi har innsett at du for første gang på lenge gjorde det som føltes best for deg, at ditt liv ble for tøft å leve….
Det lå nok mye mer i ordene jeg leste opp til ham i hans begravelse enn hva jeg den gang fullt ut var klar over selv:
Vi vet du kjempet for å være en del av vår fremtid. At det valget du tok ikke var enkleste utvei, men at du ikke så andre løsninger. Vi har innsett at du for første gang på lenge gjorde det som føltes best for deg, at ditt liv ble for tøft å leve….
lørdag 5. mars 2016
Hvem var Eirik..?
Både i kontakt med media og andre har jeg blitt spurt om å beskrive kort hvem Eirik var. Hver gang skjer det samme - jeg får det rett og slett ikke til. Hvorfor? Jeg vet ikke, men... Kanskje er det nettopp det å skulle forholde seg til hvem han VAR jeg ikke takler. En smertelig påminnelse om at han ikke lenger ER. Kanskje er det et utslag av min egen usikkerhet etter å ha fått kjennskap til nye sider ved ham etter hans død, for - kjente jeg ham, egentlig...? Jeg har forstått at dette er en terskel jeg må prøve å komme meg over. At jo lengre tid det går, jo vanskeligere vil det bli å sette ord på. Å skulle oppsummere kort er ikke enkelt, men...
I mine øyne var Eirik som barn flest. Han vokste opp i trygge omgivelser på Raufoss, som minstemann i en kjernefamilie på fire. Han utviklet seg normalt for alderen, lærte lett nye ting, og foruten en tøff start på livet - født i sete, med navlestrengen rundt halsen og for lav kroppstemperatur, samt en 10 dagers intensiv behandling på grunn av bakterier i blodet før vi kunne ta ham med oss hjem - var han knapt nok forkjølet opp gjennom småbarns- og barneskoleåra.
Selv om de fleste oppfattet og kjente Eirik som en stille, forsiktig og sjenert gutt, var han som liten en aktiv krabat som kunne finne på de mest utrolige røverstreker så fort man snudde ryggen til ham. Som for eksempel den gangen da jeg drakk kaffe med en nabo og trodde han lekte i sandkassa, mens han i realiteten gikk rundt huset og knuste alle kjellervinduene med en stein... Den gangen han i et uoppmerksomt øyeblikk så sitt snitt til å ta seg en tur alene gjennom Raufoss gater med sparkesykkel - kun iført shorts og langstøvler. For ikke å glemme den gangen han hadde lurt seg inn i bilen som sto parkert foran garasjen, satte den i fri og "parkerte" i garasjeporten, eller da han lærte vennegjengen å lage "bomber" av bakepulver og vann i brusflasker, godt hjulpet av en vannslange med fullt trøkk som samtidig sørget for at en nysådd plen ble omgjort til et gjørmebad...
Som elev var Eirik flink i de fleste fag, pliktoppfyllende i alle oppgaver han ble satt til å utføre, men litt tilbakeholden med å vise fram sin egen kunnskap. Han utviklet et godt og nært vennskap til fem gutter på samme alderstrinn, som han også brukte mye tid sammen med etter skoletid. I tillegg prøvde han seg litt både innen ski, svømming, turn og friidrett, men fanget aldri spesielt interesse for noe av det. Eller.. som han selv uttrykte det slik bare han kunne da læreren spurte ham om dette i tredje klasse: "Jeg er egentlig ikke så glad i fysisk aktivitet jeg".
Som mange andre ungdommer, var også Eirik opptatt av data. En interesse som også førte til at han allerede i en alder av 13 år begynte som VG-selger, nettopp for å kunne tjene egne penger til å investere i litt dyrere utstyr. En jobb som også innebar at han selv måtte ta ansvar for innrapportering av salg, sende usolgte aviser i retur, regne ut egen fortjeneste og sette inn overskytende beløp i banken og betale regning til rett tid.
Blant venner var nok Eirik kjent for å være en god "gamer". Men, i motsetning til hva mange trodde, var det ikke "bare" spill Eirik brukte timene foran pc-skjermen til. Chatting med ungdommer rundt om i verden bidro til å utvikle hans engelskkunnskaper, og det finnes vel knapt nok et menneske jeg kjenner som er like oppdatert om nyheter fra så vel innland som utland slik han var.
Interessen for data ble også avgjørende da Eirik skulle velge studieretning etter ungdomsskolen. Et veloverveid valg, der planen var tilegne seg en yrkesrettet kompetanse, samtidig som det ga mulighet til å kunne ta en høyere utdanning på sikt. I tillegg til klare planer for utdanning og fremtidig yrke, kjøpte han seg bil for egne penger som 16 åring, og hadde satt av penger på en sparekonto for å kunne ta førerkort da han ble 18 år. Det jeg ikke visste, var at han også hadde planer om å reise ut og utforske verden sammen med en av sine barndomskamerater:
«Ah, jeg husker den tida på Korta Skole hvor vi alltid lurte på hva vi skulle gjøre når vi ble voksene. En ting som var sikkert, var at vi skulle få oss et fantastisk liv. Vi begynte å snakke om å dra ut i verden, utforske det ukjente og bare dra ut på eventyr. Vi har hatt den drømmen i mange år nå, og vi skulle gjøre det etter videregående. Du gikk visst i forveien denne gangen, men jeg vet at vi vil møtes igjen! Da skal vi ikke dra hver for oss! Vi skal dra sammen. Oss to ut på et gigantisk eventyr. Jeg gleder meg allerede, men inntil den tiden kommer, så håper jeg du får deg litt av et eventyr hvor du nå er. Ett år i himmelen er som 100 år her nede på Jorden, så jeg er sikker på at vi sees ganske snart. Drømmer dør aldri!» (siste hilsen fra en venn i Eiriks begravelse)
Det gjør vondt å tenke på at jeg aldri vil få vite om han ville ha gjennomført sine drømmer om å utforske verden, om han ville ha fullført utdanningen og om hans tanker om fremtidig yrke ville blitt slik han så det for seg. Ei heller om han en dag ville ha funnet seg en kjæreste, stiftet familie og om han ville ha gitt meg barnebarn. Det eneste jeg med sikkerhet vet, er at det er lite om noe som tilsier at Eirik ikke hadde et ønske om å leve, at han aldri ga uttrykk for å ha et reelt ønske om å dø i så ung alder.
Eirik vil mest av alt bli husket som en go'gutt med glimt i øye, for sin humrende latter og for et utall av kjappe kommentarer i de mest forventede og uventede øyeblikk. En kunnskapsrik, ansvarsbevisst og samvittighetsfull ung herremann som gjorde enda mer enn vi ante for å sørge for at andre hadde det bra, og som på bekostning av seg selv skjulte sin egen smerte bak sitt smil.
Kjære Eirik. min vakre engel
Det var så mye vi ikke fikk sagt...
Så mye vi ikke fikk gjort...
Jeg gråter ennå fordi du er borte.
Smiler gjennom tårer fordi du har levd.
Du vil for alltid være i mine tanker.
For alltid i mitt hjerte.
I drømmene mine kan ingen ta deg fra meg.
Jeg elsker deg, vennen
Hvil i fred, til vi ses igjen
Klem fra mamma
I mine øyne var Eirik som barn flest. Han vokste opp i trygge omgivelser på Raufoss, som minstemann i en kjernefamilie på fire. Han utviklet seg normalt for alderen, lærte lett nye ting, og foruten en tøff start på livet - født i sete, med navlestrengen rundt halsen og for lav kroppstemperatur, samt en 10 dagers intensiv behandling på grunn av bakterier i blodet før vi kunne ta ham med oss hjem - var han knapt nok forkjølet opp gjennom småbarns- og barneskoleåra.
Selv om de fleste oppfattet og kjente Eirik som en stille, forsiktig og sjenert gutt, var han som liten en aktiv krabat som kunne finne på de mest utrolige røverstreker så fort man snudde ryggen til ham. Som for eksempel den gangen da jeg drakk kaffe med en nabo og trodde han lekte i sandkassa, mens han i realiteten gikk rundt huset og knuste alle kjellervinduene med en stein... Den gangen han i et uoppmerksomt øyeblikk så sitt snitt til å ta seg en tur alene gjennom Raufoss gater med sparkesykkel - kun iført shorts og langstøvler. For ikke å glemme den gangen han hadde lurt seg inn i bilen som sto parkert foran garasjen, satte den i fri og "parkerte" i garasjeporten, eller da han lærte vennegjengen å lage "bomber" av bakepulver og vann i brusflasker, godt hjulpet av en vannslange med fullt trøkk som samtidig sørget for at en nysådd plen ble omgjort til et gjørmebad...
Som elev var Eirik flink i de fleste fag, pliktoppfyllende i alle oppgaver han ble satt til å utføre, men litt tilbakeholden med å vise fram sin egen kunnskap. Han utviklet et godt og nært vennskap til fem gutter på samme alderstrinn, som han også brukte mye tid sammen med etter skoletid. I tillegg prøvde han seg litt både innen ski, svømming, turn og friidrett, men fanget aldri spesielt interesse for noe av det. Eller.. som han selv uttrykte det slik bare han kunne da læreren spurte ham om dette i tredje klasse: "Jeg er egentlig ikke så glad i fysisk aktivitet jeg".
Omtrent før han kunne gå fanget han interesse for matlaging og baking, og som liten hadde han en egen kjøkkenkrok i stua. I mangel av "ekte" matvarer, var det ikke rent sjelden at vår lille tålmodige pus Laban ble puttet i ovnen, for så en god stund senere å bli servert som kalkun(!). En interesse som vedvarte også etter hvert som han ble eldre og fikk lov til å boltre på familiens kjøkken, noe som blant annet kom gjestene til gode da han stilte med fem egne kaker til sin egen konfirmasjon.
Som mange andre ungdommer, var også Eirik opptatt av data. En interesse som også førte til at han allerede i en alder av 13 år begynte som VG-selger, nettopp for å kunne tjene egne penger til å investere i litt dyrere utstyr. En jobb som også innebar at han selv måtte ta ansvar for innrapportering av salg, sende usolgte aviser i retur, regne ut egen fortjeneste og sette inn overskytende beløp i banken og betale regning til rett tid.
Blant venner var nok Eirik kjent for å være en god "gamer". Men, i motsetning til hva mange trodde, var det ikke "bare" spill Eirik brukte timene foran pc-skjermen til. Chatting med ungdommer rundt om i verden bidro til å utvikle hans engelskkunnskaper, og det finnes vel knapt nok et menneske jeg kjenner som er like oppdatert om nyheter fra så vel innland som utland slik han var.
«Ah, jeg husker den tida på Korta Skole hvor vi alltid lurte på hva vi skulle gjøre når vi ble voksene. En ting som var sikkert, var at vi skulle få oss et fantastisk liv. Vi begynte å snakke om å dra ut i verden, utforske det ukjente og bare dra ut på eventyr. Vi har hatt den drømmen i mange år nå, og vi skulle gjøre det etter videregående. Du gikk visst i forveien denne gangen, men jeg vet at vi vil møtes igjen! Da skal vi ikke dra hver for oss! Vi skal dra sammen. Oss to ut på et gigantisk eventyr. Jeg gleder meg allerede, men inntil den tiden kommer, så håper jeg du får deg litt av et eventyr hvor du nå er. Ett år i himmelen er som 100 år her nede på Jorden, så jeg er sikker på at vi sees ganske snart. Drømmer dør aldri!» (siste hilsen fra en venn i Eiriks begravelse)
Det gjør vondt å tenke på at jeg aldri vil få vite om han ville ha gjennomført sine drømmer om å utforske verden, om han ville ha fullført utdanningen og om hans tanker om fremtidig yrke ville blitt slik han så det for seg. Ei heller om han en dag ville ha funnet seg en kjæreste, stiftet familie og om han ville ha gitt meg barnebarn. Det eneste jeg med sikkerhet vet, er at det er lite om noe som tilsier at Eirik ikke hadde et ønske om å leve, at han aldri ga uttrykk for å ha et reelt ønske om å dø i så ung alder.
Eirik vil mest av alt bli husket som en go'gutt med glimt i øye, for sin humrende latter og for et utall av kjappe kommentarer i de mest forventede og uventede øyeblikk. En kunnskapsrik, ansvarsbevisst og samvittighetsfull ung herremann som gjorde enda mer enn vi ante for å sørge for at andre hadde det bra, og som på bekostning av seg selv skjulte sin egen smerte bak sitt smil.
Kjære Eirik. min vakre engel
Det var så mye vi ikke fikk sagt...
Så mye vi ikke fikk gjort...
Jeg gråter ennå fordi du er borte.
Smiler gjennom tårer fordi du har levd.
Du vil for alltid være i mine tanker.
For alltid i mitt hjerte.
I drømmene mine kan ingen ta deg fra meg.
Jeg elsker deg, vennen
Hvil i fred, til vi ses igjen
Klem fra mamma
torsdag 4. februar 2016
Når samfunnet møter sorg med urett
Et av de viktigste budskapene vi har forsøkt å formidle, slik det også kommer fram av vår overskrift "Når samfunnet møter sorg med urett", er den ekstreme påkjenningen vi som etterlatte opplever å ha blitt utsatt for som følge av hvordan offentlige myndigheter følger opp alvorlige hendelser og mistanke til lovbrudd i helse- og omsorgstjenesten. Om hvordan vi har endt opp som "advokater" for å få vite sannheten om hva som skjedde med våre barn da de var pasienter i psykisk helsevern, og den årelange kampen vi har måttet kjempe alene for deres og vår rettferdighet, bokstaveligtalt med Staten som motstander. En kamp som har krevd at vi har måttet forholde oss objektive til fakta og sak, i en periode av livet der vi burde blitt respektert for og gitt muligheten til å bearbeide egen sorg.
Det er faktisk ikke "greit" når systemsvikt med døden til følge følges opp med nye systemsvikt også i etterkant av hendelsen. At offentlige myndigheter misbruker sin makt ved å unnlate å vurdere fakta i en sak, at de på den måten bidrar til at lovbrudd begått i helse- og omsorgstjenesten og/eller av enkeltpersonell blir holdt skjult for den enkelte som rammes og for samfunnet generelt. Det er faktisk ikke greit når man opplever at prinsippet om "likhet for loven" ikke utøves likt ovenfor "mannen i gata" og offentlige instanser og/eller tjenestemenn, at de ikke gjør den jobben de er satt til å gjøre i følge Norges Lover og plasserer ansvaret for hendelsen der det faktisk hører hjemme!
Slik vi opplever det, er det kun de som rammes av en alvorlig hendelse i helse- og omsorgstjenesten som pr i dag blir påført konsekvenser, enten ved å bli påført en skade som pasient eller ved å bli etterlatt etter et dødsfall slik vi har erfart. At vi i tillegg møtes av et "system" som så tydelig viser at de ikke har lært av hendelsene, slik at tallene i selvmordsstatistikken vitner om, er mer enn hva vi er villig til å akseptere.
Om DU ønsker å vise din støtte i vår kamp, har du muligheten til å gjøre dette ved å signere underskriftskampanjen som er opprettet for å styrke etterlattes rettssikkerhet: http://www.underskrift.no/vis.asp?kampanje=5813
Abonner på:
Innlegg (Atom)