Tanker og meninger knyttet til samhandlingsreformen

Statistikk og forskning har for lengst avslørt et betydelig individ- og samfunnsproblem ved at pasienter som tidligere har blitt institusjonalisert, ikke i tilstrekkelig grad har klart å dra nytte av dette behandlingstilbudet i egen hverdag også etter utskrivelse. Mange pasienter har blitt «svingdør-pasienter» på grunn av dette, og for mange har denne problematikken også ført til at de har følt at deres problemer som følge av sykdom ikke har blitt sett/hørt/tatt på alvor. Det er ikke vanskelig å forstå at når erfaring tilsier at du blir utsatt for en «brannslukking» når et eller annet har ført til innleggelse, for så å på nytt erfare det samme problemet igjen og igjen, svekkes håp og tillit til at noe eller noen kan hjelpe med å gjøre hverdagen bedre. Det er ikke vanskelig å sette seg inn i og forstå, at en del av disse menneskene (Eirik inkludert) ikke har oppfattet reelle alternativer mellom liv og død. Det er ikke vanskelig å kunne forstå at det som av mange oppfattes som en egoistisk handling og et valg, i realiteten har langt andre årsaker og sammenhenger for den enkelte det gjelder. Her trengs det endring…!!

Samhandlingsreformen - til det beste for den enkelte og for samfunnet generelt:

Om man setter seg litt inn i samhandlingsreformens målsettinger(Regjeringens informasjon om samhandlingsreformen), vil man fort kunne se at den bygger på et prinsipp om å ivareta hensynet til den enkelte pasient og samfunnet i en og samme prosess. Den inneholder en rekke samfunnsøkonomiske insentiver, hvor de samme insentivene har som formål å skulle bidra til å styrke individuelle rettigheter og muligheter for å kunne leve et verdig liv til tross for sykdom. Et av hovedmålene med reformen er å kunne gi flest mulig oppfølging i sitt nærmiljø. Innenfor psykisk helsevern betyr en slik løsning at man forsøker å imøtekomme et problem knyttet til et økende antall mennesker med behov for bistand fra helsetjenesten (ikke minst imøtekomme den problematikken jeg har vist til innledningsvis), samtidig som man forsøker å imøtekomme de samfunnsøkonomiske konsekvensene dette medfører i form av tapte ressurser i arbeidsstyrken og kostnader til ulike velferdsordninger. Et vesentlig tiltak i denne sammenheng, er å kunne tilby flest mulig pasienter tjenester på lavest mulig effektive nivå. Et tiltak som på individnivå betyr at flere mennesker vil få muligheten til å kunne følges opp tettere den hverdagen de lever i, i stedet for å institusjonaliseres som ved innleggelser i døgnavdelinger der man flyttes vekk fra sin egen hverdag. Rent samfunnsøkonomisk betyr dette at man kan tilby flere bistand ved at midler som tidligere i større grad ble benyttes til døgnopphold omfordeles og flyttes over til timesbaserte tjenester.

I forkant av innføring av samhandlingsreformen, er det gjort en rekke tiltak for å muliggjøre reformens intensjoner og for å kunne nå ulike målsettinger. For å sikre trygghet og kvalitet ovenfor den enkelte pasient, er det blant annet utarbeidet samarbeidsavtaler mellom ulike sykehus og landes kommuner. Avtalene pålegger helsepersonell/spesialisthelsetjenesten et større ansvar enn tidligere om å vurdere hvorvidt en pasient kan få et like godt eller bedre tilbud i hjemkommune som ved innleggelse i en sykehusavdeling. For å imøtekomme kommunenes utfordringer med et økt ansvar for utskrivningsklare pasienter, er det overført midler fra Staten til kommunene. Samtidig som det er overført midler, er det også innført sanksjonsmuligheter ovenfor kommunene ved at spesialisthelsetjenesten kan ilegge dagsbøter dersom kommunene ikke kan eller klarer å ta seg av utskrivningsklare pasienter. Intensjonen bak dette er at kommunene ved tildeling av midler fra Staten også skal ta et større ansvar enn tidligere for innbyggernes helse, og bli mer bevisste betydningen av å «..fremme helse, forebygge sykdom og bygge opp lokale tilbud».

Ut fra det jeg viser til ovenfor, er det enkelt å forstå at hoveddelen av kunnskap og kompetanse også har ligget hos spesialisthelsetjenesten frem til reformens utvikling og igangsettelse. Jeg har derfor liten forståelse for at det skal være til det beste hverken for samfunnet eller den enkelte det gjelder, når reformen legger til grunn overføring av ansvar til kommunene FØR man har sørget for å heve kunnskap og kompetansen tilsvarende hos de som skal overta ansvar for å følge opp pasienter «i sitt nærmiljø». FØR kommunene har hatt mulighet til nettopp å styrke sine tiltak for å kunne «..fremme helse, forebygge sykdom og bygge opp lokale tilbud».

På bakgrunn av erfaring, har kommunene lite om noe å stille opp med i møte med psykiatriske pasienter som ikke er kartlagt, utredet og/eller har fått påbegynt behandling i spesialisthelsetjenesten i FORKANT av en slik overføring samhandlingsreformen gjennom sine samarbeidsavtaler legger opp til. For meg er det innlysende at så vel et menneske som rammes av sykdom som de som skal ha ansvaret for å følge opp vedkommende, først og fremst må settes i stand til å forstå HVA som er problemet før man kan forvente at de skal kunne ta fatt på en prosess for å kunne finne ut av HVORDAN man kan mestre utfordringer i hverdagen og HVEM som best kan hjelpe i denne prosessen. Skal man kunne realisere prinsippet om brukermedvirkning i helsetjenesten, må man også samtidig sørge for å sette en pasient i stand til faktisk å kunne ta ansvar for sin egen hverdag!

Rent samfunnsmessig, ser jeg heller ikke at reformen vil kunne bidra til en bedring av den samfunnsøkonomiske utfordringen så lenge den er satt i gang uten egentlig å ha tatt tilstrekkelig hensyn til kvaliteten på de tjenester/tiltak som skal tilbys pasientene. Kvantitative løsninger alene – ved å gi flere adgang til tjenester raskere – vil ikke i seg selv tilsi at man lykkes bedre med at behandlingen faktisk hjelper den enkelte. Riktignok kan jeg fint forstå at dette er mulig NÅR kunnskap og kompetanse er på plass i kommunene. Men, jeg frykter at den største «prisen» for denne måten å innføre en reform på, vil komme til å gå utover pasientenes rett til å bli ivaretatt på en sikker og forsvarlig måte. At menneskeliv står i fare for å gå tapt, akkurat slik vi fikk erfare og har opplevd med Eirik!!

En kort oppsummering:

Om man ønsker en endring av et samfunnsmessig problem som omhandler mennesker, er det ikke nok å ta kvantitative løsninger og tiltak i betraktning. Man må også sørge for at grunnlaget for tiltak knyttet til kvalitet er sikret før man gjennomfører. Om man ønsker en endring, må man faktisk investere de midler og ressurser som kreves for å kunne oppnå effekt. Man må rett og slett ha vilje til å innse at en så stor reform og omlegging som dette faktisk koster. At det kreves en investering på kort sikt i form av styrking av de tiltak man ønsker å forbedre, før man kan forvente at den skal kunne gi en langvarig effekt. Ikke minst må man ta i betraktning de menneskene som omfattes av denne reformen. Sørge for at de blir forsvarlig ivaretatt den tiden det tar å utvikle en bedre tjeneste for å kunne forhindre at en reform med gode intensjoner går ut over menneskeliv!!

 

Mennesker med psykisk sykdom må få den hjelpen de trenger – NÅR de trenger det!

 

Tale fra unge Høyre Bærum til Landsmøte mai 2013

 

Politisk oppmerksomhet er ofte en forutsetning for å kunne påvirke mulighetene til å gi mennesker en rett til å leve et verdig liv på tross av psykiske sykdom. Historier om tragedier er ofte et godt utgangspunkt for en slik oppmerksomhet. Så også statistiske tall som bevitner et samfunnsproblem. Men, oppmerksomhet rundt en tragedie og/eller statistiske tall alene er ikke nok for å kunne imøtekomme et problem og faktisk kunne gjøre noe med det!

Gjennom perioden jeg fulgte Eirik i hans møte med psykisk helsevern, ikke minst gjennomgang av saksdokumenter i forbindelse med klagesaker etter hans død, har jeg sett og erfart hvordan beslutninger og målsettinger fattet på systemnivå ikke gjenspeiles i de tiltak/tjenester som tilbys på individnivå. Mitt inntrykk er at man vet mye om problemet på systemnivå, og om hva som skal til for å avhjelpe problemet på individnivå. Forskning og faglige retningslinjer, utarbeidet og oppgitt som grunnlag for vedtak fattet på systemnivå, er med på å forsterke mine egne antagelser. Likevel finner jeg ikke sammenheng mellom hva man vet og har besluttet på systemnivå, og det som er erfart av tiltak/tjenester som ble gitt på individnivå. Dette har dannet grunnlag for å rope et høyt «varsko» ovenfor samfunnet!!

Siden 1999 har det vært et økt fokus på psykisk helse/helsevern. Det er lagt ned mye arbeid og ressurser i å finne fram til tiltak/tjenester i helsetjenesten som kan bidra til å gi den enkelte som rammes av psykisk sykdom en bedre hverdag. Samtidig er det lagt ned tilsvarende like mye arbeid og ressurser i å finne frem til tiltak for å øke sysselsetting i arbeidslivet og med det også redusere kostnader knyttet til trygdeutbetalinger. Likevel ser det ut til at situasjonen, både på individ- og samfunnsnivå, «står på stedet hvil». Ut fra egen erfaring og innsikt i velferdssamfunnets organisering og gjennomføring, har jeg gjort meg noen betraktninger og tanker om hva som kan være et av hovedproblemene til at dette ikke lykkes, og som jeg skal forsøke å redegjøre litt nærmere for.

Når det tildeles tjenester og tiltak til et menneske hvor hverdagen i sterk grad preges av psykisk sykdom og hindringer som følge av dette, må man også kunne forvente at planlegging og gjennomføring skjer i samsvar med de vedtak som blir fattet i forvaltningen. Dette handler om grunnleggende tillit til den vedtaket direkte gjelder, men også ovenfor samfunnet generelt. Veien fra «teoretiske» beslutninger på systemnivå og ned til beslutninger som tas på individnivå er lang. Ut fra mine erfaringer og betraktninger, vil det mest grunnleggende og avgjørende for å kunne skape/opprettholde tillit i samfunnet og ovenfor den enkelte som på grunn av sykdom har behov for tiltak/tjenester, først og fremst bero på hvorvidt politikere/regjeringsmedlemmer innvilger tilstrekkelige ressurser til å gjennomføre det de selv på vegne av samfunnet har valgt å holde fokus på, og det de har lagt til grunn for sine egne beslutninger.

Departementene må først og fremst tildeles tilstrekkelig med midler og ressurser for å få mulighet til å organisere virksomheten (helsetjenestene) forsvarlig, slik at også målene bak politiske beslutninger gir helsepersonell en reell mulighet til å kunne tilby kvalitet i tiltak/tjenester i tråd med hva forskning og utredninger som er lagt til grunn for politiske beslutninger tilsier. Mistillit skapes i det øyeblikket helsepersonell ikke har mulighet til å kunne tilby den enkelte pasient kvalitet i de tjenester/tiltak helselovgivningens formål og politiske beslutninger danner grunnlag for. Uten denne muligheten, øker risikoen for at den enkelte pasient (og deres pårørende) får en opplevelse av at hovedproblemet ligger i manglende kunnskap og kompetanse hos enkeltpersonell i helsetjenesten.

Den samme tendensen kan også ses fra individnivå opp mot samfunns- og systemnivå. Når politikere/regjeringsmedlemmer fatter et vedtak på samfunnets vegne, ovenfor samfunnet forsvarer sine beslutninger ved å vise til ressurser og midler som har gått med til forskning, utredning og utarbeidelse av faglige retningslinjer – forsvarer lovpålagte krav og rettigheter med at de vet hva som skal til – overfører de samtidig et ansvar til individnivå. Et ansvar for å kunne «bevise» ovenfor samfunnet at de beslutningene faktisk gjelder for, klarer å innfri de forventninger politikere/regjeringsmedlemmer har skapt i samfunnet gjennom sine begrunnelser og beslutninger. Uten å få tildelt de tjenester/tiltak som helsepersonell mener er nødvendig for den enkelte, har man samtidig mistet grunnlaget for, og den enkeltes mulighet til, faktisk å kunne «bevise» ovenfor samfunnet at de beslutningene som er vedtatt faktisk er til nytte for så vel samfunnet som for den enkelte som har behov for bistand fra forvaltningen. Dette igjen øker risikoen for at enkelt personer som rammes av psykiske sykdom blir mistrodd og mistenkeliggjort av samfunnet på feil grunnlag. En grobunn til utvikling av negative holdninger, som igjen på ingen måte kan sies å gjøre hverdagen enklere for de som i utgangspunktet skulle opplevd å ha blitt hjulpet gjennom et politisk fokus.

Ved at statistiske tall utvikles i feil retning, nye historier om tragedier kommer til som peker i retning av et tjenestetilbud som ikke er «godt nok», skapes et nytt politisk fokus hos politikerne.  Nye utredninger settes i gang uten at man egentlig vet nok om årsaken til hvorfor tidligere beslutninger om tiltak/tjenester ikke har fungert etter sin hensikt. Nye tiltak/tjenester besluttes, og nye begrunnelser for beslutninger forsvares gjennom «teori» ovenfor samfunnet. «Ballen triller», bokstaveligtalt, mens mennesker går rundt uten mulighet til å kunne leve et verdig liv.

Tenk om det bare kunne ha blitt innvilget nok penger til faktisk å kunne gjennomføre politiske intensjoner og reformer i praksis. Tilført nok helsepersonell til å kunne tilby tjenester/tiltak på en forsvarlig måte. Nok behandlingsplasser… TID nok til å la enkelt personer som rammes av psykiske sykdom få mulighet til å nyttiggjøre seg tiltak/tjenester. Få muligheten til å leve et verdig liv. Tenk da hvilken «verden» vi kunne ha levd i. Hvor mange menneskeliv som kunne vært spart…

Psykisk helsearbeid handler ikke «bare» om å kunne gi mennesker behandling NÅR de trenger det. Det handler ikke bare om kvantitet, men også vel så mye om kvalitet. Det handler om å kunne gi rett behandling til rett tid, slik leder av unge høyre også viser til i sin tale til landsmøtet. Nå må betydningen av NOK PENGER også settes i fokus!

 

 

 

Noen kaller det valget Eirik tok for et selvmord, jeg kaller det et systemmord!

 

 

Som velferdsviter er jeg «oppdratt til» å ivareta hensynet til samfunnet og individet i en og samme prosess, til det beste for den enkelte og for samfunnet generelt. Erfaringene fra tiden som pårørende til et psykisk sykt barn og fra tiden som NAV ansatt, har satt min egen kunnskap og kompetanse på prøve. Jeg finner flere «avvik» jeg ikke er villig til å godta eller respektere, og har på ingen måte en intensjon om å bidra til å tie dette problemet i hjel til tross for egen sorg og smerte over et tapt barn. Jeg har gått så langt som å påstå at Eirik ble utsatt for et «systemmord», og med det også påtatt meg et ansvar for å forklare hvorfor jeg er av en slik oppfatning.

Kalde fakta:

Statistikk over utbetalinger av stønader etter Folketrygdens regler som følge av nedsatt arbeidsevne, viser at psykiatriske diagnoser er i ferd med å nå igjen muskel- og ledd sykdommer som lenge har toppet statistikkene. Dette har dannet grunnlag for en samfunnsøkonomisk bekymring ved at ressurser og arbeidskraft går tapt. Lovverk har blitt endret, og kravet til yrkesrettet aktivitet har blitt strammet inn for å kunne motta ytelser etter Folketrygdlovens regler. Til tross for dette, og med kjennskap til at det allerede i 1999 ble innført en politisk opptrappingsplan for å bedre psykisk helsevern, har statistikken vist en økende tendens.

Videre viser statistikk til at det i 2011 døde 598 personer som følge av selvmord. De fleste antas å ha hatt en psykisk årsak. I overkant av 20% var pasienter underlagt psykisk helsevern på dødstidspunktet. I følge formål i alle lover tilhørende helselovgivningen, skal lovreglene sørge for å ivareta pasientens sikkerhet og krav til kvalitet i tjenestene som tilbys. Spesialisthelsetjenesteloven pålegger Staten et overordnet ansvar for at befolkningen gis nødvendig spesialisthelsetjeneste. Helseregionene er pålagt en «..plikt til å planlegge, gjennomføre, evaluere og korrigere virksomheten slik at tjenestenes omfang og innhold er i samsvar med krav fastsatt i lov eller forskrift».

Personlig erfaring:

Til tross for at man allerede etter første innleggelse i spesialisthelsetjenesten forsto at Eiriks tilstand var livstruende, er det lite om noe i hans «historie» som tilsier at han fikk den hjelpen han trengte NÅR han trengte den for å kunne velge livet foran døden. Til tross for at han hadde rett til nødvendig helsehjelp, at helsepersonell vurderte og definerte hans behov for tjenester, kunne ingen tilby ham plass i en døgninstitusjon for videre utredning og kartlegging av hans situasjon. I stedet endte han opp slik samhandlingsreformen og politiske intensjoner danner grunnlag for at psykisk helsevern skal organiseres. Uten at man egentlig visste årsaken til Eiriks problemer, ved å tilby ham medisinsk behandling ut fra symptomer ingen kjente årsaken til, ble han flyttet inn i en egen bolig i kommunen med tilbud om oppfølging 10 timer i uka i sitt «nærmiljø». Året har 365 dager, døgnet har 24 timer… Hva hjalp det vel Eirik om han fikk oppfølging 10 timer i uka, så lenge han resten av tiden bokstaveligtalt ble overlatt til å takle en hverdag og en «hel verden» av symptomer han ikke forsto på egenhånd? Hvor ble HANS behov veid opp mot og kjent «gyldig» i møte med samfunnets krav og forventninger som følge av politiske målsettinger og intensjoner?

Meninger og tanker om «kalde fakta» sett fra en velferdsviters ståsted:

Hva skjer når Helseregionene ikke klarer å innfri sine pålegg om drift av virksomheten slik at den bidrar til å «..fremme tillitsforholdet mellom pasient og bruker og helse- og omsorgstjenesten, fremme sosial trygghet og ivareta respekten for den enkelte pasients og brukers liv, integritet og menneskeverd» på grunn av politiske intensjoner og beslutninger? Hva når helsepersonell ikke kan utvise forsvarlighet i sin tjeneste slik Helsepersonell loven pålegger dem, fordi virksomheten ikke er tilrettelagt godt nok ut fra pasientgruppens behov? Hva når mennesker ikke får oppfylt sine rettigheter til nødvendig helsehjelp for å kunne redde liv på grunn av manglende ressurser? Skal vi da resignere, godta og akseptere at liv går tapt ved at en leder står fram i et TV intervju, beklager og viser til at «…vi gjorde mye, men åpenbart ikke nok…»?! Mitt svar er åpenbart: NEI, vi skal ikke uten videre godta et slikt svar!

På bakgrunn av egen erfaring som tidligere veileder i NAV og som pårørende til et psykisk sykt barn, ikke minst ut fra statistiske tall som taler sitt tydelige språk, finner jeg lite om noe som taler for at de tiltakene som er satt i verk har ivaretatt hensynet til psykisk sykes rett til å kunne leve et verdig liv. Det finnes ikke grunnlag for annet enn å kunne si at Eiriks «historie» ikke er et unikt tilfelle, at hans og mine erfaringer ikke kan brukes som et «gyldig» eksempel for å kunne belyse en problemstilling og de avvik jeg mener befinner seg i «møte» mellom hensynet til den enkelte og samfunnet generelt.

Det er ikke nok å komme samfunnsmessige problemer i møte med kvantitative løsninger, man må også ta kvaliteten på tjenestene i betraktning dersom man virkelig ønsker en endring til det bedre for så vel den enkelte som for samfunnet generelt. For meg er det så vel innlysende som logisk å se ALLE tjenester som skal bidra til å bedre en HELHETLIG situasjon under ett. Om NAV skal lykkes i sitt arbeide med å få flere ut i arbeid, kunne gi en reel vurdering av den enkeltes arbeidsevne og finne frem til tiltak som kan hjelpe den enkelte, må først og fremst den enkeltes funksjonsnivå være kartlagt. Om et menneske skal klare å bli en aktiv yrkesdeltaker til det beste for seg selv og samfunnet, bli satt i stand til å ta et ansvar for egen situasjon slik intensjonen om brukermedvirkning danner grunnlag for, må det først og fremst få muligheten til å mestre sin egen hverdag på tross av sykdom. Få muligheten til å opparbeide innsikt og forståelse for hvilke begrensninger sykdommen gir. Få muligheten til selv å definere i hvilken grad sykdom skaper problemer i hverdagen, hjelp til å finne frem til tjenester og tiltak som kan bidra til å løse problemer. Skal man klare dette, må først og fremst helsepersonell tilføres ressurser slik at de får mulighet til å kunne tilby sin kompetanse til det beste for pasientene. «Systemet» må tilrettelegges og organiseres på en slik måte at helsepersonell får en reel mulighet til å kunne velge rett behandlingsnivå for den enkelte pasient. Muligheten til å kunne tilby rett behandling til rett tid!

Politikerne må gjerne ha et ønske om at flere pasienter skal følges opp i «sitt nærmiljø», men må også påta seg ansvaret for å sørge for at de rettighetene som er gitt pasientene i lovsform faktisk blir oppfylt gjennom deres egne intensjoner og beslutninger. Når et menneske faller utenfor arbeidsstyrken som følge av sykdom, er det åpenbart at det først og fremst må settes inn midler for å imøtekomme de helsemessige utfordringene den enkelte opplever som følge av psykisk sykdom. I de tilfellene der politiske intensjoner og beslutninger som blir tatt på samfunnets vegne viser seg ikke å innfri den enkeltes lovmessige rettigheter, slik jeg også mener er tilfelle i Eiriks «historie», det er i disse tilfellene jeg hevder at mennesker blir utsatt for et «systemmord»!

Et første famlende steg mot en ukjent verden

 

Før telte jeg timer, dager, måneder og år fra den dagen Eirik ble født. I oktober 2012 ble tellingen snudd om til timer, dager og måneder fra den dagen han døde… Ved hans båre lovte jeg å kjempe hans kamp mot systemet videre. En dag sørge for at han blir vist rettferdighet for den uretten som ble begått mot ham.

Jeg har bedt Fylkesmannen og NPE gjennomgå «saken». Intensjonen er et behov og et ønske om en faglig gjennomgang og vurdering av alt som skjedde i løpet av den tiden Eirik var pasient underlagt psykisk helsevern. Håpet er at andre skal ta lærdom av hans og våre erfaringer, at dette kan bidra til å minske risikoen for at andre kan ende opp i samme eller lignende situasjoner. 
Uavhengig av om Fylkesmannen og/eller NPE sier seg enig i at det ble begått en urett mot Eirik som førte ham inn i døden, vil jeg uansett aldri finne en mening ved at et barn velger døden foran livet. Aldri kunne akseptere den smerten livet påførte ham. Erfaringene har brennmerket min sjel, og har dømt meg til å leve et liv videre med Eirik kun som et kjært og dyrbart minne.

På tross av at jeg ikke kan se en mening i at Eirik døde, har jeg etter hvert innsett at det hverken ovenfor ham eller noen andre ville være rettferdig om han døde helt forgjeves. De siste månedene av hans liv, viste han meg tillit ved å be meg bruke min faglige kompetanse til å hjelpe ham med å skrive ulike henvendelser til «systemet» for om mulig å kunne gi ham en bedre hverdag. Etter han døde, fant jeg igjen alt han selv hadde oppbevart av journalnotater og egne notater her hjemme. Noe som også har gitt meg kjennskap til en rekke detaljer Eirik valgte å skjule for meg mens han levde. Jeg er ikke et sekund i tvil om at Eirik la igjen dette hos meg for at jeg skulle kunne bruke det til noe, og for meg er det viktigste av alt å prøve å bruke dette på en best mulig måte til fordel for andre.

Som så mange før meg, har jeg stått fram i media og fortalt om tragedien som rammet oss:

TV2 nyhetene 10.2.2013

TV2 nyhetene 11.2.2013

I tillegg har jeg opprettet og administrert facebooksiden «En vakker engel til oss kom, tok et valg og vendte om», der jeg hovedsakelig har delt erfaringer og historier om alt fra sorg- til klageprosess:

En vakker engel til oss kom, tok et valg og vendte om

Med denne bloggen ønsker jeg å kunne «gå et skritt videre». Ved bruk av erfarings- og fagkompetanse vil jeg forsøke å dele tanker og meninger knyttet opp mot politiske reformer og intensjoner. Gjennom konstruktiv kritikk er mitt mål å åpne opp for en løsningsorientert debatt, og med dette gi Eiriks død en mening jeg kan leve videre med.

 Med dette har jeg tatt mine første famlende steg, inn i "bloggerverden", og ønsker velkommen til:

 «Rettferdighet for Eirik»!