I 5 ½ år kjempet jeg for å finne ut av «sannheten», for
om mulig å vise Eirik rettferdighet og med det gi ham verdigheten tilbake. En
kamp mange nå mener jeg har vunnet, men... Til hvilken pris…?
I løpet av de årene som har gått, foruten "sak" og/eller via andre instanser og/eller som besvarelser på mine henvendelser, har dere kun ved et tilfelle tatt initiativ til direkte kontakt med meg. En telefon, under to døgn etter vi mottok beskjed fra presten
om at Eirik var funnet død, der vedkommende ga uttrykk for hvor forferdelig dette hadde vært
for alle de som jobbet med Eirik, uten å dele så mye som et medfølende ord til Eiriks familie og venner! At et spakt spørsmål om hva
dere evt kunne bistå «oss» med først kom etter at jeg «tente på alle plugga», burde vel være forklaring nok på hvorfor jeg ba vedkommende videreformidle beskjed til resten av kommunens ansatte om å holde seg unna begravelsen av respekt og hensyn til familien!
Det jeg har undret meg over i etterkant av denne henvendelsen, er hvem som vurderte og synes det var en «god ide»
å la nettopp denne personen ta direkte kontakt med meg. Vedkommende som var den første jeg meldte bekymring til i forkant av selvmordet, som kunne ha bidratt til å forhindre dødsfallet, men som i stedet ba meg om å anmelde min egen sønn til politiet. Og... Hva var
deres egentlige hensikt, da dere elleve måneder etter dødsfallet sendte kopi av Eiriks
pasientjournal og uttalelsen til Fylkesmannen i en rekommandert sending til min
adresse – uten å følge vanlig prosedyre og la det bli opp til
Fylkesmannen å vurdere hvorvidt og hvilke opplysninger jeg skulle få innsyn i? Tenkte dere noen gang på at jeg kom til å sitte alene i mitt eget hjem og lese de dokumentene dere sendte meg og/eller hvordan jeg kom til å reagere på de opplysningene som kommer fram her? For å gi dere noen eksempler:
Hvordan tror dere jeg reagerte, da jeg elleve måneder etter
Eiriks død leste at kommunens psykiatri- og miljøtjeneste manglet kompetanse
til å følge opp barn og unge under 18 år? Forsto dere ikke at jeg ville komme til å oppfatte dette som et alvorlig tillitsbrudd - at dere som følge av tilbakeholdelse av viktig informasjon også fikk meg til å forstå at dere forhindret meg i å ivareta mitt eget barn på en best mulig måte mens jeg ennå hadde muligheten til det?
Hvordan tror dere jeg reagerte, da jeg leste følgende uttalelser til Fylkesmannen: "Ukeplanen ble fulgt opp av begge tjenester og stort sett av EEH" ... "EEH var i ferd med å bygge relasjon til de som jobbet nærmest ham", samtidig som pasientjournalen avslørte et avvik på nærmere 70% i gjennomføringen av tiltak og at hele 20 personer(!!) var involvert i oppfølgingen i løpet av de 7 ukene han bodde i leiligheta!? Dette også på tross av at BUP allerede i forkant av innflyttingen anbefalte at max 2-3 personer skulle være involvert, nettopp for å unngå at for mange fikk et for overfladisk kjennskap til saken - det jeg også ble informert om av BUP og trodde var tilfelle da Eirik flyttet inn i egen bolig!!
Hvordan tror dere jeg så reagerte, vel vitende om at INGEN kan ha rukket å opparbeide en relasjon og/eller ha kjent Eirik særlig godt på det tidspunktet da jeg ringte inn bekymringsmeldingene - da jeg trodde at de jeg snakket med kjente til bakgrunnen for at Eirik bodde i egen leilighet og med det også forsto alvoret i situasjonen - for så å lese følgende journalnotater skrevet i etterkant av telefonsamtalene:
22.10. 2012: "Fikk tlf. fra Eiriks mor kl 16. Hun hadde da
ringt politiet og anmeldt ham for drapstrusler. De skulle notere det, men skulle ikke foreta seg noe
annet, fordi psyk.tjen. kunne vurdere han, sier
hun at politiet har sagt. Hun mener han må utredes hos lege, fordi lign. Episoder
har skjedd før. Har sendt
flere meldinger til han om besøk i kveld, men han har ikke svart»
23.10.2012, etter BUP hadde tatt
kontakt for å understreke alvoret i situasjonen: «Sendt sms og ringt for å minne på avtale i
dag. Ikke svar. Åpner ikke opp når jeg kommer. Ringer
på xflere, banker på vinduskarmen og ringer x flere. Ikke kontakt. Avventer å
kontakte mor, da u.t prøver å få kontakt
i morgen»
I uttalelsen til Fylkesmannen hevder dere at dere ikke mottok informasjon om selvmordsfare, men... Hvordan kan dere forsvare at dere unnlot å agere på bakgrunn av informasjon om voldstrusler, samtidig som dere uttaler at dere kjente til Eiriks sinne og "ønske" om å ta livet av foreldrene? Hvordan kan dere mene at dere skal bli tatt seriøst, når dere påstår at opplysningsplikten først trer i kraft når dere selv får informasjon direkte informasjon fra pasienten om trusler, samtidig som dere ventet i TO DØGN før dere igangsatte tiltak for å avklare situasjonen? Hva om Eirik hadde klart å skade eller drepe meg i løpet av den tiden.... Tror dere virkelig at Eirik ville klart å leve videre etter en slik hendelse!?
Og.... Hvordan tror dere egentlig jeg reagerte,
da jeg i uttalelsen til Fylkesmannen forsto hvordan
helse- og omsorgstjenesten oppfattet meg som mor, der særlig en setning brente seg fast i hukommelsen: «Omsorgsavdelingen fikk henvendelse i et
brev fra foreldrene, hvor de ønsket å fraskrive seg ansvaret for sin sønn EEH». For ikke å glemme følgende påstand som ikke samsvarer med opplysninger i pasientjournalen, og som best kan forstås som om dere forsøker å legge ord i munnen på en død person som ikke lenger kan forsvare seg selv: "Han fortalte også at han hadde et vanskelig forhold til foreldrene, og beskrev en oppvekst der han ikke ble sett, og hjemmeforhold med høyt konfliktnivå".
Tro nå ikke at jeg ikke vet.... "Bygdedyret" har nemlig avslørt at selv om dere har avstått fra å kommentere saken i media, har den slett ikke blitt behandlet like konfidensielt innad i kommunen. Jeg VET at sistnevnte påstander og holdninger også har blitt servert til andre som på ingen måte har forbindelse til saken...
Jeg forsøker på ingen måte å hevde at jeg er en perfekt mamma, men.... Tenk OM dere bare hadde tatt dere tid til å sette dere inn i saken, lest henvendelsen dere selv viser til og som ligger journalført i Eiriks pasientjournal. Det som i realiteten var
et brev til barnevernet og som ble sendt med kopi til omsorgsavdelingen. Tenk OM dere bare hadde giddet å ta opp telefonen og ringt oss for å avklare hva alt dette handlet om, da dere en måned senere mottok nok en henvendelse fra oss - kopi av en bekymringsmelding til Sykehuset Innlandet, der vi også tydeliggjorde de rettighetene vi som foreldre hadde ovenfor kommunen. OM dere hadde gjort det, ville dere kanskje også forstått at det desidert siste vi ønsket var å fraskrive oss
ansvaret for vårt eget barn - at dette i realiteten omhandlet en familie i krise med akutt hjelpebehov! Med det ville også Eirik ha unngått å bli
en kasteball i systemet i flere måneder, og jeg kunne ha sluppet å opptre som hans og vår «saksbehandler». Sluppet å gå så langt som å måtte sende inn klage til Fylkesmannen på grunn av manglende oppfyllelse
av rettigheter i kommunen - nærmere tre måneder etter den første henvendelsen ble sendt inn.
I løpet av de åra som har gått, har jeg blitt skremmende klar over kommunens kompetansehull - generelt manglende kunnskap om og forståelse for gjeldende regelverk, retningslinjer og veiledere - og vitne til hvordan kommunens helse- og omsorgstjeneste har forsøkt ALT for å
fraskrive seg ethvert ansvar. Til og med ETTER Fylkesmannens konklusjoner om lovbrudd var kjent, ved å gi feilaktige opplysninger til egen advokat i forbindelse med et oppreisningskrav jeg sendte dere for snart et år siden. I den anledning har jeg lyst til å minne dere på, at dere ovenfor Fylkesmannen har dyttet ansvaret for manglende informasjon over på spesialisthelsetjenesten, herunder påpekt at dere ikke har mottatt epikriser (noe som for øvrig er dokumenter ved at disse ikke er journalført i pasientjournalen), så.... Hvordan forklarer dere da egne uttalelser i til advokaten, der dere viser til vurdering av samtykkekompetanse foretatt av behandler ved BUP Elverum i forbindelse med utskrivelse i juni 2012 og at dette er årsaken til at foreldrene ikke mottok opplysninger fra dere underveis i oppfølgingen, vel vitende om at dette er opplysninger dere ikke har hatt tilgang til før de ble omtalt i avslutningsbrevet fra Fylkesmannen i januar 2015!? Og...for ordens skyld.... Selv om en oppreisning hadde vært på sin plass etter alt dere har latt oss gå igjennom både før og etter dødsfallet, vil ikke kravet bli rettslig forfulgt da deres advokat satt med et større ess i ermet og trakk fram foreldelseskortet i sin siste henvendelse!
I 5 ½ år har jeg ventet på en beklagelse for det som
allerede var opplagt da Eirik ble funnet død av politiet og representanter fra
kommunens helse- og omsorgstjeneste 24.10.2012. En beklagelse for at helsepersonell
ikke tok mine bekymringsvarsler på alvor da jeg to dager før varslet fra om at
liv og helse sto i fare, og at familie og venner ikke ble tilbudt krisehjelp på lik linje med de ansatte i kommunen. En beklagelse som i det minste burde kunne forventes etter
at Fylkesmannen, nå også pasientskadeordningen, har konkludert med at kommunen
opptrådte uforsvarlig – med det forårsaket at en 17 år gammel gutt ikke
ble forhindret fra å ta sitt eget liv, og at jeg ble pådratt en posttraumatisk
stresslidelse som følge av å ha blitt hensatt i en uavklart trusselsituasjon i over
to døgn. En ydmyk beklagelse for hvordan representanter for kommunen har
behandlet saken, både i forkant og i etterkant av dødsfallet. DET er tydeligvis for mye å be om......!!!
