2016 nærmer seg slutten. Et år der jeg for alvor har fått kjenne på de helsemessige konsekvensene av å måtte kjempe en kamp alene mot systemet. Et år der jeg har innsett at jeg ikke vil klare å komme meg videre, få det bedre, uten profesjonell hjelp.
Jeg skulle så gjerne ønske at jeg hadde sluppet å gå inn i nok et år i påvente av svar på henvendelser og klager som ble sendt inn for 2 og 3 år siden(!!). At "systemet" hadde innsett alvoret i situasjonen, forstått følgene av å måtte vente i år etter år. At de i det minste hadde innvilget meg bistand til advokat, slik at jeg selv kunne ha sluppet å forholde meg til "fakta og sak". Sluppet å gå inn i nok et år, med viten om at jeg må fortsette som før - alene.
Jeg skulle ønske at jeg ikke gikk inn i 2017, vel vitende om hva som venter. At jeg ikke hadde startet et nytt år i uvisshet om når jeg får svar. At jeg hadde sluppet å tenke på hva jeg skal gjøre når og om svarene noen gang kommer. At erfaringene ikke hadde lært meg å ta sorgene på forskudd - at jeg hele tiden går rundt og forventer det verste, likevel håper på det beste.
Jeg skulle ønske jeg gikk inn i det nye året med forventning om at dette skal bli det året da kampen mot systemet ble avsluttet, men.... Jeg håper i det minste at jeg slipper å vente alt for lenge inn i det nye året før jeg får hjelp til å takle de psykiske påkjenningene "systemet" utsetter meg for. Hjelp til å påbegynne prosessen med å bearbeide en enn så lenge innestengt og fastlåst sorg. Hjelp til å bearbeide traumene fra de siste dagene, månedene, av Eiriks liv. Hjelp til å finne min vei videre, tilbake til et verdig liv.
