Frykten for å glemme

Sitter hjemme og ser ut på været. Et fullstendig snøkaos. Tenker at det kanskje er best å holde seg innendørs i dag, men vet at jeg ikke vil klare å la være å reise ut. Vet at jeg ikke klarer å vente til i morra med å hente den "nye" bilen jeg har vært å skrevet kontrakt på tidligere i dag.

Til tross for forventningen over å skulle hente "ny" bil, er følelsene blandet. Rett og slett fordi bilen jeg bytter inn er den Eirik øvelseskjørte med. En aktivitet vi hadde sammen, og som får meg til å tenke på ham hver gang jeg setter meg inn i den.

Jeg kan se ham for meg. Huske hvordan han så ut da han satt foran rattet. Hvordan øynene hans fulgte konsentrert med i trafikken. De samme øynene som alltid gnistret og avslørte ham om han hadde skøyerstreker på gang. De lange slanke fingrene, og hvordan han holdt i rattet. Holdningen hans. Bevegelsene. Håret hans, det litt strie og uregjerlige, med et fargespekter jeg aldri ble lei av å studere. Ørene som alltid ble solbrente da han var liten. Den bleke huden. Den rette nesen med et lett dryss av fregner over neseryggen. Antydning til bart og skjegg som minte meg på at han begynte å bli en voksen mann. Munnen hans. Den humrende og gode latteren. Stemmen som var rukket å bli dyp. Samtalene våre...

En samtale husker jeg spesielt godt, var den gangen da jeg fortalte Eirik hvor redd jeg var for å miste ham. Hvordan samtalen på vårt særegne vis endte opp på en humoristisk og ironisk måte, som likevel fanget alvoret og betydningen av det jeg sa. Jeg glemmer ikke Eiriks reaksjon da jeg streng i stemmen fortalte ham at han ikke fikk lov til å dø før meg. Glemmer ikke hans latterbrøl da jeg sa til ham at om jeg aldri hadde lagt hånd på ham tidligere, ville han få så mye juling som han ikke i sin villeste fantasi kunne forestille seg dersom det skulle skje. Glemmer ikke hans tørre kommentar om han at det kanskje ville se litt merkelig ut, at andre kanskje ville komme til å se rart på meg, om jeg ga ham juling når han lå død i en kiste...

Knappe tre måneder senere opplevde jeg det jeg fryktet mest av alt, og det var minner fra nettopp denne samtalen som dukket opp i hukommelsen da jeg så ham for siste gang, død og lagt i en kiste. Selvfølgelig fikk han ingen avstraffelse, men minnet var vemodig, sårt og vondt. Fikk tårene til å strømme. Aldri mer skal jeg få se Eirik. Aldri mer få snakke med ham. Aldri mer få oppleve vår særegne måte å snakke sammen på, hvordan vi alltid og med det meste kunne finne på å bruke humor og ironi på de mest vanskelige og alvorlige temaene uten at vi noen gang misforsto hverandre. Aldri mer....


Før var bilen bare en materialistisk gode, men i likhet med andre gjenstander og steder, er den for meg blitt en gjenstand full av minner om Eirik. Kanskje er det nettopp det som gjør det så vanskelig å vite at jeg snart ikke har den lengre... Viten om at jeg aldri mer skal sette meg inn i den igjen... Frykten for at minnene, den nærheten jeg føler til Eirik, en dag skal forsvinne...

En tid for alt...

Det er lenge siden jeg har skrevet på bloggen. Det vil si... Det er lenge siden jeg har klart å skrive et blogginnlegg. Etter en intens periode med klageskriving i januar, har rett og slett ikke "kropp og hjerne" fungert slik den skal, eller.. Slik jeg vil, er vel kanskje mest riktig å si. Kanskje mest av alt fordi jeg pushet meg selv for langt, overgikk meg selv og mine egne grenser, som et resultat av, og et ønske om, å få avsluttet en langvarig og vond saksprosess i "kampen mot systemet".

I det siste har tankene mine stadig oftere beveget seg tilbake til Eiriks begravelse, til en bestemt kommentar fra ei tante av meg; "Du må være sterk Monika". Jeg tror ikke det var dette hun mente, at jeg skulle være sterk for å kunne klare med "kampen mot systemet", men det er altså slik det har blitt. Jeg har ikke tillatt meg selv å ta inn over meg sorgen på den måten jeg kanskje burde ha gjort. Bitterheten, viten om all uretten som ble begått mot Eirik, har overskygget det meste. Ikke minst det å finne nye opplysninger om ham i journaler etc som jeg vet ville vært av betydning for meg mens han levde, samt opplysninger om helsepersonells mistanker til meg som jeg aldri tidligere hadde hørt om. For ikke å glemme hvordan jeg selv har opplevd måten å ha blitt møtt  av "systemet"... Kanskje er det ikke så rart at jeg føler meg fullstendig utmattet nå, for alt dette har bokstaveligtalt krevd alt jeg har av krefter, sugd alt jeg har av energi ut av meg, i en periode der jeg egentlig har hatt mer enn nok med å bare "være".

På mange måter føler jeg at jeg kun har eksistert de 2-3 siste årene. At også mitt liv stoppet opp den dagen Eirik døde. At jeg på mange måter har levd mer i fortid enn i nå- og framtid. Det kan jo ikke fortsette slik. En dag må også mitt liv få lov til å fortsette, og det er ingen andre enn jeg som selv må ta ansvar for at jeg faktisk gjør det.

Da Eirik døde, ble mitt liv drastisk endret på flere områder. Etter å ha vært mamma siden jeg selv var 17 år, med alt det foreldrerollen innebærer, ble hverdagen min bokstaveligtalt snudd om fra å være "mamma på heltid" til plutselig, om enn uventet og uønsket, å bli en hverdag der jeg kun har meg selv å ta hensyn til og ansvar for. Min eldste datter har jo for lengst "forlatt rede".  I 25 år har det å være "mamma" tatt alt mitt fokus. Det er det som har gitt mening. Det som har gitt små og store gleder i hverdagen. Min datter gir meg fortsatt mening ved livet, bidrar fortsatt til den største gleden i mitt liv, men... Hun krever meg jo ikke på samme måte som da hun var yngre og bodde hjemme. Så, hva nå....? Hva skal jeg bruke tiden min til. Hvor vil jeg med livet mitt? Hvem er jeg egentlig?

Jeg vil aldri kunne tilgi det som har skjedd, men det er jo likevel ikke riktig ovenfor noen, hverken Eirik eller meg, at jeg bokstaveligtalt minnes ham i min hverdag på grunn av en sykdom og all urett som tok livet av ham. Eirik var jo så mye mere enn det for meg. Som alle andre med sykdom, meg selv inkludert, var han jo ingen sykdom. Han var min sønn, og jeg er evig takknemlig for all den tid, alle gode minner, jeg fikk sammen med ham.

Jeg føler at jeg står ved et veiskille. Vet at tiden er inne for å prøve å gi slipp på mye av den bitterheten som har preget mitt liv så sterkt de siste åra. Dette betyr ikke at jeg ikke kommer til å engasjere meg videre. Like lite som jeg kan klare å tilgi, vil jeg aldri kunne klare å "snu ryggen til". Jeg kommer til å dele hva som skjer videre med klager og anmeldelser. Kommer til å kjempe kampen så langt som nødvendig for om mulig å sørge for at "systemet" tar det ansvaret jeg mener de har etter å ha utsatt Eirik for det jeg kaller for et "systemmord". Jeg kommer til å dele egne tanker når dette føles riktig eller jeg selv føler at jeg har noe å "komme med", men jeg vil nok ikke bli like aktiv, på samme måte, som jeg har vært tidligere.

Eirik har lært meg så enormt mye, også etter sin død. Han har gitt meg et innblikk i en verden jeg knapt nok ante eksisterte. Gitt meg et videre syn og en mer reflektert holdning, forståelse og syn på hva det innebærer å leve med psykisk sykdom. Ikke minst har han fått meg til å forstå at et selvmord ikke er et resultat av at en person har begått en egoistisk handling, at han eller hun har tatt "enkleste utvei" eller selv nødvendigvis har tatt et bevisst valg eller har hatt et reelt ønske om å dø. Han har fått meg til å reflektere over sider av livet jeg kanskje ikke før tenkte så nøye over tidligere. På sett og vis vil jeg påstå at han har bidratt til å gjøre meg til et bedre og mer reflektert menneske. Jeg håper innerst inne at det å ha stått offentlig fram, delt mine og Eiriks erfaringer, kan ha bidratt til at også andre har tatt lærdom. At også andre forstår hvor viktig det er å bry seg, for sammen er vi sterke <3