Mange kan trøste, men få kan forstå

http://www.nrk.no/magasin/hildes-stemmer-slo-systemet-1.11689621

14.5.2014 ble historien om Hilde publisert. Den samme dagen som hun skulle ha fylt 20 år. Historien er nå kåret til "lesernes favoritt" - den mest leste saken i NRK Hordaland i 2014.

Hildes foreldre har opplevd det samme marerittet som jeg selv har opplevd - at våre barn døde mens vi selv trodde de ble godt passet på av andre. Et svik, et alvorlig tillitsbrudd til helsetjenesten, som ikke er mulig å gjenopprette. Erfaringer som er delt med andre, håper jeg generelt har bidratt til å skape et større engasjement for psykisk sykes rettigheter i samfunnet.

På hver vår kant av landet har vi stått (og står) i en "kamp mot systemet" for våre barns rettferdighet. Etter historien om Hilde ble publisert, etter selv å ha stått fram tidligere og fortalt historien om Eirik, tok Hildes mamma kontakt med meg gjennom FB siden En vakker engel til oss kom, tok et valg og vendte om. I månedene som fulgte ble meldingene mange og lange mellom oss. Historier og erfaringer ble utvekslet. Følelser delt. I oktober fikk jeg endelig muligheten til å treffe henne, gi henne en varm og lang klem. Et helt spesielt og utrolig sterkt møte mellom to engle-mamma'r.

Til tross for at det gjør mer vondt enn ord kan beskrive å vite at andre har opplevd noe tilsvarende det jeg selv har opplevd, vite at andre bærer på den samme intense smerten og savnet, gjør det godt å bli forstått uten å måtte forklare med ord. Jeg trenger ikke forklare Randi hvordan jeg har det. Trenger ikke forklare eller unnskylde meg om jeg har en tøff dag, om jeg blir ordknapp og har behov for litt tid helt for meg selv. Trenger ikke unnskylde meg eller forklare om jeg er fullstendig knust og oppløst i tårer, eller om jeg er full av bitterhet og frustrasjon. Hun vet, og hun forstår.




https://www.facebook.com/AwesomeQuotes4Eva/photos/pb.178816278820720.-2207520000.1419676659./780262162009459/?type=3&theater

Mange har vist sin medfølelse, delt sorgen med meg etter Eirik døde. Samtidig vet jeg at mange har opplevd meg som "sterk" gjennom kampen jeg har kjempet for ham. En styrke og en kamp jeg vet gjør andre bekymret for om til syvende og sist bare vil gjøre min egen sorg enda vanskeligere å bære. Som jeg vet at andre kan bli lei av å høre på at jeg snakker/skriver om. Jeg forstår at det er vanskelig for andre å forstå, men "kampen" er i realiteten en av mine måter å takle min sorg på. Jeg trenger å forstå Eirik. Trenger å vite hva som skjedde med ham. De fleste forbinder selvmord med en ønsket handling, at vedkommende selv hadde et ønske om å dø. Selv er jeg av en helt annen oppfatning hva Eirik angår.

Også på dette område vet jeg at Randi forstår meg langt bedre enn de fleste, nettopp fordi hun har opplevd noe tilsvarende av det jeg selv har opplevd. Barna våre ga aldri et reelt uttrykk for å ha et ønske om å dø. Selvmordsrisikoen var en del av deres sykdom, et symptom, noe de oppsøkte helsetjenesten for å få hjelp med, og som vi intetanende trodde de fikk profesjonell hjelp til å lære å mestre. Jeg kan ikke snakke for oss begge, men kanskje er det noe av dette som gjør det så intenst viktig å kjempe for deres rettferdighet. Kjempe for at noen skal ta ansvar for den uretten vi mener at våre barn ble utsatt for. Ta ansvar for at de ble sviktet da de trengte hjelpen som mest, og for at vår tillit til helsetjenesten som foreldre har vist seg å ha vært bygd opp på et totalt feil grunnlag.

På lik linje som kjærligheten til våre barn aldri vil opphører selv om de ikke fysisk er tilstede i livene våre lenger, kan ikke tiden lege alle sår. "Kampen mot systemet" gir meg ikke Eirik tilbake. I seg selv kan den ikke lindre. Men... Dette er det siste jeg får gjort for ham, for oss... Jeg har akseptert at Eirik er død. Famler meg fram for å finne en måte å leve mitt liv videre på uten ham. Mange kan trøste, gi meg livsmot ved å vise at de bryr seg, mens det å bli forstått... Slippe å forklare eller unnskylde meg, kanskje er det mest avgjørende i mitt eget sorgarbeid.

Det nærmer seg jul...

 

Det er lille julaften. Huset er vasket, maten er handla inn, kakene bakt, gavene er pakket og, så vel her hjemme ved bilde av Eirik som ved hans siste hvilested, er lysene tent og det er pyntet  til høytid.

Tankene er mange og følelsene er blandet på denne tiden av året. Tenk at jeg for 26 år siden feiret min aller første jul som mamma. For 20 år siden min første jul som tobarnsmor. I år feirer jeg min tredje jul som mamma og englemamma. Det gjør vondt å tenke aldri skal få feire jul sammen med Eirik igjen. Samtidig er jeg så utrolig takknemlig og glad for alle de gode minnene om ham fra nettopp denne tiden av året. Så utrolig takknemlig og glad for å ha fått oppleve så mye godt sammen med Eirik.

Eirik har lært meg så uendelig mye, men mest av alt har han fått meg til å forstå at jeg kan ikke ta noe eller noen for gitt. Ingen vet hvor lang tid vi har fått tildelt her på jord. Jeg vil alltid bære på et stort savn. Innsett at tid ikke kan lege alle sår, men... Litt eller litt har jeg lært meg til å smile gjennom tårer. Slik som jeg også har gjort nå gjennom adventstiden, når tradisjoner jeg hadde sammen med Eirik har blitt videreført, skapt glede både over hans minne og for andre som har fått lov til å ta del i dem. Å kunne gjøre disse små tingene i hverdagen, snakke om Eirik og le av gode minner sammen med andre, gir en følelse av at han fortsatt er her sammen med oss. Gjør sorgen litt enklere å bære.

Det er lille juleaften... Julefreden har senket seg, og om en liten stund kommer Marita (Eiriks storesøster) hennes kjæreste og mine foreldre hjem til meg på julegrøt. Eiriks plass ved bordet står kanskje tom, men det betyr ikke at han ikke er med oss. I tankene, i samtalene og i hjertene våre, vil han alltid være med oss.

Kjære Eirik, min vakre engel

 

Jeg håper du får en fin jul der du er nå.

Jeg unner deg hvilen, men savner deg sårt....

 

Helsepersonell sviktet da Eirik og jeg trengte dem som mest...

Så er "saken" i media, igjen... Det føles litt rart å høre sin egen stemme på radioen, lese nettartikkelen der fokuset også rettes mot meg. En "avsløring" helt på grensen til å bli ubehagelig personlig, men like fullt en realitet.

 

http://www.nrk.no/ho/krever-erstatning-etter-sonnens-selvmord-1.12095628

 

 



Selv har jeg aldri vært i tvil. Eiriks liv ville ha blitt reddet om helsepersonell hadde tatt mine varsler på alvor. Men, å erkjenne at trusler mot meg og konsekvensen av å bli gående i to døgn i uvisse også ble en medvirkende årsak til egen funksjonssvikt, tap av arbeidsevne og medvirkende årsak til at jeg fra 1.1.2014 ble innvilget varig uførepensjon, har vært svært vanskelig å forholde seg til.

Jeg var allerede fra før av langtidssykmeldt med diagnosen ME/CFS, noe også helsepersonell som jobbet med og rundt Eirik var informert om. En såkalt "diffus lidelse" ingen vet årsaken til, som kjennetegnes ved en ekstrem og uforklarlig utmattelse, og som ikke bedres av søvn. Kognitiv svikt... Smerter... Søvnproblemer... Symptomene er mange. Likevel, jeg var ikke blant de sykeste med denne sykdommen. Jobbet gradert i min stilling som veileder i NAV, inntil NAV som arbeidsgiver i juni 2012 tok fra meg den muligheten ved å si meg opp på grunn av langvarig sykdom. En oppsigelse midt i den perioden man må anse som den vanskeligste og mest kritiske perioden av Eiriks sykdom.

Planene for hva jeg skulle gjøre videre, en fremtid som selvstendig næringsdrivende - privat konsulent med tilbud om tjenester innenfor eget kompetansefelt som utdannet velferdsviter - lå klare. Jeg skulle bare vente til Eirik ble bedre, til hans situasjon var avklart og stabilisert. Ville være der for ham, så lenge han trengte det, før jeg satte mine egne planer "ut i live".

Inntil Eirik døde hadde jeg "utsikt til bedring". Alt tydet på at min egen sykdom var i en bedringsfase, rett og slett fordi jeg ikke ble verre til tross for påkjenningene ved å være hans nærmeste pårørende i denne perioden. Så skjedde det som aldri skulle ha skjedd..... At ingen tok til etterretning det jeg som "bare en mamma" varslet fra om fikk fatale konsekvenser. Eirik liv gikk tapt, og i løpet av to døgn ble store deler av mitt liv bokstaveligtalt snudd på hode. I tillegg til å måtte leve med en livslang sorg, savnet etter et barn, utviklet jeg også angst/panikkangst i løpet av de to døgnene jeg ble gående i uvisse, noe som igjen har forverret utmattelsen ved sykdommen. Resultatet ble at jeg gikk fra "utsikt til bedring", med klare målsettinger for egen fremtid, til i dag å være avhengig av 16-20 timers hvile i døgnet for å kunne fungere tilfredsstillende i hverdagen.

Jeg har aldri klandret Eirik for min egen uførhet. Har hele tiden påstått at det var sykdommen hans som truet meg. Jeg så ham jo.... Har aldri sett ham slik han var den siste gangen jeg så ham i live, som om det skulle vært en helt annen og vilt fremmed person som kom hjem til meg... Jeg forsto umiddelbart at Eirik trengte hjelp. At det ikke var noe jeg selv kunne gjøre, uten å i verste fall å utsette ham for risikoen og faren for at han kunne komme til å skade andre. Med den sakkyndige rapporten som nå er innhentet av fylkeslegen bekreftes langt på vei mine egne påstander. Eirik var alvorlig syk, men det var ikke hans sykdom som fratok meg min funksjons- og arbeidsevne. Det er helsepersonell manglende tiltak ved varsling som er årsak til dette. Manglende oppfyllelse av plikten til å yte akutt nødhjelp - både for å redde liv, og for å forhindre skade.

Tre røde roser...



 

Tre røde roser...

 

En fordi jeg elsker deg

En fordi jeg alltid har elsket deg

En fordi jeg for all tid vil elske deg

 



Det har gått to døgn siden jeg fikk kjennskap til den eksterne sakkyndige rapporten som har blitt innhentet i tilsynssaken som er til behandling hos Fylkesmannen i Oppland. Min første reaksjon etter å ha lest den var å reise rett til Eiriks grav for å kunne fortelle ham "nyheten" først. Tre røde roser, og et kort med en enkel hilsen "Rettferdigheten har seiret. Jeg elsker deg, min vakre engel. Hilsen fra mamma".

Å sitte der ved graven hans, endelig kunne fortelle ham at rettferdigheten har seiret... Fortelle ham at han, og jeg, endelig har blitt tatt på alvor... At han endelig, og så alt for sent, har blitt forstått... Det var jo dette jeg lovte ham da jeg så ham for siste gang i hans bisettelse for over to år siden. Det var dette jeg lovte ham, og som har plaget samvittigheten min hver gang jeg har besøkt graven hans i løpet av disse to årene som har gått. Jeg har grått så mange tårer mens jeg har sittet der. Unnskyldt meg for at det har tatt så lang tid. Fryktet for at jeg aldri skulle få oppleve at den dagen kom da jeg kunne fortelle ham at "Nå har jeg kjempet kampen ferdig for deg vennen. Nå er du blitt vist rettferdighet. Nå har du endelig blitt forstått, tatt på alvor. Du kan hvile i fred nå gutten min, i full forvisning om at vi vet at dette ikke var ditt valg. At det var sykdom som tok livet ditt. Ikke du. Så, hvil i fred nå lille venn. Hvil i fred"....

Det har gått to døgn siden jeg fikk vite. Virkeligheten har så vidt begynt å synke inn i meg. Betydningen av rapporten så smått begynt å gå opp for meg. Dagen jeg har ventet så lenge på, den jeg fryktet aldri ville komme, har vært her. Jeg har fortalt Eirik det. Igjen grått ved hans grav, med en blandet følelse av glede og sorg i hjerte. Han fortjente så inderlig å bli vist rettferdighet. Fader heller... Jeg, og alle andre som kjente ham, hadde fortjent å kunne få lov til å beholde ham i våre liv. Eirik hadde fortjente å kunne leve sitt liv...

Tenk om jeg bare kunne fått lov til å holde rundt ham, fått lov til å høre stemmen hans, bare en gang til....

En helt spesiell dag...

Vegard - bestevenn og "bror" - ved Eiriks grav...

Det nærmer seg nok en høytid. Den tredje julen uten Eirik. Så ufattelig mange gode minner er knyttet nettopp til denne tiden av året. Til julen, til tiden før jul ikke minst. Noe av det jeg kanskje husker aller best, var den årlige byggingen av SINTEFs spiselige byggverk - også kalt pepperkakehus. Jeg kan ennå høre Eiriks humrende latter da vi tradisjonen tro gikk gjennom byggforskriftene med tilhørende HMS reglement før oppstart.... Så fint vi hadde det.... <3

Allerede den først julen etter Eirik døde bestemte jeg meg for å videreføre vår tradisjon med pepperkakehusbygging. I år med hjelp fra Vegard - Eiriks "bror" og bestevenn - og hans kjæreste Therese. En dag fylt av latter og moro, akkurat slik jeg hadde det da Eirik levde. En dag fylt av samtaler om Eirik, utveksling av minner. En dag som varmer et engel-mamma hjerte mer enn noen kan ane...

For en engle-mamma brakte denne dagen med seg så ufattelig mye glede.  Glede over å få beholde kontakten med Eiriks bestevenn og "bror" ikke minst. Den personene som betydde mest av alt for Eirik opp gjennom oppveksten. Som jeg vet sto ved hans side i "tykt og tynt". Den personene som bedre enn noen andre kjente Eirik - på godt og vondt. En sann bestevenn og "bror"...

 

Vi tente to lys i kveld - for håp og glede. For meg også to lys - et til minne om Eirik, et til ære for hans bestevenn og "bror".

 

 

Kjære Vegard.. Kjære Therese... Tusen takk for at dere ville dele denne dagen med meg. Takk for at dere var der sammen med meg, hjalp meg med å videreføre en tradisjon Eirik og jeg hadde sammen. Hjalp meg med å bringe frem alle de gode minnene om ham <3



"Noen kaller det valget Eirik tok for et selvmord. Jeg kaller det et systemmord"...

Allerede da jeg mottok beskjed om at Eirik hadde tatt sitt eget liv, var jeg av den oppfatning av at han  døde av sykdom. Jeg visste bare ikke hva. Forsto ikke hvorfor. Dette ble min start på "kampen mot systemet". En kamp for å kunne akseptere hans valg, om mulig forstå ham bedre.

At Eirik, og jeg, ble sviktet dagen før han døde finnes det ingen tvil om. Jeg sa jo fra om de endringene jeg hadde observert til helsepersonell og politi, med beskjed om de truslene jeg hadde mottatt fra Eirik - at en av oss ikke kom ut av dette med livet i behold. Likevel gikk det to døgn fra jeg varslet til helsepersonell og politiet sammen tok seg inn i leiligheta der de fant ham død - hengt seg til døde i uteboden...

Bitterheten ved å vite at Eirik kunne ha blitt forhindret fra å begå selvmord har vært enorm, og jeg vet nå at det ble begått en straffbar handling av helsepersonell i denne perioden. At en hjelpepleier ikke tok meg som "bare mamma" på alvor... Jeg som tross alt hadde kjent sønnen min i nesten 18 år - stolte mer på sin egen erfaring etter å ha truffet ham en gang... Kun sendte ham en sms med spørsmål om han ville ha besøk, lot være å reise ut til ham da han ikke svarte.... Det fikk ikke "bare" fatale konsekvenser for Eirik, men også for alle han etterlot... Foreldre, søster, "bror" og bestevenn, besteforeldre, fettere, kusiner, tanter, onkler, venner... Hjelpepleieren som ikke hadde kompetanse til å foreta en slik vurdering i utgangspunktet, som etter gjeldende lover og regler hadde plikt til å varsle videre for på den måten å avklare om det var grunnlag for tvangsinnleggelse eller ikke på bakgrunn av truslene som ble framsatt. Hjelpepleieren som hevet sin erfaring om Eirik, langt over den erfaringen jeg hadde som mor....

Men, hva med behandlingen Eirik hadde hatt i forkant av dødsfallet...? Hvorfor hadde ikke dette bidratt til å gjøre ham "frisk", og hvorfor fanget ikke kommunens helsepersonell opp alvoret da jeg varslet...? Et "dypdykk" i informasjonen som ble holdt tilbake fra meg som følge av taushetsplikten mens Eirik levde, de papirene jeg fant igjen blant sakene til Eirik og de jeg har fått tilsendt av Fylkesmannen som følge av min innsyn-/uttalerett i tilsynssaken som er opprettet, har gitt meg svarene...

Allerede i første samtale med psykologen ved BUP påla Eirik helsepersonell taushetsplikt. I inntakssamtalen har Eirik gitt uttrykk for at "ingen skjønner hvordan det er å være ham". I sin "bestilling"- hans målsetting for å gå i terapi - har han vist til at han ønsker mindre krangling med foreldre, spesielt mor, samt å bli mer sosialt aktiv. I psykologens oppsummering og vurderingen etter denne samtalen står det:

"Forsømt gutt som har stort behov for mellommenneskelig regulering. Fin humor og glimt i øyet, men virker generelt ukomfortabel i samtale. Kanskje fordi det er uvant for ham å snakke om seg selv. Samtaleterapi og samarbeid med skole virker pr i dag å bli sentralt framover. Usikker på hvordan vi skal jobbe med foreldrene".

Etter intervjuer med foreldre og omfattende kartlegging av Eiriks helsemessige situasjon, ble det  konkludert med at Eirik hadde "sosiale fobier". En diagnose som i ICD kodesystem, publisert på Helsedirektoratets sider og som benyttes i all koding av diagnoser i helsetjenesten, beskrives dette som følgende:

"Frykt for å bli kritisk gransket av andre mennesker, som fører til unnvikelse av sosiale situasjoner. Mer gjennomgripende sosiale fobier er vanligvis forbundet med lav selvfølelse og frykt for kritikk. De kan komme til uttrykk som rødming, skjelving på hendene, kvalme eller vannlatingstrang, og pasienten er av og til overbevist om at en av disse sekundære angstmanifestasjonene er det primære problemet. Symptomene kan gå videre til panikkanfall". (http://finnkode.helsedirektoratet.no/#|icd10|ICD10SysDel|2613471|flow)

 

I behandlingsplanen fra høsten -11 skisseres det en videre tilnærming gjennom poliklinisk oppfølging ("terapi for å bearbeide ensomhetsfølelse og isolasjon"), samarbeide med skolen der Eirik er elev med sikte på at han skal gjennomføre studiene ("som en viktig ramme for det pol. behandlingsarbeidet"). Videre går det fram opplysninger om evt andre instanser som skal knyttes opp i oppfølgingen, blant annet ambulerende team og kommunens miljøarbeidertjeneste.

 

Den videregående skolen der Eirik var elev hadde på eget initiativ tatt tak i situasjonen allerede før BUP kontaktet dem, da han allerede to uker etter oppstart begynte å få problemer, noe som kom til uttrykk gjennom et betydelig fravær fra undervisningen. Gjennom et godt samarbeide med Eirik og personell ved skolen, informasjon om hans helsemessige utfordringer, fikk han tilrettelagt en studiehverdag han klarte å mestre. Opplysninger i behandlingsplan derimot, der det forespeiles et samarbeide med kommunens helsetjeneste og ambulerende tjeneste, er av ukjente årsaker ikke blitt gjennomført.

 

Av journalnotatene går det fram at den videre behandlingen ved BUP ble rettet mot gjenkjennelse av følelser, at samtalene i stor grad ble "styrt" av psykologen og at forhold til foreldre sto sentralt i mange av disse samtalene. Videre kommer det fram en rekke opplysninger jeg ikke får til å stemme overens med hva diagnosebeskrivelsen - sosial fobi - skulle tilsi. Blant annet har Eirik fortalt om et "tiltakende tankekjør", at han har "bilder i hode" av voldshandlinger (noe som gjør ham irritert), at det "svartner" for ham, om tiltakende søvnproblemer og en opplevd sammenheng mellom søvn og økt sinne. Til tross for dette, noe jeg mener burde ha blitt fanget opp som tydelige tegn på at han kunne lide av annen og langt alvorligere (p)sykdom enn først antatt, blir det aldri satt i gang videre kartlegging/utredning for å finne ut av dette. Dette i sterk kontrast til hva veileder for lidelsen, utgitt av Legeforeningen/Norsk barne- og ungdomspsykiatrisk forening, tilsier, der det blant annet vises til følgende:

"Kartlegging av komorbiditet er viktig fordi det oftest innebærer større funksjonssvikt. Når symptombildet er overlappende, kan imidlertid denne vurderingen være vanskelig. Noen ganger kommer en komorbid lidelse først til syne når den mest framtredende tilstanden er behandlet. Som ved differensialdiagnostikk er også komorbiditet med andre angstlidelser det hyppigste. Det er allikevel relevant å skille mellom de forskjellige angstlidelsene da de kan ha forskjellige korrelater, prediktorer og forløp gjennom barndom og ungdom. Riktig diagnose kan være viktig for valg av behandling". (http://legeforeningen.no/Fagmed/Norsk-barne--og-ungdomspsykiatrisk-forening/Nyheter/Den-nye-veilederen-er-endelig-klar/Faglig-veileder-for-barne-og-ungdomsspsykiatri/Del-2/f-40-41-angstlidelser/)

Med komorbiditet menes sykdommer man kan ha samtidig, og det er nettopp dette som blir et sentralt spørsmål og tema etter hvert som jeg får innsyn i flere dokumenter (journaler, epikriser etc). Ikke minst med tanke på at en del av de opplysningene han delte i samtaler med psykologen, kom til uttrykk gjennom handling åtte måneder etter han startet opp i behandling.

Ved en akuttinnleggelse våren -12 ble det vekt mistanker til at han kunne ha en langt alvorligere psykisk  lidelse enn først antatt. Av journalnotatene er blant annet schizofreni lignende lidelse nevnt, i tillegg til opplysninger om at Eirik har utvist psykotiske trekk og at han ble satt på antipsykotisk (medisinsk) behandling allerede dagen etter innleggelse. Helsepersonell vurderte videre at de hadde behov for å kunne observere Eirik over tid, og mente at han måtte legges inn ved en døgnavdeling for videre kartlegging og igangsetting av behandling. Da ventetiden viste seg å være over tre måneder for en slik behandlingsplass, ble utskrevet fra akuttavdelingen, uten at det hverken ble sendt henvisning for senere opphold eller utarbeidet en behandlings-/utredningsplan.

I forkant av utskrivelsen var det allerede sendt bekymringsmelding til barnevernet på grunn av den alvorlige situasjonen som hadde ført til innleggelsen, noe som gjorde det helt klart at det ikke var tilrådelig å la Eirik bo hjemme. Til tross for at barnevernet på sin side hevdet at dette ikke tillå deres ansvarsoppgave, at de anså at hans problemer først og fremst å skyldtes (p)sykdom, beskrives det i journalen at helsepersonell "har lagt press på barnevernet" for å få dem til å ta ansvar.

Uten en avklart bo-/omsorgssituasjon ble barnevernet bokstaveligtalt tvunget til å finne en løsning. Dette til tross for at helsepersonell var klar over at det eneste tiltaket barnevernet kunne tilby ham var opphold i institusjon. En hverdag hvor Eirik måtte forholde seg til mange andre ungdommer med ulike utfordringer, samt et ukjent antall personell ved avdelingen, noe som allerede i utgangspunktet var Eiriks største utfordring i sin hverdag med sosiale fobier. Noe som igjen førte til at han knappe tre døgn etter utskrivelsen trakk samtykke til barnevernet, og igjen ble lagt inn ved akuttavdelingen etter nok et selvmordsforsøk som en direkte følge av den situasjonen han befant seg i.

Etter denne episoden tok Eirik frivillig kontakt med meg der han ga uttrykk for sin fortvilelse over den situasjonen han befant seg i, og ba meg om hjelp. I den forbindelse sendte jeg inn en bekymringsmelding til Sykehuset der jeg stilte spørsmålstegn til forsvarlighet ved utskrivelsen. Samtidig anmodet jeg dem om å ta Eiriks helsemessige situasjon i betraktning, opprette kontakt med kommunens helse-/omsorgstjeneste for ivaretakelse av hans rettigheter som pasient og mine som pårørende med "særlig tyngende omsorgsoppgaver". Til tross for min anmodning, ble ikke kontaktet med kommunen opprettet før jeg halv annen måned senere personlig leverte inn en skriftlig anmodning til Fylkesmannen med varsling om mulig pliktbrudd.

På bakgrunn av min henvendelse til Fylkesmannen, ble det altså opprettet kontakt med kommunens helsetjeneste. I et felles møte med akuttavdelingen der Eirik var innlagt på dette tidspunktet, BUP og helsepersonell i kommunen, ble det bestemt at han skulle få tildelt egen bolig med oppfølging fra kommunens miljø- og psykiatritjeneste innen 1.9.2012. Av journalnotatene fra den samme perioden, går det klart fram at all behandling, både fra BUP og ambulerende tjeneste, har vært rettet mot å "stabilisere situasjonen" i påvente av tiltak i kommunen. Med andre ord; den behandlingen Eirik mottok ble rettet mot de tilleggsbelastninger han ble utsatt for som følge av manglende døgnplass, mens mistanker om alvorligere (p)sykdom og behov for videre utredning ikke nevnes videre i journalnotatene etter Eirik selv tok kontakt med meg og vår relasjon tilsynelatende ble bedre. Tvert imot er det i behandlingsplan som ble utarbeidet ved BUP sommeren -12 i forbindelse med behandlerbytte, til tross for at det gjentatte tidligere i journalnotater er påpekt behovet for innleggelse etc, kun vist til tidligere diagnose (sosial fobi).

I et notat som omhandlet Eiriks behov for oppføling i kommunen, utarbeidet av BUP og gjennomgått med helsepersonell i kommunen i forbindelse med overføring av ansvar, går det ikke frem opplysninger om tidligere selvmords-/voldsproblematikk. Ei heller tidligere mistanker og vurdering om behov for videre utredning. Et notat som senere blir lagt til grunn for tildeling av tjenester i kommunen, og som ved en gjennomgang av kommunens journalnotater klart viser kraftige avvik både ut fra Eiriks behov og selve gjennomføringen av tiltakene.

Kort tid etter møtet mellom BUP og kommunens psykiatri- og omsorgstjeneste, etter nok en samtale med behandler (sosionom) der det ble mistenkt forverring og behov for nok en selvmords-/voldsrisikovurdering, valgte Eirik å avbryte samarbeidet med BUP. Med andre ord overtok kommunen fra den 1.9.2012 ansvar for en ung gutt uten i det hele tatt å vite hva de egentlig har fått ansvar for, uten informasjon om de helsemessige utfordringene behandlere ved BUP og akuttavdelingen har observert i løpet av de månedene de har kjent ham.

Seks uker senere registrerer jeg som mor alvorlige endringer i hans atferd. Forstår at han er i akutt forverring. Forsøker det jeg kan for å formidle dette videre for å skaffe ham hjelp. En uke senere, syv uker etter innflytting og overføring av ansvar til kommunen, dagen etter jeg varslet fra til helsepersonell og politiet om mottatte trusler, dør Eirik hjemme i sin egen bolig...

Knappe tre måneder etter dødsfallet, 10.1.2012, sendte jeg inn en anmodning til Fylkesmannen og ny tilsynssak ble åpnet. Mens jeg i mine uttalelser og kommentarer i all hovedsak har forhold meg til de opplysningene som befinner seg i journalen, om de diagnoser som er gitt og de sykdomstegn jeg mener ikke ble tatt alvorlig nok, har de involverte instansene først og fremst lagt vekt på det de kaller for Eiriks motvilje til behandling ved at han avbrøt kontakten med BUP to måneder før han døde, at tiltakene i den kommunale boligen var basert på frivillighet, samt igjen vist til mistanker til omsorgssvikt. For første gang, ETTER Eirik er død, gjort det kjent for foreldre at de har hatt (og har) en slik oppfatning, at dette bokstaveligtalt har blitt ansett som Eiriks "hovedproblem" og årsak til psykiske problemer.

Etter min oppfatning ble ikke alvorlige sykdomstegn lagt vekt på i tilstrekkelig grad før de kom til uttrykk gjennom handling. Langt alvorligere er det at det heller ikke ble gjort noe med dette i etterkant. De sykdomstegnene han utviste kan ikke etter mitt skjønn tilskrives diagnosen sosial fobi, men burde helt klart dannet grunnlag for videre utredninger slik legeforeningens veiledere tilsier. Ut fra de nasjonale faglige retningslinjene for den lidelsen de mistenkt at Eirik kunne ha, er det liten tvil om at nettopp de tiltakene han ble utsatt for etter utskrivelse, overføring til barnevernet og opphold i institusjon, bidro til å forverre hans sykdomsbilde. Og verst av alt... Det burde være kjent for helsepersonell at nettopp denne type lidelse(r) har en høy dødelighet som følge av betydelig økt selvmordsfare, og at en tidlig utredning og oppstart av behandling er avgjørende for å minske denne risikoen.

At Eirik fikk tildelt en bolig i kommunen, på bakgrunn av hans eget ønske om dette, vel vitende om helsepersonells mistanker om alvorligere (p)sykdom og behov for observasjon, er for meg totalt ubegripelig. Alt for mye i denne saken, helsepersonells vurderinger av at han trengte et døgnopphold ikke minst, taler for at Eirik i første omgang burde ha blitt plassert i en kommunal bolig med døgnbemanning som en form for "kompensasjon", en alternativ løsning der fagpersonell hadde mulighet til nettopp å foreta disse observasjonene av ham, før han evt hadde fått lov til å flytte inn i egen bolig.

Hva mistanker til omsorgssvikt angår... Jeg kan ikke uttale meg om dette... Hva Eirik har fortalt i behandlingssamtaler er hans "sannhet". Det jeg imidlertid har reagert på, er at helsepersonell utelukkende har vurdert at taushetspliktreglene er hovedgrunn til at foreldre ikke ble informert, mens regelverket klart og tydelig gir foreldre rett til informasjon for å kunne ivareta foreldreanvaret på en forsvarlig måte. I tillegg til dette, er helsepersonell pålagt en plikt til å faktisk varsle og påse at barnevernet går inn og foretar sine vurderinger i de tilfeller det er mistanke til omsorgssvikt. For når alt kommer til alt.... OM Eirik hadde blitt utsatt for omsorgssvikt... Om helsepersonell vurderte dette nærmest som en hovedårsak til at han hadde psykiske problemer... Burde de ikke da igangsatt tiltak for å påse at han ikke ble utsatt for dette lengre...!?

Det gjenstår ennå å se hva sakkyndige i saken har vurdert og uttalt seg om hendelsesforløpet, hva Fylkesmannen til syvende og sist vil konkludere med i sin rapport. Men, for meg som "bare en mamma" har det å ha gjennomgått sakens dokumenter, bidratt til å forstå at Eirik ikke "bare" ble utsatt for et systemmord. Det er nesten så jeg tør påstå, at dette i tillegg omhandlet systematisk svikt fra helsetjenestens side. Videre tørr jeg faktisk å påstå at om Eirik hadde blitt utredet for de sykdomstegn han utviste, om helsepersonell hadde vært mer opptatt av hans handlingsmønster enn å mistenke omsorgssvikt... OM Eirik hadde fått rett behandling til rett tid, ville han mest sannsynlig også vært i live i dag...

Kampen mot systemet, med livet som innsats

For snart to uker siden, da jeg leste de deler av Eiriks journal jeg tidligere ikke hadde lest, fant opplysninger jeg ikke fra før av var kjent med, reagerte jeg på en så kraftig måte at jeg i etterkant har innsett at jeg må gjøre det jeg kan for at dette ikke skal skje igjen. Der og da var smerten over ikke lenger å ha muligheten til å snakke med ham så intens at den eneste tanken jeg hadde var å følge etter ham. Om det ikke hadde vært for at jeg fortsatt har et barn i live, at min datter fortjener å få lov til å ha med seg mamma'n sin videre i sitt liv, ville jeg neppe ha sittet her og skrevet dette innlegget nå.

Jeg kan ikke lenger tillate meg selv å bli "herset med" av "systemet". Bokstaveligtalt med livet som innsats. Nettopp derfor hadde jeg mitt første møte med en advokat i forrige uke, ga min fullmakt til at han får fullt innsyn i saken, slik at jeg skal slippe å stå alene "kampen" fremover. I tillegg har jeg hatt befaring her hjemme for å få verdivurdert leiligheten min. Ikke fordi jeg har planer om å selge, men rett og slett for å kunne sørge for lavest mulig lånekostnader i tiden fremover, og med det vite at jeg faktisk har penger til å kunne betale advokaten for den jobben han blir satt til å utføre. Vite noe om hvilke økonomiske verdiene jeg besitter, dersom dette i verste fall ender opp i retten, om jeg taper i "kampen mot systemet" og selv må dekke alle saksomkostningene.

Jeg må ærlig innrømme at jeg ikke i min villeste fantasi trodde dette skulle bli nødvendig. Jeg vet jo at jeg har kompetansen til å kunne føre saken selv i møte med tilsyns-/klageorganene. At jeg (absurd og ironisk nok) har vært mer saklig i min framstilling i saken, benyttet meg av fakta og vist til lover, regler og retningslinjer, enn hva som faktisk har vært tilfelle i så vel sakkyndiges som de involverte instansenes uttalelser så langt. Men... Min oppfatning er at min tittel som "bare en mamma" ikke er tilstrekkelig for å bli sett, hørt og tatt på alvor. At det å engasjere en advokat nå, så langt inne i prosessen, mest av alt er fremkalt av et behov for å kunne tilføre en "anerkjent tittel" som forhåpentligvis vil kunne bidra til at denne saken nå tas på alvor.

Jeg er ikke villig til å gi opp kampen for Eiriks rettferdighet. Vet jeg er villig til å gå så langt som nødvendig for å vite at jeg har gjort alt. Men, jeg er heller ikke villig til å gjøre dette med mitt eget liv som innsats. For meg er leiligheten bare en "materiell gode", men likevel...  Det jeg selv erfarer er intet mindre enn et sterkt brudd på rettsprinsippene generelt og borgernes rettsikkerhet spesielt. Et maktovergrep fra forvaltningens side som ingen er tjent med på sikt!

En engle-mamma's møte med en annen engle-mamma

Gjennom å ha stått offentlig frem og fortalt "historien" om Eirik, har jeg også kommet i kontakt med andre etterlatte, pårørende og mennesker som selv sliter med psykisk sykdom. Fantastiske mennesker på hver sin måte, som jeg mer enn noe anna skulle ønske jeg hadde blitt kjent med av helt andre årsaker enn det som dessverre er tilfelle. Bekjentskap og vennskapsbånd som har blitt knyttet, med dyp fortvilelse og sorg som hovedgrunn til at våre "veier" har krysset hverandre.

Ingen kan ta fra meg mitt savn og min sorg. Ingen kan bære den for meg. Men, å møte forståelse av noen som selv har opplevd noe tilsvarende, som selv bærer på savn og sorg, har gjort det enklere å bære min egen smerte. Det å kunne sette ord på, dele tanker og følelser, kunne både gråte og le sammen. Ingen behandling eller piller i verden kunne ha erstattet en slik form for "medmenneskelig terapi" som det jeg selv har erfart i disse møtene.

For noen uker siden fikk jeg gleden av å treffe ei av dem som har bidratt til å gjøre min "vei" enklere å gå. Ei som selv er engle-mamma. Jeg må ærlig innrømme at jeg både gruet og gledet meg før vi møttes. Gledet meg til endelig å få muligheten til å holde rundt henne, gi henne en lang og varm klem. Gruet meg for å møte et menneske jeg visste hadde det like vondt som meg. Som står i en tilsvarende "kamp mot systemet", fullt vitende om at uansett hvor langt og hvor lenge man kjemper, vil det ikke være mulig å endre "fakta". En kamp mot systemet, uansett utfall, vil aldri kunne gi oss dem tilbake. Barna våre er allerede tatt fra oss... Hennes datter, min sønn... Å vite at noen har det så vondt som det jeg selv har det, er om mulig enda verre enn å ha det slik selv. Jeg unner jo ingen å ha det slik. Absolutt ingen!!

Det ble et sterkt, men likevel godt møte. To engle-mamma'r i samme rom... Det lar seg ikke beskrive med ord... Hilde og Eirik førte oss sammen - våre vakre engler. Jeg skulle bare så gjerne ønske at de to også hadde fått muligheten til å treffes, at det ikke var nettopp deres bortgang som gjorde at vi ble kjent. I samtalene, tankene og minnene vi delte, var de i aller høyeste grad med oss denne kvelden. Og, hvem vet... kanskje satt de der også sammen med oss...?