Mange kan trøste, men få kan forstå

http://www.nrk.no/magasin/hildes-stemmer-slo-systemet-1.11689621

14.5.2014 ble historien om Hilde publisert. Den samme dagen som hun skulle ha fylt 20 år. Historien er nå kåret til "lesernes favoritt" - den mest leste saken i NRK Hordaland i 2014.

Hildes foreldre har opplevd det samme marerittet som jeg selv har opplevd - at våre barn døde mens vi selv trodde de ble godt passet på av andre. Et svik, et alvorlig tillitsbrudd til helsetjenesten, som ikke er mulig å gjenopprette. Erfaringer som er delt med andre, håper jeg generelt har bidratt til å skape et større engasjement for psykisk sykes rettigheter i samfunnet.

På hver vår kant av landet har vi stått (og står) i en "kamp mot systemet" for våre barns rettferdighet. Etter historien om Hilde ble publisert, etter selv å ha stått fram tidligere og fortalt historien om Eirik, tok Hildes mamma kontakt med meg gjennom FB siden En vakker engel til oss kom, tok et valg og vendte om. I månedene som fulgte ble meldingene mange og lange mellom oss. Historier og erfaringer ble utvekslet. Følelser delt. I oktober fikk jeg endelig muligheten til å treffe henne, gi henne en varm og lang klem. Et helt spesielt og utrolig sterkt møte mellom to engle-mamma'r.

Til tross for at det gjør mer vondt enn ord kan beskrive å vite at andre har opplevd noe tilsvarende det jeg selv har opplevd, vite at andre bærer på den samme intense smerten og savnet, gjør det godt å bli forstått uten å måtte forklare med ord. Jeg trenger ikke forklare Randi hvordan jeg har det. Trenger ikke forklare eller unnskylde meg om jeg har en tøff dag, om jeg blir ordknapp og har behov for litt tid helt for meg selv. Trenger ikke unnskylde meg eller forklare om jeg er fullstendig knust og oppløst i tårer, eller om jeg er full av bitterhet og frustrasjon. Hun vet, og hun forstår.




https://www.facebook.com/AwesomeQuotes4Eva/photos/pb.178816278820720.-2207520000.1419676659./780262162009459/?type=3&theater

Mange har vist sin medfølelse, delt sorgen med meg etter Eirik døde. Samtidig vet jeg at mange har opplevd meg som "sterk" gjennom kampen jeg har kjempet for ham. En styrke og en kamp jeg vet gjør andre bekymret for om til syvende og sist bare vil gjøre min egen sorg enda vanskeligere å bære. Som jeg vet at andre kan bli lei av å høre på at jeg snakker/skriver om. Jeg forstår at det er vanskelig for andre å forstå, men "kampen" er i realiteten en av mine måter å takle min sorg på. Jeg trenger å forstå Eirik. Trenger å vite hva som skjedde med ham. De fleste forbinder selvmord med en ønsket handling, at vedkommende selv hadde et ønske om å dø. Selv er jeg av en helt annen oppfatning hva Eirik angår.

Også på dette område vet jeg at Randi forstår meg langt bedre enn de fleste, nettopp fordi hun har opplevd noe tilsvarende av det jeg selv har opplevd. Barna våre ga aldri et reelt uttrykk for å ha et ønske om å dø. Selvmordsrisikoen var en del av deres sykdom, et symptom, noe de oppsøkte helsetjenesten for å få hjelp med, og som vi intetanende trodde de fikk profesjonell hjelp til å lære å mestre. Jeg kan ikke snakke for oss begge, men kanskje er det noe av dette som gjør det så intenst viktig å kjempe for deres rettferdighet. Kjempe for at noen skal ta ansvar for den uretten vi mener at våre barn ble utsatt for. Ta ansvar for at de ble sviktet da de trengte hjelpen som mest, og for at vår tillit til helsetjenesten som foreldre har vist seg å ha vært bygd opp på et totalt feil grunnlag.

På lik linje som kjærligheten til våre barn aldri vil opphører selv om de ikke fysisk er tilstede i livene våre lenger, kan ikke tiden lege alle sår. "Kampen mot systemet" gir meg ikke Eirik tilbake. I seg selv kan den ikke lindre. Men... Dette er det siste jeg får gjort for ham, for oss... Jeg har akseptert at Eirik er død. Famler meg fram for å finne en måte å leve mitt liv videre på uten ham. Mange kan trøste, gi meg livsmot ved å vise at de bryr seg, mens det å bli forstått... Slippe å forklare eller unnskylde meg, kanskje er det mest avgjørende i mitt eget sorgarbeid.

Det nærmer seg jul...

 

Det er lille julaften. Huset er vasket, maten er handla inn, kakene bakt, gavene er pakket og, så vel her hjemme ved bilde av Eirik som ved hans siste hvilested, er lysene tent og det er pyntet  til høytid.

Tankene er mange og følelsene er blandet på denne tiden av året. Tenk at jeg for 26 år siden feiret min aller første jul som mamma. For 20 år siden min første jul som tobarnsmor. I år feirer jeg min tredje jul som mamma og englemamma. Det gjør vondt å tenke aldri skal få feire jul sammen med Eirik igjen. Samtidig er jeg så utrolig takknemlig og glad for alle de gode minnene om ham fra nettopp denne tiden av året. Så utrolig takknemlig og glad for å ha fått oppleve så mye godt sammen med Eirik.

Eirik har lært meg så uendelig mye, men mest av alt har han fått meg til å forstå at jeg kan ikke ta noe eller noen for gitt. Ingen vet hvor lang tid vi har fått tildelt her på jord. Jeg vil alltid bære på et stort savn. Innsett at tid ikke kan lege alle sår, men... Litt eller litt har jeg lært meg til å smile gjennom tårer. Slik som jeg også har gjort nå gjennom adventstiden, når tradisjoner jeg hadde sammen med Eirik har blitt videreført, skapt glede både over hans minne og for andre som har fått lov til å ta del i dem. Å kunne gjøre disse små tingene i hverdagen, snakke om Eirik og le av gode minner sammen med andre, gir en følelse av at han fortsatt er her sammen med oss. Gjør sorgen litt enklere å bære.

Det er lille juleaften... Julefreden har senket seg, og om en liten stund kommer Marita (Eiriks storesøster) hennes kjæreste og mine foreldre hjem til meg på julegrøt. Eiriks plass ved bordet står kanskje tom, men det betyr ikke at han ikke er med oss. I tankene, i samtalene og i hjertene våre, vil han alltid være med oss.

Kjære Eirik, min vakre engel

 

Jeg håper du får en fin jul der du er nå.

Jeg unner deg hvilen, men savner deg sårt....

 

Helsepersonell sviktet da Eirik og jeg trengte dem som mest...

Så er "saken" i media, igjen... Det føles litt rart å høre sin egen stemme på radioen, lese nettartikkelen der fokuset også rettes mot meg. En "avsløring" helt på grensen til å bli ubehagelig personlig, men like fullt en realitet.

 

http://www.nrk.no/ho/krever-erstatning-etter-sonnens-selvmord-1.12095628

 

 



Selv har jeg aldri vært i tvil. Eiriks liv ville ha blitt reddet om helsepersonell hadde tatt mine varsler på alvor. Men, å erkjenne at trusler mot meg og konsekvensen av å bli gående i to døgn i uvisse også ble en medvirkende årsak til egen funksjonssvikt, tap av arbeidsevne og medvirkende årsak til at jeg fra 1.1.2014 ble innvilget varig uførepensjon, har vært svært vanskelig å forholde seg til.

Jeg var allerede fra før av langtidssykmeldt med diagnosen ME/CFS, noe også helsepersonell som jobbet med og rundt Eirik var informert om. En såkalt "diffus lidelse" ingen vet årsaken til, som kjennetegnes ved en ekstrem og uforklarlig utmattelse, og som ikke bedres av søvn. Kognitiv svikt... Smerter... Søvnproblemer... Symptomene er mange. Likevel, jeg var ikke blant de sykeste med denne sykdommen. Jobbet gradert i min stilling som veileder i NAV, inntil NAV som arbeidsgiver i juni 2012 tok fra meg den muligheten ved å si meg opp på grunn av langvarig sykdom. En oppsigelse midt i den perioden man må anse som den vanskeligste og mest kritiske perioden av Eiriks sykdom.

Planene for hva jeg skulle gjøre videre, en fremtid som selvstendig næringsdrivende - privat konsulent med tilbud om tjenester innenfor eget kompetansefelt som utdannet velferdsviter - lå klare. Jeg skulle bare vente til Eirik ble bedre, til hans situasjon var avklart og stabilisert. Ville være der for ham, så lenge han trengte det, før jeg satte mine egne planer "ut i live".

Inntil Eirik døde hadde jeg "utsikt til bedring". Alt tydet på at min egen sykdom var i en bedringsfase, rett og slett fordi jeg ikke ble verre til tross for påkjenningene ved å være hans nærmeste pårørende i denne perioden. Så skjedde det som aldri skulle ha skjedd..... At ingen tok til etterretning det jeg som "bare en mamma" varslet fra om fikk fatale konsekvenser. Eirik liv gikk tapt, og i løpet av to døgn ble store deler av mitt liv bokstaveligtalt snudd på hode. I tillegg til å måtte leve med en livslang sorg, savnet etter et barn, utviklet jeg også angst/panikkangst i løpet av de to døgnene jeg ble gående i uvisse, noe som igjen har forverret utmattelsen ved sykdommen. Resultatet ble at jeg gikk fra "utsikt til bedring", med klare målsettinger for egen fremtid, til i dag å være avhengig av 16-20 timers hvile i døgnet for å kunne fungere tilfredsstillende i hverdagen.

Jeg har aldri klandret Eirik for min egen uførhet. Har hele tiden påstått at det var sykdommen hans som truet meg. Jeg så ham jo.... Har aldri sett ham slik han var den siste gangen jeg så ham i live, som om det skulle vært en helt annen og vilt fremmed person som kom hjem til meg... Jeg forsto umiddelbart at Eirik trengte hjelp. At det ikke var noe jeg selv kunne gjøre, uten å i verste fall å utsette ham for risikoen og faren for at han kunne komme til å skade andre. Med den sakkyndige rapporten som nå er innhentet av fylkeslegen bekreftes langt på vei mine egne påstander. Eirik var alvorlig syk, men det var ikke hans sykdom som fratok meg min funksjons- og arbeidsevne. Det er helsepersonell manglende tiltak ved varsling som er årsak til dette. Manglende oppfyllelse av plikten til å yte akutt nødhjelp - både for å redde liv, og for å forhindre skade.

Tre røde roser...



 

Tre røde roser...

 

En fordi jeg elsker deg

En fordi jeg alltid har elsket deg

En fordi jeg for all tid vil elske deg

 



Det har gått to døgn siden jeg fikk kjennskap til den eksterne sakkyndige rapporten som har blitt innhentet i tilsynssaken som er til behandling hos Fylkesmannen i Oppland. Min første reaksjon etter å ha lest den var å reise rett til Eiriks grav for å kunne fortelle ham "nyheten" først. Tre røde roser, og et kort med en enkel hilsen "Rettferdigheten har seiret. Jeg elsker deg, min vakre engel. Hilsen fra mamma".

Å sitte der ved graven hans, endelig kunne fortelle ham at rettferdigheten har seiret... Fortelle ham at han, og jeg, endelig har blitt tatt på alvor... At han endelig, og så alt for sent, har blitt forstått... Det var jo dette jeg lovte ham da jeg så ham for siste gang i hans bisettelse for over to år siden. Det var dette jeg lovte ham, og som har plaget samvittigheten min hver gang jeg har besøkt graven hans i løpet av disse to årene som har gått. Jeg har grått så mange tårer mens jeg har sittet der. Unnskyldt meg for at det har tatt så lang tid. Fryktet for at jeg aldri skulle få oppleve at den dagen kom da jeg kunne fortelle ham at "Nå har jeg kjempet kampen ferdig for deg vennen. Nå er du blitt vist rettferdighet. Nå har du endelig blitt forstått, tatt på alvor. Du kan hvile i fred nå gutten min, i full forvisning om at vi vet at dette ikke var ditt valg. At det var sykdom som tok livet ditt. Ikke du. Så, hvil i fred nå lille venn. Hvil i fred"....

Det har gått to døgn siden jeg fikk vite. Virkeligheten har så vidt begynt å synke inn i meg. Betydningen av rapporten så smått begynt å gå opp for meg. Dagen jeg har ventet så lenge på, den jeg fryktet aldri ville komme, har vært her. Jeg har fortalt Eirik det. Igjen grått ved hans grav, med en blandet følelse av glede og sorg i hjerte. Han fortjente så inderlig å bli vist rettferdighet. Fader heller... Jeg, og alle andre som kjente ham, hadde fortjent å kunne få lov til å beholde ham i våre liv. Eirik hadde fortjente å kunne leve sitt liv...

Tenk om jeg bare kunne fått lov til å holde rundt ham, fått lov til å høre stemmen hans, bare en gang til....

En helt spesiell dag...

Vegard - bestevenn og "bror" - ved Eiriks grav...

Det nærmer seg nok en høytid. Den tredje julen uten Eirik. Så ufattelig mange gode minner er knyttet nettopp til denne tiden av året. Til julen, til tiden før jul ikke minst. Noe av det jeg kanskje husker aller best, var den årlige byggingen av SINTEFs spiselige byggverk - også kalt pepperkakehus. Jeg kan ennå høre Eiriks humrende latter da vi tradisjonen tro gikk gjennom byggforskriftene med tilhørende HMS reglement før oppstart.... Så fint vi hadde det.... <3

Allerede den først julen etter Eirik døde bestemte jeg meg for å videreføre vår tradisjon med pepperkakehusbygging. I år med hjelp fra Vegard - Eiriks "bror" og bestevenn - og hans kjæreste Therese. En dag fylt av latter og moro, akkurat slik jeg hadde det da Eirik levde. En dag fylt av samtaler om Eirik, utveksling av minner. En dag som varmer et engel-mamma hjerte mer enn noen kan ane...

For en engle-mamma brakte denne dagen med seg så ufattelig mye glede.  Glede over å få beholde kontakten med Eiriks bestevenn og "bror" ikke minst. Den personene som betydde mest av alt for Eirik opp gjennom oppveksten. Som jeg vet sto ved hans side i "tykt og tynt". Den personene som bedre enn noen andre kjente Eirik - på godt og vondt. En sann bestevenn og "bror"...

 

Vi tente to lys i kveld - for håp og glede. For meg også to lys - et til minne om Eirik, et til ære for hans bestevenn og "bror".

 

 

Kjære Vegard.. Kjære Therese... Tusen takk for at dere ville dele denne dagen med meg. Takk for at dere var der sammen med meg, hjalp meg med å videreføre en tradisjon Eirik og jeg hadde sammen. Hjalp meg med å bringe frem alle de gode minnene om ham <3



"Noen kaller det valget Eirik tok for et selvmord. Jeg kaller det et systemmord"...

Allerede da jeg mottok beskjed om at Eirik hadde tatt sitt eget liv, var jeg av den oppfatning av at han  døde av sykdom. Jeg visste bare ikke hva. Forsto ikke hvorfor. Dette ble min start på "kampen mot systemet". En kamp for å kunne akseptere hans valg, om mulig forstå ham bedre.

At Eirik, og jeg, ble sviktet dagen før han døde finnes det ingen tvil om. Jeg sa jo fra om de endringene jeg hadde observert til helsepersonell og politi, med beskjed om de truslene jeg hadde mottatt fra Eirik - at en av oss ikke kom ut av dette med livet i behold. Likevel gikk det to døgn fra jeg varslet til helsepersonell og politiet sammen tok seg inn i leiligheta der de fant ham død - hengt seg til døde i uteboden...

Bitterheten ved å vite at Eirik kunne ha blitt forhindret fra å begå selvmord har vært enorm, og jeg vet nå at det ble begått en straffbar handling av helsepersonell i denne perioden. At en hjelpepleier ikke tok meg som "bare mamma" på alvor... Jeg som tross alt hadde kjent sønnen min i nesten 18 år - stolte mer på sin egen erfaring etter å ha truffet ham en gang... Kun sendte ham en sms med spørsmål om han ville ha besøk, lot være å reise ut til ham da han ikke svarte.... Det fikk ikke "bare" fatale konsekvenser for Eirik, men også for alle han etterlot... Foreldre, søster, "bror" og bestevenn, besteforeldre, fettere, kusiner, tanter, onkler, venner... Hjelpepleieren som ikke hadde kompetanse til å foreta en slik vurdering i utgangspunktet, som etter gjeldende lover og regler hadde plikt til å varsle videre for på den måten å avklare om det var grunnlag for tvangsinnleggelse eller ikke på bakgrunn av truslene som ble framsatt. Hjelpepleieren som hevet sin erfaring om Eirik, langt over den erfaringen jeg hadde som mor....

Men, hva med behandlingen Eirik hadde hatt i forkant av dødsfallet...? Hvorfor hadde ikke dette bidratt til å gjøre ham "frisk", og hvorfor fanget ikke kommunens helsepersonell opp alvoret da jeg varslet...? Et "dypdykk" i informasjonen som ble holdt tilbake fra meg som følge av taushetsplikten mens Eirik levde, de papirene jeg fant igjen blant sakene til Eirik og de jeg har fått tilsendt av Fylkesmannen som følge av min innsyn-/uttalerett i tilsynssaken som er opprettet, har gitt meg svarene...

Allerede i første samtale med psykologen ved BUP påla Eirik helsepersonell taushetsplikt. I inntakssamtalen har Eirik gitt uttrykk for at "ingen skjønner hvordan det er å være ham". I sin "bestilling"- hans målsetting for å gå i terapi - har han vist til at han ønsker mindre krangling med foreldre, spesielt mor, samt å bli mer sosialt aktiv. I psykologens oppsummering og vurderingen etter denne samtalen står det:

"Forsømt gutt som har stort behov for mellommenneskelig regulering. Fin humor og glimt i øyet, men virker generelt ukomfortabel i samtale. Kanskje fordi det er uvant for ham å snakke om seg selv. Samtaleterapi og samarbeid med skole virker pr i dag å bli sentralt framover. Usikker på hvordan vi skal jobbe med foreldrene".

Etter intervjuer med foreldre og omfattende kartlegging av Eiriks helsemessige situasjon, ble det  konkludert med at Eirik hadde "sosiale fobier". En diagnose som i ICD kodesystem, publisert på Helsedirektoratets sider og som benyttes i all koding av diagnoser i helsetjenesten, beskrives dette som følgende:

"Frykt for å bli kritisk gransket av andre mennesker, som fører til unnvikelse av sosiale situasjoner. Mer gjennomgripende sosiale fobier er vanligvis forbundet med lav selvfølelse og frykt for kritikk. De kan komme til uttrykk som rødming, skjelving på hendene, kvalme eller vannlatingstrang, og pasienten er av og til overbevist om at en av disse sekundære angstmanifestasjonene er det primære problemet. Symptomene kan gå videre til panikkanfall". (http://finnkode.helsedirektoratet.no/#|icd10|ICD10SysDel|2613471|flow)

 

I behandlingsplanen fra høsten -11 skisseres det en videre tilnærming gjennom poliklinisk oppfølging ("terapi for å bearbeide ensomhetsfølelse og isolasjon"), samarbeide med skolen der Eirik er elev med sikte på at han skal gjennomføre studiene ("som en viktig ramme for det pol. behandlingsarbeidet"). Videre går det fram opplysninger om evt andre instanser som skal knyttes opp i oppfølgingen, blant annet ambulerende team og kommunens miljøarbeidertjeneste.

 

Den videregående skolen der Eirik var elev hadde på eget initiativ tatt tak i situasjonen allerede før BUP kontaktet dem, da han allerede to uker etter oppstart begynte å få problemer, noe som kom til uttrykk gjennom et betydelig fravær fra undervisningen. Gjennom et godt samarbeide med Eirik og personell ved skolen, informasjon om hans helsemessige utfordringer, fikk han tilrettelagt en studiehverdag han klarte å mestre. Opplysninger i behandlingsplan derimot, der det forespeiles et samarbeide med kommunens helsetjeneste og ambulerende tjeneste, er av ukjente årsaker ikke blitt gjennomført.

 

Av journalnotatene går det fram at den videre behandlingen ved BUP ble rettet mot gjenkjennelse av følelser, at samtalene i stor grad ble "styrt" av psykologen og at forhold til foreldre sto sentralt i mange av disse samtalene. Videre kommer det fram en rekke opplysninger jeg ikke får til å stemme overens med hva diagnosebeskrivelsen - sosial fobi - skulle tilsi. Blant annet har Eirik fortalt om et "tiltakende tankekjør", at han har "bilder i hode" av voldshandlinger (noe som gjør ham irritert), at det "svartner" for ham, om tiltakende søvnproblemer og en opplevd sammenheng mellom søvn og økt sinne. Til tross for dette, noe jeg mener burde ha blitt fanget opp som tydelige tegn på at han kunne lide av annen og langt alvorligere (p)sykdom enn først antatt, blir det aldri satt i gang videre kartlegging/utredning for å finne ut av dette. Dette i sterk kontrast til hva veileder for lidelsen, utgitt av Legeforeningen/Norsk barne- og ungdomspsykiatrisk forening, tilsier, der det blant annet vises til følgende:

"Kartlegging av komorbiditet er viktig fordi det oftest innebærer større funksjonssvikt. Når symptombildet er overlappende, kan imidlertid denne vurderingen være vanskelig. Noen ganger kommer en komorbid lidelse først til syne når den mest framtredende tilstanden er behandlet. Som ved differensialdiagnostikk er også komorbiditet med andre angstlidelser det hyppigste. Det er allikevel relevant å skille mellom de forskjellige angstlidelsene da de kan ha forskjellige korrelater, prediktorer og forløp gjennom barndom og ungdom. Riktig diagnose kan være viktig for valg av behandling". (http://legeforeningen.no/Fagmed/Norsk-barne--og-ungdomspsykiatrisk-forening/Nyheter/Den-nye-veilederen-er-endelig-klar/Faglig-veileder-for-barne-og-ungdomsspsykiatri/Del-2/f-40-41-angstlidelser/)

Med komorbiditet menes sykdommer man kan ha samtidig, og det er nettopp dette som blir et sentralt spørsmål og tema etter hvert som jeg får innsyn i flere dokumenter (journaler, epikriser etc). Ikke minst med tanke på at en del av de opplysningene han delte i samtaler med psykologen, kom til uttrykk gjennom handling åtte måneder etter han startet opp i behandling.

Ved en akuttinnleggelse våren -12 ble det vekt mistanker til at han kunne ha en langt alvorligere psykisk  lidelse enn først antatt. Av journalnotatene er blant annet schizofreni lignende lidelse nevnt, i tillegg til opplysninger om at Eirik har utvist psykotiske trekk og at han ble satt på antipsykotisk (medisinsk) behandling allerede dagen etter innleggelse. Helsepersonell vurderte videre at de hadde behov for å kunne observere Eirik over tid, og mente at han måtte legges inn ved en døgnavdeling for videre kartlegging og igangsetting av behandling. Da ventetiden viste seg å være over tre måneder for en slik behandlingsplass, ble utskrevet fra akuttavdelingen, uten at det hverken ble sendt henvisning for senere opphold eller utarbeidet en behandlings-/utredningsplan.

I forkant av utskrivelsen var det allerede sendt bekymringsmelding til barnevernet på grunn av den alvorlige situasjonen som hadde ført til innleggelsen, noe som gjorde det helt klart at det ikke var tilrådelig å la Eirik bo hjemme. Til tross for at barnevernet på sin side hevdet at dette ikke tillå deres ansvarsoppgave, at de anså at hans problemer først og fremst å skyldtes (p)sykdom, beskrives det i journalen at helsepersonell "har lagt press på barnevernet" for å få dem til å ta ansvar.

Uten en avklart bo-/omsorgssituasjon ble barnevernet bokstaveligtalt tvunget til å finne en løsning. Dette til tross for at helsepersonell var klar over at det eneste tiltaket barnevernet kunne tilby ham var opphold i institusjon. En hverdag hvor Eirik måtte forholde seg til mange andre ungdommer med ulike utfordringer, samt et ukjent antall personell ved avdelingen, noe som allerede i utgangspunktet var Eiriks største utfordring i sin hverdag med sosiale fobier. Noe som igjen førte til at han knappe tre døgn etter utskrivelsen trakk samtykke til barnevernet, og igjen ble lagt inn ved akuttavdelingen etter nok et selvmordsforsøk som en direkte følge av den situasjonen han befant seg i.

Etter denne episoden tok Eirik frivillig kontakt med meg der han ga uttrykk for sin fortvilelse over den situasjonen han befant seg i, og ba meg om hjelp. I den forbindelse sendte jeg inn en bekymringsmelding til Sykehuset der jeg stilte spørsmålstegn til forsvarlighet ved utskrivelsen. Samtidig anmodet jeg dem om å ta Eiriks helsemessige situasjon i betraktning, opprette kontakt med kommunens helse-/omsorgstjeneste for ivaretakelse av hans rettigheter som pasient og mine som pårørende med "særlig tyngende omsorgsoppgaver". Til tross for min anmodning, ble ikke kontaktet med kommunen opprettet før jeg halv annen måned senere personlig leverte inn en skriftlig anmodning til Fylkesmannen med varsling om mulig pliktbrudd.

På bakgrunn av min henvendelse til Fylkesmannen, ble det altså opprettet kontakt med kommunens helsetjeneste. I et felles møte med akuttavdelingen der Eirik var innlagt på dette tidspunktet, BUP og helsepersonell i kommunen, ble det bestemt at han skulle få tildelt egen bolig med oppfølging fra kommunens miljø- og psykiatritjeneste innen 1.9.2012. Av journalnotatene fra den samme perioden, går det klart fram at all behandling, både fra BUP og ambulerende tjeneste, har vært rettet mot å "stabilisere situasjonen" i påvente av tiltak i kommunen. Med andre ord; den behandlingen Eirik mottok ble rettet mot de tilleggsbelastninger han ble utsatt for som følge av manglende døgnplass, mens mistanker om alvorligere (p)sykdom og behov for videre utredning ikke nevnes videre i journalnotatene etter Eirik selv tok kontakt med meg og vår relasjon tilsynelatende ble bedre. Tvert imot er det i behandlingsplan som ble utarbeidet ved BUP sommeren -12 i forbindelse med behandlerbytte, til tross for at det gjentatte tidligere i journalnotater er påpekt behovet for innleggelse etc, kun vist til tidligere diagnose (sosial fobi).

I et notat som omhandlet Eiriks behov for oppføling i kommunen, utarbeidet av BUP og gjennomgått med helsepersonell i kommunen i forbindelse med overføring av ansvar, går det ikke frem opplysninger om tidligere selvmords-/voldsproblematikk. Ei heller tidligere mistanker og vurdering om behov for videre utredning. Et notat som senere blir lagt til grunn for tildeling av tjenester i kommunen, og som ved en gjennomgang av kommunens journalnotater klart viser kraftige avvik både ut fra Eiriks behov og selve gjennomføringen av tiltakene.

Kort tid etter møtet mellom BUP og kommunens psykiatri- og omsorgstjeneste, etter nok en samtale med behandler (sosionom) der det ble mistenkt forverring og behov for nok en selvmords-/voldsrisikovurdering, valgte Eirik å avbryte samarbeidet med BUP. Med andre ord overtok kommunen fra den 1.9.2012 ansvar for en ung gutt uten i det hele tatt å vite hva de egentlig har fått ansvar for, uten informasjon om de helsemessige utfordringene behandlere ved BUP og akuttavdelingen har observert i løpet av de månedene de har kjent ham.

Seks uker senere registrerer jeg som mor alvorlige endringer i hans atferd. Forstår at han er i akutt forverring. Forsøker det jeg kan for å formidle dette videre for å skaffe ham hjelp. En uke senere, syv uker etter innflytting og overføring av ansvar til kommunen, dagen etter jeg varslet fra til helsepersonell og politiet om mottatte trusler, dør Eirik hjemme i sin egen bolig...

Knappe tre måneder etter dødsfallet, 10.1.2012, sendte jeg inn en anmodning til Fylkesmannen og ny tilsynssak ble åpnet. Mens jeg i mine uttalelser og kommentarer i all hovedsak har forhold meg til de opplysningene som befinner seg i journalen, om de diagnoser som er gitt og de sykdomstegn jeg mener ikke ble tatt alvorlig nok, har de involverte instansene først og fremst lagt vekt på det de kaller for Eiriks motvilje til behandling ved at han avbrøt kontakten med BUP to måneder før han døde, at tiltakene i den kommunale boligen var basert på frivillighet, samt igjen vist til mistanker til omsorgssvikt. For første gang, ETTER Eirik er død, gjort det kjent for foreldre at de har hatt (og har) en slik oppfatning, at dette bokstaveligtalt har blitt ansett som Eiriks "hovedproblem" og årsak til psykiske problemer.

Etter min oppfatning ble ikke alvorlige sykdomstegn lagt vekt på i tilstrekkelig grad før de kom til uttrykk gjennom handling. Langt alvorligere er det at det heller ikke ble gjort noe med dette i etterkant. De sykdomstegnene han utviste kan ikke etter mitt skjønn tilskrives diagnosen sosial fobi, men burde helt klart dannet grunnlag for videre utredninger slik legeforeningens veiledere tilsier. Ut fra de nasjonale faglige retningslinjene for den lidelsen de mistenkt at Eirik kunne ha, er det liten tvil om at nettopp de tiltakene han ble utsatt for etter utskrivelse, overføring til barnevernet og opphold i institusjon, bidro til å forverre hans sykdomsbilde. Og verst av alt... Det burde være kjent for helsepersonell at nettopp denne type lidelse(r) har en høy dødelighet som følge av betydelig økt selvmordsfare, og at en tidlig utredning og oppstart av behandling er avgjørende for å minske denne risikoen.

At Eirik fikk tildelt en bolig i kommunen, på bakgrunn av hans eget ønske om dette, vel vitende om helsepersonells mistanker om alvorligere (p)sykdom og behov for observasjon, er for meg totalt ubegripelig. Alt for mye i denne saken, helsepersonells vurderinger av at han trengte et døgnopphold ikke minst, taler for at Eirik i første omgang burde ha blitt plassert i en kommunal bolig med døgnbemanning som en form for "kompensasjon", en alternativ løsning der fagpersonell hadde mulighet til nettopp å foreta disse observasjonene av ham, før han evt hadde fått lov til å flytte inn i egen bolig.

Hva mistanker til omsorgssvikt angår... Jeg kan ikke uttale meg om dette... Hva Eirik har fortalt i behandlingssamtaler er hans "sannhet". Det jeg imidlertid har reagert på, er at helsepersonell utelukkende har vurdert at taushetspliktreglene er hovedgrunn til at foreldre ikke ble informert, mens regelverket klart og tydelig gir foreldre rett til informasjon for å kunne ivareta foreldreanvaret på en forsvarlig måte. I tillegg til dette, er helsepersonell pålagt en plikt til å faktisk varsle og påse at barnevernet går inn og foretar sine vurderinger i de tilfeller det er mistanke til omsorgssvikt. For når alt kommer til alt.... OM Eirik hadde blitt utsatt for omsorgssvikt... Om helsepersonell vurderte dette nærmest som en hovedårsak til at han hadde psykiske problemer... Burde de ikke da igangsatt tiltak for å påse at han ikke ble utsatt for dette lengre...!?

Det gjenstår ennå å se hva sakkyndige i saken har vurdert og uttalt seg om hendelsesforløpet, hva Fylkesmannen til syvende og sist vil konkludere med i sin rapport. Men, for meg som "bare en mamma" har det å ha gjennomgått sakens dokumenter, bidratt til å forstå at Eirik ikke "bare" ble utsatt for et systemmord. Det er nesten så jeg tør påstå, at dette i tillegg omhandlet systematisk svikt fra helsetjenestens side. Videre tørr jeg faktisk å påstå at om Eirik hadde blitt utredet for de sykdomstegn han utviste, om helsepersonell hadde vært mer opptatt av hans handlingsmønster enn å mistenke omsorgssvikt... OM Eirik hadde fått rett behandling til rett tid, ville han mest sannsynlig også vært i live i dag...

Kampen mot systemet, med livet som innsats

For snart to uker siden, da jeg leste de deler av Eiriks journal jeg tidligere ikke hadde lest, fant opplysninger jeg ikke fra før av var kjent med, reagerte jeg på en så kraftig måte at jeg i etterkant har innsett at jeg må gjøre det jeg kan for at dette ikke skal skje igjen. Der og da var smerten over ikke lenger å ha muligheten til å snakke med ham så intens at den eneste tanken jeg hadde var å følge etter ham. Om det ikke hadde vært for at jeg fortsatt har et barn i live, at min datter fortjener å få lov til å ha med seg mamma'n sin videre i sitt liv, ville jeg neppe ha sittet her og skrevet dette innlegget nå.

Jeg kan ikke lenger tillate meg selv å bli "herset med" av "systemet". Bokstaveligtalt med livet som innsats. Nettopp derfor hadde jeg mitt første møte med en advokat i forrige uke, ga min fullmakt til at han får fullt innsyn i saken, slik at jeg skal slippe å stå alene "kampen" fremover. I tillegg har jeg hatt befaring her hjemme for å få verdivurdert leiligheten min. Ikke fordi jeg har planer om å selge, men rett og slett for å kunne sørge for lavest mulig lånekostnader i tiden fremover, og med det vite at jeg faktisk har penger til å kunne betale advokaten for den jobben han blir satt til å utføre. Vite noe om hvilke økonomiske verdiene jeg besitter, dersom dette i verste fall ender opp i retten, om jeg taper i "kampen mot systemet" og selv må dekke alle saksomkostningene.

Jeg må ærlig innrømme at jeg ikke i min villeste fantasi trodde dette skulle bli nødvendig. Jeg vet jo at jeg har kompetansen til å kunne føre saken selv i møte med tilsyns-/klageorganene. At jeg (absurd og ironisk nok) har vært mer saklig i min framstilling i saken, benyttet meg av fakta og vist til lover, regler og retningslinjer, enn hva som faktisk har vært tilfelle i så vel sakkyndiges som de involverte instansenes uttalelser så langt. Men... Min oppfatning er at min tittel som "bare en mamma" ikke er tilstrekkelig for å bli sett, hørt og tatt på alvor. At det å engasjere en advokat nå, så langt inne i prosessen, mest av alt er fremkalt av et behov for å kunne tilføre en "anerkjent tittel" som forhåpentligvis vil kunne bidra til at denne saken nå tas på alvor.

Jeg er ikke villig til å gi opp kampen for Eiriks rettferdighet. Vet jeg er villig til å gå så langt som nødvendig for å vite at jeg har gjort alt. Men, jeg er heller ikke villig til å gjøre dette med mitt eget liv som innsats. For meg er leiligheten bare en "materiell gode", men likevel...  Det jeg selv erfarer er intet mindre enn et sterkt brudd på rettsprinsippene generelt og borgernes rettsikkerhet spesielt. Et maktovergrep fra forvaltningens side som ingen er tjent med på sikt!

En engle-mamma's møte med en annen engle-mamma

Gjennom å ha stått offentlig frem og fortalt "historien" om Eirik, har jeg også kommet i kontakt med andre etterlatte, pårørende og mennesker som selv sliter med psykisk sykdom. Fantastiske mennesker på hver sin måte, som jeg mer enn noe anna skulle ønske jeg hadde blitt kjent med av helt andre årsaker enn det som dessverre er tilfelle. Bekjentskap og vennskapsbånd som har blitt knyttet, med dyp fortvilelse og sorg som hovedgrunn til at våre "veier" har krysset hverandre.

Ingen kan ta fra meg mitt savn og min sorg. Ingen kan bære den for meg. Men, å møte forståelse av noen som selv har opplevd noe tilsvarende, som selv bærer på savn og sorg, har gjort det enklere å bære min egen smerte. Det å kunne sette ord på, dele tanker og følelser, kunne både gråte og le sammen. Ingen behandling eller piller i verden kunne ha erstattet en slik form for "medmenneskelig terapi" som det jeg selv har erfart i disse møtene.

For noen uker siden fikk jeg gleden av å treffe ei av dem som har bidratt til å gjøre min "vei" enklere å gå. Ei som selv er engle-mamma. Jeg må ærlig innrømme at jeg både gruet og gledet meg før vi møttes. Gledet meg til endelig å få muligheten til å holde rundt henne, gi henne en lang og varm klem. Gruet meg for å møte et menneske jeg visste hadde det like vondt som meg. Som står i en tilsvarende "kamp mot systemet", fullt vitende om at uansett hvor langt og hvor lenge man kjemper, vil det ikke være mulig å endre "fakta". En kamp mot systemet, uansett utfall, vil aldri kunne gi oss dem tilbake. Barna våre er allerede tatt fra oss... Hennes datter, min sønn... Å vite at noen har det så vondt som det jeg selv har det, er om mulig enda verre enn å ha det slik selv. Jeg unner jo ingen å ha det slik. Absolutt ingen!!

Det ble et sterkt, men likevel godt møte. To engle-mamma'r i samme rom... Det lar seg ikke beskrive med ord... Hilde og Eirik førte oss sammen - våre vakre engler. Jeg skulle bare så gjerne ønske at de to også hadde fått muligheten til å treffes, at det ikke var nettopp deres bortgang som gjorde at vi ble kjent. I samtalene, tankene og minnene vi delte, var de i aller høyeste grad med oss denne kvelden. Og, hvem vet... kanskje satt de der også sammen med oss...?

En engle-mamma's tanker, følelser og refleksjoner over livets brutalitet...

Opplysningene jeg fant for noen dager siden, om ikke "bare" mistanker til at jeg utsatt Eirik for omsorgssvikt, men bokstaveligtalt direkte beskyldninger, har satt sterke spor. Der og da møtte jeg for første gang den terskelen som forskning viser til - at det å ha opplevd selvmord i nære relasjoner faktisk gir en økt risiko for selv å begå samme handling. Der og da gjorde opplysningene så vondt at jeg mer enn noe skulle ønske at jeg bare kunne ha fulgt etter Eirik for å kunne forklare meg, snakke med ham om disse opplysningene. Om det ikke hadde vært fordi jeg vet at døden ikke gir noen mulighet for retur, fordi jeg vet at jeg har mennesker rundt meg som betyr noe for meg og at jeg betyr noe for dem, ville nettopp den terskelen vært så enkel å trå over. Jeg frykter jo ikke døden lengre. Vet jeg har noe godt i vente, den dagen min tid er forbi. Men... Eirik har all verdens tid nå til å vente på meg. Han er fri fra sin smerte og sorg. Trenger ikke lengre mine svar eller forklaringer. Jeg tror på ingen måte at han hadde ønsket at jeg skulle komme til ham før jeg må, at han indirekte skulle blitt årsak til den smerten jeg til tider føler i mitt møte med "systemet".

Om jeg selv ikke hadde krevd min rett, innhentet alle detaljene, ville jeg heller aldri fått vite. Men, jeg trengte dokumentene for å kunne forstå Eirik. En mulighet til å få et innblikk i deler av hans liv som etter hans bortgang gjensto som et "svart hull", en stor gåte. Som "bare en mamma" forsto jeg jo at han var syk. Alvorlig syk. Til tross for at jeg også forsto at hans sykdom innebar en fare for selvskading og selvmordsforsøk, kunne jeg aldri ha forberedt meg på at han skulle komme til å dø av sykdommen. Aldri...

Ved å sette meg inn i detaljene, la ubesvarte spørsmål bli til svar utfra fakta, har jeg selv etter hvert innsett at jeg har utsatt meg selv for en voldsom påkjenning og ekstra belastning, i tillegg til alt av smerte, savn og sorg. Som om det ikke var nok å miste et barn, opplevd smerten ved å finne ut hva han faktisk har møtt på av urett, har jeg også møtt på min egen smerte ved å finne ut at behandlerne har ansett meg som en av årsakene til at Eirik hadde det slik. En sårbar smerte ved å innse og forstå at de faktisk har trodd og ment at jeg forsømte ham, utsatte ham for omsorgssvikt. At jeg sviktet et menneskene i livet mitt som betydde så enormt mye for meg, bidro til å føre mitt eget barn inn i døden, uten å selv være klar over at noen i det hele tatt kan ha tenkt slike tanker om meg.

Det som i utgangspunktet var en sak om Eirik for å prøve å forstå ham bedre, har i realiteten også blitt en sak om meg. Det som i utgangspunktet var min intensjon om å "forvalte" hans "arv" av erfaringer på en best mulig måte slik at de kommer andre til nytte, har også vist seg å bli en "kamp" der jeg i realiteten føler meg presset til å forsvare både Eirik OG meg selv. Men, som jeg har henvist til så mange ganger før. Skrevet i uttalelser til "systemet" om de forhold som omhandler meg. Det er for sent å kunne forklare meg nå, jeg mistet min rett til å uttale meg om dette den dagen Eirik døde.
Det som er mest vesentlig, når alt av følelser blir lagt til side, er hvordan Eirik ble behandlet da han ga dem den informasjonen som igjen førte til disse mistankene og konklusjonene...

Kommunikasjon mellom mennesker handler om en "avsender" og en "mottaker". Mellom disse vil det komme en fortolkning. Som mange nok har opplevd, er det ikke alltid samsvar mellom det den ene sier og hva den andre faktisk oppfatter. Meningen bak det som sies, ordene og måten det blir sagt på, kan oppfattes og tolkes forskjellig. Så også i kontakten mellom barn og foreldre. Det samme problemet kan oppstå i situasjoner vi observerer. Man fanger opp og fortolker. MEN, det er likevel følelsen(e) man som "mottaker" eller "observatør" sitter igjen med som til syvende og sist får en betydning. Det som vil være ens egen "sannhet". Om ikke "avsender" blir gjort oppmerksom på at budskapet, det som ble sagt eller gjort, ble oppfattet og fortolket på en annen måte enn det man selv hadde til hensikt, kan det oppstå problemer. Nettopp dette som jeg beskriver her, det jeg har ansett som et pedagogisk og generelt tankesett tidligere, er vel det som forundrer meg aller mest i forbindelse med de opplysningene jeg har lest og fått kjennskap til - hvordan Eiriks behandlere overhode ikke har tatt dette i betraktning FØR de har vurdert og konkludert med sine skriftlige meninger og oppfatninger om meg.

Men, igjen... Denne saken omhandler ikke meg. Den omhandler hvordan Eirik ble møtt, sett og behandlet i den perioden han var pasient. INGEN kan frata Eirik hans "sannhet", det som av ham er fortalt til behandlerne i fortrolige samtaler og som omhandler meg. Dette er hva han har tenkt og følt, noe han skal respekteres for. Men... Hva gjorde egentlig behandlerne for å hjelpe ham med dette...? Gjorde de ikke ham en stor "bjørnetjeneste" da de lot taushetsplikten bli et hinder for å faktisk kunne finne ut av kommunikasjonen som hadde pågått mellom oss...? Så lenge Eirik tenkte og følte som han gjorde, en "sannhet" som for ham var et problem... Hvordan skulle de da kunne hjelpe ham med dette, uten faktisk å finne ut av om "avsender" hadde ment det slik Eirik selv fortolket det som ble sagt og det han observerte...? Min oppfatning av det som skjedde, er at Eirik i stedet for å få hjelp med å komme seg ut av situasjonen, faktisk ble fastlåst i den da behandlerne valgte å ikke si noe til meg om de mistankene og konklusjonene de hadde om meg. Deres vurdering av hva som var Eiriks problem.

Jeg tror, er for så vidt rimelig sikker på, at Eirik ville tillatt meg å delta i samtaler sammen med ham, dersom noen bare hadde tatt seg tid til, våget, å forklare ham betydningen av å gjøre nettopp dette. Forklart ham at jeg ville vært en ressurs for ham,, faktisk kunne hjulpet ham ut av en det ene problemet han opplevde, både ved at evt misforståelser kunne ha blitt oppklart og ved at vi kunne fått en mulighet til å forstå hverandre bedre.

Jeg er "bare en mamma", med mine erfaringer på godt og vondt. Erfaringer jeg likevel tror det kan være viktig å formidle videre, la andre få vite noe om, for om mulig kanskje å forstå at det problemet som oppsto mellom Eirik og meg, faktisk også kan skje med så mange flere. At det kan være mange som opplever den samme uretten, uten selv å være klar over det..

Sjokkerende "nyheter"...

I løpet av de siste dagene har jeg vært i kontakt med en advokat jeg har blitt anbefalt av andre som kjemper samme kamp som meg mot systemet. Til tross for viten om de kostnadsrisikoene dette innebærer, klarer jeg ikke lenger å kjempe denne kampen alene. Har innsett at det å vinne fram i denne saken som "bare en mamma" i møte med et stort og mektig "system", etter all sannsynlighet er fullstendig håpløst. For å kunne være så godt forberedt som mulig til jeg skal møte advokaten, prøver jeg å få en så god oversikt over saken og dens dokumenter som mulig. En tidkrevende prosess, men mest av alt belastende ved at jeg nok en gang må gjennomgå alt av sakens detaljer.

Så skjer det jeg til nå har trodd har vært totalt umulig.... Mens jeg sitter med dokumenter som skal kopieres, blir jeg kjent med nye opplysninger av betydning. Opplysninger som samtidig, og igjen, sårer meg dypt som engle-mamma...

Tidligere har jeg respektert BUP's vurdering om å tilbakeholde opplysninger fra perioden før Eirik ga sitt samtykke om at helsepersonell kunne dele opplysninger om hans helsemessige situasjon med foreldre. Med godtroende tillit til påstander om at de journalnotater som omhandler perioden Eirik gikk til polikliniske samtaler IKKE inneholdt informasjon av betydning eller forhold vi ikke tidligere hadde blitt kjent med, har jeg ganske så naivt valgt å respektere BUP's vurderinger vedrørende dette. Senere valgt å respektere Eiriks ønske, formidlet via BUP, da jeg i forbindelse med Fylkesmannens tilsynssak likevel fikk kopi av de journalnotater som tidligere var blitt unndratt innsyn. Da jeg likevel måtte finne frem disse dokumentene i kveld for å kunne kopiere dem og overlevere til advokaten, var det en setning som traff øynene mine:

Forsømt gutt som har stort behov av mellommenneskelig regulering

Jeg gråt... Var dette virkelig slik Eirik oppfattet meg mens han levde, slik helsepersonell oppfattet meg som mor...?

Etter å ha lest denne ene setningen, klarte jeg ikke lenger å la være å lese resten av journalnotatene som så langt hadde vært ulest av meg i det jeg trodde var i respekt for Eiriks ønske. Det jeg i god tro har gått rundt og trodd at ikke inneholdt informasjon eller opplysninger som jeg ikke fra før av var kjent med. Så feil kan man altså ta...

Mens jeg leser meg gjennom journalnotatene blir jeg kjent med at Eirik har blitt oppfattet som en gutt med "få ord", at samtalene av den grunn i stor grad har blitt "styrt" av psykologen. Samtaler der Eirik har blant annet har sagt at han ikke føler seg "sett og forstått", om krangler hjemme og at jeg bare gjør alt verre for ham. Men... det kommer ikke fram at psykologen har forsøkt å gå videre inn på disse uttalelsene for å komme til bunns i hva Eirik EGENTLIG la til grunn for disse uttalelsen. DET sitter jeg imidlertid med en klar oppfatning om, men jeg ble aldri spurt eller konfrontert med disse opplysningene. Nå er det for sent... Mine oppfatninger vil ikke ha noen som helst betydning, siden det ikke lenger er mulig å få svar på hva Eirik faktisk mente da han snakket med psykologen om dette. Av samme årsak ønsker jeg heller ikke å uttale meg om dette "offentlig". Dette vil med andre ord for alltid bli en stor gåte, et av de spørsmålene jeg som engle-mamma bare må akseptere og lære å leve med at aldri vil bli besvart.

Jeg føler meg, igjen, fratatt retten og muligheten til å fjerne det som en gang har vært mistanke til omsorgssvikt. Selv om det i senere notater beskrives et helt annet forhold mellom Eirik og meg, at barnevernets dokumenter og uttalelser faktisk bygger opp under at det ikke har vært grunnlag for å mistenke omsorgssvikt, at de som meg først og fremst anså Eiriks problemer til å være relatert til (p)sykdom, er dette noe jeg likevel blir nødt til å leve videre med. Vel vitende om at Eirik kanskje døde i troen på at jeg ikke ivaretok ham slik foreldre skal gjøre, at jeg ikke hadde omsorg og kjærlighet for ham....

Etter hvert som jeg leser videre, fortsatt med en stor klump i halsen over de opplysningen jeg leser om andres oppfatning av meg som mor, begynner frustrasjonen og sinne å stige i meg. Ingen informasjon av betydning...!? Det jeg leser om er så ABSOLUTT av betydning!! Der jeg tidligere har trodd at selvmordsforsøk og påbegynte handlinger for å drepe foreldre også for helsepersonell kom som "lyn fra klar himmel"  i april 2012, viser det seg at dette på ingen måte medføre riktighet! Allerede i desember 2011 har Eirik i samtale med psykolog avslørt at han det siste halvåret(!)  har hatt "bilder i hode om voldshandlinger mot foreldre", og at han "blir irritert ved at han tenker at han dreper dem". I psykologens oppsummering vurderes dette som følgende: "Fantasier om vold forstås som eneste løsning for ham på en håpløs og fastlås situasjon". Videre at "han forteller og beskriver ensomhet og at folk ikke forstår ham". FORSTÅR HVA DA...?! I journalnotat fra neste samtale, i januar 2012, kommer det frem at de har snakket om Eiriks samspill med andre mennesker, der han selv har uttalt at han "...opplever det som svært ubehagelig og omtaler det som frykt og at det blir svart for ham". I mars samme år fremkommer det opplysninger om tiltagende søvnvansker som forsterker denne problematikken, samt at det er registrert en tiltagende depresjon og opplevd risiko for suicid (selvmordsfare). Knapt en uke etter disse opplysningene er journalført begår Eirik sitt første selvmordsforsøk, og jeg blir etter hvert oppmerksom på at Eirik må være langt alvorligere (p)syk enn diagnosen sosial angst som han har fortalt om skulle tilsi...

Og, som om ikke dette var nok.... Jeg har hele veien hevdet at helsetjenesten urettmessig påla barnevernet ansvar for å ivareta Eiriks bo- og omsorgssituasjon da de selv ikke hadde tilgjengelig døgnplass han kunne flyttes over til etter utskrivelse fra akuttavdelingen. Dette bekreftes bokstaveligtalt i Eiriks journalnotater, der det så vel står skrevet en kommentar om at de har "...forsøkt å legge press på barnevernet..." i forbindelse med vurdering av utskrivelse fra akuttavdelingen, og da barnevernet på sin side mente dette måtte være en sak som tillå helsetjenestens ansvarsområde. Videre har jeg hevdet at tidligere mistanker til alvorligere (p)sykdom og behov for innleggelse i døgninstitusjon for videre observasjon og utredning "forsvant" i alt kaoset som oppsto etter at det viste seg at ventetiden for en slik plass var over tre måneder. Dette bekreftes også gjennom journalnotatene, ved at det som i tidligere samtaler mellom helsepersonell har vært et sentralt tema, noe det vises til at er "noe det må jobbes videre med", etter hvert opphører helt å bli omtalt videre i senere samtaler uten at det kommer fram at noen har ment at en slik innleggelse ikke lenger har vært nødvendig.

Det er langt på natt... Jeg burde egentlig ha lagt meg for mange timer siden. Vet det er mye arbeid som ennå gjenstår før jeg kan treffe advokaten, i tillegg til andre oppgaver, planer og forpliktelser i min "egen" hverdag utenom "sak". Likevel... det er som om hjernecellene har fått "sukker-sjokk". Eller rettere sagt; jeg er i sjokk etter å ha kommet over så viktige opplysninger som til nå har vært ukjente for meg. Om jeg noen sinne har vært i tvil om det er fornuftig og nødvendig å engasjere en advokat for om mulig å nå frem i "kampen mot systemet", er jeg ikke lenger en smule i tvil etter kvelden/nattens avsløringer: Å være "bare en mamma" i møte med et stort og mektig "system", er den største form for maktovergrep jeg noen sinne har vært vitne til!!!

Nede for telling

Aktiviteten som administrator av facebooksiden og som forfatter på bloggsiden har de siste månedene vært minimal. Jeg er rett og slett "nede for telling". Tappet for krefter og energi. Møtet med politiet for syv uker siden var bare den siste dråpen som skulle til for å sende meg "rett i kjeller'n", og jeg vet så alt for godt hvorfor...

Siden april 2012 har jeg stått i en "kamp mot systemet". Først sammen med Eirik i et desperat forsøk på å kunne hjelpe ham med å skaffe den hjelpen han trengte for å kunne velge livet foran døden. Nå i over to år for å kunne vise ham rettferdighet for den uretten jeg mener ble begått mot ham den tiden han var psykiatrisk pasient. Jeg har satt meg inn i hver minste lille detalj som finnes i foreliggende dokumentasjon, bestående av journaler, epikriser, referater, vedtak, obduksjonsrapport osv, for å få en best mulig og helhetlig forståelse av hva som skjedde mens Eirik var pasient. Jeg har satt meg inn i gjeldende retningslinjer innenfor psykiatrien for å skape en forståelse av hva som burde ha skjedd. Jeg har lest gjennom, satt meg inn i alle uttalelser som har kommet inn fra de involverte instanser i løpet av de to årene saken har pågått, samt en sakkyndig rapport som ble lagt til grunn for NPE's konklusjoner og vedtak om avslag. Alt av informasjon jeg har mottatt og innhentet, i tillegg til egen kjennskap til og kunnskap om lover og regler, har så blitt lagt til grunn for å kunne gi best mulig og  saklige uttalelser til de etatene som behandler saken. Jeg har kjempet med nebb og klør. Benyttet meg av alt som finnes av klage- og tilsynsmyndigheter. Det eneste jeg har opplevd så langt, er å sitte  tilbake med følelsen av maktesløshet. Frustrasjon over ikke å bli tatt på alvor. Bitterhet og sinne over at ingen tilsynelatende tar en 17 år gammel gutts dødsfall og straffbare handlinger som ble begått mot ham på alvor.

Jeg aner ikke hvor mange timer jeg har lagt ned i arbeidet med "saken" eller hvor mange ganger jeg har tenkt at jeg må komme meg videre med mitt liv. Innse at det ikke er mer jeg får gjort for Eirik, at jeg faktisk har prøvd alt uten å lykkes. At jeg bør snu mitt eget fokus andre veier, vie tid og oppmerksomhet på andre områder der Eiriks og mine erfaringer kanskje kan ha en større innvirkning. Men, hverken morsinstinktet eller fagpersonen i meg klarer å slippe taket. Jeg klarer rett og slett ikke å la alt dette bli liggende igjen som et vondt og bittert minne som tilhører fortiden. Eirik lever jo fortsatt med meg.. Klarer ikke å komme meg videre. Trenger svarene for min egen del for å få ro. Trenger bekreftelsen på at noe gikk galt, at noen tar ansvar for det som skjedde med Eirik. Det gir meg ikke Eirik tilbake, men kanskje kan det bidra til at andre ikke får oppleve det samme som Eirik og jeg har gjort. Kanskje kan hans og mine erfaringer bidra til å redde et annet liv ved at helsetjenesten og helsepersonell lærer av det som har skjedd, legger om rutiner og behandlingsmetoder der dette er nødvendig. Jeg klarer rett og slett ikke å vende ryggen, samtidig med viten om at Eirik på ingen måte kan sies å ha vært et enkelt tilfelle - at dette kan skje (og har skjedd) med flere.

Jeg har den grunnleggende kompetansen som skal til for å føre saken. Kunnskap om velferdssamfunnets oppbygging, om lover og regler. Jeg er for pokker kvalifisert til å kunne jobbe ved et av de kontorene jeg selv sender inn henvendelser og klager til, kompetanse til å faktisk kunne behandle saker som dette!! Men... Samtidig er jeg "bare en mamma". En englemamma. Jeg kan ikke lenger unngå det faktum at jeg bærer på en stor sorg, en smerte og et savn jeg må lære meg å leve med.

Den største erkjennelsen om konsekvensen av å være "bare en mamma" kom etter møtet med politiet. Møtet jeg ikke hadde store forhåpninger til, men som jeg nok likevel bar på et sterkt ønske og håp om at skulle ha endt opp med at en stor og tung byrde ble lettet vekk fra mine skuldre. Et ønske om at andre kunne tatt over saken slik at jeg selv kunne ha trukket meg tilbake. Et behov og håp om at noen skulle innse at jeg trengte å først og fremst få være "bare mamma", en engle-mamma.

Alt føles så urettferdig... I to og et halvt år har jeg kjempet for Eiriks og andres rettigheter. Kjempet for at de skal bli møtt med en større verdighet enn hva jeg selv har erfart. Uten rett til bistand fra advokat eller andre sakkyndige som kunne ført saken for meg. Så ender jeg opp med å gå fullstendig "på trynet" selv, utelukkende som en følge av hvordan jeg selv har blitt møtt og opplevd min "kamp mot systemet"...

Jeg føler meg fullstendig rettsløs. Overkjørt av "systemet". Jeg er for tiden tom for krefter, nede for telling, men har likevel ikke tenkt å gi opp. Lover å komme sterkere tilbake så fort jeg finner veien opp igjen fra den avgrunnen jeg befinner meg i akkurat nå. Vil aldri komme til å tillate at "systemet" klarte å få meg i kne, kneble meg til taushet, på denne måten!

Hvorfor....?

Det har gått to år siden Eirik døde. Jeg forsøker å snu fokus, men tankene vender stadig vekk tilbake i tid. Tilbake til timene som gikk etter jeg så ham sist og frem til han døde. De timene jeg ikke vet noe om. Med tankene, minnene, blander det seg så uendelig mange spørsmål.

 Hvorfor...?

Hvorfor valgte Eirik døden foran livet?
Var det stemmer som fortalte ham hva han skulle gjøre?
Var det en mørk depresjon - håpløse tanker om hverdagen og utsikter for egen framtid?
Var det sinne - en bitter følelse av urettferdighet over hvorfor livet ikke ble slik han ønsket?
Eller var det noe helt annet, noe jeg ikke vet?

Hva skjedde i tiden fra han hadde bestemt seg og frem til han døde?

Tenkte han på familien?
Tenkte han på vennene sine?
Tenkte han på hvordan vi ville komme til å få det uten ham?
Tenkte han på hvordan han selv ville få det uten oss?
Var han trist og lei seg?
Gråt han?
Hadde han det vondt?
Angret han?

Ga jeg ham en falsk trygghet da jeg sendte ham sms om at jeg hadde vært i kontakt med psykiatritjenesten, fortalte ham at de hadde nøkler til leiligheta og kunne ta seg inn til ham?
Følte han seg sviktet av meg fordi jeg overlot hans skjebne i andres hender?

Til tross for at jeg vet at jeg aldri vil få svar på spørsmålene, gjensøker de meg gang på gang.
Eirik hadde ikke etterlatt seg noe avskjedsbrev med en forklaring på hvorfor. Kanskje er det også mest av alt derfor jeg har et enormt behov for å søke etter forklaringer i alt som skjedde i forkant. Prøve å forstå hva som skjedde i perioden etter Eirik viste at han var kritisk og alvorlig psykisk syk, for om mulig å kunne klare å forstå ham bedre?

Min egen jakt på svar har ført meg inn i et uendelig kaos av nye spørsmål. Jo mer jeg har fått vite gjennom å lese hans egne notater, journaler, epikriser, vedtak, referater osv, jo flere har spørsmålene blitt. Spørsmål som har blitt sendt videre til ulike tilsyns- og klageorganer i håp om å finne svar.

Hvorfor ble ikke Eirik utredet da han viste tegn til psykose og alvorligere psykisk sykdom?
Hvorfor opererte de ulike instansene med ulike diagnoser?
Hvorfor ble det aldri utarbeidet en individuell plan eller utrednings-/behandlingsplan ut fra hans totale sykdomsbilde?

Hvorfor ble han medisinert for mistenkt sykdom og andre symptomer man ikke kjente årsaken til?
Hvorfor ble det utskrevet ulike preparater fra ulike instanser, hvorfor hadde ingen ansvar for å følge opp medisineringen?
Hvorfor ble det utskrevet flere resepter, også etter han hadde forsøkt å ta livet sitt med de samme pillene, og hvordan i all verden kunne Eirik selv få tilgang til langt over dødelig dose av disse!?

Hvorfor ble det ikke opprettet kontakt og samarbeid med kommunens psykiatri- og miljøtjeneste da spesialisthelsetjenesten ikke hadde døgnplass å tilby etter utskrivelse fra akutt avdelingen?
Hvorfor fikk barnevernet hovedansvar for en psykisk syk gutt, til tross for at det ikke forelå mistanke til omsorgssvikt fra deres side?
Hvorfor ble han gang på gang utskrevet fra akuttavdelingen, vel vitende om at tiltakene han ble utskrevet til bare forsterket de psykiske problemene man kjente til at han hadde?

Hvorfor ble ikke kommunens psykiatri- og miljøtjeneste informert godt nok om Eiriks selvmordsproblematikk?
Hvorfor ble de ikke informert om tidligere tegn til psykose og påbegynt handling for å skade foreldre?
Hvorfor ble de ikke informert om at barnevernets involvering kun hadde sammenheng med at Eirik manglet bosted da han ble for syk til å kunne bo hjemme, at dette ikke skyldtes omsorgssvikt?

Hvorfor ble ikke kommunens vedtak om tildelte miljø- og psykiatritjenester fulgt opp slik ukeplan og vedtak om tjenester tilsa?
Hvorfor ble ikke tjenestene tilrettelagt ut fra de behovene spesialisthelsetjenesten hadde kartlagt?

Hvorfor ble ikke foresatte med foreldreansvar informert om mistanker til alvorligere sykdom?
Hvorfor ble ikke vi involvert i behandlingen?
Hvorfor ble vi ikke konfrontert med uttalelser som omhandlet oss?
Hvorfor ble vi ikke informert om kommunens oppfatning av at han ikke fulgte opp tildelte tiltak?
Hvorfor ble vi nektet å være en ressurs for eget barn?

Hvorfor ble vi bedt om å anmelde vårt eget barn til politiet da vi varslet helsepersonell om alvorlige tegn til akutt forverring?
Hvorfor rykket ingen ut til Eirik da vi ba om det?
Hvorfor ga ingen oss tilbakemelding om at de ikke hadde kommet i kontakt med ham den første kvelden?
Hvorfor gikk det to døgn fra vi varslet om behov for akutt hjelp til noen tok seg inn i leiligheten hans?

Hvorfor legges det vekt på en sakkyndig rapport basert på teoretiske antagelser og konklusjoner som ikke er hverken basert på fakta eller med utgangspunkt i Eiriks rettigheter?
Hvorfor tas det større hensyn til helsepersonells muligheter for å kunne gi videre behandling enn å redde liv og helse som står i fare?

Hvorfor har jeg ventet i to år på svar?
Hvorfor blir jeg som vanlig borger gitt max tre ukers frist for å gi uttalelser, mens jeg aldri får oppgitt hvor lenge jeg selv må vente før det skjer noe videre i saken?
Hvorfor godtas RESSURSMANGEL som årsak til lang saksbehandlingstid, når Regjeringen tydelig har gitt grense på 5 mnd og KUN oppgitt at KOMPLEKSE saker kan være årsak til at det tar lengre tid?

Hvorfor må jeg som etterlatt kjempe en kamp mot systemet på egen hånd for om mulig å vise mitt eget barn rettferdighet for den uretten som ble begått mot ham?
Hvorfor har ikke jeg som etterlatt rett til å anmelde en sak til politiet, så lenge jeg selv har en oppfatning av at helsepersonell har brutt straffelovens bestemmelser?
Hvorfor har ikke jeg som etterlatt rett til bistand fra advokat, på lik linje som om Eirik skulle ha blitt drept av "mannen i gata"?

Hvorfor må jeg som ble sett på som "bare en mamma" av helsepersonell mens mitt barn var syk, som så og forsto at han trengte profesjonell hjelp uten å bli tatt på avlor... Hvorfor må jeg kjempe en kamp for å få svar på de spørsmålene det faktisk kan være mulig å få svar på, i tillegg til å måtte lære meg å leve med de spørsmålene jeg vet aldri vil bli besvart?

Hvorfor kan jeg ikke få lov til å være "bare mamma" - få fred til å bearbeide min egen sorg, takle alt av sorg og smerte ved tapet av mitt eget barn....

 

 

Permer fulle av saksdokumenter ligger foran meg. De har ligget der noen timer allerede. Urørt. Jeg klarer ikke åpne dem. Vil ikke, men vet jeg må. Vet hva det innebærer, men må likevel... Må inn i mørke igjen, til minnene jeg har jobbet så hardt for å kunne legge bak meg. Til detaljene... Må inn dit igjen, for å kunne være best mulig forberedt til møte med politiet i morra. Igjen surrer de samme setningen om og om igjen i hodet mitt: "Du må være sterk nå Monika. Du må være sterk for barnet ditt, og deg selv"...

 

I to og et halvt år har jeg kjempet. En kamp med utgangspunkt i en sønn som søkte hjelp på grunn av psykiske problemer, men som likevel endte opp med å velge døden foran livet i en alder av 17 år. Gang på gang har det tatt måneder mellom hver henvendelse jeg har mottatt, og hver gang skjer det samme... Etter å ha brukt uker på å bearbeide følelser, kommet meg videre, er det som å trykke på en "rykk tilbake til start" knapp... Filmen begynner å snurre på netthinnen. De samme følelsene jeg hadde de to døgnene som gikk fra jeg så ham siste gang og frem til presten sto på trappa med beskjed om at han var funnet død... Fortvilelsen. Redselen. Angsten... Alt vender tilbake, med full styrke.

 

Om ikke denne kampen snart er over, om jeg blir tvunget til å vende tilbake til dette mørke flere ganger, er jeg redd jeg kan ende opp der Eirik startet... At jeg ikke skal klare å takle alle påkjenninger på egenhånd. At jeg kommer til å ende opp med å måtte søke om hjelp selv. Nettopp derfor har jeg valgt å gå til politiet med saken nå, fordi jeg ikke kan utsette meg selv for den risikoen "systemet" har utsatt meg for over en så lang periode nå - de klage-/tilsynsorganer som skal bidra til å "lære av erfaring" for å kunne kvalitetssikre og bedre helsetjenestenes tilbud... HVOR PSYKT ER IKKE DET!?!

 

 

 

 

 

 

 



Et lite lys av håp blir tent...

Jeg kjenner ikke nummeret som lyser mot meg i displayet på mobilen. Vurderer et lite sekund om jeg skal sjekke nummeret før jeg evt ringer tilbake. Har hatt så uendelig mange telefoner fra selgere i det siste, og kjenner at jeg ikke er i humør til det nå. Jeg bestemmer meg likevel for å ta den. Noe forteller meg at denne samtalen er viktig. At denne samtalen vil gjøre meg godt…

Samtalen varer bare noen minutter. Plutselig er det som om alle forsvarsmurer eksploderer inni meg. Murer bygd opp av «Du må være sterk nå, Monika. Sterk for barnet ditt – din vakre engel». I tankene surrer kun en tanke om og om igjen: «Nå blir du hørt Monika. Endelig er det noen som tar deg på alvor, som er villig til å lytte til hva du har å si». Så kommer tårene…

I går kom telefonen jeg har ventet på de siste dagene. Fra politiet. En hyggelig stemme møter meg i den andre enden. Forteller at han har mottatt henvendelsen min. Det var alt som skulle til. Det var det jeg trengte. En hyggelig og imøtekommende stemme…

Jeg husker ikke detaljene fra samtalen. Hva som egentlig ble sagt. Men jeg husker den umiddelbare følelsen av å bli tatt på alvor. En uforklarlig følelse av lettelse da jeg fikk tilbud om en samtale, som om en tung og vond byrde ble lettet vekk fra skuldrene mine.

Jeg vet ikke hva jeg går i møte, men etter to og et halvt års «kamp» mot helsetjenesten og de klage-/tilsynsmyndigheter jeg har vært involvert med i den forbindelse, har jeg tilsynelatende kommet til en etat som (om ikke anna) får meg til å føle meg som noe mer enn «bare en mamma». Etter to og et halvt års kamp, er nå et lite lys av håp tent...

 

Kjære Eirik, min vakre engel <3

 

I dag smiler mamma gjennom tårer. Smiler fordi jeg endelig føler at noen tar meg på alvor. Gråter fordi jeg så gjerne skulle ønske at det var DU som fikk oppleve dette. At du ble tatt på alvor, før det var for sent…

8.april 2012… Jeg skjønte instinktivt at noe var galt da mobilen ringte kl halv fem på morrakvisten. Ble ikke mindre bekymret da navnet til Eiriks far lyste i displayet. Jeg husker bare to setninger klart «Eirik har prøvd å ta livet sitt. Han ligger til overvåkning på intensivavdelingen».

I løpet av brøkdelen av et sekund ble livet mitt snudd på hodet. Alt ble med ett et totalt kaos av spørsmål. Hva har skjedd? Hvordan? Hvorfor…? Eiriks far hadde ikke svarene jeg trengte. Visste bare at Eirik hadde vekket ham like etter midnatt, fortalt at han hadde «gjort no dumt» og spurt om han kunne kjøre ham til sykehuset. På legevakta ble han henvist til venterommet. Den eneste informasjonen han hadde fått var at pumpinga var vellykket, at de mente han hadde kommet til sykehuset «tidsnok» og at de hadde satt i gang videre behandling for å hindre skade på indre organer. Så ble han sendt hjem. Overlatt til seg selv... Overlatt alt ansvar for å formidle beskjed videre til andre i familien...

Det ble mange telefoner til avdelingen denne dagen. «Hvordan går det med ham?». Svarene var de samme: «Alt går bra med ham. Verdiene synker». Helt til vi senere samme kveld ble oppringt. Eirik hadde snakket med en psykolog ved sykehuset, ønsket en frivillig innleggelse ved akuttavdelingen for barne- og ungdomspsykiatri på Sannerud sykehus. Han hadde gått med på at vi kunne kjøre ham dit. "Gått med på"…

På vei ned til sykehuset for å hente Eirik begynte nye tanker å dukke opp. Hvordan ville det bli å møte ham igjen etter dette? Treffe ham igjen, vite at jeg hadde vært så nære på å miste ham for alltid? Hva skulle jeg si? Hva burde jeg ikke si? For første gang på over 17 år ante jeg ikke hvordan jeg skulle oppføre meg  i møte med mitt eget barn. Mens alt av morsinnstinkt i meg skrek etter et behov for å kunne beskytte, trøste, vise omsorg, snurret den samme tanken om og om igjen i tankene mine; «Du må være sterk nå Monika. Du må være sterk for Eirik, barnet ditt»…

I det øyeblikket hjernen min instinktivt sendte ut signaler om å være sterk for Eirik, ble alt fokus rettet mot å gjøre alt hva jeg kunne for ham. I det morsinstinktet satte på alle funksjoner for å kunne beskytte mitt eget barn, glemte jeg å ta vare på meg selv. Ingen spurte meg hvordan jeg hadde det denne dagen. Det vil si, ingen som hadde kompetanse og kunnskap til å kunne gi meg den hjelpen jeg trengte som mamma. Gi meg svarene på alle spørsmålene jeg hadde. Veilede meg i hvordan jeg skulle opptre ovenfor Eirik, hvordan jeg best kunne være mamma for ham akkurat der og da. Naturligvis forstår jeg at hovedsaken var å redde Eiriks liv. Det var han som var pasient. Men… Jeg hadde også opplevd et traume denne dagen. Jeg hadde holdt på å miste mitt eget barn. Jeg var redd. Fortvilet. Følte meg mislykket som mamma. Hvordan kunne jeg ha oversett at mitt eget barn ikke ønsket å leve? Jeg tillot meg ikke selv å gråte. Tillot ikke meg selv å kjenne på den sorgen som allerede da hadde slått rot i meg. Mest av alt følte jeg jo at det var jeg som hadde sviktet. At jeg hadde sviktet mitt eget barn…  

Mange av de spørsmålene jeg hadde denne dagen har jeg funnet svar på etter Eirik døde. I et notat har han i detalj beskrevet hva som skjedde denne kvelden/natta. Hva han gjorde, hvordan han gjorde det. Svaret på hvorfor er mer utydelig. Etter hvert som jeg har lest meg opp i «saken», satt meg inn i journalnotater osv og lest diverse faglitteratur ut fra de (p)sykdomsbeskrivelsene og symptomene som står beskrevet  der, har jeg forstått at dette også var Eiriks største problem, hans «bestilling» til helsetjenesten, det han heller ikke forsto og trengte svar på. Hvorfor….

 

Kjære Eirik, min vakre engel <3

 

 

Det var som om jeg møtte deg for første gang denne dagen. Jeg var redd. Fryktelig redd. Klarte vel egentlig ikke å ta innover meg helt alvoret i situasjonen der og da. Klarte ikke å ta innover meg hvor nære på det var at jeg kunne ha mistet deg. Jeg beklager om jeg ikke var der for deg ,slik du kanskje hadde trengt det denne dagen. Beklager om du kanskje oppfattet meg som om jeg ikke tok deg på alvor. Vet nå at dette var noe jeg sårt hadde trengt hjelp til. At det ikke «bare» var du som trengte hjelp for å takle livet da du ble (p)syk. At jeg også hadde trengt hjelp, for å kunne være en best mulig mamma for deg i en periode der du kanskje trengte meg mer enn noen gang Jeg føler fortsatt at jeg sviktet deg lille venn, men håper du kan tilgi meg… At du forstår at jeg gjorde mitt beste ut fra de forutsetningene jeg hadde som «bare mamma» der og da…

Bare en mamma...?

"Bare en mamma"... Det var det jeg ønsket aller mest. Å få være "bare mamma" for Eirik da hans liv ble tøft og vanskelig. Få holde rundt ham, gi trøst, vise omsorg... Beskytte... Gjøre det de fleste mødre legger i rollen, betydningen av, det å være en god mamma for sitt eget barn. Men... I møte med "systemet" erfarte jeg hvordan ordene "bare  mamma" fikk en helt annen betydning enn hva jeg selv la til grunn for de samme ordene. Rettere sagt... De fikk ikke lenger noen betydning. Jeg, som Eiriks mamma, ble i møte med systemet "bare en mamma". En fiende. Så totalt uten betydning for dem, og tilsynelatende i deres øyne uten betydning for min egen sønn...


Tidligere gikk denne bloggen under navnet "Rettferdighet for Eirik". En blogg som lenge har vært inaktiv, nettopp på grunn av min egen følelse av maktesløshet i møte med "systemet". En maktesløshet som har gjort meg frustrert. Trist. Nærmest handlingslammet. Gjort min egen sorgprosess om mulig enda vanskeligere å takle enn det den i utgangspunktet var. Jeg har ikke gitt opp håpet om en dag å kunne vise Eirik rettferdighet, men har innsett at "systemet" har for stor makt for en som blir betraktet som "bare en mamma". De viser meg ingen vilje, ønske eller evne til å ville lære av alt det jeg sitter igjen med av erfaringer. Mine refleksjoner, dypt forankret i dokumentert fakta og lovregler, ser ikke ut til å ha noen betydning for dem.

For meg har det blitt en form for terapi å kunne formidle tanker og følelser gjennom skrevne ord. Få satt ord på det som ennå er for vanskelig og vondt å snakke høyt om. Om jeg ikke lenger har troen på at "systemet" noensinne vil ta meg på alvor, at jeg noensinne vil få oppleve å føle meg som noe annet enn "bare en mamma" for dem, har jeg likevel ikke mistet troen på at de erfaringene jeg sitter igjen med som pårørende, nå som etterlatt, kan ha betydning for andre. At det fortsatt finnes en mulighet til å kunne "omdanne" mine egne negative erfaringer til noe positivt for andre. Nettopp derfor har jeg valgt å gjenoppta bloggingen, men denne gangen med en litt annen innfallsvinkel enn tidligere. Gjennom min egen rolle som "bare en mamma".


Kjære Eirik, min vakre engel <3 Høyt der oppe på den mørke nattehimmelen kan jeg se en stjerne som skinner så vakkert. Så vakkert som bare du kan skinne. Den gir meg styrke, viser vei og gir meg trøst når jeg trenger det. Jeg vet at du fortsatt er med meg vennen. Go'gutten min, nå og for alltid. Jeg elsker deg <3 

Et løsningsorientert fokus på klage-/tilsynsorganenes møte med borgerne

20.12.2013 la jeg ut et innlegg som bl a handlet om egne erfaringer i møte med de offentlig klage- og tilsynsorganene, og om hvordan min tidligere kunnskap og tillit til «systemet» på bakgrunn av tillært fagkunnskap har blitt brutt ned underveis i prosessen. Et innlegg som for øvrig også har blitt publisert som en egen artikkel i NAPHAs kunnskapsbase.

Gjennom egne erfaringer har jeg sett at det finnes et forbedringspotensiale dersom man ønsker å opprettholde borgernes tillit i møte med forvaltningsapparatet, og  noen av ideene tiltak/endring vil jeg dele med dere her:

Betydningen av god informasjon

Når et menneske velger døden foran livet, vil de aller fleste etterlatte oppleve å bli stående tilbake med en rekke ubesvarte spørsmål – hva skjedde, hvorfor skjedde det, hvordan kunne det ha blitt forhindret osv.  Når helsetjenesten har vært involvert i forkant, og man (som meg) sitter igjen med en oppfatning om at det er der «hovedårsaken» ligger, vil det også være naturlig å starte «jakten på svar» her. Som nær pårørende har man ofte sin «egen historie» av erfaringer, samt at man som hovedregel har rett til innsyn i pasientjournaler, epikriser osv fra helsetjenesten. Kanskje sitter man (som meg) også igjen med notater den avdøde selv har skrevet, skriftlig kommunikasjon som f eks mail eller sms, henvendelser man selv har rettet til ulike instanser for å skaffe vedkommende hjelp mens han/hun ennå var i live osv. Man gjennomgår alt av skriftlige dokumenter, alt av opplysninger man kan minnes ut fra erfaring. Alt for å kunne stille oppfølgende spørsmål til andre for om mulig å finne svar på de spørsmålene man selv sto igjen med i utgangspunktet. Om man så velger å henvende seg til de ulike klage- og tilsynsorganene, setter man samtidig også ord på det man selv mener kan ha vært medvirkende- og/eller hovedårsak til dødsfallet. Det handler med andre ord ikke lenger «bare» om spørsmål når henvendelsen først er sendt inn og mottatt i forvaltningen. Det handler vel så mye om avsenders egne meninger og «svar» som venter på en bekreftelse eller avkreftelse i den tiden det tar å behandle saken.

Når forvaltningen ikke gir informasjon om egne saksbehandlingsrutiner og forventet tidsbruk, blir det meste uforutsigbart for den saken angår. I motsetning til en ansatt innenfor offentlig forvaltning som daglig må prioritere, forholde seg til store saksmengder og x-antall ulike saker, vil den som har sendt inn en henvendelse kun være engasjert i og opptatt av sin egen sak. Så lenge som en sak er under behandling, vil også fokuset tilknyttet saken være en naturlig del av hverdagen. Man mister bokstaveligtalt kontroll over når man selv er klar for å legge de negative erfaringene bak seg, og jo lenger tid det tar, jo større blir den (psykiske) belastningen og jo mindre blir tilliten til at forvaltningen tar saken på alvor.

Forbedringspotensial:

·        Som retningslinjene for klage-/tilsynssaker tilsier, bør avsender få en (skriftlig) bekreftelse innen fire uker om at saken er mottatt, evt hvorvidt den tas til følge eller ikke. For å gjøre avsender mest mulig forberedt, bør det også i et slikt brev (som et minimum) informeres om generell saksbehandlingsrutiner, forventet saksgang og saksbehandlingstid. I tillegg burde det legges ved informasjon om hvor og hvem man kan henvende seg til, dersom man har spørsmål underveis.

·        Dersom det skjer avvik fra forventet saksbehandling underveis, bør avsender informeres om dette så fort som mulig.

 

·        Gode rutiner for oppfølging av sak, evt bruk av nødvendige tiltak for å påse at andre involverte parter overholder sine plikter og gitte frister, er viktig for å kunne opprettholde avsenders tillit og trygghet underveis i prosessen. En avsender kan fort oppleve det som respektløs behandling dersom tidsfrister ikke overholdes, også tidsfrister gitt til andre involverte parter i saken. Selv om sist nevnte situasjon ikke direkte kan lastes saksbehandler i klage-/tilsynssaker, har han/hun likevel et ansvar for å føre tilsyn med andre offentlige organer som er underlagt deres ansvars-/arbeidsområde, også underveis i en saksprosess.

 

Betydningen av gode tilbakemeldinger fra forvaltningen i klage-/tilsynssaker

Som oftest vil den som har sendt inn klage eller anmodet om at forvaltningen åpner tilsynssak, også ha gitt sine begrunnelser for påstander og argumenter tilknyttet ulike uttalelser. En rettighet som er styrket fra 1.1.2014, innebærer at man i tillegg har rett til å kommentere og/eller stille spørsmål til andres uttalelser underveis i prosessen, før en endelig beslutning blir tatt i saken. Likevel opplever mange at deres uttalelser og meninger ikke blir vektlagt i tilstrekkelig grad på lik linje med andre «fagkyndige» som blir involvert i saken. Av mange (meg selv inkludert) oppleves dette som et maktovergrep fra forvaltningens side, og/eller som er oppnevnt som sakkyndige i klage-/tilsynssaken ikke opptrer upartisk.

Forbedrings potensiale:

·       Når det sendes ut brev til andre involverte parter for innhenting av uttalelser/informasjon med bakgrunn i en mottatt klage-/tilsynssak, bør det i tillegg til saksbehandlers spørsmål i saken også vises til problemstillinger og spørsmål som er stilt av avsender.

·       I de tilfeller avsenders uttalelser legges ved som informasjon og som grunnlag for andres vurderinger, burde det klart gå frem av vurderingene (og evt konklusjoner) at disse opplysningene faktisk er tatt til følge. Dersom dette ikke kommer tydelig frem av vurderingene/konklusjonene som blir gitt, bør saksbehandler etterspørre dette spesielt.

·        I den endelige beslutningen som gis, bør det klart gå frem hvilke argumenter/påstander som er tatt til etterretning, og hvordan disse er vektet opp mot andre «fagkyndige» i saken. I tilsynssaker bør det i tillegg klart komme frem informasjon om hvilke tiltak som evt skal settes i verk for å forbedre tjenestetilbudet på bakgrunn av varslede og erfarte «feil og mangler».

Den psykiske påkjenningen i klage-/tilsynsprosesser

Som avsender kan man ikke gå ut fra at «alle andre» skal være enig med alt det man selv mener og tror, men må være forberedt på at man kanskje må evaluere sine egne meninger underveis dersom nye opplysninger tilsier det. Enkelte opplysninger som kommer inn i løpet av saksprosessen kan skape ulike reaksjoner, som f eks at man opplever andres uttalelser så feilaktige/useriøse at det direkte kan virke støtende eller krenkende opp mot de erfaringene og meningene man selv har gjort seg opp i forkant. Det vil ikke være mulig å forhindre at dette skjer, men av erfaring har jeg et forslag som jeg mener kan bidra til å minske den psykiske belastningen:

·       Samle opp flere uttalelser med samme tidsfrist og som naturlig hører sammen, og sende disse samlet til avsender slik at man kan «samle» reaksjonene i stedet for å få dem «drypp vis» fordelt over et lengre tidsrom!!!

Til deg som nå har lest dette:

Min hensikt med denne bloggen har vært å dele erfaringer, og om mulig klare å snu egne negative erfaringer om til et løsningsorientert fokus for andre. I dagens innlegg er det nettopp dette jeg har forsøkt meg på. Listen er på langt nær uttømmende, og er absolutt åpen for så vel diskusjon som for flere forslag til bedre løsninger. Benytt gjerne kommentarfeltet under, si din mening eller del din egen erfaring og/eller forslag til endring(er). Kanskje kan vi sammen klare å utarbeide et dokument som kan oversendes som forslag til endring av dagens klage-/tilsynsordninger - til det beste for så vel den enkelte som henvender seg til som de som jobber i forvaltningsapparatet…? Om man skal lykkes med gode endringer, er brukererfaringer det beste utgangspunkt – la din stemme bli hørt!!