Hverdagens utfordringer...

I to uker har jeg bokstaveligtalt levd i en egen boble. Fullstendig omringet av sakspapirer. Oppslukt i en "verden" av Word dokumenter og nettlenker til ulike informasjonskilder. Kroppen skriker etter hvile. Hver en lille muskel verker som besatt. Men, der stålviljen tar slutt tar vrangskapen over. Om enn ikke alltid med like stort hell....

Å sette grenser for seg selv er vanskelig når man fører en "kamp mot systemet". Tidligere har jeg jo hatt tidsfrister å forholde meg til, og som bokstaveligtalt har tvunget meg til å holde ut. Denne gangen er det ingen tidsfrister. Jeg kan i utgangspunktet bruke all den tid jeg måtte ønske for å skrive de klager osv som jeg selv mener er nødvendig etter å ha mottatt Fylkesmannens endelige uttalelser i "saken". Men... det er et stort "men"... Å sette grenser for seg selv er så langt enklere i teorien enn i praksis, til tross for at jeg faktisk vet bedre enn å stille så høye krav til meg selv at det bokstaveligtalt går på helsa løs...

I dag hadde jeg bestemt meg for å ta en "skrivefri" dag. Slik ble det selvsagt ikke... Jeg bare MÅTTE skrive en innledning til klagen som skal sendes inn til Sivilombudsmannen. Skulle bare... Så var det gjort, igjen...

Etter å ha sittet foran pc skjermen og skrevet en halvtimes tid, innså jeg at det jeg skrev langt fra var i "stil" med alt av andre henvendelser jeg har skrevet. Langt fra hva jeg kommer til å la bli stående som "begrunnelse for klagen". Men, ordene som plutselig sto skrevet foran meg på skjermen hadde et innhold som egentlig slo meg helt ut, derfor velger jeg å klippe/lime og dele dem med dere her,
før jeg går inn og trykker delet i det dokumentet jeg har skrevet det inn i...

Begrunnelse for klagen

For snart tre år siden opplevde jeg det jeg den gang trodde var en mors verste mareritt da mitt yngste barn, Eirik på 17 år, forsøkte å ta sitt eget liv i april 2012. I løpet av de påfølgende seks månedene ble jeg bokstaveligtalt vitne til at han ble en «kasteball i systemet». Fortvilet prøvde jeg alt hva jeg kunne for å hjelpe ham, ved å bruke min egen kompetanse til det beste for ham gjennom skriftlige henvendelser til de instanser som var involvert i hans behandling/oppfølging. Dette krevde at jeg selv måtte dytte alt av egne følelser og reaksjoner tilbake, for å kunne holde fullt fokus på hva jeg kunne gjøre for å kunne hjelpe mitt eget barn. Jeg ba om helhetlige tjenester. Helt klart om at tjenestene måtte samarbeide på tvers og koordineres ut fra sønnens behov. Jeg ba om hjelp selv, og jeg ba om at de måtte behandle min sønn forsvarlig. I møte etter møte påpekte jeg at han måtte utredes videre, at det måtte være noe mer som var «galt» enn hva tidligere diagnose tilsa. «Systemet» tok fra meg muligheten til å være «bare en mamma» i denne perioden. Tok fra meg muligheten til å ivareta mitt behov for å vise sønnen omsorg på min måte. Tok fra meg muligheten til å ivareta meg selv og mine behov.  I dag vet jeg også at de tilbakeholdt informasjon, skjult bak taushetspliktreglene, som jeg vet ville vært av avgjørende betydning for at jeg kunne ha ivaretatt mitt eget barns rettigheter på en langt bedre måte enn hva jeg faktisk hadde forutsetninger til da.

22.10.2012 sviktet helsetjenesten både sønnen og meg for siste gang på verst tenkelig vis. Til tross for at jeg forsøkte å varsle fra til helsepersonell etter ha observert sønnen og mottatt trusler fra ham dagen før, valgte de å overhøre mine desperate rop om hjelp og avventet i to døgn før de rykket ut til ham. 24.10.2012 ble Eirik funnet død hjemme i sin egen trygdebolig. Han hadde hengt seg i uteboden, og dødstidspunktet ble fastsatt til den 23.10.2012.

Jeg trodde Eirik ble forsvarlig ivaretatt. En tillit jeg viste, og som jeg aldri vil kunne tilgi meg selv for.  I løpet av sekunder ble «min verden» snudd totalt på hue med den fatale og enkle beskjeden presten kom hjem til meg med. Eirik var død… Jeg var ikke lengre «bare en mamma».  Jeg var høyst ufrivillig blitt en engle-mamma…

Jeg forsto umiddelbart at noe måtte ha gått forferdelig galt i løpet av den tiden Eirik hadde vært pasient, men hva….? Som mange andre etterlatte etter selvmord, startet også jeg jakten på svar. Eller.. bokstaveligtalt en jakt etter «bevis» på det jeg selv var overbevist om, at det fantes en sammenheng mellom den behandlingen han fikk som pasient og det fatale dødsfallet.

Jeg hadde knapt nok rukket å begrave min egen sønn før jeg satte i gang med «jakten på svar». På bakgrunn av min egen kompetanse visste jeg hvor jeg skulle henvende meg, og i løpet av de to neste månedene hadde jeg innhentet de deler av journalnotater fra spesialisthelsetjenesten jeg ikke fant igjen i sønnens bolig, samt sendt inn en anmodning til Fylkesmannen.

I over to år har jeg «kjempet mot systemet». Eller… rettere sagt snart tre år, tatt i betraktning de siste seks månedene av min sønns liv. I alle henvendelser til det offentlige har jeg forsøkt etter beste evne å forholde meg saklig. Benyttet meg av fakta, lagt dette til grunn for egne argumentasjoner og henvisninger til lover og regler. Mottatt informasjon og opplysninger om sønnen (og meg selv) som jeg aldri ført hadde hørt om mens han fortsatt var i livet. Bokstaveligtalt opptrådt som min egen avdødes sønn forsvarer i møte med «systemet».

Til tider har jeg forbannet min egen kompetanse midt oppi det hele. En kunnskap om velferdssamfunnets oppbygging, om lover og regler knytte til forvaltnings-, offentlighets, tilsyns- og helserett ikke minst. En ting er at jeg har kjennskap og kunnskap nok til å forstå hva som gikk «galt» i sønnens møte med helsetjenesten, at jeg har visst hvor jeg skal lete for å finne forklaringer på hva som legges til grunn for ulike begreper i loven og hva man skal legge til grunn for å kunne vurdere om en rettighet/plikt er oppfylt eller ikke. Men.. i tillegg til å tilegne meg kunnskap om alt fra nasjonale faglige retningslinjer innenfor psykisk helsevern til politiske målsettinger og reformer som kan ha hatt innvirkning på dette, har jeg jo også i tillegg opparbeidet meg en anselig kompetanse i tilsynsmyndighetenes rolle, mandat og myndighet.

I løpet av tidens om har gått, har jeg ikke bare ført en «kamp mot systemet» hva forhold vedrørende min avdøde sønn (og meg) direkte angår. Jeg har også, bokstaveligtalt, ført tilsyn med tilsynsmyndighetene!!

Jeg trodde jeg hadde opplevd mitt verste mareritt den dagen Eirik forsøkte å avslutte sitt eget liv for første gang for tre år siden. Jeg vet ikke lenger hva som er verst. Det føles vel mer eller mindre ut som om jeg befinner meg i et levende mareritt, der ingen gjør noe for å «slippe meg fri».

Ei uke full av følelser..

Livet bringer med seg alt fra sorger og gleder, noe jeg så ettertrykkelig har erfart i løpet av den uka som har gått. Før egentlig "nyheten" om Fylkesmannens konklusjoner hadde rukket å synke helt inn, den sårbare følelsen av den dobbelt betydningen nettopp det hadde for meg, fikk jeg verdens beste og mest hyggelige nyhet... Kjæresten til Marita, min kjære vakre datter og Eiriks storesøster, fridde til henne forrige lørdag, og selvfølgelig svarte hun "JA"!!

 

Jeg er så utrolig glad på deres vegne. Ikke minst føler jeg meg privilegert og heldig som har verdens beste svigersønn. "Turtelduene" har vært kjærester i 10 år neste sommer, samboere i snart 7 år, så svigersønnen har allerede rukket å bli en del av familien. Og, hva er vel mer betryggende og gledelig for en mamma å erfare enn at det kjæreste man har i livet, datteren, har "kapret" en mann som ikke en eneste gang i løpet av disse åra har forårsaket bekymring av et mamma-hjerte!?

Det å kunne kjenne på glede, på trygghet, er en god følelse. Jeg merker jo at det å ha mistet et barn har skapt en ny utrygghet i meg. En redsel for at det skal skje noe med de jeg fortsatt har i livet mitt, og som betyr så enormt mye for meg. Bekymret for ungene har jeg jo alltid vært, men... Dette har på en litt uforklarlig måte også endret seg etter Eirik døde, spesielt i forhold til Marita, noe jeg fikk smertelig erfare da hun allerede dagen etter frieriet, forrige søndag, reiste til India for å ha sin siste praksis i barnehagelærerstudiet sitt der...

Som aktiv idrettsutøver, ble jeg allerede fra Maritas tidlige ungdom vant til at hun fartet land og strand rundt for å delta på ulike treningssamlinger og konkurranser. Med to barn, jobb og det meste, var det jo ikke alltid slik at jeg kunne følge henne over alt. Av og til måtte jeg bare innse og akseptere at hun måtte få lov til å reise, også uten meg, slik at jeg ikke ble et hinder for det hun hadde lyst til å delta på og oppleve. Etter hvert som tiden gikk, erfarte jeg jo også at hun klarte seg helt fint på disse turene alene, at jeg ikke trengte å bekymre meg "24/7".

Men, selv om Marita nå har blitt voksen (eller... i mammas øyne vil hun jo aldri helt bli det, hun vil jo for alltid være "vesle-jenta" mi....) og har flyttet ut av "redet" for mange år siden, har bekymringen meldt seg i en ny og uvant form og styrke. Selvfølgelig er jeg bekymret for at det skal skje henne noe på reisen, noe annet ville vel nærmest vært unaturlig, men... Tanken på at jeg ikke er der fysisk for henne OM det skulle skje henne noe, vite at jeg ikke har muligheten til å umiddelbart trøste eller hjelpe om hun skulle trenge det... Den følelsen har vel kanskje også vært der tidligere, men jeg har nok aldri vært den like bevisst som nå. Kanskje skyldes dette mest av alt viten om og følelsen av at jeg ikke var der da Eirik trengte meg mest av alt, erfaringen om å ikke alltid strekke til uansett hvor mye jeg enn måtte ønske det, jeg vet ikke... Det føles vel mest av alt som en følelse av ikke å ha "kontroll", kanskje først og fremst forårsaket av nettopp det faktum at jeg vet at uansett hva jeg gjør for Eirik nå, vil det aldri kunne bringe ham tilbake. En følelse og erfaring som har "satt seg fast", og som også dukker fram i andre situasjoner.

Men, jeg skal klare å overvinne min egen bekymring for dattera disse ukene. Jeg unner jo henne denne opplevelsen mer enn noe anna! Så, kanskje var det beleilig for oss alle at de siste dokumentene fra Fylkesmannen ikke kom nå før rett før hun reiste. At jeg faktisk har en del i forbindelse med det som jeg må ta tak i, nå mens Marita er i India, og som da igjen gir meg tid og mulighet til faktisk å være ferdig med skriveprosesser og det meste før hun er tilbake trygt hjemme igjen om 4 uker.

Jeg er jo av den oppfatning at jeg tror det meste har en mening i alt som skjer oss her i livet. Riktignok har jeg store problemer med, vil nok aldri finne en mening ved at Eirik døde, men på sett og vis kan man jo si at jeg gjør hans død litt mindre meningsløs nettopp med den "kampen" jeg fører for ham. Og, hvem vet... Kanskje var det nettopp min vakre engel som denne gangen sørget for å forsinke Fylkesmannen i sitt arbeide, slik at vi fikk lov å feire en god jul sammen der også mamma'n kunne vie fullt fokus og oppmerksomhet til storesøster før hun bega seg ut på den lange reisen....?

"Medhold på alle punkter"...

Eirik på tur med "jentene", juli 2012

 

Eirik lå innlagt ved akuttavdelingen for fjerde gang på tre måneder da dette bildet ble tatt. Jeg hadde tatt ham med ut på permisjon for å fortelle ham om mitt møte med Fylkesmannen tidligere samme dag. Møtet der jeg overleverte anmodning om mulig pliktbrudd i forbindelse med utskrivelser etter tidligere innleggelser, opplevelsen av at dette kun hadde bidratt til å forverre hans helsemessige situasjon og i frykt for at han skulle ta sitt eget liv om han ikke fikk forsvarlig helsehjelp. Fra før av hadde jeg allerede forsøkt å henvende meg til så vel barnevernet som spesialisthelsetjenesten for å få dem til å opprette kontakt med kommunens omsorgsavdeling, for på den måten å finne en løsning på bosituasjonene som ivaretok hensynet til Eiriks  psykiske helse på en forsvarlig måte. I tillegg til en bekymringsmelding til akuttavdelingen der han var innlagt, der jeg stilte spørsmålstegn til nettopp forsvarlighet ved utskrivelse. Henvendelser som aldri noensinne ble besvart...

 

Jeg fikk aldri vite hvilke observasjoner og vurderinger helsepersonell hadde gjort under akuttinnleggelsen, hva som lå til grunn for helsepersonells ønske om døgnopphold for å kunne kartlegge hans helsemessige situasjon videre. Først da Eirik ga meg kopi av epikrisen i forbindelse med anmodningen jeg skrev til Fylkesmannen for ham, ble jeg kjent med at han blant annet hadde utvist psykotiske trekk. Jeg tok det som en selvfølge da at videre utredning ble forsvarlig ivaretatt, til tross for at han ikke ble henvist til døgnopphold på grunn av opprinnelig ventetid på tre måneder. Først etter Eirik døde, da jeg fikk innsyn i journalen hans, ble jeg klar over hvor naiv jeg selv hadde vært...

 

Eirik ble aldri utredet, til tross for helsepersonells mistanke til alvorligere lidelse. Det ble aldri utarbeidet en utrednings-/behandlingsplan for å kunne ivareta så vel Eiriks som helsepersonells behov for å kunne observere ham over tid. Kanskje verst av alt... Helsepersonells tidligere mistanke om at han led av en alvorligere psykisk lidelse, at han ikke var blitt utredet for dette, ble aldri kommunisert videre til kommunens ansatte som fikk hovedansvar for oppfølgingen etter at han flyttet inn i egen bolig...

 

Nå, to år etter jeg sendte inn min andre anmodning til Fylkesmannen, mottok jeg den første av i alt to sluttrapporter i tilsynssaken som ble opprettet. En rapport der konklusjonene viser at jeg hadde rett allerede i mine henvendelser til "systemet" mens Eirik fortsatt var i live. Brudd på forsvarlighetskravet etter Spesialisthelsetjenestelovens regler.. Utredning under innleggelser var mangelfull... Utskrivelser var uforsvarlig.. Tiltak førte mest trolig til forverring av hans lidelse, samt til hans mistillit til at noe eller noen kunne hjelpe... Tiltakene i kommunen ble mangelfulle som følge av manglende informasjon...

 

Tenk om "systemet" hadde hørt på meg fra starten av, tatt mine bekymringer på alvor, mens Eirik fortsatt var i live. Da ville også Eirik mest sannsynlig vært i live i dag, kjempet kampen jeg har kjempet for ham sammen med meg. Det finnes bare ikke rettferdighet i at Eirik måtte dø før han ble tatt på alvor. Finnes ingen verdighet ved at Fylkesmannen har brukt to år(!!) på å konkludere med det jeg har forsøkt å fortelle dem hele veien, det jeg forsøkte å få frem mens Eirik ennå var i live! Det finnes ikke ord som kan beskrive hvor vondt det gjør for et mamma-hjerte å måtte gå til  en grav for å fortelle at "systemet" endelig har tatt mitt eget barn på alvor...