Permer fulle av saksdokumenter ligger foran meg. De har ligget der noen timer allerede. Urørt. Jeg klarer ikke åpne dem. Vil ikke, men vet jeg må. Vet hva det innebærer, men må likevel... Må inn i mørke igjen, til minnene jeg har jobbet så hardt for å kunne legge bak meg. Til detaljene... Må inn dit igjen, for å kunne være best mulig forberedt til møte med politiet i morra. Igjen surrer de samme setningen om og om igjen i hodet mitt: "Du må være sterk nå Monika. Du må være sterk for barnet ditt, og deg selv"...

 

I to og et halvt år har jeg kjempet. En kamp med utgangspunkt i en sønn som søkte hjelp på grunn av psykiske problemer, men som likevel endte opp med å velge døden foran livet i en alder av 17 år. Gang på gang har det tatt måneder mellom hver henvendelse jeg har mottatt, og hver gang skjer det samme... Etter å ha brukt uker på å bearbeide følelser, kommet meg videre, er det som å trykke på en "rykk tilbake til start" knapp... Filmen begynner å snurre på netthinnen. De samme følelsene jeg hadde de to døgnene som gikk fra jeg så ham siste gang og frem til presten sto på trappa med beskjed om at han var funnet død... Fortvilelsen. Redselen. Angsten... Alt vender tilbake, med full styrke.

 

Om ikke denne kampen snart er over, om jeg blir tvunget til å vende tilbake til dette mørke flere ganger, er jeg redd jeg kan ende opp der Eirik startet... At jeg ikke skal klare å takle alle påkjenninger på egenhånd. At jeg kommer til å ende opp med å måtte søke om hjelp selv. Nettopp derfor har jeg valgt å gå til politiet med saken nå, fordi jeg ikke kan utsette meg selv for den risikoen "systemet" har utsatt meg for over en så lang periode nå - de klage-/tilsynsorganer som skal bidra til å "lære av erfaring" for å kunne kvalitetssikre og bedre helsetjenestenes tilbud... HVOR PSYKT ER IKKE DET!?!

 

 

 

 

 

 

 



Et lite lys av håp blir tent...

Jeg kjenner ikke nummeret som lyser mot meg i displayet på mobilen. Vurderer et lite sekund om jeg skal sjekke nummeret før jeg evt ringer tilbake. Har hatt så uendelig mange telefoner fra selgere i det siste, og kjenner at jeg ikke er i humør til det nå. Jeg bestemmer meg likevel for å ta den. Noe forteller meg at denne samtalen er viktig. At denne samtalen vil gjøre meg godt…

Samtalen varer bare noen minutter. Plutselig er det som om alle forsvarsmurer eksploderer inni meg. Murer bygd opp av «Du må være sterk nå, Monika. Sterk for barnet ditt – din vakre engel». I tankene surrer kun en tanke om og om igjen: «Nå blir du hørt Monika. Endelig er det noen som tar deg på alvor, som er villig til å lytte til hva du har å si». Så kommer tårene…

I går kom telefonen jeg har ventet på de siste dagene. Fra politiet. En hyggelig stemme møter meg i den andre enden. Forteller at han har mottatt henvendelsen min. Det var alt som skulle til. Det var det jeg trengte. En hyggelig og imøtekommende stemme…

Jeg husker ikke detaljene fra samtalen. Hva som egentlig ble sagt. Men jeg husker den umiddelbare følelsen av å bli tatt på alvor. En uforklarlig følelse av lettelse da jeg fikk tilbud om en samtale, som om en tung og vond byrde ble lettet vekk fra skuldrene mine.

Jeg vet ikke hva jeg går i møte, men etter to og et halvt års «kamp» mot helsetjenesten og de klage-/tilsynsmyndigheter jeg har vært involvert med i den forbindelse, har jeg tilsynelatende kommet til en etat som (om ikke anna) får meg til å føle meg som noe mer enn «bare en mamma». Etter to og et halvt års kamp, er nå et lite lys av håp tent...

 

Kjære Eirik, min vakre engel <3

 

I dag smiler mamma gjennom tårer. Smiler fordi jeg endelig føler at noen tar meg på alvor. Gråter fordi jeg så gjerne skulle ønske at det var DU som fikk oppleve dette. At du ble tatt på alvor, før det var for sent…

8.april 2012… Jeg skjønte instinktivt at noe var galt da mobilen ringte kl halv fem på morrakvisten. Ble ikke mindre bekymret da navnet til Eiriks far lyste i displayet. Jeg husker bare to setninger klart «Eirik har prøvd å ta livet sitt. Han ligger til overvåkning på intensivavdelingen».

I løpet av brøkdelen av et sekund ble livet mitt snudd på hodet. Alt ble med ett et totalt kaos av spørsmål. Hva har skjedd? Hvordan? Hvorfor…? Eiriks far hadde ikke svarene jeg trengte. Visste bare at Eirik hadde vekket ham like etter midnatt, fortalt at han hadde «gjort no dumt» og spurt om han kunne kjøre ham til sykehuset. På legevakta ble han henvist til venterommet. Den eneste informasjonen han hadde fått var at pumpinga var vellykket, at de mente han hadde kommet til sykehuset «tidsnok» og at de hadde satt i gang videre behandling for å hindre skade på indre organer. Så ble han sendt hjem. Overlatt til seg selv... Overlatt alt ansvar for å formidle beskjed videre til andre i familien...

Det ble mange telefoner til avdelingen denne dagen. «Hvordan går det med ham?». Svarene var de samme: «Alt går bra med ham. Verdiene synker». Helt til vi senere samme kveld ble oppringt. Eirik hadde snakket med en psykolog ved sykehuset, ønsket en frivillig innleggelse ved akuttavdelingen for barne- og ungdomspsykiatri på Sannerud sykehus. Han hadde gått med på at vi kunne kjøre ham dit. "Gått med på"…

På vei ned til sykehuset for å hente Eirik begynte nye tanker å dukke opp. Hvordan ville det bli å møte ham igjen etter dette? Treffe ham igjen, vite at jeg hadde vært så nære på å miste ham for alltid? Hva skulle jeg si? Hva burde jeg ikke si? For første gang på over 17 år ante jeg ikke hvordan jeg skulle oppføre meg  i møte med mitt eget barn. Mens alt av morsinnstinkt i meg skrek etter et behov for å kunne beskytte, trøste, vise omsorg, snurret den samme tanken om og om igjen i tankene mine; «Du må være sterk nå Monika. Du må være sterk for Eirik, barnet ditt»…

I det øyeblikket hjernen min instinktivt sendte ut signaler om å være sterk for Eirik, ble alt fokus rettet mot å gjøre alt hva jeg kunne for ham. I det morsinstinktet satte på alle funksjoner for å kunne beskytte mitt eget barn, glemte jeg å ta vare på meg selv. Ingen spurte meg hvordan jeg hadde det denne dagen. Det vil si, ingen som hadde kompetanse og kunnskap til å kunne gi meg den hjelpen jeg trengte som mamma. Gi meg svarene på alle spørsmålene jeg hadde. Veilede meg i hvordan jeg skulle opptre ovenfor Eirik, hvordan jeg best kunne være mamma for ham akkurat der og da. Naturligvis forstår jeg at hovedsaken var å redde Eiriks liv. Det var han som var pasient. Men… Jeg hadde også opplevd et traume denne dagen. Jeg hadde holdt på å miste mitt eget barn. Jeg var redd. Fortvilet. Følte meg mislykket som mamma. Hvordan kunne jeg ha oversett at mitt eget barn ikke ønsket å leve? Jeg tillot meg ikke selv å gråte. Tillot ikke meg selv å kjenne på den sorgen som allerede da hadde slått rot i meg. Mest av alt følte jeg jo at det var jeg som hadde sviktet. At jeg hadde sviktet mitt eget barn…  

Mange av de spørsmålene jeg hadde denne dagen har jeg funnet svar på etter Eirik døde. I et notat har han i detalj beskrevet hva som skjedde denne kvelden/natta. Hva han gjorde, hvordan han gjorde det. Svaret på hvorfor er mer utydelig. Etter hvert som jeg har lest meg opp i «saken», satt meg inn i journalnotater osv og lest diverse faglitteratur ut fra de (p)sykdomsbeskrivelsene og symptomene som står beskrevet  der, har jeg forstått at dette også var Eiriks største problem, hans «bestilling» til helsetjenesten, det han heller ikke forsto og trengte svar på. Hvorfor….

 

Kjære Eirik, min vakre engel <3

 

 

Det var som om jeg møtte deg for første gang denne dagen. Jeg var redd. Fryktelig redd. Klarte vel egentlig ikke å ta innover meg helt alvoret i situasjonen der og da. Klarte ikke å ta innover meg hvor nære på det var at jeg kunne ha mistet deg. Jeg beklager om jeg ikke var der for deg ,slik du kanskje hadde trengt det denne dagen. Beklager om du kanskje oppfattet meg som om jeg ikke tok deg på alvor. Vet nå at dette var noe jeg sårt hadde trengt hjelp til. At det ikke «bare» var du som trengte hjelp for å takle livet da du ble (p)syk. At jeg også hadde trengt hjelp, for å kunne være en best mulig mamma for deg i en periode der du kanskje trengte meg mer enn noen gang Jeg føler fortsatt at jeg sviktet deg lille venn, men håper du kan tilgi meg… At du forstår at jeg gjorde mitt beste ut fra de forutsetningene jeg hadde som «bare mamma» der og da…

Bare en mamma...?

"Bare en mamma"... Det var det jeg ønsket aller mest. Å få være "bare mamma" for Eirik da hans liv ble tøft og vanskelig. Få holde rundt ham, gi trøst, vise omsorg... Beskytte... Gjøre det de fleste mødre legger i rollen, betydningen av, det å være en god mamma for sitt eget barn. Men... I møte med "systemet" erfarte jeg hvordan ordene "bare  mamma" fikk en helt annen betydning enn hva jeg selv la til grunn for de samme ordene. Rettere sagt... De fikk ikke lenger noen betydning. Jeg, som Eiriks mamma, ble i møte med systemet "bare en mamma". En fiende. Så totalt uten betydning for dem, og tilsynelatende i deres øyne uten betydning for min egen sønn...


Tidligere gikk denne bloggen under navnet "Rettferdighet for Eirik". En blogg som lenge har vært inaktiv, nettopp på grunn av min egen følelse av maktesløshet i møte med "systemet". En maktesløshet som har gjort meg frustrert. Trist. Nærmest handlingslammet. Gjort min egen sorgprosess om mulig enda vanskeligere å takle enn det den i utgangspunktet var. Jeg har ikke gitt opp håpet om en dag å kunne vise Eirik rettferdighet, men har innsett at "systemet" har for stor makt for en som blir betraktet som "bare en mamma". De viser meg ingen vilje, ønske eller evne til å ville lære av alt det jeg sitter igjen med av erfaringer. Mine refleksjoner, dypt forankret i dokumentert fakta og lovregler, ser ikke ut til å ha noen betydning for dem.

For meg har det blitt en form for terapi å kunne formidle tanker og følelser gjennom skrevne ord. Få satt ord på det som ennå er for vanskelig og vondt å snakke høyt om. Om jeg ikke lenger har troen på at "systemet" noensinne vil ta meg på alvor, at jeg noensinne vil få oppleve å føle meg som noe annet enn "bare en mamma" for dem, har jeg likevel ikke mistet troen på at de erfaringene jeg sitter igjen med som pårørende, nå som etterlatt, kan ha betydning for andre. At det fortsatt finnes en mulighet til å kunne "omdanne" mine egne negative erfaringer til noe positivt for andre. Nettopp derfor har jeg valgt å gjenoppta bloggingen, men denne gangen med en litt annen innfallsvinkel enn tidligere. Gjennom min egen rolle som "bare en mamma".


Kjære Eirik, min vakre engel <3 Høyt der oppe på den mørke nattehimmelen kan jeg se en stjerne som skinner så vakkert. Så vakkert som bare du kan skinne. Den gir meg styrke, viser vei og gir meg trøst når jeg trenger det. Jeg vet at du fortsatt er med meg vennen. Go'gutten min, nå og for alltid. Jeg elsker deg <3