For ikke så lenge siden, klart jeg å ta et langt og viktig "steg" i riktig retning ved å la en av mine nærmeste få et lite innblikk i de utfordringene jeg har og som i sterk grad har preget og fortsatt preger min hverdag etter Eirik døde. I dag, i forbindelse med verdensdagen for forebygging av selvmord, er jeg klar til å ta det neste steget og fortelle det til "dere", i håp om at min åpenhet kan bidra til at også flere våger å være åpne om sin historie og hva som plager dem.
Jeg har tidligere skrevet om at en del av meg døde den dagen Eirik døde. At jeg opplever at Marita er min "terskel" fra å følge etter Eirik, fordi jeg rett og slett ikke har samvittighet til å la henne miste mamma'n sin på samme måte som hun mistet lillebror, med de konsekvensene jeg vet dette vil/kan medfører. I tillegg har jeg siden Eirik døde slitt med PTSD, angst og søvnvansker, blitt (og blir) behandlet for tilbakevendende depresjoner, og gjennom samtaler med psykolog blitt klar over en til tider omfattende unngåelsesatferd.
Jeg har også skrevet om at jeg opplever å være i live, men ikke leve. Det jeg ikke har klart å fortelle noen tidligere, heller ikke til psykologen, er at jeg mange dager våkner opp til èn tanke: "Faen, jeg er fortsatt i live". At jeg hele tiden har ventet på og lengtet etter den dagen jeg skal dø av naturlige årsaker.
Selv om jeg ikke er plaget med selvmordstanker og/eller har noen planer om det, er det ikke lett å fortelle andre at jeg har komme til et aksept om at mitt ønske om døden er noe jeg må lære meg å leve med. Kanskje mest av alt fordi jeg frykter at andre ikke skal forstå at nettopp det å akseptere, innse at det ikke er opp til meg å bestemme når jeg skal dø, gir meg mot og styrke til å prøve å gjøre det beste ut av livet "her og nå". Det ene som i utgangspunktet ga meg styrke til å oppsøke hjelp, fordi jeg innså at jeg ikke selv kan bestemme når døden skal inntreffe - at det å gå rundt i det uvisse og vente på døden ikke gir noen mening. Mot og styrke til å ta tak i de psykiske utfordringene jeg har og som skaper problemer i hverdagen, nettopp i håp om å gjøre de dagene jeg har igjen så gode som mulig.
Jeg har fortsatt en "jobb" å gjøre hva PTSD, angst, unngåelsesatferd, søvnvansker og tilbakevendende depresjoner angår. Det preger fortsatt livet mitt i sterk grad, som et hinder for å kunne klare å nå det målet jeg har satt meg - å gjøre det beste ut av de dagene jeg har. Vet at jeg er inne i en kritisk fase akkurat nå, i påvente av ny henvisning fra fastlegen etter at psykologen jeg gikk hos gikk av med pensjon for en måneds tid siden. Vet at det vil ta minst 4-5 måneder til før jeg er tilbake i behandlingsapparatet. At det nok vil gå enda litt lengre tid før jeg finner tilbake til tryggheten og tilliten som må til for å kunne klare å dele tanker og følelser. Vet at jeg i denne perioden må forsøke å unngå å krype tilbake i det "skallet" der jeg mest av alt prøver å stenge ute alt av tanker og følelser. Der angsten får styre fritt og depresjonene puster meg i nakken - der tårer blir skjult bak et smil.
Livet gir - livet tar. For de aller fleste av oss vil livet oppleves som en evig berg og dalbane, der nedturene ikke er like akseptert å dele med andre som oppturene. Hvorfor er det slik...?
I dag er det verdensdagen for selvmordsforebygging, og i år er mottoet "Sammen for forebygging av selvmord":
Vis at du ser
Vis at du lytter
Vis at du bryr deg
