Sitter hjemme og ser ut på været. Et fullstendig snøkaos. Tenker at det kanskje er best å holde seg innendørs i dag, men vet at jeg ikke vil klare å la være å reise ut. Vet at jeg ikke klarer å vente til i morra med å hente den "nye" bilen jeg har vært å skrevet kontrakt på tidligere i dag.
Til tross for forventningen over å skulle hente "ny" bil, er følelsene blandet. Rett og slett fordi bilen jeg bytter inn er den Eirik øvelseskjørte med. En aktivitet vi hadde sammen, og som får meg til å tenke på ham hver gang jeg setter meg inn i den.
Jeg kan se ham for meg. Huske hvordan han så ut da han satt foran rattet. Hvordan øynene hans fulgte konsentrert med i trafikken. De samme øynene som alltid gnistret og avslørte ham om han hadde skøyerstreker på gang. De lange slanke fingrene, og hvordan han holdt i rattet. Holdningen hans. Bevegelsene. Håret hans, det litt strie og uregjerlige, med et fargespekter jeg aldri ble lei av å studere. Ørene som alltid ble solbrente da han var liten. Den bleke huden. Den rette nesen med et lett dryss av fregner over neseryggen. Antydning til bart og skjegg som minte meg på at han begynte å bli en voksen mann. Munnen hans. Den humrende og gode latteren. Stemmen som var rukket å bli dyp. Samtalene våre...
En samtale husker jeg spesielt godt, var den gangen da jeg fortalte Eirik hvor redd jeg var for å miste ham. Hvordan samtalen på vårt særegne vis endte opp på en humoristisk og ironisk måte, som likevel fanget alvoret og betydningen av det jeg sa. Jeg glemmer ikke Eiriks reaksjon da jeg streng i stemmen fortalte ham at han ikke fikk lov til å dø før meg. Glemmer ikke hans latterbrøl da jeg sa til ham at om jeg aldri hadde lagt hånd på ham tidligere, ville han få så mye juling som han ikke i sin villeste fantasi kunne forestille seg dersom det skulle skje. Glemmer ikke hans tørre kommentar om han at det kanskje ville se litt merkelig ut, at andre kanskje ville komme til å se rart på meg, om jeg ga ham juling når han lå død i en kiste...
Knappe tre måneder senere opplevde jeg det jeg fryktet mest av alt, og det var minner fra nettopp denne samtalen som dukket opp i hukommelsen da jeg så ham for siste gang, død og lagt i en kiste. Selvfølgelig fikk han ingen avstraffelse, men minnet var vemodig, sårt og vondt. Fikk tårene til å strømme. Aldri mer skal jeg få se Eirik. Aldri mer få snakke med ham. Aldri mer få oppleve vår særegne måte å snakke sammen på, hvordan vi alltid og med det meste kunne finne på å bruke humor og ironi på de mest vanskelige og alvorlige temaene uten at vi noen gang misforsto hverandre. Aldri mer....
Før var bilen bare en materialistisk gode, men i likhet med andre gjenstander og steder, er den for meg blitt en gjenstand full av minner om Eirik. Kanskje er det nettopp det som gjør det så vanskelig å vite at jeg snart ikke har den lengre... Viten om at jeg aldri mer skal sette meg inn i den igjen... Frykten for at minnene, den nærheten jeg føler til Eirik, en dag skal forsvinne...
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar