Det kom ikke med posten i dag heller. Svaret jeg har ventet på siden jeg sendte inn klagen til Sivilombudsmannen 27. januar i år. Det som ble forsinket etter åtte ukers venting, og som ble lovet "innen seks til åtte uker" for ni uker siden.
I løpet av de 17 ukene som har gått har jeg forsøkt å håpe på det beste, mens alt av tidligere erfaring gjør at jeg er forbereder meg på det verste. Jeg har grublet over hvilke alternative svar jeg kan få. Tenkt gjennom hvilke muligheter jeg har til å forfølge saken videre. Vurdert om jeg bør fortsette "kampen mot systemet". Fornuften forteller meg at jeg bør sette en tydelig og definitiv grense for meg selv og hvor langt jeg er villig til å gå.
Tankene som stadig spinner rundt, samvittigheten min, gjør at jeg ikke finner ro. Det forfølger meg nær sagt døgnet rundt. Når jeg kjenner at min grense er nådd, når den mentale utmattelsen som følger med som en konsekvens er i ferd med å overmanne meg helt, tar jeg fatt på fysiske utfordringer. Kjenner på hvor godt det er å bli fysisk utmattet, bare segne om og sovne når grensen for hva jeg kan klare er nådd. Og, i motsetning til den mentale utmattelsen som kun oppleves som negativ, har i det minste årsaken til den fysiske utmattelsen gitt en "gevinst". Som nå i løpet av de siste ukene, mens jeg har ventet på svar fra Sivilombudsmannen, da jeg bygde meg en ny veranda med sittebenk, kasser til å dyrke grønnsaker i og gjerde rundt for å holde "jentene" på plass(!!).
(skrytebilde......)
Aktivitetstilpasning er en del av min hverdag som følge av langvarig og kronisk sykdom, men jeg er ikke like disiplinert som jeg en gang var. Jeg tøyer strikken stadig lengre, utfordrer mine egne grenser til det ytterste, noe som til syvende og sist bare går utover meg selv. Det som en gang var "nødvendig kvalitativ hvile" har bokstaveligtalt blitt til et fremmedord i løpet av de siste tre årene. Foruten forfallet som begynner å bli tydelig, de mørke ringene under øynene og de grå hårene som desperat forsøkes å skjules bak farger og striper, er det ikke så lett for andre å se hvordan jeg egentlig har det. Bare de som kjenner meg godt nok vet at det å møte meg "styla og sminka" på butikken, at økt aktivitet og bilder jeg legger ut på facebook av ymse prosjekter jeg setter i gang med, i realiteten er et tegn på at strikken allerede er tøyd for langt. At jeg faktisk ikke har det så bra som det kan se ut som på overflaten. At jeg ikke orker å møte "verden" med hvordan jeg har det akkurat der og da, fordi jeg vet at det å holde fokus på det negative faktisk ikke gjør det noe bedre.
Fornuften forteller meg at jeg bør sette en grense. Hjertet forteller meg at jeg aldri vil klare å gi opp før jeg vet at jeg har forsøkt ALT. Jeg skulle bare ønske at prosessen ikke ble så langvarig som den allerede har blitt. At "systemet" snart vil gi meg livet mitt tilbake. La meg få ro. Muligheten til å leve. I det minste at de kan klare å forstå hvor viktig det er for meg at frister blir overholdt. At det å la meg vente, om så bare en dag over fristen, faktisk har en konsekvens. Jeg har allerede pusset opp hele huset. Malt alle vegger og tak, pusset trapp, lagt nye gulv og lister, bygd veranda og gjerde... Jeg vet snart ikke hva mer jeg kan finne på...
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar