Akkurat nå føles det som om alt det arbeidet jeg har gjort de siste tre årene har vært totalt forgjeves. Alle timene jeg har brukt på å sette meg inn i Eiriks sykehistorie, lese meg opp på alt fra div lovverk, rundskriv, nasjonale retningslinjer, direktiver osv for om mulig å forstå hva som skjedde med ham. De uendelig mange timene jeg har forholdt meg "saklig til fakta", alle ord, setninger og sider med kommentarer, uttalelser, henvendelser jeg har skrevet.
Mens livet og menneskene rundt meg har gått videre, har jeg levd det meste av min tid de siste tre årene i fortid. Aldri tillatt meg å gå så langt at jeg har kunnet ta fatt på mitt eget sorgarbeid, finne min vei videre i livet uten Eirik. Ikke fordi jeg ikke har ønsket å gå videre, at jeg har "dyrket" min egen sorg, men fordi "systemets" har tvunget meg til å bli der all den tid de har brukt på sin saksbehandling.
Jeg vil aldri kunne bli den jeg en gang var. En del av meg døde sammen med Eirik. En viktig del av min personlighet og identitet ble revet vekk. For alltid vil jeg bære på et åpent sår, vel vitende om at det ikke hadde trengt å være slik. Jeg er fortsatt mamma til to, bærer på en likeverdig kjærlighet til dem begge. Takknemlig for alle gode stunder jeg får sammen med Marita, alle små og store gleder hun gir og deler med meg. Men... å måtte innse og leve med at jeg kun er en englemamma for Eirik, at jeg aldri mer skal få holde rundt ham, snakke med ham, dele gleder, dele livet med ham.. Aldri mer skal få se mine to barn sammen, gjør mer vondt enn de fleste kan forstå...
Ikke ett sekund av all den tiden du har brukt var forgjeves. Ikke et ord av alt du har skrevet var forgjeves. Ikke et bilde av alle bildene du har fått oss til å skape inni hodene våre var forgjeves. ALT var det en mening med, en samtale med deg selv, en samtale med din engel, en samtale med oss alle som står på sidelinje og representerer den offentlige samvittigheten -oss som er medansvarlige medborgere, fordi vi har godtatt at det systemet som skulle verne oss og vise oss omsorg har utviklet seg til å bli din -og dermed også vår, motpart. Del dine erfaringer så ofte du kan som den ansvarlige borger du er, MEN: gi deg selv lov til å være en individ som fortjener å gå livsveien videre -mamma delen i deg vil aldri bli borte men bestem deg for å gjøre det som ville glede begge dine barn: gi fremtiden et smil og rett blikket med tillit til det som kommer med daggryet i morgen. Gjør deg fri både fra strenge selvevalueringer og selvbebreidelser, OG fra hjertets raseri mot all systemurettferdighet som har krysset din families vei -gi livet forrang.
SvarSlettUtrolig takknemlig for å ha fulgt deg. Takk!
Takk for tilbakemeldingen, om omtanken <3 Om jeg ikke klarte å nå fram til rettferdighet i "systemet", vet jeg i alle fall at jeg har bidratt til å opplyse flere om den uretten som blir begått i og av samfunnet. Jeg er "dømt" til å leve med viten om at de lovbrudd som ble begått mot Eirik og som tok fra ham troen på livet aldri førte til noen form for konsekvenser, men jeg vil aldri glemme eller godta at han og jeg har blitt behandlet som vi har gjort. Vil aldri slutte å sette ord på det jeg selv mener og tror. Jeg kan ikke gjøre mer for Eirik, men jeg kan fortsatt gjøre mye for andre.
SvarSlett