Når målet med behandlingen er å holde pasienten i live, ikke å leve, hva da...?

Et tappert smil, to slitne øyne

Et bilde tatt få dager etter du igjen hadde forsøkt å ta ditt eget liv

Bare timer etter du gikk med på å legges inn ved akutt psykiatrisk avdeling,

 da du i forkant fortalte meg at du la deg inn frivillig for familiens skyld,
ikke for din egen...

Etter Eirik døde, i gjennomgangen av alle saksdokumenter i forbindelse med blant annet tilsynssaken som ble opprettet, har jeg stilt meg selv en rekke kritiske spørsmål: Er det pasienten eller behandlingen det er noe "galt" med, når pasienten ender opp med å se seg selv som ressurskrevende og som en belastning ovenfor så vel familie som samfunnet? Er det "godt nok" å holde en pasient i live, når vedkommende selv uttrykker at han/hun ikke vet hvordan de skal leve? Når erfaringene deres tilsier at behandlingen gjør dem sykere enn friskere, kan man da si at disse menneskene har et reelt "valg" i spørsmål mellom liv og død? Når målet med behandlingen er å holde pasienten i live, ikke å leve, hva da...?

Jeg tror at den største uretten vi begår mot de som har begått selvmord, ikke minst mot de som lever med selvskadings/selvmordsproblematikk sin hverdag, er å la være å snakke om det. Det sier seg jo litt selv, det som for meg har vært åpenbart hele veien, at "noe" må være "galt"  når en pasient snarere blir sykere enn friskere i løpet av tiden som pasient. At "noe" må være "galt", når en pasient velger døden foran livet i en alder av 17 år.

Selv om jeg aldri vil få vite hele "sannheten", aldri vil få mulighetene til å endre utfallet, har det vært viktig for meg å reflektere rundt disse spørsmålene. Ikke "bare" fordi jeg selv har hatt behov for å forstå Eirik og hans "valg" for å kunne bearbeide min egen sorg, men mest av alt for om mulig å forhindre at det samme skjer igjen med andre.  

Det ER forskjell på å bli holdt i live, og å leve!

Eirik kalte behandlingen han mottok for en "u-hjelp". Etter å ha fått tilgang på hans journaler etter hans død, der siste behandlingsplan viser at målet har vært å "stabilisere", forstår jeg hva han mente. 

Det var i utgangspunktet alt annet enn stabilisering av situasjonen Eirik hadde som mål. Slett ikke det han ga uttrykk for i sin "bestilling" til helsetjenesten. Tvert i mot ga han tydelig uttrykk for at han trengte hjelp til forbedring av den situasjonen han befant seg i. Hjelp til å kunne forstå seg selv,  til å mestre de psykiske utfordringer han opplevde i sin hverdag, slik at også han på sikt kunne få muligheten til å leve et verdig liv på lik linje med "alle andre". 

Viten om at det ikke var Eiriks helsemessige situasjon i seg selv, men mangelen på behandlingsplasser og forsvarlige tiltak som ført til hans forverring,  understøtter min teori om at det finnes en årsakssammenheng mellom forutgående behandling og selvmordet da det oppsto. Med det også en forståelse for at Eirik to måneder før han døde valgte å avslutte behandlingstilbudet ved BUP (barne- og ungdomspsykiatrisk poliklinikk), for hva var det som egentlig tilsa at han skulle fortsette med noe som for ham bare hadde vist seg å gjøre "alt vondt verre"!?

All Eiriks negative erfaringer med hjelpeapparatet tatt i betraktning, er det lite om noe som tilsier at han skulle ha varslet fra da det viste seg at heller ikke vedtak om oppfølging fra psykiatri- og miljøtjenesten i kommunen ble fulgt opp som avtalt. Likevel ser jeg det som et "rop om hjelp" at han framsatte trusler ovenfor meg dagen før han døde, noe hans erfaring tilsa at ville føre til en ny innleggelse, akkurat slik faren hans og jeg hadde bidratt til fire ganger tidligere. Jeg tørr knapt å tenke på hva det gjorde med Eirik, da det eneste som skjedde var at han fikk en sms fra kommunens psykiatritjeneste, med spørsmål om han ønsket besøk.

Når jeg sier at jeg forstår Eirik, betyr det verken at jeg mener det er riktig at han skulle dø, at jeg har akseptert eller tilgitt det som skjedde med ham.  Det jeg mener er at jeg kan forstå og sette meg inn i hans opplevde håpløshet i situasjonen. For; Ut fra hva jeg fortalt om Eirik i forrige bloginnlegg, kan vel ingen en gang tro at hans ønske var å bli sittende innesperret i sitt eget hjem, redd seg selv og livet, kun med besøk fra en tilfeldig på vakt i psykiatri- og miljøtjenesten som kom innom for å "slå av en prat" eller ta en røyk sammen med ham et par ganger i løpet av dagen...!? 

Det lå nok mye mer i ordene jeg leste opp til ham i hans begravelse enn hva jeg den gang fullt ut var klar over selv:

Vi vet du kjempet for å være en del av vår fremtid. At det valget du tok ikke var enkleste utvei, men at du ikke så andre løsninger. Vi har innsett at du for første gang på lenge gjorde det som føltes best for deg, at ditt liv ble for tøft å leve….