Kjære Eirik, min vakre engel
I lang tid har jeg utsatt å gjøre rent på rommene i andre etasje. Rommene som en gang var dine. Der sakene jeg har valgt å beholde, ting som en gang tilhørte deg, står fremme. Alt virker bare så unaturlig... Sengen som alltid står oppredd... Sakene dine som alltid står på plass... Det er jo ikke slik det pleide å være...
Borte er alt rotet og skrotet, all klesvasken som pleide å flyte rundt. Det jeg en gang ble irritert over og maste på deg om. Tenk så mye tid som gikk med til små og store irritasjoner i hverdagen... Tid som i dag mest av alt fremstår som så totalt meningsløst, så bortkastet. Tid jeg skulle ønske jeg hadde brukt til å gjøre morsomme ting sammen med deg, skapt enda flere gode minner enn de jeg sitter igjen med. Hva gjorde det vel om jeg måtte plukke opp et par sokker etter deg, kaste sjokoladepapir og annet skrot i søplekurven...? Hva gjorde det vel om jeg måtte tørke opp noen ekstra smuler, når jeg likevel skulle gjøre rent...? Hva gjorde det vel om sakene dine fløt rundt omkring på rommet ditt, så lenge du selv klarte å finne dem igjen når du trengte dem...?
Borte er alle skolebøker og skrivesaker på pulten din, de som så ofte var skjøvet til side til fordel for andre interesser du hadde. Det jeg etter beste evne prøvde å få deg til å forstå betydningen av, hvor viktig utdannelse var for din fremtid. Nå er alt erstattet av saksdokumenter, permer fulle av "vitnesbyrd" om all den uretten du fikk oppleve. Det som til slutt tok deg fra meg.
Det som en gang var tenkt å skulle være et rom til minne om deg, har i realiteten blitt en påminner om hvor definitiv døden er. Det gjør vondt å se den oppredde sengen, vite at du ikke skal sove der mer. Det gjør vondt å se alle sakene dine, vite at du aldri mer skal bruke dem. Det gjør vondt å gå opp trappen til andre etasje, vite at jeg ikke finner deg der. Vondt å gjøre rent, når det eneste jeg får gjort er å tørke støv av bilder og gjenstander som minner meg om deg.
"Det var så mye jeg skulle ha sagt. Så mye vi ennå har ugjort. Du hadde et helt liv foran deg. Jeg så din fremtid i min". Ord jeg leste til deg i din begravelse, der betydningen bare blir sterkere for hver dag som går. Mamma savner deg vennen... Savner deg bare mer og mer for hver dag, hver time, hvert minutt som går.
Ta godt vare på deg selv, til vi møtes igjen <3
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar