Vil uretten i møte med "systemet" noen gang nå en ende...?

Igjen har det skjedd. Ytterligere forsinkelser. Ingen informasjon før jeg selv begynte å mase. Svar som igjen knuser alt av håp om at denne "kampen" snart må være over. At rettferdigheten snart må seire. Nok en påminnelse om at jeg må fortsette å holde meg sterk om jeg skal klare dette.

Mens vinterens rester etter pynting ble fjernet ved Eiriks grav i dag, erstattet av vårblomster, et hjerte med teksten "savner deg" og nye engler, fikk tårene renne fritt...

"Hvorfor måtte du dø, hvem hadde rett til å mene at ditt liv ikke var verdt å redde? Unnskyld vennen... Unnskyld for at jeg sviktet deg da du trengte meg som mest. Unnskyld for at jeg ikke forsto, at jeg valgte å vise min tillit til helsetjenesten, stole på at andre ville rykke ut for å redde livet ditt. Unnskyld"....

Tenk om jeg bare hadde visst... Tenk om jeg hadde fått den informasjonen, alle de opplysningene jeg nå har, den innsikten jeg har fått, mens Eirik ennå var i live. Tenk om...

Jeg vet jeg ikke bør tenke slik. Vet jeg selv "legger sten til byrden". Men.. Så lenge "systemet" bruker sin makt, lar saksbehandlingen trekke ut i tid uten å ta noe som helst av menneskelig hensyn i betraktning...

Hvor lenge er det egentlig meningen at jeg skal holde ut? Hvor mye mer må jeg tåle?

Jeg har allerede mistet et barn... Jeg har ikke mer å miste... Jeg er dømt til å leve mitt liv videre uten ham. Dømt til å fortsette mitt liv, vite at en del av meg tilhører fortiden. En del av meg døde den dagen Eirik døde...

Jeg vil bare få lov til å sørge i fred. Få lov til å la smerten og savnet slippe til. Slippe å bruke all min tid, energi og krefter i en meningsløs og håpløs "kamp mot systemet". Er det virkelig så mye å forlange....? Jeg er "bare en mamma"...