Nok en skriveprosess er over. Igjen sitter jeg tilbake med en følelse av tomhet. Maktesløshet. Oppgitthet. Det å måtte vende tilbake til alle detaljene om hva som skjedde med Eirik gjør like vondt hver gang. Om mulig blir det bare enda verre av å føle at ingen ønsker å lære noe av det som har skjedd. En følelse av å være ei store kranglebøtta og en kverulanten, at det er JEG som lager problemer for dem. Som om Eiriks liv ikke betydde mer for dem enn at de fikk en pasient mindre i pasientkøen. En mindre å bry seg om..
I dag har jeg ryddet vekk igjen alle papirene. Satt permene på plass igjen i hylla på kontoret. En dag, når alt dette er over, skal alle papirene brennes. Om det ikke kan glemmes, skal de i alle fall ikke få lov til å bli en del av de (fysiske) minnene jeg tar vare på. Med et unntak... Eiriks egne notater.
Det var dette jeg fant først da jeg desperat begynte å lete etter svar på hvorfor Eirik valgte døden foran livet. Det jeg ofte omtaler som "arven av erfaringer". Eiriks egne notater der han har skrevet ned spørsmål, tanker og refleksjoner om seg selv og sin situasjon. Hans tydelige "bestilling" til helsetjenesten. Hans sannhet. De dokumentene som for meg har stått mer sentralt enn noe annet i "kampen mot systemet".
Det forundrer meg egentlig at ingen, hverken behandlere som har uttalt seg eller sakkyndige som har gitt sine vurderinger, tilsynelatende har vektlagt dette dokumentet. Hvordan Eiriks "stemme" igjen har blitt brakt til taushet. At det er journalnotater og epikriser, andres fortolkninger av ham og hans problemer, som ene og alene har blitt vurdert opp mot gjeldende lover, regler og retningslinjer.
Til tross for prinsipper om brukermedvirkning og individuell tilpasning, intensjoner om et "pasientenes helsevesen", er det en realitet at det er pasients diagnose som først og fremst blir avgjørende for hvilken behandling som gis. Hva som etter de faglige retningslinjene anses som mest "hensiktsmessig, nødvendig og forsvarlig". Videre er det diagnosen som i stor grad avgjør hvilke rettigheter man har krav på, hvilke tiltak man får tildelt og hvor store ressurser som settes inn. Det er dette som for "systemet" utgjør vurderingsgrunnlaget om hvorvidt en pasient har fått den hjelpen han/hun har krav på eller ikke, også i saken om Eirik. De symptomene som beskrives i hans journal, de observasjoner og mistanker som er registrert underveis i pasientforløpet, "avslørte" at han ikke ble utredet forsvarlig av helsepersonell. At feil diagnose var årsaken til at han ikke fikk den hjelpen han trengte fra behandlings-/hjelpeapparatet. Mest sannsynlig også årsaken til at ingen tok meg på alvor da jeg varslet fra i forkant av selvmordet. INGEN har stilt spørsmålstegn til HVORFOR det ble slik!
Det er brutalt å tenke på at "systemet" er lagt opp slik at en diagnose, et navn på en sykdom, veier tyngre enn hva et menneske selv uttrykker om sine problemer i hverdagen. At "systemet" tilsynelatende ikke bryr seg om hva Eirik selv har skrevet, at de ikke har sett verdien og betydningen av at det er dette som først og fremst burde blitt lagt til grunn når journaler og epikriser, enkeltpersonells handlinger, ble gjennomgått og vurdert. At det er de avvikene mellom dette og de lover, regler og retningslinjer som er gitt, som så burde ha blitt lagt til grunn for en vurdering av hvorvidt "systemet" har tilrettelagt godt nok for helsepersonells muligheter til å kunne ivareta pasientene forsvarlig. At de ikke evner å innse at slik "systemet" er lagt opp i dag, har de bokstaveligtalt fratatt den enkelte retten til selv å vite best "hvor skoen trykker". Med det også fratatt dem muligheten til å ha et reelt valg mellom liv og død...
I dag har jeg ryddet vekk igjen alle papirene. Satt permene på plass igjen i hylla på kontoret. En dag, når alt dette er over, skal alle papirene brennes. Om det ikke kan glemmes, skal de i alle fall ikke få lov til å bli en del av de (fysiske) minnene jeg tar vare på. Med et unntak... Eiriks egne notater.
Det var dette jeg fant først da jeg desperat begynte å lete etter svar på hvorfor Eirik valgte døden foran livet. Det jeg ofte omtaler som "arven av erfaringer". Eiriks egne notater der han har skrevet ned spørsmål, tanker og refleksjoner om seg selv og sin situasjon. Hans tydelige "bestilling" til helsetjenesten. Hans sannhet. De dokumentene som for meg har stått mer sentralt enn noe annet i "kampen mot systemet".
Det forundrer meg egentlig at ingen, hverken behandlere som har uttalt seg eller sakkyndige som har gitt sine vurderinger, tilsynelatende har vektlagt dette dokumentet. Hvordan Eiriks "stemme" igjen har blitt brakt til taushet. At det er journalnotater og epikriser, andres fortolkninger av ham og hans problemer, som ene og alene har blitt vurdert opp mot gjeldende lover, regler og retningslinjer.
Til tross for prinsipper om brukermedvirkning og individuell tilpasning, intensjoner om et "pasientenes helsevesen", er det en realitet at det er pasients diagnose som først og fremst blir avgjørende for hvilken behandling som gis. Hva som etter de faglige retningslinjene anses som mest "hensiktsmessig, nødvendig og forsvarlig". Videre er det diagnosen som i stor grad avgjør hvilke rettigheter man har krav på, hvilke tiltak man får tildelt og hvor store ressurser som settes inn. Det er dette som for "systemet" utgjør vurderingsgrunnlaget om hvorvidt en pasient har fått den hjelpen han/hun har krav på eller ikke, også i saken om Eirik. De symptomene som beskrives i hans journal, de observasjoner og mistanker som er registrert underveis i pasientforløpet, "avslørte" at han ikke ble utredet forsvarlig av helsepersonell. At feil diagnose var årsaken til at han ikke fikk den hjelpen han trengte fra behandlings-/hjelpeapparatet. Mest sannsynlig også årsaken til at ingen tok meg på alvor da jeg varslet fra i forkant av selvmordet. INGEN har stilt spørsmålstegn til HVORFOR det ble slik!
Det er brutalt å tenke på at "systemet" er lagt opp slik at en diagnose, et navn på en sykdom, veier tyngre enn hva et menneske selv uttrykker om sine problemer i hverdagen. At "systemet" tilsynelatende ikke bryr seg om hva Eirik selv har skrevet, at de ikke har sett verdien og betydningen av at det er dette som først og fremst burde blitt lagt til grunn når journaler og epikriser, enkeltpersonells handlinger, ble gjennomgått og vurdert. At det er de avvikene mellom dette og de lover, regler og retningslinjer som er gitt, som så burde ha blitt lagt til grunn for en vurdering av hvorvidt "systemet" har tilrettelagt godt nok for helsepersonells muligheter til å kunne ivareta pasientene forsvarlig. At de ikke evner å innse at slik "systemet" er lagt opp i dag, har de bokstaveligtalt fratatt den enkelte retten til selv å vite best "hvor skoen trykker". Med det også fratatt dem muligheten til å ha et reelt valg mellom liv og død...
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar