sometimes you just need time to be alone and let your tears out...
Nok en sommer har blitt til høst. En sommer der alt av saksdokumenter ble fjernet permanent fra stua, ikke bare flyttet midlertidig inn på soverommet når behovet for større plass melder seg, fordi jeg trodde det ville bli enklere å se gledene i hverdagen om jeg ikke til stadighet ble minnet på alt det vonde som har skjedd. En plan som ikke fungerte helt som planlagt, og som har gjort meg bevisst på prisen jeg selv betaler for å stå i en "kamp mot systemet" over så lang tid....
Før var det Eirik som skjulte sin smerte bak sitt smil. I dag er det jeg som skjuler min smerte bak et sterkt ytre. Jeg som trekker meg unna, foretrekker å være for meg selv når tårene ikke lenger er til å unngå. Jeg som ikke klarer å sette ord på egne følelser i møte med andre mennesker, og som ikke ønsker at min smerte skal minne andre på den smerten de selv bærer på etter Eirik døde.
Sorgen har truffet meg, med full tyngde, men "kampen mot systemet" er ikke over...
Fortsatt venter jeg på svar fra Statens Helsetilsyn - en klage som har vært under behandling siden januar 2015. Venter på at klagen på Norsk Pasientskadeerstatnings avslag skal opp til behandling i Pasientskadenemnda - en sak som har ligget "på vent" siden september 2014. Venter på at klagen på avslag om fritt rettsråd - økonomisk bistand for å kunne engasjere en advokat i saken - skal behandles av Fylkesmannen, evt også av Sivilrettsforvaltningen om Fylkesmannen ikke endrer sitt opprinnelige vedtak på bakgrunn av min klage. En sak som ble opprettet i april i år, da jeg innså at jeg ikke lenger klarer å stå alene i "kampen mot systemet".
Slik jeg vet at Eirik ikke sto ovenfor et reelt valg mellom liv og død, har heller ikke jeg et reelt valg. Det er ikke et alternativ å avslutte kampen nå, like lite som jeg har noen som helst mulighet til å påvirke den tiden det tar. Staten som motstander tar ikke hensyn til at nettopp deres sendrektighet gjør mitt liv vanskelig å leve. At de for hver dag de legger mine saker nederst i sine bunker, gjør meg mer bevisst på at denne kampen ville vært Eiriks kamp for en bedre hverdag, om han fortsatt hadde vært i live.
I motsetning til Eirik, tar ikke kampen fra meg livsmotet. Kampen er en hindring i hverdagen, men likevel ikke et problem som må bekjempes for at jeg skal kunne leve et godt og verdig liv. En dag skal jeg igjen klare å smile gjennom tårer fordi Eirik har levd.
Kjære Eirik, go'gutten min... Min vakre engel <3
Et minutt i himmelen er som et helt liv på jorden
En dag, når min tid i livet er over, skal vi to møtes igjen
Klem fra mamma
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar