Kjære Eirik, min vakre engel....
Igjen har jeg besøkt graven din. Tent lys. Latt tankene vandre tilbake i tid. Til denne dagen for fire år siden, da storesøster og hennes kjæreste hentet deg og tok deg med på middag hos mor og far. En dag som av dem framstår som et siste gode minne om deg. En dag fylt av glede, av kjærlighet.
Jeg kan ikke la være å undres vennen.... Hadde du bestemt deg allerede da....? Var dette et planlagt siste farvel til dem, fra deg..? Hva skjedde egentlig etter at du kom hjem den kvelden...? Visste du allerede da at du hadde sett dem for siste gang...? Hva gjorde du...? Hva tenkte du på...? Hvem tenkte du på...? Var du trist, lei deg..? Gråt du...?
Hvorfor ga du ingen innblikk i hva som skjulte seg bak ditt smil Eirik....?
Hvorfor ga du ingen sjansen til å hjelpe deg, trøste deg, kanskje bidratt til å endre det valget du tok...?
Hva tenkte du den dagen Eirik, etter jeg så deg for siste gang...? Hva tenkte du da du fikk sms fra meg om at jeg hadde snakket med psykiatritjenesten i kommunen, fortalt deg at de hadde nøkler til din leilighet...? Hva tenkte du da du mottok sms fra dem, da de ikke dukket opp hjemme hos deg til tross for at du ikke hadde gitt dem et svar...?Var alt denne dagen i utgangspunktet et rop om hjelp, slik du også hadde gjort før, med håp om at noen skulle komme og redde deg fra deg selv....?
Hva tenkte du disse timene fra du sist ble sett i live og frem til du døde...? Hva gjorde du...? Hvem tenkte du på...? Var du trist, lei deg...? Gråt du...? Forsto du at jeg elsket deg høyere enn himmelen, at jeg var villig til å gjøre ALT for deg...? Eller... Gikk du inn i døden, med en følelse av at jeg ikke brydde meg, at jeg sviktet deg da du trengte meg som mest....?
De siste timene av ditt liv tok du med deg i graven. Timene fra du sist ble sett i livet , like før kl 17 22.10.2012, og frem til du gjennomførte handlingen som endte ditt liv en eller annen gang i løpet av 23.10.2012. Datoen som ble fastslått av lege og av rettsmedisinere, men som likevel ikke gir meg svar på mine spørsmål...
Aldri vil jeg få vite den hele og fulle "sannheten" om deg...
Aldri mer skal jeg få klemme deg... Snakke med deg... Le sammen med deg...
Aldri mer.....
Himmelen har ingen postadresse... Ingen telefonnummer jeg kan ringe til... Døden har ingen angrerett.... Ingen mulighet for retur om du angret deg... Mine spørsmål vil for alltid bli ubesvarte..
Noen sier at et sekund i himmelen er som et helt liv her på jorden. Jeg håper de har rett, for selv om livet gjør vondt nå, er jeg ikke klar for å møte deg igjen riktig ennå
En klem sendes ut med vinden til deg,
fra Din mamma, for alltid...
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar