Oktober nærmer seg slutten. Måneden da merkedagene er så mange at jeg skulle ønske den ikke lenger eksisterte. At jeg bare kunne hviske ut av hukommelsen alt som skjedde for fire år siden. Da mitt håp for Eirik ble blåst ut. Da smerten traff meg så hardt og brutalt at jeg i tiden etterpå har skjøvet den unna meg for i det hele tatt klare å overleve.
Jeg har pusset opp hele huset. Lagt nye gulv og malt alle vegger og tak. Byttet ut nøkleskapet og møblene i gangen. Der jeg så Eirik sist. Jeg har laget kombinert garderobe og kontor der Eirik en gang hadde soverom. Laget gjesterom der det en gang var gutterom. Jeg har kjempet kampen mot "systemet". Forholdt meg objektivt til sak og fakta. Engasjert meg også på politisk nivå. Tatt initiativ til møter med ulike instanser og departementer. Skrevet bekymringsmeldinger og høringsuttalelse. Holdt fokus på hva jeg fortsatt kan gjøre noe med.
Ved å slite meg ut fysisk og mentalt har jeg gjort alt jeg kan for å flytte fokus. Da drømmene ikke lot meg i fred, oppsøkte jeg lege og fikk foreskrevet piller som hjalp meg å sove. Alt for å slippe å kjenne på alt det som gjør vondt.
Til å begynne med unngikk jeg større arrangementer i distriktet, i frykt for å møte på noen av de som var involvert i Eiriks behandling og oppfølging. I dag reiser jeg helst på butikken på tider av døgnet jeg har lært meg at det er færrest mulig andre kunder der. Går helst turer med hundene der jeg vet at det er minst mulig sjanse for å treffe på andre. Lar det gå lengre og lengre tid mellom hver gang jeg inviterer til besøk eller tar initiativ til å besøke andre.
Jeg har vurdert å selge boligen min. Flytte langt herfra. Bryte alle forbindelser. Starte på nytt. Men, hva hjelper vel det? Hjernen har forrådt meg så mange ganger at jeg vet det nå. Triggerne er for mange. Det handler ikke lengre "bare" om nøkler, meldingslyden på telefonen, min egen utgangsdør. Saksdokumenter og brev fra det offentlige. Det handler om meg og mine følelser. De jeg ikke tillater meg selv å kjenne på. De jeg strategisk har lært meg å skyve til side hver gang de dukker opp. Det som har fått meg til å innse at nettopp tiden som pårørende har gjort meg til pasient. Tiden da "de som vet best" skjøv meg til side som mamma. Jeg, som hadde kjent ham i 17 år!
Jeg har forstått det nå. Perioden da det å ikke vite, samtidig forstå at mitt barn ikke hadde det bra, fremkalte ikke "bare" det største beskyttelsesinstinktet i meg som mamma. Det skapte også et sår som vokste seg større over tid. Et sår som ikke kan heles gjennom å erfare at "de som vet best" faktisk klarte å gi mitt barn en bedre hverdag. De, som mer enn noe annet, har forsøkt å fraskrive seg alt ansvar i etterkant av hans død.
Før var det Eirik som skjulte sin smerte bak sitt smil. I dag er det jeg som gjør det samme. Det tok ham fire år å bygge opp mot til å be om hjelp, slik det tok meg fire år å innse at jeg trenger hjelp. Slik det tok ham to måneder før han fikk time hos fastlege for henvisning til BUP, har det tatt meg to måneder før jeg til uka skal til fastlegen og ordne min henvisning. Men, i motsetning til Eirik, skal jeg ikke henvises til den offentlige helsetjenesten. Der går min grense. I stedet har jeg funnet en privat psykolog med offentlig avtale. En jeg vet har den kompetansen jeg trenger. Rent tilfeldig egentlig - med to måneders ventetid, tilsvarende tiden Eirik ventet på sin time hos BUP.
Jeg vet ikke ennå hvordan jeg vil bli som pasient, men jeg håper jeg klarer å smile gjennom tårer.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar