Et siste farvel

I dag er det 5 år siden vi tok et siste farvel med Eirik. 5 år siden vennene hans og jeg sto foran en fullsatt kirke og leste opp våre siste hilsener til ham. 5 år siden Marita for aller siste gang sang for lillebror - Sov lillebror og venn

Blant alle merkedagene i løpet av året, er dagene fra jeg så Eirik for siste gang i live og frem til begravelsen hans de verste. Dager overfylt av angst, preget av tunge tanker og håpløshet. Da det eneste jeg ønsker er å møte ham igjen, se med egne øyne at han har det bra der han er nå. Dager da jeg mer enn noe annet har behov for å la tårene trille, kjenne på smerten, føle savnet i hver minste lille celle i kroppen - uten hensyn til "verden der ute", de som måtte mene at jeg burde ha kommet videre nå eller til "kampen mot systemet" som til stadighet tvinger meg til å forholde meg objektiv og saklig til fakta. Dager da jeg tillater meg selv å være "bare en mamma", en engle-mamma...


Å være sterk er ikke å løpe raskest, hoppe lengst eller å løfte tyngst.
Å være sterk er ikke alltid å vinne, alltid å ha rett eller alltid vite best.
Å være sterk er å se lyset når det er som mørkest, slåss for noe man tror på selv om man ikke har krefter igjen og se sannheten i øynene selv om den ofte er hard.