«…Psykiske lidelser
skyves under teppe, enda vi vet at tusenvis av barn og unge har en psykisk
lidelse som trenger behandling. En satsing på psykisk helse koster, men det er
så utrolig mye dyrere å la være…» (http://www.youtube.com/watch?v=kA55RnfBY8E)
Disse ordene ble uttalt av Emilie Sverdrup, daværende leder
for Bærum unge Høyre, i en tale direkte dedikert til salens helsepolitikere
under Høyres landsmøte i 2013. Et utsagn som stemmer skremmende godt overens
med statistiske tall fra samme år, og som hos meg (som sikkert hos mange andre)
har satt i gang en lang rekke tanker og bekymringer for samfunnsutviklingen –
både tatt i betraktning livskvaliteten til den enkelte og hans/hennes pårørende,
og hva dette faktisk innebærer i rene kostnader for samfunnet.
Som overskriften tilsier, vil jeg i dag forsøke å sette
fokus på kostnader tilknyttet psykisk sykdom i samfunnet. Dette på bakgrunn av
at jeg stadig fanger opp at det ved politiske forslag til veldokumentert endring
til det beste for alle, som oftest også stilles spørsmål om kostnadskalkyler i
tilknytning til de tiltak og tjenester som foreslås endret. Noen vil kanskje
oppfatte min videre framstilling som banal, naiv og for enkel, men… Av og til
kan kanskje det helt enkle faktisk bidra til at en komplisert verden blir litt
lettere å forstå for de fleste av oss.
Tall og fakta kan være så vel kjedelig som vanskelig, men
vil likevel være uunngåelig om man ønsker å komme fram til et poeng som gir
mening hva penger og økonomi angår. Så, jeg håper du som leser dette klarer å slite
deg gjennom litt kjeisom lesning, så skal jeg gjøre mitt for å gjøre dette mest
mulig meningsfullt og så enkelt forståelig som mulig underveis i prosessen.
Tall og fakta - kostnader:
Statistikk for 2013 viser at det har vært en generell nedgang
i antall personer som mottar uføretrygd, mens gruppen «unge uføre» (personer i
alderen 18-30 år) i samme periode viste en oppgang med 0,1 prosentpoeng. En
økende tendens de siste ti årene, som igjen gir grunnlag for en samfunnsmessig
bekymring.
Av i alt ca 305.500 personer, befinner ca 10.300 personer
seg i alderen 18-30 år, mens diagnosestatistikk fra 2011 avslørte at hele 59%
av denne gruppen hadde en psykisk lidelse eller atferdsforstyrrelse. Det er
ingen grunn til å tro at dette er vesentlig endret i løpet av de to årene som har
gått, noe som igjen danner grunnlag for å kunne anta at ca 6100 av de totalt ca
10300 personene under 30 år som var uføretrygdet ved utgangen av 2013, faktisk
lider av psykiske lidelser eller atferdsforstyrrelser.
Så til et lite regneeksempel for å synliggjøre hva dette
faktisk innebærer…
En person som blir uføretrygdet på grunn av varig og
alvorlig skade eller sykdom før fylte 26 år (noe man kan gå ut fra at alle de
som defineres som «unge uføre» faktisk kan dokumentere), vil ved innvilgelse av
uførepensjon ha rett til en minsteytelse tilsvarende 2,47 ganger grunnbeløpet. Pr
2013 tilsvarer dette en årlig utbetaling på (2,47 * 85.545 kr) ca 211.300 kr. I
løpet av bare et år, tilsvarer dette en samfunnskostnad på 1.288.930.000 kr
for gruppa samlet sett(!!). (og for de av dere som ikke vet hva grunnbeløp er: http://no.wikipedia.org/wiki/Grunnbel%C3%B8pet_i_folketrygden).
Tall og fakta – inntekter
I forrige avsnitt redegjorde jeg for en samfunnskostnad. En
redegjørelse jeg har tenkt å benytte som eneste faktor i min videre (forenklede)
framstilling av psykisk helse sett i et samfunnsøkonomisk perspektiv. Men, for
de av dere som kan litt om samfunnsøkonomi, vet dere også at det ikke er mulig
å kunne si noe som helst fornuftig uten å bruke en «motpart» å sammenligne
dette opp i mot. Siden alt her handler om inntekter og utgifter, faller det seg
mest naturlig for meg å benytte den faktoren som er hevet over en hver tvil at er
det offentliges største inntektskilde; nemlig skatt av inntekter og formue. For
all enkelhets skyld, velger jeg å se bort fra indeksreguleringer og andre
faktorer som gjør det vanskelig å henge med på videre framstilling, og lar
summen for 201 bli værende flytende for «all fremtid» i videre beregninger og
eksempler…
Om man legger til grunn at den gruppen som tidligere er
brukt som eksempel, mottar uførepensjon fra fylte 30 år til fylte 67 år (uten å
ta hensyn til regulering av grunnbeløp eller andre faktorer som vil spille inn
i «virkelighetens verden»), vil et enkelt regnestykke vise at hver person vil
få utbetalt ca 7.818.000 kr i løpet av samlet periode. Til sammenligning vil
det ikke være vanskelig å forestille seg, at en person i gjennomsnitt ville
hatt mulighet til å tjene det dobbelte dersom han/hun hadde fått mulighet til å
kunne livnære seg gjennom egen arbeidsinntekt – altså en årlig inntekt på
422.600 kr pr år, som da ville utgjort en inntekt på ca 15.636.000 kr i løpet
av samlet periode.
Som tidligere sagt og redegjort for, er trygdeutbetalinger en
utgiftspost i den offentlige forvaltningen, mens skatt er en inntektskilde.
Ergo vil det være skatten som innbetales ved de ulike inntektskildene som vil
være det mest sentrale i dette eksemplet. De fleste av oss vet (og har erfart)
at jo høyere inntekt man har, desto høyere skatt må man betale. Igjen for
enkelhetens skyld, vil jeg derfor legge til grunn av en uførepensjonist i
gjennomsnitt betaler 18% skatt av sin trygdeinntekt, mens en yrkesaktiv vil betale
36% skatt av sin arbeidsinntekt. Altså:
Uføre: 18% skatt av 211.300 kr = 38.034
kr pr år * 37 år = 1.407.258 kr (samlet periode)
Arbeidsfør: 36%
skatt av 422.600 kr = 152.136 kr pr år *
37 år = 5.629.032 kr (samlet periode)
Dette regnestykket viser en differanse i de offentliges
inntekter på 4.221.774 kr pr person i løpet av en periode på 37 år, KUN i form
av tapte skatteinntekter! I tillegg til dette må man også ta med i betraktning at
netto trygdeutbetaling (uføreinntekt minus skatt) også er en utgiftspost, noe som
igjen betyr at det samlede økonomiske tapet, det man kan si er en direkte konsekvens av
å la en person bli uføretrygdet i en alder av 30 år kontra å sørge for at
vedkommende kan bli satt i stand til å livnære seg gjennom egen arbeidsinntekt,
faktisk er oppe i (6.410.842 kr + 4.221.774 kr) 10.632.616 kr pr person – et samlet årlig tap på 17.529.448 kr for
denne gruppen totalt sett…
Så til poenget…
I innledningen viste jeg til Emilie Sverdrups uttale om at «..en satsing på psykisk helse koster, men
det er så utrolig mye dyrere å la være..». Det finnes så ufattelig mange
menneskelige hensyn og faktorer som kunne blitt lagt til grunn for denne
uttalelsen, ikke minst betydningen av en god livskvalitet og mulighet til
faktisk å kunne overleve en alvorlig psykisk tilstand. Men, som så mye annet i samfunnet
vårt, handler det meste til syvende og sist om penger når velferdsmidler skal omfordeles.
Når nye forslag til tiltak og tjenester legges frem, stilles det ofte spørsmål
til «kostnadskalkyler». Det vil være fullt mulig å kunne beregne kostnadene
tilknyttet selve tiltaket, f eks ved at et gitt beløp blir øremerket til et
gitt antall behandlings timer hos psykolog til en fast avtalt pris, men det vil
aldri på samme måte være mulig å forutsi konkret effekt av de tiltakene som
innføres annet enn hva man kan anta og sannsynliggjøre ut fra ulike faglig
baserte forskningsrapporter. Det som imidlertid ER mulig å kunne si noe om, er
nettopp det mitt lille eksperimentelle talleksempel viser så alt for tydelig - hva
det vil koste samfunnet å la være å satse! Vi VET at mange barn og unge sliter med ulike psykiske problemer. Vi VET hvor viktig det er at disse personene kommer til rask behandling, hvor viktig det er å kunne gi rett behandling til rett tid. Vi VET at det er all grunn til å bekymre seg for den stadige utviklingen av unge uføre, at en vesentlig andel av disse personene lider av psykiske lidelser eller atferdsforstyrrelser og at det er lite om noe som tilsier at denne utviklingen kommer til å avta helt av seg selv. Med andre ord VET vi at vi også at vi går mot en framtid som i et langsiktig og samfunnsøkonomisk perspektiv vil medføre en enorm utfordring hva det offentliges inntekter og utgifter angår. Om vi ønsker å gjøre noe med denne utviklingen, må vi tørre å satse NÅ!!
Avsluttende kommentar:
Til de av dere som nå tenker at dette eksemplet ble for
enkelt og med lite sammenligningsverdi pga manglende faktorer som f.eks. kostnader
tilknyttet utredninger, behandlinger, lønnskostnader, drift og vedlikehold av
helsetjenestens virksomhet, for ikke å snakke om utgifter til medisinering og
administrering av disse som har vist seg å utgjøre en betydelig andel av hva en
psykiatrisk pasient kan forvente seg at dagens behandlingstilbud innenfor
psykisk helsevern… Til deg har jeg dette å si til mitt eget forsvar: Tror du disse
menneskene blir «billigere i drift» for samfunnet om vi lar være å gi dem rett
behandling til rett tid? Tror du at disse menneskenes «fartstid» i
helsetjenesten er over den dagen de får innvilget uførepensjon, den dagene de
blir ansett som å ha en livslang lidelse uten utsikter til bedring av
funksjons- og arbeidsevne? Tror du virkelig at samfunnet er tjent med en gruppe
mennesker som på grunn av lav inntekt også har en lavere handlingskraft enn andelen
i befolkningen som livnærer seg gjennom egen arbeidsinntekt har? I så fall vil
jeg nesten påstå at din tankegang er mer banal enkel og naiv enn det min er! Av
og til kan faktisk det enkle være en bedre løsning enn det kompliserte og
vanskelige for å kunne synliggjøre et samfunnsproblem.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar