Opplysningene jeg fant for noen dager siden, om ikke "bare" mistanker til at jeg utsatt Eirik for omsorgssvikt, men bokstaveligtalt direkte beskyldninger, har satt sterke spor. Der og da møtte jeg for første gang den terskelen som forskning viser til - at det å ha opplevd selvmord i nære relasjoner faktisk gir en økt risiko for selv å begå samme handling. Der og da gjorde opplysningene så vondt at jeg mer enn noe skulle ønske at jeg bare kunne ha fulgt etter Eirik for å kunne forklare meg, snakke med ham om disse opplysningene. Om det ikke hadde vært fordi jeg vet at døden ikke gir noen mulighet for retur, fordi jeg vet at jeg har mennesker rundt meg som betyr noe for meg og at jeg betyr noe for dem, ville nettopp den terskelen vært så enkel å trå over. Jeg frykter jo ikke døden lengre. Vet jeg har noe godt i vente, den dagen min tid er forbi. Men... Eirik har all verdens tid nå til å vente på meg. Han er fri fra sin smerte og sorg. Trenger ikke lengre mine svar eller forklaringer. Jeg tror på ingen måte at han hadde ønsket at jeg skulle komme til ham før jeg må, at han indirekte skulle blitt årsak til den smerten jeg til tider føler i mitt møte med "systemet".
Om jeg selv ikke hadde krevd min rett, innhentet alle detaljene, ville jeg heller aldri fått vite. Men, jeg trengte dokumentene for å kunne forstå Eirik. En mulighet til å få et innblikk i deler av hans liv som etter hans bortgang gjensto som et "svart hull", en stor gåte. Som "bare en mamma" forsto jeg jo at han var syk. Alvorlig syk. Til tross for at jeg også forsto at hans sykdom innebar en fare for selvskading og selvmordsforsøk, kunne jeg aldri ha forberedt meg på at han skulle komme til å dø av sykdommen. Aldri...
Ved å sette meg inn i detaljene, la ubesvarte spørsmål bli til svar utfra fakta, har jeg selv etter hvert innsett at jeg har utsatt meg selv for en voldsom påkjenning og ekstra belastning, i tillegg til alt av smerte, savn og sorg. Som om det ikke var nok å miste et barn, opplevd smerten ved å finne ut hva han faktisk har møtt på av urett, har jeg også møtt på min egen smerte ved å finne ut at behandlerne har ansett meg som en av årsakene til at Eirik hadde det slik. En sårbar smerte ved å innse og forstå at de faktisk har trodd og ment at jeg forsømte ham, utsatte ham for omsorgssvikt. At jeg sviktet et menneskene i livet mitt som betydde så enormt mye for meg, bidro til å føre mitt eget barn inn i døden, uten å selv være klar over at noen i det hele tatt kan ha tenkt slike tanker om meg.
Det som i utgangspunktet var en sak om Eirik for å prøve å forstå ham bedre, har i realiteten også blitt en sak om meg. Det som i utgangspunktet var min intensjon om å "forvalte" hans "arv" av erfaringer på en best mulig måte slik at de kommer andre til nytte, har også vist seg å bli en "kamp" der jeg i realiteten føler meg presset til å forsvare både Eirik OG meg selv. Men, som jeg har henvist til så mange ganger før. Skrevet i uttalelser til "systemet" om de forhold som omhandler meg. Det er for sent å kunne forklare meg nå, jeg mistet min rett til å uttale meg om dette den dagen Eirik døde.
Det som er mest vesentlig, når alt av følelser blir lagt til side, er hvordan Eirik ble behandlet da han ga dem den informasjonen som igjen førte til disse mistankene og konklusjonene...
Kommunikasjon mellom mennesker handler om en "avsender" og en "mottaker". Mellom disse vil det komme en fortolkning. Som mange nok har opplevd, er det ikke alltid samsvar mellom det den ene sier og hva den andre faktisk oppfatter. Meningen bak det som sies, ordene og måten det blir sagt på, kan oppfattes og tolkes forskjellig. Så også i kontakten mellom barn og foreldre. Det samme problemet kan oppstå i situasjoner vi observerer. Man fanger opp og fortolker. MEN, det er likevel følelsen(e) man som "mottaker" eller "observatør" sitter igjen med som til syvende og sist får en betydning. Det som vil være ens egen "sannhet". Om ikke "avsender" blir gjort oppmerksom på at budskapet, det som ble sagt eller gjort, ble oppfattet og fortolket på en annen måte enn det man selv hadde til hensikt, kan det oppstå problemer. Nettopp dette som jeg beskriver her, det jeg har ansett som et pedagogisk og generelt tankesett tidligere, er vel det som forundrer meg aller mest i forbindelse med de opplysningene jeg har lest og fått kjennskap til - hvordan Eiriks behandlere overhode ikke har tatt dette i betraktning FØR de har vurdert og konkludert med sine skriftlige meninger og oppfatninger om meg.
Men, igjen... Denne saken omhandler ikke meg. Den omhandler hvordan Eirik ble møtt, sett og behandlet i den perioden han var pasient. INGEN kan frata Eirik hans "sannhet", det som av ham er fortalt til behandlerne i fortrolige samtaler og som omhandler meg. Dette er hva han har tenkt og følt, noe han skal respekteres for. Men... Hva gjorde egentlig behandlerne for å hjelpe ham med dette...? Gjorde de ikke ham en stor "bjørnetjeneste" da de lot taushetsplikten bli et hinder for å faktisk kunne finne ut av kommunikasjonen som hadde pågått mellom oss...? Så lenge Eirik tenkte og følte som han gjorde, en "sannhet" som for ham var et problem... Hvordan skulle de da kunne hjelpe ham med dette, uten faktisk å finne ut av om "avsender" hadde ment det slik Eirik selv fortolket det som ble sagt og det han observerte...? Min oppfatning av det som skjedde, er at Eirik i stedet for å få hjelp med å komme seg ut av situasjonen, faktisk ble fastlåst i den da behandlerne valgte å ikke si noe til meg om de mistankene og konklusjonene de hadde om meg. Deres vurdering av hva som var Eiriks problem.
Jeg tror, er for så vidt rimelig sikker på, at Eirik ville tillatt meg å delta i samtaler sammen med ham, dersom noen bare hadde tatt seg tid til, våget, å forklare ham betydningen av å gjøre nettopp dette. Forklart ham at jeg ville vært en ressurs for ham,, faktisk kunne hjulpet ham ut av en det ene problemet han opplevde, både ved at evt misforståelser kunne ha blitt oppklart og ved at vi kunne fått en mulighet til å forstå hverandre bedre.
Jeg er "bare en mamma", med mine erfaringer på godt og vondt. Erfaringer jeg likevel tror det kan være viktig å formidle videre, la andre få vite noe om, for om mulig kanskje å forstå at det problemet som oppsto mellom Eirik og meg, faktisk også kan skje med så mange flere. At det kan være mange som opplever den samme uretten, uten selv å være klar over det..
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar