Nede for telling

Aktiviteten som administrator av facebooksiden og som forfatter på bloggsiden har de siste månedene vært minimal. Jeg er rett og slett "nede for telling". Tappet for krefter og energi. Møtet med politiet for syv uker siden var bare den siste dråpen som skulle til for å sende meg "rett i kjeller'n", og jeg vet så alt for godt hvorfor...

Siden april 2012 har jeg stått i en "kamp mot systemet". Først sammen med Eirik i et desperat forsøk på å kunne hjelpe ham med å skaffe den hjelpen han trengte for å kunne velge livet foran døden. Nå i over to år for å kunne vise ham rettferdighet for den uretten jeg mener ble begått mot ham den tiden han var psykiatrisk pasient. Jeg har satt meg inn i hver minste lille detalj som finnes i foreliggende dokumentasjon, bestående av journaler, epikriser, referater, vedtak, obduksjonsrapport osv, for å få en best mulig og helhetlig forståelse av hva som skjedde mens Eirik var pasient. Jeg har satt meg inn i gjeldende retningslinjer innenfor psykiatrien for å skape en forståelse av hva som burde ha skjedd. Jeg har lest gjennom, satt meg inn i alle uttalelser som har kommet inn fra de involverte instanser i løpet av de to årene saken har pågått, samt en sakkyndig rapport som ble lagt til grunn for NPE's konklusjoner og vedtak om avslag. Alt av informasjon jeg har mottatt og innhentet, i tillegg til egen kjennskap til og kunnskap om lover og regler, har så blitt lagt til grunn for å kunne gi best mulig og  saklige uttalelser til de etatene som behandler saken. Jeg har kjempet med nebb og klør. Benyttet meg av alt som finnes av klage- og tilsynsmyndigheter. Det eneste jeg har opplevd så langt, er å sitte  tilbake med følelsen av maktesløshet. Frustrasjon over ikke å bli tatt på alvor. Bitterhet og sinne over at ingen tilsynelatende tar en 17 år gammel gutts dødsfall og straffbare handlinger som ble begått mot ham på alvor.

Jeg aner ikke hvor mange timer jeg har lagt ned i arbeidet med "saken" eller hvor mange ganger jeg har tenkt at jeg må komme meg videre med mitt liv. Innse at det ikke er mer jeg får gjort for Eirik, at jeg faktisk har prøvd alt uten å lykkes. At jeg bør snu mitt eget fokus andre veier, vie tid og oppmerksomhet på andre områder der Eiriks og mine erfaringer kanskje kan ha en større innvirkning. Men, hverken morsinstinktet eller fagpersonen i meg klarer å slippe taket. Jeg klarer rett og slett ikke å la alt dette bli liggende igjen som et vondt og bittert minne som tilhører fortiden. Eirik lever jo fortsatt med meg.. Klarer ikke å komme meg videre. Trenger svarene for min egen del for å få ro. Trenger bekreftelsen på at noe gikk galt, at noen tar ansvar for det som skjedde med Eirik. Det gir meg ikke Eirik tilbake, men kanskje kan det bidra til at andre ikke får oppleve det samme som Eirik og jeg har gjort. Kanskje kan hans og mine erfaringer bidra til å redde et annet liv ved at helsetjenesten og helsepersonell lærer av det som har skjedd, legger om rutiner og behandlingsmetoder der dette er nødvendig. Jeg klarer rett og slett ikke å vende ryggen, samtidig med viten om at Eirik på ingen måte kan sies å ha vært et enkelt tilfelle - at dette kan skje (og har skjedd) med flere.

Jeg har den grunnleggende kompetansen som skal til for å føre saken. Kunnskap om velferdssamfunnets oppbygging, om lover og regler. Jeg er for pokker kvalifisert til å kunne jobbe ved et av de kontorene jeg selv sender inn henvendelser og klager til, kompetanse til å faktisk kunne behandle saker som dette!! Men... Samtidig er jeg "bare en mamma". En englemamma. Jeg kan ikke lenger unngå det faktum at jeg bærer på en stor sorg, en smerte og et savn jeg må lære meg å leve med.

Den største erkjennelsen om konsekvensen av å være "bare en mamma" kom etter møtet med politiet. Møtet jeg ikke hadde store forhåpninger til, men som jeg nok likevel bar på et sterkt ønske og håp om at skulle ha endt opp med at en stor og tung byrde ble lettet vekk fra mine skuldre. Et ønske om at andre kunne tatt over saken slik at jeg selv kunne ha trukket meg tilbake. Et behov og håp om at noen skulle innse at jeg trengte å først og fremst få være "bare mamma", en engle-mamma.

Alt føles så urettferdig... I to og et halvt år har jeg kjempet for Eiriks og andres rettigheter. Kjempet for at de skal bli møtt med en større verdighet enn hva jeg selv har erfart. Uten rett til bistand fra advokat eller andre sakkyndige som kunne ført saken for meg. Så ender jeg opp med å gå fullstendig "på trynet" selv, utelukkende som en følge av hvordan jeg selv har blitt møtt og opplevd min "kamp mot systemet"...

Jeg føler meg fullstendig rettsløs. Overkjørt av "systemet". Jeg er for tiden tom for krefter, nede for telling, men har likevel ikke tenkt å gi opp. Lover å komme sterkere tilbake så fort jeg finner veien opp igjen fra den avgrunnen jeg befinner meg i akkurat nå. Vil aldri komme til å tillate at "systemet" klarte å få meg i kne, kneble meg til taushet, på denne måten!