Så skjer det jeg til nå har trodd har vært totalt umulig.... Mens jeg sitter med dokumenter som skal kopieres, blir jeg kjent med nye opplysninger av betydning. Opplysninger som samtidig, og igjen, sårer meg dypt som engle-mamma...
Tidligere har jeg respektert BUP's vurdering om å tilbakeholde opplysninger fra perioden før Eirik ga sitt samtykke om at helsepersonell kunne dele opplysninger om hans helsemessige situasjon med foreldre. Med godtroende tillit til påstander om at de journalnotater som omhandler perioden Eirik gikk til polikliniske samtaler IKKE inneholdt informasjon av betydning eller forhold vi ikke tidligere hadde blitt kjent med, har jeg ganske så naivt valgt å respektere BUP's vurderinger vedrørende dette. Senere valgt å respektere Eiriks ønske, formidlet via BUP, da jeg i forbindelse med Fylkesmannens tilsynssak likevel fikk kopi av de journalnotater som tidligere var blitt unndratt innsyn. Da jeg likevel måtte finne frem disse dokumentene i kveld for å kunne kopiere dem og overlevere til advokaten, var det en setning som traff øynene mine:
Forsømt gutt som har stort behov av mellommenneskelig regulering
Jeg gråt... Var dette virkelig slik Eirik oppfattet meg mens han levde, slik helsepersonell oppfattet meg som mor...?
Etter å ha lest denne ene setningen, klarte jeg ikke lenger å la være å lese resten av journalnotatene som så langt hadde vært ulest av meg i det jeg trodde var i respekt for Eiriks ønske. Det jeg i god tro har gått rundt og trodd at ikke inneholdt informasjon eller opplysninger som jeg ikke fra før av var kjent med. Så feil kan man altså ta...
Mens jeg leser meg gjennom journalnotatene blir jeg kjent med at Eirik har blitt oppfattet som en gutt med "få ord", at samtalene av den grunn i stor grad har blitt "styrt" av psykologen. Samtaler der Eirik har blant annet har sagt at han ikke føler seg "sett og forstått", om krangler hjemme og at jeg bare gjør alt verre for ham. Men... det kommer ikke fram at psykologen har forsøkt å gå videre inn på disse uttalelsene for å komme til bunns i hva Eirik EGENTLIG la til grunn for disse uttalelsen. DET sitter jeg imidlertid med en klar oppfatning om, men jeg ble aldri spurt eller konfrontert med disse opplysningene. Nå er det for sent... Mine oppfatninger vil ikke ha noen som helst betydning, siden det ikke lenger er mulig å få svar på hva Eirik faktisk mente da han snakket med psykologen om dette. Av samme årsak ønsker jeg heller ikke å uttale meg om dette "offentlig". Dette vil med andre ord for alltid bli en stor gåte, et av de spørsmålene jeg som engle-mamma bare må akseptere og lære å leve med at aldri vil bli besvart.
Jeg føler meg, igjen, fratatt retten og muligheten til å fjerne det som en gang har vært mistanke til omsorgssvikt. Selv om det i senere notater beskrives et helt annet forhold mellom Eirik og meg, at barnevernets dokumenter og uttalelser faktisk bygger opp under at det ikke har vært grunnlag for å mistenke omsorgssvikt, at de som meg først og fremst anså Eiriks problemer til å være relatert til (p)sykdom, er dette noe jeg likevel blir nødt til å leve videre med. Vel vitende om at Eirik kanskje døde i troen på at jeg ikke ivaretok ham slik foreldre skal gjøre, at jeg ikke hadde omsorg og kjærlighet for ham....
Etter hvert som jeg leser videre, fortsatt med en stor klump i halsen over de opplysningen jeg leser om andres oppfatning av meg som mor, begynner frustrasjonen og sinne å stige i meg. Ingen informasjon av betydning...!? Det jeg leser om er så ABSOLUTT av betydning!! Der jeg tidligere har trodd at selvmordsforsøk og påbegynte handlinger for å drepe foreldre også for helsepersonell kom som "lyn fra klar himmel" i april 2012, viser det seg at dette på ingen måte medføre riktighet! Allerede i desember 2011 har Eirik i samtale med psykolog avslørt at han det siste halvåret(!) har hatt "bilder i hode om voldshandlinger mot foreldre", og at han "blir irritert ved at han tenker at han dreper dem". I psykologens oppsummering vurderes dette som følgende: "Fantasier om vold forstås som eneste løsning for ham på en håpløs og fastlås situasjon". Videre at "han forteller og beskriver ensomhet og at folk ikke forstår ham". FORSTÅR HVA DA...?! I journalnotat fra neste samtale, i januar 2012, kommer det frem at de har snakket om Eiriks samspill med andre mennesker, der han selv har uttalt at han "...opplever det som svært ubehagelig og omtaler det som frykt og at det blir svart for ham". I mars samme år fremkommer det opplysninger om tiltagende søvnvansker som forsterker denne problematikken, samt at det er registrert en tiltagende depresjon og opplevd risiko for suicid (selvmordsfare). Knapt en uke etter disse opplysningene er journalført begår Eirik sitt første selvmordsforsøk, og jeg blir etter hvert oppmerksom på at Eirik må være langt alvorligere (p)syk enn diagnosen sosial angst som han har fortalt om skulle tilsi...
Og, som om ikke dette var nok.... Jeg har hele veien hevdet at helsetjenesten urettmessig påla barnevernet ansvar for å ivareta Eiriks bo- og omsorgssituasjon da de selv ikke hadde tilgjengelig døgnplass han kunne flyttes over til etter utskrivelse fra akuttavdelingen. Dette bekreftes bokstaveligtalt i Eiriks journalnotater, der det så vel står skrevet en kommentar om at de har "...forsøkt å legge press på barnevernet..." i forbindelse med vurdering av utskrivelse fra akuttavdelingen, og da barnevernet på sin side mente dette måtte være en sak som tillå helsetjenestens ansvarsområde. Videre har jeg hevdet at tidligere mistanker til alvorligere (p)sykdom og behov for innleggelse i døgninstitusjon for videre observasjon og utredning "forsvant" i alt kaoset som oppsto etter at det viste seg at ventetiden for en slik plass var over tre måneder. Dette bekreftes også gjennom journalnotatene, ved at det som i tidligere samtaler mellom helsepersonell har vært et sentralt tema, noe det vises til at er "noe det må jobbes videre med", etter hvert opphører helt å bli omtalt videre i senere samtaler uten at det kommer fram at noen har ment at en slik innleggelse ikke lenger har vært nødvendig.
Det er langt på natt... Jeg burde egentlig ha lagt meg for mange timer siden. Vet det er mye arbeid som ennå gjenstår før jeg kan treffe advokaten, i tillegg til andre oppgaver, planer og forpliktelser i min "egen" hverdag utenom "sak". Likevel... det er som om hjernecellene har fått "sukker-sjokk". Eller rettere sagt; jeg er i sjokk etter å ha kommet over så viktige opplysninger som til nå har vært ukjente for meg. Om jeg noen sinne har vært i tvil om det er fornuftig og nødvendig å engasjere en advokat for om mulig å nå frem i "kampen mot systemet", er jeg ikke lenger en smule i tvil etter kvelden/nattens avsløringer: Å være "bare en mamma" i møte med et stort og mektig "system", er den største form for maktovergrep jeg noen sinne har vært vitne til!!!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar