Hverdagens utfordringer...

I to uker har jeg bokstaveligtalt levd i en egen boble. Fullstendig omringet av sakspapirer. Oppslukt i en "verden" av Word dokumenter og nettlenker til ulike informasjonskilder. Kroppen skriker etter hvile. Hver en lille muskel verker som besatt. Men, der stålviljen tar slutt tar vrangskapen over. Om enn ikke alltid med like stort hell....

Å sette grenser for seg selv er vanskelig når man fører en "kamp mot systemet". Tidligere har jeg jo hatt tidsfrister å forholde meg til, og som bokstaveligtalt har tvunget meg til å holde ut. Denne gangen er det ingen tidsfrister. Jeg kan i utgangspunktet bruke all den tid jeg måtte ønske for å skrive de klager osv som jeg selv mener er nødvendig etter å ha mottatt Fylkesmannens endelige uttalelser i "saken". Men... det er et stort "men"... Å sette grenser for seg selv er så langt enklere i teorien enn i praksis, til tross for at jeg faktisk vet bedre enn å stille så høye krav til meg selv at det bokstaveligtalt går på helsa løs...

I dag hadde jeg bestemt meg for å ta en "skrivefri" dag. Slik ble det selvsagt ikke... Jeg bare MÅTTE skrive en innledning til klagen som skal sendes inn til Sivilombudsmannen. Skulle bare... Så var det gjort, igjen...

Etter å ha sittet foran pc skjermen og skrevet en halvtimes tid, innså jeg at det jeg skrev langt fra var i "stil" med alt av andre henvendelser jeg har skrevet. Langt fra hva jeg kommer til å la bli stående som "begrunnelse for klagen". Men, ordene som plutselig sto skrevet foran meg på skjermen hadde et innhold som egentlig slo meg helt ut, derfor velger jeg å klippe/lime og dele dem med dere her,
før jeg går inn og trykker delet i det dokumentet jeg har skrevet det inn i...

Begrunnelse for klagen

For snart tre år siden opplevde jeg det jeg den gang trodde var en mors verste mareritt da mitt yngste barn, Eirik på 17 år, forsøkte å ta sitt eget liv i april 2012. I løpet av de påfølgende seks månedene ble jeg bokstaveligtalt vitne til at han ble en «kasteball i systemet». Fortvilet prøvde jeg alt hva jeg kunne for å hjelpe ham, ved å bruke min egen kompetanse til det beste for ham gjennom skriftlige henvendelser til de instanser som var involvert i hans behandling/oppfølging. Dette krevde at jeg selv måtte dytte alt av egne følelser og reaksjoner tilbake, for å kunne holde fullt fokus på hva jeg kunne gjøre for å kunne hjelpe mitt eget barn. Jeg ba om helhetlige tjenester. Helt klart om at tjenestene måtte samarbeide på tvers og koordineres ut fra sønnens behov. Jeg ba om hjelp selv, og jeg ba om at de måtte behandle min sønn forsvarlig. I møte etter møte påpekte jeg at han måtte utredes videre, at det måtte være noe mer som var «galt» enn hva tidligere diagnose tilsa. «Systemet» tok fra meg muligheten til å være «bare en mamma» i denne perioden. Tok fra meg muligheten til å ivareta mitt behov for å vise sønnen omsorg på min måte. Tok fra meg muligheten til å ivareta meg selv og mine behov.  I dag vet jeg også at de tilbakeholdt informasjon, skjult bak taushetspliktreglene, som jeg vet ville vært av avgjørende betydning for at jeg kunne ha ivaretatt mitt eget barns rettigheter på en langt bedre måte enn hva jeg faktisk hadde forutsetninger til da.

22.10.2012 sviktet helsetjenesten både sønnen og meg for siste gang på verst tenkelig vis. Til tross for at jeg forsøkte å varsle fra til helsepersonell etter ha observert sønnen og mottatt trusler fra ham dagen før, valgte de å overhøre mine desperate rop om hjelp og avventet i to døgn før de rykket ut til ham. 24.10.2012 ble Eirik funnet død hjemme i sin egen trygdebolig. Han hadde hengt seg i uteboden, og dødstidspunktet ble fastsatt til den 23.10.2012.

Jeg trodde Eirik ble forsvarlig ivaretatt. En tillit jeg viste, og som jeg aldri vil kunne tilgi meg selv for.  I løpet av sekunder ble «min verden» snudd totalt på hue med den fatale og enkle beskjeden presten kom hjem til meg med. Eirik var død… Jeg var ikke lengre «bare en mamma».  Jeg var høyst ufrivillig blitt en engle-mamma…

Jeg forsto umiddelbart at noe måtte ha gått forferdelig galt i løpet av den tiden Eirik hadde vært pasient, men hva….? Som mange andre etterlatte etter selvmord, startet også jeg jakten på svar. Eller.. bokstaveligtalt en jakt etter «bevis» på det jeg selv var overbevist om, at det fantes en sammenheng mellom den behandlingen han fikk som pasient og det fatale dødsfallet.

Jeg hadde knapt nok rukket å begrave min egen sønn før jeg satte i gang med «jakten på svar». På bakgrunn av min egen kompetanse visste jeg hvor jeg skulle henvende meg, og i løpet av de to neste månedene hadde jeg innhentet de deler av journalnotater fra spesialisthelsetjenesten jeg ikke fant igjen i sønnens bolig, samt sendt inn en anmodning til Fylkesmannen.

I over to år har jeg «kjempet mot systemet». Eller… rettere sagt snart tre år, tatt i betraktning de siste seks månedene av min sønns liv. I alle henvendelser til det offentlige har jeg forsøkt etter beste evne å forholde meg saklig. Benyttet meg av fakta, lagt dette til grunn for egne argumentasjoner og henvisninger til lover og regler. Mottatt informasjon og opplysninger om sønnen (og meg selv) som jeg aldri ført hadde hørt om mens han fortsatt var i livet. Bokstaveligtalt opptrådt som min egen avdødes sønn forsvarer i møte med «systemet».

Til tider har jeg forbannet min egen kompetanse midt oppi det hele. En kunnskap om velferdssamfunnets oppbygging, om lover og regler knytte til forvaltnings-, offentlighets, tilsyns- og helserett ikke minst. En ting er at jeg har kjennskap og kunnskap nok til å forstå hva som gikk «galt» i sønnens møte med helsetjenesten, at jeg har visst hvor jeg skal lete for å finne forklaringer på hva som legges til grunn for ulike begreper i loven og hva man skal legge til grunn for å kunne vurdere om en rettighet/plikt er oppfylt eller ikke. Men.. i tillegg til å tilegne meg kunnskap om alt fra nasjonale faglige retningslinjer innenfor psykisk helsevern til politiske målsettinger og reformer som kan ha hatt innvirkning på dette, har jeg jo også i tillegg opparbeidet meg en anselig kompetanse i tilsynsmyndighetenes rolle, mandat og myndighet.

I løpet av tidens om har gått, har jeg ikke bare ført en «kamp mot systemet» hva forhold vedrørende min avdøde sønn (og meg) direkte angår. Jeg har også, bokstaveligtalt, ført tilsyn med tilsynsmyndighetene!!

Jeg trodde jeg hadde opplevd mitt verste mareritt den dagen Eirik forsøkte å avslutte sitt eget liv for første gang for tre år siden. Jeg vet ikke lenger hva som er verst. Det føles vel mer eller mindre ut som om jeg befinner meg i et levende mareritt, der ingen gjør noe for å «slippe meg fri».