Jeg er så utrolig glad på deres vegne. Ikke minst føler jeg meg privilegert og heldig som har verdens beste svigersønn. "Turtelduene" har vært kjærester i 10 år neste sommer, samboere i snart 7 år, så svigersønnen har allerede rukket å bli en del av familien. Og, hva er vel mer betryggende og gledelig for en mamma å erfare enn at det kjæreste man har i livet, datteren, har "kapret" en mann som ikke en eneste gang i løpet av disse åra har forårsaket bekymring av et mamma-hjerte!?
Det å kunne kjenne på glede, på trygghet, er en god følelse. Jeg merker jo at det å ha mistet et barn har skapt en ny utrygghet i meg. En redsel for at det skal skje noe med de jeg fortsatt har i livet mitt, og som betyr så enormt mye for meg. Bekymret for ungene har jeg jo alltid vært, men... Dette har på en litt uforklarlig måte også endret seg etter Eirik døde, spesielt i forhold til Marita, noe jeg fikk smertelig erfare da hun allerede dagen etter frieriet, forrige søndag, reiste til India for å ha sin siste praksis i barnehagelærerstudiet sitt der...
Som aktiv idrettsutøver, ble jeg allerede fra Maritas tidlige ungdom vant til at hun fartet land og strand rundt for å delta på ulike treningssamlinger og konkurranser. Med to barn, jobb og det meste, var det jo ikke alltid slik at jeg kunne følge henne over alt. Av og til måtte jeg bare innse og akseptere at hun måtte få lov til å reise, også uten meg, slik at jeg ikke ble et hinder for det hun hadde lyst til å delta på og oppleve. Etter hvert som tiden gikk, erfarte jeg jo også at hun klarte seg helt fint på disse turene alene, at jeg ikke trengte å bekymre meg "24/7".
Men, selv om Marita nå har blitt voksen (eller... i mammas øyne vil hun jo aldri helt bli det, hun vil jo for alltid være "vesle-jenta" mi....) og har flyttet ut av "redet" for mange år siden, har bekymringen meldt seg i en ny og uvant form og styrke. Selvfølgelig er jeg bekymret for at det skal skje henne noe på reisen, noe annet ville vel nærmest vært unaturlig, men... Tanken på at jeg ikke er der fysisk for henne OM det skulle skje henne noe, vite at jeg ikke har muligheten til å umiddelbart trøste eller hjelpe om hun skulle trenge det... Den følelsen har vel kanskje også vært der tidligere, men jeg har nok aldri vært den like bevisst som nå. Kanskje skyldes dette mest av alt viten om og følelsen av at jeg ikke var der da Eirik trengte meg mest av alt, erfaringen om å ikke alltid strekke til uansett hvor mye jeg enn måtte ønske det, jeg vet ikke... Det føles vel mest av alt som en følelse av ikke å ha "kontroll", kanskje først og fremst forårsaket av nettopp det faktum at jeg vet at uansett hva jeg gjør for Eirik nå, vil det aldri kunne bringe ham tilbake. En følelse og erfaring som har "satt seg fast", og som også dukker fram i andre situasjoner.
Men, jeg skal klare å overvinne min egen bekymring for dattera disse ukene. Jeg unner jo henne denne opplevelsen mer enn noe anna! Så, kanskje var det beleilig for oss alle at de siste dokumentene fra Fylkesmannen ikke kom nå før rett før hun reiste. At jeg faktisk har en del i forbindelse med det som jeg må ta tak i, nå mens Marita er i India, og som da igjen gir meg tid og mulighet til faktisk å være ferdig med skriveprosesser og det meste før hun er tilbake trygt hjemme igjen om 4 uker.
Jeg er jo av den oppfatning at jeg tror det meste har en mening i alt som skjer oss her i livet. Riktignok har jeg store problemer med, vil nok aldri finne en mening ved at Eirik døde, men på sett og vis kan man jo si at jeg gjør hans død litt mindre meningsløs nettopp med den "kampen" jeg fører for ham. Og, hvem vet... Kanskje var det nettopp min vakre engel som denne gangen sørget for å forsinke Fylkesmannen i sitt arbeide, slik at vi fikk lov å feire en god jul sammen der også mamma'n kunne vie fullt fokus og oppmerksomhet til storesøster før hun bega seg ut på den lange reisen....?
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar