Eirik på tur med "jentene", juli 2012
Eirik lå innlagt ved akuttavdelingen for fjerde gang på tre måneder da dette bildet ble tatt. Jeg hadde tatt ham med ut på permisjon for å fortelle ham om mitt møte med Fylkesmannen tidligere samme dag. Møtet der jeg overleverte anmodning om mulig pliktbrudd i forbindelse med utskrivelser etter tidligere innleggelser, opplevelsen av at dette kun hadde bidratt til å forverre hans helsemessige situasjon og i frykt for at han skulle ta sitt eget liv om han ikke fikk forsvarlig helsehjelp. Fra før av hadde jeg allerede forsøkt å henvende meg til så vel barnevernet som spesialisthelsetjenesten for å få dem til å opprette kontakt med kommunens omsorgsavdeling, for på den måten å finne en løsning på bosituasjonene som ivaretok hensynet til Eiriks psykiske helse på en forsvarlig måte. I tillegg til en bekymringsmelding til akuttavdelingen der han var innlagt, der jeg stilte spørsmålstegn til nettopp forsvarlighet ved utskrivelse. Henvendelser som aldri noensinne ble besvart...
Jeg fikk aldri vite hvilke observasjoner og vurderinger helsepersonell hadde gjort under akuttinnleggelsen, hva som lå til grunn for helsepersonells ønske om døgnopphold for å kunne kartlegge hans helsemessige situasjon videre. Først da Eirik ga meg kopi av epikrisen i forbindelse med anmodningen jeg skrev til Fylkesmannen for ham, ble jeg kjent med at han blant annet hadde utvist psykotiske trekk. Jeg tok det som en selvfølge da at videre utredning ble forsvarlig ivaretatt, til tross for at han ikke ble henvist til døgnopphold på grunn av opprinnelig ventetid på tre måneder. Først etter Eirik døde, da jeg fikk innsyn i journalen hans, ble jeg klar over hvor naiv jeg selv hadde vært...
Eirik ble aldri utredet, til tross for helsepersonells mistanke til alvorligere lidelse. Det ble aldri utarbeidet en utrednings-/behandlingsplan for å kunne ivareta så vel Eiriks som helsepersonells behov for å kunne observere ham over tid. Kanskje verst av alt... Helsepersonells tidligere mistanke om at han led av en alvorligere psykisk lidelse, at han ikke var blitt utredet for dette, ble aldri kommunisert videre til kommunens ansatte som fikk hovedansvar for oppfølgingen etter at han flyttet inn i egen bolig...
Nå, to år etter jeg sendte inn min andre anmodning til Fylkesmannen, mottok jeg den første av i alt to sluttrapporter i tilsynssaken som ble opprettet. En rapport der konklusjonene viser at jeg hadde rett allerede i mine henvendelser til "systemet" mens Eirik fortsatt var i live. Brudd på forsvarlighetskravet etter Spesialisthelsetjenestelovens regler.. Utredning under innleggelser var mangelfull... Utskrivelser var uforsvarlig.. Tiltak førte mest trolig til forverring av hans lidelse, samt til hans mistillit til at noe eller noen kunne hjelpe... Tiltakene i kommunen ble mangelfulle som følge av manglende informasjon...
Tenk om "systemet" hadde hørt på meg fra starten av, tatt mine bekymringer på alvor, mens Eirik fortsatt var i live. Da ville også Eirik mest sannsynlig vært i live i dag, kjempet kampen jeg har kjempet for ham sammen med meg. Det finnes bare ikke rettferdighet i at Eirik måtte dø før han ble tatt på alvor. Finnes ingen verdighet ved at Fylkesmannen har brukt to år(!!) på å konkludere med det jeg har forsøkt å fortelle dem hele veien, det jeg forsøkte å få frem mens Eirik ennå var i live! Det finnes ikke ord som kan beskrive hvor vondt det gjør for et mamma-hjerte å måtte gå til en grav for å fortelle at "systemet" endelig har tatt mitt eget barn på alvor...
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar